web analytics

Tag Archives: Utenriks

Uncategorized

Svenskene ordner opp

Svenskene får det til, det skal de ha. Flinke, ivrige, og effektive så det holder. Noen ganger går det kanskje litt vel fort i svingene, men det får man bare prøve å ta med godt humør.

Ta nå for eksempel denne saken her i fra Rosvik utenfor Piteå. Hvor nå enn det måtte være.

En buss kolliderte med en bil på E4, og første mann tilstede på ulykkesstedet var en drosjesjåfør ved navn Hans Lantto. Han bestemte seg for å hjelpe til så godt han kunne, for det er jo slikt drosjesjåfører gjerne gjør. Det var ingen alvorlig ulykke, kun to personer var lettere skadd, og de spurte om de kunne få sitte inne i drosja og varme seg mens de ventet på redningstjenesten. Ute var det minus 25 grader, så Lantto lot dem få lov til det.

Når så redningstjenesten kommer til stedet så spør de Lantto om hvor de to skadede personene befinner seg, og Lantto sier at de sitter i bilen hans.

Og før noen hadde rukket å si boksåpner så var dette blitt resultatet:

taxi.jpg

Redningsmannskapet kastet ikke bort tiden med å sjekke om dørene lot seg åpne, eller om de skadede kunne ta seg ut selv. De skar like godt av taket! Det kaller jeg handlekraft!

Lantto var kanskje ikke like imponert, men ifølge redningstjenesten var “beslutet korrekt och togs i samråd med den som var medicinskt ansvarig på platsen.”

Hummer og kanari

Den svenske synden

Aftonbladet kan fortelle at en svensk politiker hadde sex på et offentlig bad i Eskilstuna:

Kristdemokrat onanerade och hade oralsex med en annan man – åtalas för förargelseväckande beteende 

Jeg synes også det er er “forargelsesvekkende” å være kristendemokrat, men jeg trodde da virkelig at Sverige var et forholdsvis fritt land?

Ellers så er bortforklaringene det mest oppsiktsvekkende med denne saken. Kristendemokraten skal først ha onanert den andre fyren i boblebadet, for senere å ha gitt ham oralsex i badstuen? Forklaringen på det hele er at den andre mannen skal ha hatt en skade på kølla som han ville at politikeren skulle ta en titt på. Han skal ha vinklet underlivet mot politikeren, men da syntes politikeren at det hele ble litt pinlig så han skjøv ham vekk. Han utelukker ikke at han i den forbindelse kan ha kommet til å snidde borti kølla.

Episoden i badstuen forklares med at han skal ha bøyd seg ned for å lese i mannens avis, men at han da snublet og ramlet ned i på knærne til den andre fyren.

Den andre mannen hevder imidlertid at han var så beruset at han ikke husker noe særlig. Han benekter imidlertid at han skal ha hatt noen skade på kølla.

Bok og Film

Live bokblogging: Rykk rett i fengsel

Vi oppsummerer bare kjapt her slik at vi kan komme oss videre til neste kapittel og kanskje få litt geriljakriging etterhvert.

Nord Korea er et møkkaland, og Kim Il-sung var sikkert en møkkamann. Men FØR han ble en møkkamann så var han muligens en ganske stille og snill gutt. Mens han driver og utdanner seg på Yuwen Middle School så møter han en pastor ved navn Sohn som blir en viktig mann for den kommende koreanske sol. Kim blir tatt i mot som en venn av familien, Pastor Sohn hjelper Kim med penger til skolegangen, og Kim spiller orgel i kirken til Sohn.

Kim var ikke religiøs, som tidligere nevnt så ble kirkene mye brukt som skalkeskjul for den koreanske motstandsbevegelsen. Han hevdet også at Pastor Sohn heller ikke var religiøs, men også bare brukte sin pastortittel til å skjule sin virksomhet. Riktignok brukte Pastoren mere tid på motstandskampen enn på Gud, men han skal ha vært en religiøs mann. Kim selv var ikke på  den tiden anti-religiøs. Når han jobbet for å overbevise folket i menigheten til Sohn om at det ikke fantes noen gud, at det var tåpelig å tro på den slags, så var det kun fordi han mente at kristne menn med alt sitt snakk om å snu det andre kinn til var totalt ubrukelige i en frigjøringskamp mot japanerene.

Sohns yngste sønn utdannet seg til patolog, og bor i dag (hvis han da ikke har tatt kvelden etter at boka kom ut) i Omaha, Nebraska. Han husker godt Kim som en eldre bror som han beundret og så opp til. En lederskikkelse som var dårlig på smalltalk, men glimtet til med plenty engasjement når samtalen dreide inn på politikk og den slags.

Kim var i ungdommen først og fremst nasjonalist, deretter kommunist. Han var frustrert over mange av de andre som hevdet å jobbe for å bli kvitt japanerene. Det var mange forskjellige grupper, og mye av tiden ble brukt til å knive med hverandre fremfor å få gjort noe med japsene. Mye prat, mye fyll, men altså lite handling.

Kim startet etterhvert sin egen gruppe, og var nå etterhvert blitt åpenlyst pro-sovjetisk.  Jernbanen i Mandsjuria var et felles prosjekt mellom Kina og Sovjet, men når anti-kommunistiske krigsherrer overtok kontrollen over jernbanen talte Kim og hans gruppe til fordel for russerne. De ble kastet i fengsel, og noen av dem skal ha blitt torturert. Av frykt for å bli utlevert til japanerene startet Kim og gutta en sultestreik for å bli sluppet fri. Dette kombinert med bestikkelser fra Pastor Sohn gjorde at Kim kunne spasere ut fengselsportene i mai 1930, etter eget utsagn full av selvtillit og entusiasme…

Bok og Film

Live bokblogging: Tilbake til Kina

Etter at boka tilbragte hele onsdagen på et vått bilgulv har det blitt en liten demper på lesningen de siste par dagene. Derfor bare en kvikk oppdatering i dag, men boka er ihvertfall tørr igjen nå, så det kan komme mer om ikke så lenge.

Kim Il-sung gikk altså førti mil fra Mandsjuria og hjem til landsbyen han kom fra like utenfor Pyongyang. Han ble imidlertid ikke i Korea i mer enn to år. Faren hans døde, og fjorten år gammel ble Kim innrullert i en militærskole i regi av nasjonalistiske selvstendighetsforkjempere. Han fikk også servert et knøttlite glass med alkohol hos en av farens mange venner, og det ble et glass fullt av symbolikk. Kim skjønte at heretter var han å regne som voksen, og måtte oppføre seg deretter.

Kim hadde lest noen pamfletter, hørt noen rykter om utviklingen i Russland etter revolusjonen der, og så smått begynt å utvikle sympatier overfor sosialismen. Skolen han begynte på var imidlertid av den mer konservative sorten, og marxist-lenininstisk litteratur var det lagt ned forbud mot. Det eneste de konservative nasjonalistene hadde felles med de kommunistiske koreanerene var ønsket om å få jaget japanerene, men unge Kim hadde ikke helt fått med seg dette. I løpet av tiden han var ved denne militære skolen ble han mer og mer radikal, og etter bare seks måneder fikk han nok. Han sluttet, og flyttet til hovedstaden i Mandsjuria, Jilin.

Majoriteten av innbyggerne i Jilin var koreanere, byen var tilholdssted for selvstendighetsforkjempere og kommunister på flukt fra japanerene. Byen var med andre ord et senter for politisk aktivitet for koreanere, selv om japanerene også var i høy grad tilstede i byen. En annen venn av Kims far tok Kim med seg til møter med anti-japanske aktivister på et hotell bare noen hundre meter fra det japanske konsulatet. Kim begynte på Yuwen Middle School, en kinesisk privatskole som skulle være den mest progressive skolen i byen.

På Yuwen Middle School møtte Kim en ung lærer ved navn Shang Yue som i en kort stund skulle bli hans mentor. Shang Yue åpnet biblioteket sitt for Kim når han fikk høre om Kims anti-japanske tilbøyeligheter. Shang Yue fikk sparken på grunn av sine synspunkter etter bare et halvt år, men han skulle senere bli en av Kinas fremste historikere. Datteren hans husker Kim som litt av et skolelys.

Det står en stor statue av Kim Il-sung på plassen foran Yuwen Middle School, men plakettene på sokkelen er helt uten tekst. Statuen er en gave fra Nord Korea, men om den er levert uten tekst, eller om den har blitt fjernet av kineserene vites ikke. Uansett så var det kanskje litt pinlig for den sore far fra Korea at han har utdannelsen sin fra en kinesisk skole. Det fantes flere koreanske skoler i byen også på den tiden.

Bok og Film

Live bokblogging: En lang marsj

Kvikk oppdatering fra kveldens altfor sporadiske lesning, og Martin prøver å få kontroll på barndommen til Kim Il-sung.

Som nevnt i forrige post så hevdet Kim Il-sung at oldefaren hans var med på å massakrere mannskapet på et væpnet amerkansk handelsskip i 1866. Dette gikk ikke upåaktet hen. Koreanske historikere hevder at mannskapet på General Sherman ikke var annet enn pirater og gravrøvere. Hvem vet, men USA gikk til gjengjeldelse. Etter noen turbulente år ble imidlertid en fredsavtale forhandlet frem, med hjelp av Kina, og resultatet var at Korea ble åpnet for kristendommen og misjonærer. Dette slo an i en slik grad at Pyongyang en tid ble kalt for Koreas Jerusalem.

Begge foreldrene til Kim Il-sung var svært så aktive brukere av kirken. Kim hevdet at de ikke var religiøse, men at moren brukte kirken som et sted hvor hun kunne få en sikkert velfortjent pause fra dagens slitsomme gjøremål. Faren skal ha brukt kirken til å spre sitt budskap om å bekjempe de forhatte japanske okkupantene. Selv tror vi selvfølgelig akkurat hva vi vil om den saken.

Men japanske okkupanter altså. Kim ble født i 1912, to år etter at Japan hadde tatt administrativ kontroll over Korea. Japan ville gjøre Korea japansk. Japansk ble det offisielle språket, koreansk skulle heretter kun være en lokal dialekt. Dessuten slo man ned på kristendommen, noe som kan ha vist seg å være en tabbe?

For fattige og sultne koreanere flest ville kanskje ikke brydd seg større om politikken hvis de hadde fått ha dagliglivet stort sett i fred, men når man prøvde å legge begrensninger på religionsutøvelsen deres så ble det plutselig en annen skål? Ihvertfall så ble det til at det var sterke bånd mellom motstandsbevegelsen og kirken. Derfor kan det godt være sant at faren til Kim deltok i anti-japanske videreverdigheter gjennom kirken slik Kim hevder.

Men Kim gjør faren sin til litt av en revolusjonær helt, en leder for motstandsbevegelsen, og det er nok ganske så overdrevet.

Kim og familien gjorde som så mange andre koreanere på den tiden. I 1920 flyttet de over grensen til Kina og provinsen Mandsjuria. Kim hevder de flyttet for at faren bedre kunne organisere motstandskampen. Sannheten er nok heller at de flyttet på grunn av matmangel og dårlige tider. Det var enormt mange koreanere som gjorde dette på den tiden. Kim lærte seg kinesisk, men like før han ble elleve år besluttet faren hans at en koreansk gutt måtte ha en koreansk oppvekst eller noe i den duren.

Så enda ikke fyllt elleve år blir Kim Il-sung utstyrt med et håndtegnet kart, og en liste over vertshus hvor han kan få losji, og må begi seg ut på veien fra Mandsjuria tilbake til hjembyen. Mesteparten av veien går han til fots, med minimalt med penger. En strekning på omtrent førti mil. Når jeg var elleve var det såvidt jeg gadd å gå i butikken…

Ellers kan vi nevne at faren til Kim var femten år gammel når han giftet seg med hun som skulle bli moren til Kim. Det skal ha vært en del snakk om dette siden han giftet seg over sin stand, skjønt stand betydde ikke at man hadde noe særlig mer penger enn andre i Korea på den tiden. De eneste som levde i noen form for luksus var antagelig bare en liten håndfull med japanere og amerikanere i Pyongyang. Moren og faren til Kim traff hverandre fordi de gikk i samme kirke.

Faren døde forøvrig bare litt eldre enn tredve år.

%d bloggers like this: