web analytics

Tag Archives: valg

Hummer og kanari

Reservasjonsfeil

I Voted!
But why?!?

Dave Mathis via Compfight

Winston Churchill sa ein gong noko lurt om at det beste argumentet mot demokratiet var ein tre minutts samtale med gjennomsnittsvelgaren. Eg skjønar kva han meiner, men litt urettvist var det nok av gamle Churchill. For det er ingen som kan trykke demokratiets gode namn og rykte lenger ned i gjørmalike enn yrkespolitikarane våre når dei fyrst legg seg i selen. Ja, eg tenker spesifikt på den mykje omtale reservasjonsretten for leger. Det stinkar verre enn Førde når bøndene gyllar.

Her har KrF tvinga gjennom ein hjartesak som ingen andre eigentleg synest er ein god ide. At hensynet til lækjarens samvit skal vere viktigare enn pasientens rettigheter. Kanskje er det ein skjult kamp for å avgrense mogligheiten for abort, meir enn ei kamp for lækjarens reine samvit. Eit lite steg inn på ein veg dei færreste eigentleg vil gå. Same kva intensjonen er, så er dette ei sak som kan få ein til å miste trua på vår måte å organisere demokratiet på. Ein så viktig sak skal ikkje avgjerast på eit flyplasshotell nær hovedstaden. Etter alt å døme er det ikkje noko fleirtal for å gje legane reservasjonsrett mot å henvise til abort. Ikkje på Stortinget. Ikkje i folket. Da skal det heller ikkje tvingast gjennom Stortinget med partipisk. Det er ei hån mot demokratiet.

Då blir det fristande å spørje. Grunnlova og dermed det norske demokratiet fyller 200 år i år. Korleis står det eigentleg til med jubilanten? Jaudå, Noreg går fortsatt så det suser. Dei fleste av oss har det godt. Demokratiet kjem ikkje til å rulle over og døy med det aller første. Men om ein ser etter, er det ikkje nokon mørke skyer ein kan sjå der borte i horisonten?

Jaudå. Ein kan alltid sjå mørke skyer i horisonten berre ein ser godt og lenge nok. Det gjeld også for demokratiet. I Noreg har vi det som kallast for eit representativt demokrati. Vi, altså folket, velger kven vi vil ha som våre representantar dei neste fire åra. Dei vi velger inn på Stortinget er altså valgt for å representere oss. Men gjer dei det? Kven representerar politikarane eigentleg? Nordmenn flest er ikkje lenger medlem i noko politisk parti. Det er faktisk berre ein forsvinnande liten del av oss som engasjerer seg politisk. Og stadig færre gidder. Siden 1980 har medlemsmassa i dei samla politiske partia gått ned med nær 30 prosent her i landet. Berre siden 1990 har Høgre mista 80 prosent av sine medlemmar. Tidlegare var politiske parti relativt store folkeparti som sikra at politiske vedtak hadde ei brei forankring i folket. Slik er det ikkje lenger. Berre fem prosent av oss finn tid og pengar til å være medlem i eit politisk parti. Monge av oss er enno med i ymse fagforeningar, men det er jo mest for å få ein billeg forsikring. Vi sit i sofaen og heier eller buar på dei som snakkar i TV-kanalanes dumme debattprogram, og vi stemmer på dei  kandidatane vi misliker minst kvart fjerde år, for vi MÅ jo stemme, slik at vi kan klage i fire år til.

Vi kan kanskje berre skylde oss selv, men politikarane representerer ikkje oss lenger. Dei representerer partileianga, og si eiga karriere. Politikk blir meir og meir ein arena for spesielt interesserte. Kan vi vere nøgd med det? Eg meinar svaret er nei. Vi kan ikkje overlate politikken til elitepolitikarar, aktivistar med berre ein sak for auget, og eit konfrontasjonshissig mediekorps. Men korleis? Eg har eit noko radikalt forslag.

Vi treng fortsatt dei politiske partia, men for å sikre at breiare lag av folket blir representert, kva om vi oppretter eit nytt kammer på Stortinget, etter modell av britenes House of Lords, men i staden for å fylle det med baroner og baronesser gjer vi plassane til vanlege folk. Bruk loddtrekning etter modell av måten vi plukkar ut meddommarar til straffesaker. Kjøp dei fri frå deira sivile jobb, og gje dei ei god gasje for å sitte på Stortinget og passe på at vedtaka frå dei valde representantane er i tråd med folkets vilje. Sjølvsagt ikkje på livstid, men på åremål. Seks år til dømes, slik at ein sikrar kontinuitet. Tenk på det. Eit heilt kobbel av representantar for folket som ikkje treng å tenke på velgaranes gunst. Som kan tenke langsiktig. Representasjon ved loddtrekning. Ikkje ulikt Hunger Games. Eg likar tanken.

Politikk er ikkje heilt ulikt krig, sa Winston Churchill. Av og til kan det vere naudsynt å bruke giftgass. Om demokratiet skal overleve må det fortsette å utvikle seg. Det må vere eit pågande prosjekt. Alle må med, og vi må finne ein måte der vi kan reservere oss mot politikarar som alt for gladeleg sel unna si gravide bestemor for ei lita smak på makta.
Eg foreslår at vi startar med å sette ned ein komite.

Hummer og kanari

Valg Schmalg

Tammy Baldwin har blitt valgt som USAs første lesbiske senator. Big deal. De trenger jo minst en til før det blir noe moro for oss gutta. Men jammen har det gått fort fremover siden denne annonsen sto i Cass City Chronichle for 100 år siden, nærmere bestemt 1 november 1912.

Dette bildet er to år eldre, fra Black Friday i 1910. 19 november var dette, og kvinnen som kollapser foran The Houses of Parliament i London her heter Ada Wright. Tore W.Tvedt ville antagelig tolke bildet slik at den stakkars kvinnen har fått dånedimpen, og politiet kommer stormende til for å hjelpe. Men det var ikke slik det var. Dette var det som skjedde:

The subversive power of press photography was even more strikingly demonstrated in 1910, when more than 500 suffragettes marched on Westminster. The police showed such brutality in turning them back that the day became known as ‘Black Friday’. In the road outside Canon Row police station, recalled one eye-witness, the police picked out a suffragette named Ada Wright:

‘She was treated in the most violent way. They knocked her down two or three times. When she came to, another lady and myself helped her on to her feet, and then two policemen dragged her up and she fell on her back on the ground’.

At this point a bystander stepped forward to remonstrate with the two policemen, and as Ada Wright lay on the ground with this man shielding her from further violence, a number of press photographers, including Victor Console of London News Agency Photos, recorded the whole scene. Console’s photograph was quickly printed and submitted to the Daily Mirror, where the art editor immediately recognised its visual potential.

Console’s photograph was chosen for the front cover of the next day’s Daily Mirror, and the art editor also submitted a print to the Commissioner of the Metropolitan Police for his comments on the incident. The Commissioner attempted to convince the paper’s representative that, since one of the onlookers was smiling, it seemed likely that Ada Wright ‘had simply sunk to the ground exhausted with struggling against the police’, but privately he was more worried by so controversial an image, and later that evening an attempt was made to prevent its publication.

Not only did the Daily Mirror receive an official instruction to suppress the whole edition, but when it was discovered that production was already underway, thanks to the paper’s early deadline, a desperate attempt was made to buy up all the copies that had so far been produced. This astonishing manoeuvre failed completely, and the inclusion of Console’s photograph in all 750,000 copies of the Daily Mirror that were circulated the next day helped to turn criticism away from the suffragettes and towards the Home Secretary, Winston Churchill.

Men dette var jo i Storbritannia. I dag er det vel USA det gjelder. Obama får tillit i fire nye år, og når han nå slipper å tenke på gjenvalg kan han tillate seg å bli feit og lat. Mine kilder i Det Hvite Hus antyder at Barack Obamas to eneste ambisjoner for de kommende årene er å utfordre gamle gode William H. Taft. Planen er å spise seg opp slik at han slår Taft som tyngste president noensinne. Taft uttalte i 1913 at too much flesh is bad for any man. It affects a man both physically and mentally, dette etter at han hadde gått av som president, og gått kraftig ned i vekt. Det er interessant å ta en titt på Tafts vekthistorie:

 Taft gir altså jojoslankingen et ansikt her, på sitt tyngste veide han 155 kilo og måtte få installert et nytt og større badekar i Det Hvite Hus. Men ikke lenge etter at han gikk av som president hadde han klart å spise seg ned til 123 kilo. Dette er det altså Obama skal bruke de neste fire årene på å klare å slå. Det vil utvilsomt sette varige spor etter seg i amerikansk historie.

Barack Obama har også ambisjoner om å bli den andre presidenten i amerikansk historie til å ri på en vannbøffel, også her var etter alt å dømme Taft først ute.

Hummer og kanari

Krampetrekninger

Når jeg ikke en gang husker å legge inn ferdigskrevne tekster som har vært på trykk andre steder, da er det mye som tyder på at denne bloggen er i ferd med å dø en stille død.  Men vi får vel henge rundt til neste gang det er på tide å betale regningen til webhotellet, så får vi se. Her er i hvert fall den siste spalten min i Firdaposten, publisert der lørdagen før valget, og dermed for lengst uaktuell.

 

Ordføreren og ordførerens Høyre hånd

Godt val

Winston Churchill sa ein gong at demokratiet er den verste styringsforma som fins, med unntak av alle dei andre som nokon gong har vore prøvd. Kvar gong eg høyrer politikarane snakke om eldreomsorg, eller for den saks skuld alle andre tema som er vanskelegare enn om fortauet skal gå på høgre eller venstre side, så tenker eg på det sitatet, og funderar litt på om ikkje det hadde vore best om politikarane overlot dei fleste avgjerdene til fagfolka i byråkratiet og ein og anna ombudsmann. Eventuelt berre til meg. Dei kunne heller konsentrere seg om å perfeksjonere snorklipping og festtalar, og ellers ta livet som det fell seg. Men gamle Winston hadde nok rett når alt kjem til alt. Det eineste som er gale med demokratiet er valkampen vi alle må gjennom annankvart år, men litt underhaldande er det jo også. Temperaturen har tatt seg opp i valkampen dei siste dagane. At Arbeidstilsynet anmeldte det raudgrøne utstillingsvinduet,Trondheim kommune,for 26 100 brudd på arbeidsmiljølova i 2010, framkalte mykje skadefryd hos Frp-politikarar på sosiale medier som Twitter.. Det offentlege er ein brutal arbeidsgjevar meinte dei, og dette hadde ikkje skjedd om Frp fekk bestemme. Og det har dei jo rett i, hadde Frp fått bestemme hadde mykje av det Trondheim vart anmeldt for vore fullt lovleg. Noko som fører oss over i ei anna sak som har fått mykje merksemd, nemleg at Fagforbundet sponsar valkampen til Ap, SV og Sp med over 16 millioner kroner. Mange har problem med å forstå korleis dei kan bruke medlemskontigenten på politikk, men det er då såre enkelt. Fagforbundet si oppgåve er å kjempe for arbeidsvilkåra til sine medlem, og når det er politikarane som har ansvaret for å vedta desse vilkåra er det heilt naturleg at dei brukar pengane på dei partia som vil verne dei vilkåra Fagforbundet anser som viktige. Dei som ikkje er einige i at Fagforbundet brukar medlemskontigenten på ein slik måte kan hevde sitt syn internt i organisasjonen, eller melde seg ut. YS tek sikkert gladeleg mot nye medlem i så fall. Og så kan dei slutte å syte på TV.

Og sidan vi no snakkar om Fagforbundets valgkampsponsing. Dei har laga tre reklamefilmar med Nils og Ronny i hovudrollane, der dei harselerer med private aktørar i helsevesenet. Dette har fått KOA-leiar Åse Iren Korneliussen til å gå i harnisk. Ho meinar Fagforbundet bør beklage, og seier ho har tilgode å høyre om nokon som ser noko humoristisk i filmane. Vel, eg lo no av dei i kvart fall, men eg veit ikkje om filmane har ønska effekt for Fagforbundet. Dei preikar kanskje mest for koret? Hadde dei vore skikkeleg smarte så hadde dei heller engasjert nokre flinke dokumentarfilmskaparar, og finansiert ein dokumentarfilm. Det kunne ha vore ein film som spela på enkeltskjebner, sentimentalitet, ein heil masse kjensler, og så kunne dei sikkert fått vist den på TV i beste sendetid. Så kunne dei gøymt bort at Fagforbundet var involvert i finansieringa langt inne i rulletekstane etterpå og håpe at ingen fekk det med seg. Dei kunne til dømes ha kalla filmen for Brevet til Jens…eller vent…det er visst nokon som har gjort det der allereie. Jaja, ideen var no god. Kanskje til neste val?

Med to dagar att til valdagen burde det no vere på tide å oppsummere valkampen. Eg hadde tenkt å gjere det. Ta for meg parti for parti, seie noko om kva eg meiner om politikken og politikarane deira, styrkene deira, og kor eg meiner det sviktar. Meine noko om korleis valkampen har vore. På det viset håpa eg at eg skulle kunne kome til ein konklusjon, og finne eit parti eg kan røyste på utan å halde meg for nasen på mandag. Skulle det bli Bengt eller Bente? Eller kanskje eit av dei mindre alternativa? Eg trur eg har bestemt meg no, men eg skulle ønske valet hadde vore lettare. Eg kjem til å halde døra på gløtt for ei stemme til Venstre heilt frem til valdagen, men eg trur nok eg kjem til å gå for Høgre i år. Bengt har dei finaste skoa, sonen min synes at dottera hans er søt, og at ein vaksen mann i 2011 kan heie på Leeds United vitnar om karakterstyrke, om ikkje nødvendigvis om intelligens. Men det er med eit tungt hjerte eg gjer det. Eg meiner partiet svikta eigne prinsipp om at dei vil bygge eit samfunn på tillit til enkeltmennesket når dei gjekk inn for datalagringsdirektivet. Dei meinar at kommunen treng fornying, men eg har fortsatt ikkje klart for meg akkurat kva endringane skal bestå av, og ingenting dei har sagt i løpet av valkampen overbeviser meg om at dei faktisk er i stand til å få kontroll på økonomien.

Ærleg talt så røyster eg på Høgre (eller moglegvis Venstre) mest fordi Ap har sendt kommunen rakt tilbake i Robek. Det er eit nederlag som må få konsekvensar, sjølv om eg altså ikkje er  overtydd om at nokon andre partiar hadde gjort det noko bedre.

Uansett kva eg vel på mandag er det ein ting eg er heilt sikker på, og det er at eg kjem til å gje ei personstemme til Knut Andor Nesse. Ikkje fordi eg trur han kjem til å få oss ut av Robek, men eg har stor sans for prosjektet Demokratisk solidaritet. At det fins eit parti for dei som av ein eller anna grunn har falt utanfor, og at dei faktisk kan få ein plass i bystyret. Det er ikkje mindre enn vakkert. Eg veit ikkje kva det har betydd for florapolitikken å ha Knut Andor i bystyret i fire år, men eg håpar det har betydd noko, og eg ser gjerne at han får fire år til.

Og da gjenstår det berre å ønske alle saman, både velgarar og politikarar, eit godt val og lykke til på mandag.

Hummer og kanari

Sko-valet 2011

Frps Frank Willy Djuvik gir alt for å vinne ungdommens gunst

Då eg fekk vite at eg skulle få ha den æra å skrive om valet her i Firdaposten, fire laurdagar på rad, så spurde eg på Twitter om det var noko spesielt dei meinte eg burde skrive om. – Ta for deg skorna til politikarane, var det ei som foreslo. – Skriv om skotyget til kandidatane, det avslører mykje! Eg må nok seie at eg i fyrste omgang ikkje heilt lot meg rive med av det etter alt å døme velmeinte forslaget. Eg takka for innspelet, eg er jo ein høfleg mann når eg hugsar på det, men eg tenkte nok at var det noko eg ikkje skulle skrive om, så var det skovalet til dei fremste politikarane i Flora kommune.

Men så hadde det seg slik at eg i eit svakt augeblikk forvilla meg inn på Haffen ein vakker onsdagskveld, den siste augustkvelden i valåret 2011. Blant all den kjekke ungdommen kunne ein observere fleire av dei meist profilerte politikarane i kommunen. Ungdommen bad inn til paneldebatt om storskjerm, PlayStation og videoprosessor på Haffen, og politikarane dukka  opp for å gje dei det. Både debatt og utstyr. Men ikkje før etter valet. Om rådmann Heggheim blei bekymra for budsjettet sitt no, så kan eg berolige ham. Alle som har vore på kino med salen full av ungdommar, popcorn, mobiltelefonar med store skjermar, og halvanna liter coca-cola veit at ungdommen ikkje kan konsentrera seg om noko som helst meir enn fem minuttar av gongen. Det er nesten to veker att til valet, innan da har dei gløymd at dei i det heile tatt var på Haffen den kvelden, og om det skulle ringje ein bjelle langt der bak i hodet, den 13 september, var det ikkje noko med ein lastebil som skulle kome med flatskjermar og det eine med det andre, så er det berre å skulda det heile på Knut Andor Nesse og Demokratisk solidaritet. Dei var ikkje til stades, men det er det ikkje nokon som hugsar.

Dei snakka om andre ting også. Som korleis dei skal få ungdommen til å flytta heim igjen etter utdanning. Om vidaregående skule. Om Rota, om fjorddeponi, om turstiar, om arbeidsplassar, stemmerett for sekstenåringar, desentralisert høgskule, traineestillangar og rusforebyggande tiltak. Odd Bovim frå Venstre forsikra om at han var edru, Bengt Solheim-Olsen hausta så mykje latter for slagordet der han rima grått med blått at han for sikkerhets skuld dro det to gonger, Bente Frøyen Stendal måtte innrømme at ho ikkje eigentleg hadde fått til noko særleg i sine år som ordførar, men og at ho ikkje hadde gitt opp av den grunn. Frank Willy Djuvik meinte at det var meiningslaust at dei som skulle bli rørleggarar måtte lære fransk, og eg fekk ein lys ide. Hva om man i stadet for å lære rørleggerspirene på yrkesfagleg fransk, heller lærte akademikerspirene på allmennfag å fikse rørene sine sjølv? For kor mange rørleggarar treng ein eigentleg? Kor vanskeleg kan det vere å legge eit røyr? Kor tilfredsstillande hadde det ikkje vore for ein spirrevipp med master i nordisk om han kunne sette seg på ramma og legge ein dugandes kabel i eit røyr han har lagd sjølv? Tenk på alle pengane vi kunne spart på å legge ned røyrleggarutdanninga og andre yrkesfag som ingen uansett bryr seg om? Dei pengane kunne vi brukt på franskkurs til dei som går på trygd, dei er uansett dei einaste som har tid til å dra til Frankrike og praktisere. Og la oss være ærlege. Akademikarar er ikkje særleg høgt verdsatt her i landet. Mange av dei tjener så dårleg at dei ikkje har råd til å leige inn ein polakk til å pusse opp badet svart. Lær dei å fikse det sjølv, så slepp dei å være misunnelege på røyreggjarpalasset på andre sida av gata.

Men eg er ikkje på val, utruleg nok, eg er berre ein skarve tilhøyrar, og eg må tilstå. Eg syntes paneldebatten denne onsdagskvelden var dørgande kjedeleg. To timar og vel så det av livet mitt som eg aldri får tilbake. Eg veit ikkje om det hjelper å skulde på nokon andre enn meg sjølv, eg er sikker på at alle politakarane gjorde sitt beste, det var ingen som dumma seg ut på noko vis. Problemet er at det ikkje er nokon som skiljar seg ut heller. Det fantes ingen skiljelinjar. Ingen ueinigheit. Alle var til ein kvar tid einig med siste talar. Som ein velgar som ennå ikkje har bestemt seg for kven eg skal røyste på, så er eg akkurat like dum nå som eg var føyr debatten starta. Eg ser ikkje kor kampen skal stå. Nye tider krev nytt mannskap er slagordet til eit optimistisk Høgre i opposisjon, men om det nye mannskapet skal følge samme kursen som det gamle mannskapet kan det for ein stor del vere det same kven som styrer?

Mens eg sit der på barkrakken og saknar ein liten whisky slår det meg at den ideen om å skrive om politikaranes skotyg ikkje er så dum som ein fyst kunne tru. I kvart fall var det mi oppfatning etter denne debatten at den største skilnaden mellom kandidatane faktisk var skotyget. Kvifor ikkje like gjerne la skorna vise veg til hvilket parti du skal stemme på om ein drøy veke?

Basert på objektiv vurdering av kandidatenes sko denne onsdagskvelden vil eg demed hevde at det var Bengt Solheim-Olsen som gjorde det mest solide inntrykket. Ein skal ikkje selge Lottussen føyr skinnet er skore til, ting kan fortsatt endre seg, men i det vi er på veg inn på oppløpssida er det Høgre som har tatt ledelsen i sko-valet 2011. Så får vi sjå om dei klarar å unngå å tråkke i hundebæsj, eller pådra seg stygge gnagsår den siste veka då.

Hummer og kanari

Skovalgquiz

Jeg skriver om skovalget 2011 i Firdaposten i dag. Dere som ikke har tilgang til den ypperlige lokalavisa kan lese det her på bloggen i morgen tenker jeg, men inntil videre kan dere jo få prøve dere på en liten skovalgquiz. Saken er nemlig den at jeg var tilhører på en paneldebatt med kommunens fremste politikere her tidligere i uka, og det var så forferdelig kjedelig at jeg ble sittende og tenke mest på skoene til politikerene.

Så jeg bestemte meg for å ta bilde av dem.

Partiene som var med i debatten: Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet.

Og her er skoene som var med i debatten. Kan dere matche riktige sko til riktig parti?

Jeg utropte Høyre og Bengt Solheim-Olsen til vinner av debatten, basert på skovalget for anledningen. I tillegg til å matche riktig sko til riktig parti, vil jeg gjerne høre folkets mening. Hvilket par sko var kveldens beste?

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: