web analytics

Tag Archives: usa

Hummer og kanari

Ødelegger nettet debattklimaet?

Det er ingen tvil om at internett er i ferd med å forandre måten vi lever på. På godt og vondt. Tidligere denne måneden lagde Telegraph en liste over 50 ting som er i ferd med å bli ødelagt av internett. Som f.eks konsentrasjonen, den står det ikke så bra til med. Etter at vi lærte oss å bruke faner i webleseren switcher vi så hurtig fra den ene siden til den andre at vi ikke lenger er i stand til å konsentrere oss om noe som helst i mer enn tredve sekunder av gangen. Det kan være noe i det, jeg orket i hvert fall ikke å lese alle de femti punktene før jeg var på vei videre på veven. Men jeg festet meg ved Telegraphs første punkt på lista.

Telegraph mener nemlig at internett er i ferd med å frarøve oss kunsten å være uenig på en høflig måte. Avisen skriver at internett med sikkerhet har gjort tonen i debatter skarpere, og at man i deler av bloggsfæren ikke er i stand til å møte meningsmotstandere på en ordentlig måte, alle som er uenige må ha en agenda.

I SvD følger Johan Wennstrøm opp dette poenget. Han ser til USA og stemningen rundt Obamas forsøk på å få igjennom en helsereform, og gir nettet skylda for den hatske tonen. Han skriver at dette er en utvikling vi må se opp for. At den gode politiske samtalen synes å bli sjeldnere. At mangelen på høflighet, respekt, vilje til forståelse og meningsutveksling fører til at debatten låser seg, og at den reflekterte samfunnsdebatten undermineres. Lignende utspill har vi også hatt her i landet med jevne mellomrom. Debatten på internett er en kloakk, det er den seriøse debattens endestasjon. Noen ønsker seg forhåndsredigering av nettavisenes kommentarfelt og debattfora for å sikre en saklig tone, og et visst nivå på debatten.

Det kan være en riktig observasjon at tonen har blitt skarpere de siste årene. I USA er det åpenbart, her hjemme er det tydeligst når vi snakker om innvandring, asylsøkere og kriminalitet, og internett har kanskje litt av æren, men jeg er ikke sikker på om nettet skal få det hele og fulle ansvaret.

Allerede på 60-tallet oppdaget man at kontroverser og konfrontasjoner selger. Joe Pyne hadde sitt eget program både på radio og på TV der han inviterte f.eks Ku Klux Klan, American Nazi Party, og følgere av Charles Manson på besøk. Han fornærmet gjester og innringere, og kvidde seg ikke for å gjøre narr av utseende eller handicap. Standardlinjen var ”gå og gurgle med barberblader”, mens han en annen gang skal ha bedt en gjest om å ta ut gebisset, sette det inn baklengs, og bite seg selv i strupen. Han gjorde narr av hippier, homoer og feminister, støttet Vietnam-krigen, og var mislikt av kritikere og Anti-Defamation League for sin konfronterende stil, og sine tirader som ikke akkurat var politisk korrekte. Og folk flokket seg rundt radioapparater eller foran TV-skjermen, eller ringte inn for å skjelle ut og bli utskjelt selv. Siden har det dukket opp en lang rekke med mediepersonligheter som fører arven fra Pyne videre. Som f.eks Jerry Springer, som har holdt sitt show gående siden 1991. På sitt største var Springer større enn Oprah Winfrey en liten periode rundt 1997, omtrent samtidig med at internett virkelig begynte å ta av.

Opphetede diskusjoner oppsto ikke med internett. Vi mennesker liker å diskutere, og noen ganger går det hett for seg. Under valgvaken tidligere denne måneden var jeg flue på veggen i en hotellobby der noen middelaldrende menn hadde samlet seg for å se om det ble regjeringsskifte eller ei. Etter hvert som det ble klarere og klarere at de rød-grønne ville beholde kontorene sine ble diskusjonen mer og mer høyrøstet. Særlig en av karene ble stadig hissigere. Han ga uttrykk for et voldsomt sinne mot ”Oslo-folka”, helsevesenet, og etter hvert også de som satt rundt ham som ikke hadde stemt på Fremskrittspartiet. Ved et par anledninger trodde jeg det skulle utarte til håndgemeng, men han holdt seg heldigvis til ukvemsord og bannskap.

Slike diskusjoner er ikke noe nytt, de har vært her hele tiden men da utenfor offentligheten. Nå finner vi dem overalt, på blogger, i nettavisenes kommentarfelt, aldri mer enn et tastetrykk unna. Det er ikke alltid like pent, argumentene ikke like solide eller velfunderte, men jeg tror det kan være nyttig allikevel jeg. Politikere, akademikere og journalister trenger kanskje av og til å minnes på at ikke alle er like dannede og velformulerte som Jonas Gahr Støre?

Og på nett kan man i det minste ta til motmæle uten å risikere juling.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Styrke 10 fra TV-spillgenerasjonen

generationkillUnder invasjonen av Irak i 2003 lot Rolling Stone-journalisten Evan Wright seg innrullere hos 1st Reconnaisance Batallion of the US Marines. En gjeng med soldater som er omtrent så elite som eliten kan bli. Resultatet var tre artikler i Rolling Stone, deretter boken Generation Kill, som igjen ble til en miniserie i syv deler på HBO.

Jeg har bare lest boken.

Om den har jeg tenkt å fatte meg i korthet for en gangs skyld, boka leverer akkurat det den lover: Historien om Bravo Company på deres ville ferd mot Bagdad gjennom de to første månedene av krigen i Irak.

Det er fascinerende lesning. Boka er spennende som en thriller, som en Styrke 10 fra Navarone, og man kan jo lure på hvem som er galest her: De ansvarlige i US Marines, som lar en journalist sitte på i en ganske dårlig beskyttet Humvee som ofte er først inn i kuleregnet, eller om det er Wright selv, som altså sitter der i baksetet sammen med fire soldater høye på M&M og koffein, med fingeren på avtrekkeren, og døden rundt neste sving.

Uansett så er det i hvert fall krigsjournalistikk av ypperste klasse. Man kommer tett på soldatene, og befinner seg ganske snart i en tilstand der man beundrer dem for deres åpenbare kompetanse, deres mot, og samholdet dem i mellom, samtidig som man også avskyr det de driver med.  Som når en nitten år gammel korporal, etter å ha kjørt inn i en felle, og kommet levende fra det sier:

I was thinking just one thing when we drove into that ambush . . . “Grand Theft Auto: vice city”. I felt like I was living it when I seen the flames coming out of the windows, the blown-up car in the street, guys crawling around shooting at us. It was fucking cool.

Man får både bekreftet og avkreftet fordommer, og ikke minst så får man et innblikk i graden av dysfunksjonalitet i det amerikanske militærsystemet. Det er ikke det minste rart at det var folkene bak The Wire som gjorde TV-serie av dette, utforsking av amerikanske institusjoners dysfunksjonalitet er jo akkurat det de gjorde på så brilliant vis med den serien gjennom fem sesonger.  Boka Generation Kill byr på litt av det samme, man følger og identifiserer seg med en liten gruppe mennesker som gjør sitt beste for å fungere innefor et system som ser på dem som noe i nærheten av forbruksvare.

Generation Kill er altså en dokumentar, og dermed sikkert mest for spesielt interesserte, men den fortjener alt den har fått av skryt, og jeg anbefaler den selv om du bare er litt interessert også. Eventuelt kan du lese artiklene i Rolling Stone her:

1: The Killer Elite

2: From Hell to Baghdad

3: The Battle for Baghdad 

Hummer og kanari

Ehhh…Y?

Det har vært et savn å ikke ha George W.Bush å ty til på dager hvor man kanskje ikke har anledning til å skrive noe som tar litt tid. Det blir liksom ikke det samme med Obama.

Men mye tyder på at Glenn Beck kan ta over jobben til Bush som evig inspirasjon til korte bloggposter som viser hvor teite amerikanere på høyrevingen kan være. Se bare her…

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Den merkelige hendelsen med gutten i den boka

Nei, boka heter jo ikke det. Jeg skrev det bare fordi den minner meg litt om Mark Haddons ålreite Den merkelige hendelsen med hunden den natten. Egentlig heter den The Selected Works of T.S.Spivet, og handler om en 12 år gammel gutt med et eksepsjonelt talent for å tegne kart, diagrammer, grafer, etc. etc. Sånn som det her ser den ut:

The Selected Works of T.S.Spivet
The Selected Works of T.S.Spivet

Det er en nydelig bok å få i posten, vanligvis tar jeg gjerne pocketutgaver, men denne boka er gullegod i stor innbundet utgave. Pocketversjon kan i det hele tatt bli vanskelig. Denne boka er nemlig spesiell på det viset at den bruker margene ganske så aktivt. De er fulle av hovedpersonens kart, skisser, og avsporinger om de merkeligste ting. Som spredningen av McDonalds-restauranter i Montana, eller regelmessigheten i farens whiskydrikking. Det er forseggjort og fint, og gjør et det er en bok man gleder seg til å sette tennene i.

Men når det kommer til stykket så er det hva som faktisk står i boka som teller, leverer T.S.Spivet på det området, eller er det bare fin innpakning?

Den ytre historien her er relativt enkel. Tecumseh Sparrow Spivet er 12 år gammel, han bor på Coppertop Ranch i Montana med sin cowboyfar, sin forskermor, sin eldre søster som drømmer om å bli skuespiller og komme seg lengst mulig bort fra bondelivet på ranchen. Dessuten henger minnet om Layton tungt over ranchen, Layton er lillebroren i familien som døde i en skyteulykke på låven der T.S var tilstede. Familien Spivet er nok ikke av de mest velfungerende, de lever på en måte ved siden av hverandre. Faren driver farmen, moren er på hjemmekontoret og driver med forskerting, og T.S suser rundt på egenhånd med notatbøkene sine og kartlegger alt som kartlegges kan.

En lærer på skolen hans har i hemmelighet sendt noe av arbeidet T.S. har gjort inn til Smithsonian Institute, og de er så imponert at de har bestemt seg for å gi en prestisjefylt pris til ham. Det de ikke har fått med seg er at T.S. ikke er voksen, men derimot 12 år gammel. Etter litt ettertanke og en episode med en enorm klapperslange bestemmer T.S seg allikevel for å akseptere prisen, og en tidlig morgen legger han i vei for å tilbakelegge de mange milene mellom Coppertop Ranch, Montana, og Smithsonian Institute, Washington DC.

spivet2Ja, det er et godt stykke.

Det er altså snakk om en road movie i bokform, og som i alle gode road movies handler det vel så mye om den indre, som den ytre reisen.

Stephen King har gitt The Selected Works of T.S.Spivet en gnistrende anbefaling. Han kaller den en krysning mellom Mark Twain, Thomas Pynchon og Little Miss Sunshine. Debutantforfatter Reif Larsen skal ha fått et enormt forskudd for boka, og jeg tror jammen den har solgt pent også. Selv er jeg nok litt mer tilbakeholden.

Det er mye bra her, for all del, les den gjerne. Den er lettlest, underholdende, og morsom om du f.eks er en av dem som lurer på slike ting som hvor lang en kortbukse må være før den slutter å være kortbukse, eller liker å spekulere på hvor mange forskjellige typer av kjedsomhet det egentlig finnes. Jeg koste meg med Tecumseh Sparrows reise.

Men jeg har også noen innvendinger.

Jeg synes at reisen til Washington går litt for lett unna, mye av veien i selskap med en snakkende Winnebago plassert på et skramlende godstog. Resten av veien i selskap med en temmelig utadvendt rasistisk lastebilsjåfør som er god på bunnen. Mye av reisen bruker T.S. på å lese i en notatbok som han har stjålet med seg fra morens arbeidsværelse, som viser seg å være et manuskript om livshistorien til hans tippoldemor. Denne delen av historien blir ganske kjedelig, og historien hadde ikke tapt noe på å bytte den ut med litt mer ytre action på veien mot DC.

Aller best liker jeg måten T.S. forholder seg til sin døde lillebror, han tenker på ham hele tiden, men holder tankene godt unna ulykken, som det er åpenbart at han føler skyldfølelse for. Beskrivelsen av hvordan sorgen påvirker resten av familien er og forholdet mellom T.S. og resten av familien er også veldig godt beskrevet.

Vi får også noen innslag av fantastiske elementer, som tidshull i midt-vesten, en hjelpsom spurveflokk, den før nevnte snakkende Winnebago. Vi får en liten konspirasjonsteori med et slags Illumnati av vitenskapsfolk som gjerne vil innlemme T.S i sine rekker.

Og vi får en skikkelig cowboy-happy ending. Alt i alt ganske vel blåst altså.

Hummer og kanari

Fotball = sosialisme?

Sjekk sosialistene leker seg
Creative Commons License photo credit: carf

As someone who didn’t play soccer growing up, but had a dad who did and whose own kids played as well, I can say unquestionably that it is the sport in which the team that dominates loses more often than any other major sport I know of. Or, to put it more bluntly, the team that deserves to win doesn’t. For some soccer-loving friends, this is perfectly okay. Indeed, they will argue that it’s a healthy, conservative reminder of how justice does not always prevail in life.

Well, hooey on that. And, thankfully, Americans are not buying it.

via  The Not-so-beautiful Game « The Enterprise Blog.

Denne er brennfin. Gary Schmitt argumenterer for at fotball spilt med beina aldri har slått ordentlig an i USA fordi det i bunn og grunn er et føkkings sosialistisk spill der det laget som fortjener det ikke vinner. Sånt liker ikke de kapitalistiske markedsøkonomiske innbyggerene i USA, de ser helst at det laget som fortjener det også står igjen som vinner. Vi eruropeere derimot, og selvfølgelig de der jævla upålitelige latin-amerikanerene, det er en helt annen skål. Som de helvetes kommunistene vi er så vil vi gjerne vinne uten å jobbe for det. Dermed foretrekker vi fotball spilt med beina fremfor baseball, basketball, og den amerikanske fotballvarianten der man bruker hendene. Og hjelm.

Nå gidder jeg selvfølgelig ikke ta Schmitt såpass på alvor at jeg gidder å skrive noe langt forsvar for fotballen her, men selve premisset er vel feil er det ikke? Selv om det smeller en cupbombe i ny og ne, så er det tross alt et av de store lagene som pleier å stå igjen som vinner, uansett hva slags turnering det er snakk om? Når vant et av lagene utenfor de fire store Premier League sist? Var det Leeds eller Blackburn på begynnelsen av nittitallet? Når vant en liten klubb serien i Norge sist? Moss på åttitallet en gang?  Hvor lenge siden er det en liten fotballnasjon spilte finale i VM?  Unntakene finner vi vel bare i EM-sluttspillet, der både  Danmark og Hellas har overrasket med å ta tittelen hjem i løpet av de siste tjue åra.

Og er ikke egentlig det europeiske seriesystemet der man faktisk kan rykke ned hvis man ikke presterer, langt mer kapitalistisk enn den kartellvirksomheten man finner mye av i amerikansk idrett tro?

Schmitt er på trynet, men moro var det lell!

%d bloggers like this: