web analytics

Tag Archives: utøya

Livet selv

Tre år etterpå er alt som normalt igjen.
For de fleste av oss.
Vi er opptatt av andre ting igjen.
Hvor lenge skal denne varmen vare?
Når kommer regnet?
Bombene går av i land langt borte.
Vi trenger ikke bry oss om dem.
Skuddene faller i konflikter vi ikke er en del av.
Vi velger skråsikkert side.
Kjemper for alt hva vi har kjært på Twitter.
Går i krigen på Facebook.
Men vår gjerningsmann er bak lås og slå.
Dømt.
Jeg fantaserte om å ha ham i siktet.
Kanskje på vei inn til rettssalen.
Fra et høyt vindu.
Med sniperrifle.
Jeg fantaserte om å trykke på avtrekkeren.
Nå gidder jeg ikke en gang diskutere med meg selv om jeg synes det er greit at han får spille Playstation i buret. Vi.
Jeg.
Er ferdig med ham.
Gal eller tilregnelig?
Ensom ulv?
Barndommen?
Internett?
Representant for en flokk?
Teoretiske øvelser.
Betyr det noe?
Perry må gå.
22 juli er et minne.
Nesten nostalgi.
Hvor var du når bomben smalt?
Kjente du noen som var på Utøya?
Jeg kjenner noen som kjente noen.

Men noen er borte.
Noen skal aldri glemme.
Noen skal huske dem som ikke kom hjem.

Alltid.

Hummer og kanari

På tanketur

Jeg våknet tidlig i dag, og fant ut at jeg kunne benytte sjansen mens de andre sov, til å spasere meg en liten tur over Lilleåsen. Jeg liker godt å gå tur alene, ha musikk i ørene, og bare la tankene vandre dit de selv finner det for godt. Mens jeg gikk der gjennom skogen streifet tankene innom det som skjedde på Utøya. Det var lett å forestille seg at åsen ikke var en ås, men derimot omsluttet av vann. Hvordan hadde det vært om man visste det var en fyr med våpen et eller annet sted i skogen som skjøt rundt seg på alle han så? Jeg prøvde å forestille meg det. Ikke at jeg tror at man kan det på ordentlig, uten å ha opplevd noe lignende, men allikevel. Vi har vel alle  opplevd små øyeblikk av redsel og panikk noen ganger i livet, vi skjønner at det må ha vært forferdelig. Hvordan hadde man selv reagert?  Umulig å vite. Jeg ser etter gjemmesteder i skogen, men det er ikke lett. Jeg slår det fra meg, og kravler ned skråningen og ned på asfalten igjen. Det har begynt å regne, så jeg går hjem igjen.

Senere på dagen er jeg ute og går tur igjen, med Tildibopp i vogna. Via en rekke assosiasjoner som jeg ikke skal plage dere med begynner jeg å tenke på John Ajvide Lindqvist, og den der boka som ender opp med massakre på Allsang på Skansen. Jeg skulle gjerne lest et intervju med Lindqvist om dette tenker jeg, sett i lys av massakren på Utøya. Jeg lurer på om Lindqvist følger saken? Om han selv har gjort seg noen tanker om den? Om han har noen forståelse for hvordan Behring Breivik har blitt den han er? Om han ser den lille gutten bak terroristen?

For jeg mener. Lille stjerne, som den boka jo heter, er jo en tragedie om hvordan et menneske havner fullstendig på villspor. Teresa har en familie som er glad i henne, hun har i det minste en god venn som er glad i henne. Men hun er på utsiden, hun passer ikke inn, og hun velger den mørke stien, den som fører til vold, drap og massakre på Allsang på Skansen. Hvorfor?

Jeg lurer på om Lindqvist ser noen fellestrekk mellom sin heltinne, for hun er jo det, og terroristen på tiltalebenken?

Jeg lurer på om det hadde vært mulig å skrive Lille stjerne i dag, etter Utøya, og om jeg hadde likt den like godt om jeg hadde lest den for første gang nå. Jeg tenker at jeg nok hadde likt den like godt, men at jeg hadde opplevd den som mørkere, og at reaksjonen min på massakren på Skansen hadde blitt noe mindre jublende glad. Jeg lurer på hva som skjer med skandinavisk krim de nærmeste årene, og dem som leser den. Vil romanene endre seg? Vil vi lese dem på samme måten?

Mens jeg tumler med disse tankene får Tildibopp øye på en gakkgakk ute i vannet, og labber i vei for å hilse på den. Rett ut i vannet. Heldigvis får jeg røska tak i armen hennes og løfta henne inn på land igjen før vannet går over skoene.

Hverdag er i grunnen ganske fine greier. Når man bare husker på det.

Hummer og kanari

Hjernen er aleine

Det er den første august i 1966. Ein brennheit føremiddag i Austin, Texas.  Inne i ein jernvare-forretning står ein stor og kraftig mann. Håret hans er blondt. Ein “all american boy”. Han kjøper eit karabingevær og mengder med ammunisjon. Medan han skriv ut ein sjekk til betaling spør mannen bak disken kva i all verda han skal med all denne ammunisjonen. – Eg skal skyte nokre grisar, svarar han. – To shoot some pigs. Forklaringa var god nok til at mannen bak disken ikkje tenkte noko meir på det. Han tenkte nok på det nokre timar seinare, når nyheitene om kva mannen eigentleg skulle med ammunisjonen nådde ut.

Charles Whitman var namnet til mannen med det blonde håret. Fødd 25 år tidlegare, i ein familie frå øvre middelklasse. Speidar. Altargutt. Eks- marinesoldat, no student ved Texas University. Som barn fekk han målt sin IQ til 138. Då han kjøpte karabin og ammunisjon denne føremiddagen i Texas, hadde han allereie drepe mor si med ein jaktkniv, etter først å ha slått henne medvitslaus. Etter handelen drog han heim og drap kona si, sovande i senga, med tre knivstikk i hjartet. No skulle han ta med seg våpen og ammunisjon opp i klokketårnet på Texas University. Derifrå plaffa den tidlegare skarpskytaren laus på tilfeldig forbipasserande i over ein og ein halv time før politiet klarte å ta seg opp i tårnet og stoppe han. Whitman hadde då skote og drept 13 menneske. I tillegg var 32 såra, og også ein av desse skulle seinare døy av skadene. Charles Whitman vart til slutt sjølv skoten og drepen av politiet.

Massakren han utførde kom som eit sjokk på amerikanarane, ikkje minst fordi bileta på framsidene av avisene viste ein ganske typisk utsjåande amerikansk ung mann. Ein tilsynelatande kjekk kar frå ein tilsynelatande god familie. Korleis kunne han ende opp som massemordar? Ja, eg skriv sjølvsagt dette fordi vi har ein rettssak gåande i desse dagar, der vår eigen massemordar etterkvart skal få sin dom. Anders Behring Breivik og Charles Whitman har ikkje så reint lite felles. Men vil vi nokon gong få eit heilt klart svar på spørsmålet om kvifor dei handla som dei gjorde?

Røyk fra klokketårnet under Whitmans drapsraid. Det var herfra han skjøt, snaut hundre meter over bakken.

I motsetnad til Breivik, som har gitt oss eit heilt manifest som forklaring, kunne det verke som om Whitman sjølv ikkje heilt visst kvifor han gjorde som han gjorde. I etterletne notat skreiv han: “ Eg skjønar i grunnen ikkje meg sjølv for tida. Eg skal jo vere ein gjennomsnittleg og rimeleg intelligent ung mann vert det sagt. Men, i det siste (eg hugsar ikkje når det starta) har eg vore eit offer for mange uvanlege og irrasjonelle tankar”. Whitman ba i notata om at hjernen hans måtte bli obdusert, for å sjå om det kunne finnast ei forklaring på handingane hans der. Om det skulle vere pengar att frå livsforsikringa etter at gjelda var betalt, ba han om at desse skulle gå til forskning på mental helse, slik at liknande handlingar kanskje kunne unngåast i framtida.

Slik endte altså livet til Charles Whitman.

Sjølv finn eg det litt vanskeleg å tru heilt på fortvilinga til Whitman, men obdusert vart han, med det resultat at dei faktisk fann ein svulst på storleik med ei valnøtt som låg og trykka på strukturen amygdala langt inne i hjernen. Dåtidas hjerneforskarar meinte at dette ikkje kunne vere årsaken til handlingane hans, men hjerneforskinga har kome eit godt stykke lenger sidan 1966. Mange er i dag overbeviste om at det var nettopp denne svuulsten som fekk Whitman til å drepe både dei to han var mest glad i, og 14 tilfeldige ofre på gata. Vi veit at endringar i hjernen kan føre til endringar i folk sin personlegdom, så kanskje kan denne forklaringa stemme? Sjølv trur eg ikkje så mykje på den, men eg har ikkje anna å støtte meg på enn forfattaren Gary Lavergne. I boka “A Sniper in the Tower” starta Lavergne opp med ei meining om at svulsten hadde skulda, men etter å ha sett seg grundigare inn i saka, enda han opp med å skifte meining. Handlingane til Whitman snakkar for seg sjølv, skriv Lavergne. Ein kvar teori, det vere seg av organisk art (hjernesvulsten), kjemisk art (Whitman brukte amfetamin) eller psykologisk art (Whitman si tid i militæret, faren si litt for handfaste oppdraging osv), som indikerer at dømmekrafta til Whitman var så svekka at han ikkje visste kva han gjorde, står seg ikkje når ein ser på dei faktiske hendingane. Ikkje noko av det han gjorde denne dagen, og kvelden før, synes å ha vore tilfeldig eller udisiplinert. Han hadde ein plan, og den følgde han. Whitman visste kva han gjorde. Han kunne ha valgt å gjere noko anna.

Kva så med hjernen til Behring Breivik? Det er nettopp den kampen no står om i Oslo Tinghus. Er han paranoid schizofren, elller har han ei narssisistisk personlegdoms-forstyrring? Eller kan det kanskje vere ei hjerneskade? Det siste får vi ikkje vite, for Breivik har motsett seg spesifikke hjerneundersøkingar. Det må vere lov å stusse på at Breivik får motsette seg ei undersøking som kanskje kunne ha kaste noko meir lys over saka, men det er greitt for meg. Samme kva dommen blir i Tingretten kjem det for all fremtid til å hefte ein viss grad av tvil ved tilfellet Behring Breivik. Noko klart svar på kvifor vil vi aldri få, berre gradar av kvalifisert synsing. Ein hjernescanning vil ikkje endre på det. Er der ein svulst i hovudet hans, vil det nok komme for ein dag før eller seinare. Breivik kan få ha hjernen sin i fred enn så lenge. Skal ein først tvinge ham gjennom ein medisinsk undersøking ville kanskje folk flest foretrekke ein obduksjon?

Hummer og kanari

Stakkars Fjordman

Men Fjordman var ikke død. Etter en periode i tenkeboksen, eller hvor han nå har vært, skriver han i VG i dag at han vil fortsette sine skriverier med uformisnket styrke, og “Dersom norske aviser ikke trykker mine kronikker vil jeg publisere dem på internett på Gates of Vienna både på engelsk og norsk som eksempler på pressesensur”. Aftenposten har allerede latt seg lure utpå, og dermed kan vi i dag lese om hvordan stakkars Peder Jensen opplevde sitt møte med politiet etter 22.7.

Jeg synes det er litt pussig lesning altså, men det er kanskje bare meg?

Særlig tenker jeg på denne:

Litt nølende ga jeg frivillig politiet adgang til min telefonlogg, noe som er en betydelig utstrakt hånd fra en person som ikke er siktet for noe og som selv vet at han ikke har vært involvert i de kriminelle hendelsene. Men jeg nektet å følge politiets anmodning om å gi dem min datamaskin, noe jeg anså som en for sterk inngripen i mitt privatliv.

Men det var vel ikke slik det skjedde, om man skal tro på det som mediene fortalte tidligere i år. Der kommer det frem at Jensen i forkant av intervjuet hadde gjemt unna PC’en sin i en oppbevaringsboks på Oslo S.

Med andre ord, Jensen banker riktignok på døra til politiet selv, sammen med sin advokat, men han er nølende til å gi fra seg telefonloggen. Han har i forkant tatt grep for å hindre politiet tilgang til sin datamaskin. Vel, i en situasjon der Norge få dager tidligere har blitt utsatt for en terroraksjon av dimensjoner vi knapt kunne forestilt oss den 21.7 2011, kan jeg ikke for mitt bare liv forstå at noen kan mene at politiet har opptrådt på en måte som kan minne om “meningspoliti”, eller “om tilstandene i totalitære stater som vi dessverre kjenner altfor godt fra det 20. århundre.” Tvert i mot. I stedet for å si at det virker noe mistenkelig at man forsøker å hindre politiets etterforskning ved å gjemme unne PC’en sin, så er man faktisk høflig nok til å kalle vitnet for samarbeidsvillig.

Hyggelig gjort av onkel politi spør du meg.

Det er ikke vanskelig å forstå at det må ha vært tungt for Jensen å oppdage at han virker å ha vært en åpenbar inspirasjonskilde for morderen fra regjeringskvartalet og Utøya. Det betyr ikke at det er synd på ham. I hvert fall ikke nok til at det rettferdiggjør selvrettferdig syting i landets største aviser om at han ikke fikk klapp på skulderen og anerkjennelse for å ha latt seg avhøre av politiet, “selv om det ikke var hans juridiske plikt”.

Ellers tror jeg det er Lars Hedegaard som bør være mest bekymret for harde ord fra Lars Hedegaard, den tidligere gymnaslæreren ble  tidligere i år dømt til å betale en bot på 5000 kroner for rasistiske uttalelser om at muslimer voldtar sine egne barn, og er vel kjent for å ta i litt. Det skal vi ikke bry oss noe større om.

Og rettsstaten etter 22/7? Jensen har da tidligere uttalt seg som om han er villig til å suspendere det parlamentariske demokratiet vårt, skal han begynne å bekymre seg nå?

Blah!

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth, versjon gud vet hvilken.

– Jeg har tegnet en tegning.

– Hvem har du tegnet den til da?

– Den er til alle.

– Til alle?

– Ja, unntatt han skurken på Utøya.

– Nei han gidder vi ikke tegne noe til.

– Nei. Og ikke til dem som knuste ruta på bilen vår heller.

– Enig. De får ingenting.

– Men politiet kan få!

Page 1 of 212
%d bloggers like this: