web analytics

Tag Archives: vold

Hummer og kanari

Når går toget?

Downing StreetCreative Commons License Leonard Bentley via Compfight

Det er den internasjonale kvinnedagen i dag. Åttande mars altså, og det gjer meg atter ein gong sjansen til å ta på meg rolla som sur og grinete feminist. Eg gjer det med glede. Eg er jo mann, og sur og grinete til vanleg, eg slepp unna med det. Kvinna derimot, det er ein heilt anna sak. Kvinna skal helst vere sprudlande blid og smilande. Særleg er dette viktig om dei erklærar seg som feministar. Ingenting øydelegg stemninga som ein bitter og humørlaus feminist.

Eg synest dette er noko tull. Det må vere lov å vere litt sinna i stemmen om ein snakkar om ting ein ikkje er heilt nøgd med. I kvart fall treng ein ikkje vere lattermild med glimt i auget heile forbanna tida. Kvifor er det berre feministane som har dette kravet på seg om ikkje å vere sur? Anti-rasistar kan vere så sure dei berre vil utan at nokon reagerer. Det var ingen som kritiserte dei som var ueinige i vedtaket om å la basen få bygge vestover for å mangle humør. Når rikfolka er ute og klagar på formuesskatten får dei lov til det, utan å kle seg i blomstrete kjole, servere cupcakes med eit flørtande smil rundt munnen, og forsikre om at dei brukar stringtruse og barberar leggene. Det er berre dei som er opptatt av noko som på eit eller anna vis kan karakteriserast som kvinnekamp som har dette kravet på seg om å vere blide. Helst bør dei vere pene og velstelte også. Aller best hadde det sjølvsagt vore om dei berre haldt kjeften sin lukka.

Men eg som er mann, og ikkje tar meg bra ut uansett kva eg gjer, kan vere så grinete eg berre vil. I dag er eg faktisk litt sur på kvinna også. For her i Florø trur eg ikkje det er nokon markering av kvinnedagen i det heile tatt. Eg har i kvart fall ikkje funne noko om det, utover at Jan Thomas kjem til Quality Hotel for å lære Florø-kvinna å gløyme jantelova. Med mingling og goodiebag. Kvifor går det ikkje noko tog? Finnest det ikkje feministar att i Florø? Eller er dei berre nøgd med ståa? Er vi ferdig med likestillinga no? Er det ikkje fleire kampar verdt å kjempe for? Eg skulle meine at det fortsatt er nok å ta av. Ja, faktisk er det så mykje å ta av at i år hadde eg lyst til å gå i tog sjølv for å markere det. Men eg blir altså ståande på perrongen og vente på noko som ikkje kjem. Kvifor ikkje? Har kvinnefronten overlata drifta til NSB? Er det ein signalfeil nokon plass?

Kanskje er det ikkje så rart om ein tenker etter? Tal i frå ein Norstat-unndersøkelse viser at det berre er 11 prosent av oss nordmenn som definerar oss sjølv som feministar. 19 prosent av kvinnene gjer det, medan eg er i ein faretruande liten minoritet blant dei 4 prosentane med menn som gjer det same. Det er hårreisande lave tal. Caitlin Moran refererar til lignande undersøkelser i USA og Storbritannia. 29 prosent av dei amerikanske kvinnene, og 42 prosent av dei britiske kallar seg gladeleg feministar. Og ho er overraska over kor låge dei tala er. Ho lurar på om fleirtalet av dei intervjua var fulle og medvitslause når dei svarte på spørsmålet. Kva skal vi da seie om dei norske tala? Vi lever i ein tid der regjeringa setter ein håndfull lækjarars samvite høgare enn kvinnas lovfesta rett til å velge abort, og dei er villige til å bruke den same lovfesta retten til abort som eit forhandlingskort i regjeringsforhandlingar. Ein av tre kvinner i EU har opplevd seksuell eller fysisk vold. Ofte frå ein partner, eller tidlegare partner. Og skal vi tru på tala er det verst i Skandinavia. Kanskje av di vi tross alt er fri nok til å svare ærleg på ein slik undersøkelse? Ein av ti norske kvinner har vorte valdtatt. Kvinner som stikker hovudet frem i samfunnsdebatten risikerar ein skittstorm utan like i mailboksen. Ein kompis av meg såg Unni Rustad på TV ein gong på åttitalet, og ropte ut: Ho der skulle hatt seg eit pressluftbor opp i…ja, eg tør ikkje skrive det, men dykk skjønar vel kor det skulle. Han hadde sikkert høyrt det av far sin. I dag hadde han kanskje leita opp ein mailadresse eller eit telefonnummer og overlevert meldinga personleg. Sånn har det blitt. Menn er livredde for at kvinner skal le av dei og dei rare penisane deira. Kvinner er redde for at menn skal slå dei i hjel eller skyte dei med hagle. Men feministar skal dei ikkje vere. Eg skjønar det ikkje.

Eller kanskje skjønar eg det likevel, men eg likar det ikkje. Karikaturfeministen har fått for stor plass. Vi må ta ordet tilbake og gjere det til noko positivt. Feminismen er større enn Ottars 500 medlemmar. Vi må gjere det no, føyr Jan Thomas og Bent Høie tek heilt over. Eg vil gå i tog på kvinnedagen!

Hummer og kanari

Valdelege kvinnelege actionheltar

Alien er 25 år – den er selvsagt eldre enn som så, 35 år er den jo – i år. Jeg benytter anledningen til å hylle både den og den voldelige kvinnelige actionhelten jeg bor sammen med i Firdaposten i dag.

Kubrick Aliens Set Jeremy G. via Compfight

Eg var kanskje heldig. Ein av dei første vaksenfilmane eg såg på kino var Ridley Scotts fantastiske science fiction-horror, Alien. Eg var ikkje gamal nok, men på Skotfoss slapp dei fleste inn uansett. Eg skjønte det ikkje den gong, men nå veit eg akkurat kor banebrytande den var. Ikkje av di den er skikkeleg skummel, men mest fordi den hadde ein kvinneleg helt av uvant kaliber. Sigourney Weavers Ellen Ripley viser seg å vere den einaste av mannskapet på frakteskipet Nostromo som er kapabel til å ta opp kampen mot det vandrande fallossymbolet av ein utenomjordisk drapsmaskin dei har fått ombord og vinne.

Ripley var ikkje den første voldelege kvinnelege actionhelten. Pam Grier var allereie eit kvinnelig kult-ikon etter å ha banka opp menn som fortente det i Blaxploitation filmer som Coffy og Foxy Brown tidlegare på syttitalet, men Ripley var den viktigaste. Ho rydda vegen for kvinnelege filmheltar. Det viktigaste var ikkje at ho var handlekraftig, og villeg til å bruke vold om naudsynt. Det revolusjonerande med Ellen Ripley var at ho heile tida handla på eige initiativ. Ho trong ikkje nokon mann. Ho var ikkje nokons sidekick. Ho gjorde det som måtte gjerast, og ho gjorde det betre enn dei fleste.

Kjønn er ikkje irrelevant på nokon måte for filmen Alien, den var eit spark i leggen til Hollywoods konservative haldning til kvinner i film, men for karakterane er ikkje kjønn noko tema. Mannskapet på Nostromo har forskjellige oppgåver, men dei er ikkje styrt av kjønn. Ripley kunne like gjerne ha vore ein mann. Ja, faktisk var Ripley-karakteren i det originale manuskriptet akkurat det, og hurra for at Ridley Scott kom på å gjere ham til kvinne og gi rolla til Sigourney Weaver.

I dag er det heilt vanleg med valdelege kvinnelege actionheltar. Dei skyt, sparkar, slår og hugger frå seg i blåkkbøster etter blokkbøster. Dei er tøffare enn firtoms spiker, og sexy som fy. Som mann og sertifisert gamal gris er eg heilt for dette. Sambuaren min er vidkjend i smale kretsar for i yngre dager å ha slått ein innpåsliten fyr i bakken. Ein gong kasta ho meg med hovudet først inn i ei bokhylle medan vi leikesloss. Eg elska ho berre høgare av det. Sjølv om ho seier at eg sloss som ei kjerring. Eg likar tøffe damer. Men er det nok tøffe damer på kino nå?

Valdelege kvinnelege actionheltar har komen for å bli. Hollywood har for lengst funne ut at både gutar og jenter likar å sjå på tøffe jenter i tronge klær som bankar opp folk. Gutta finn dei seksuelt attraktive. Jentene likar å sjå nokon frå sitt eige kjønn i ein rolle der dei får lov til å gjere noko anna enn å falle for eit eller anna umodent fjols, få barn, gjemme seg, og/eller skrike høgt. Kanskje er det betre enn det var i tida før Alien, men det er fortsatt eit stykke å gå før man kan snakke om at kvinner er likestilt på lerrettet. Sjølv om det har blitt fleire hardtslåande kvinnelege actionheltar, er filmens verden fortsatt i aller høgaste grad ein plass for menn. Sosiologen Kathryn Gilpatrick har forska på dette. Ho satte seg ned og så ein heil masse actionfilm med kvinner i hovudrolla. I perioden frå 1991 til 2005 fann ho 157 kvinnelege protagonister som boltra seg i amerikansk actionfilm. Av dei var det berre 7 prosent som faktisk tok kontroll over si eiga situasjon i filmen. Heile 58 prosent av dei var underdanige og lot seg styre av meir dominante mannlege karakterar. 30 prosent av dei var døde når rulleteksten kom. Kvinner i film er fortsatt stort sett trygt plassert innafor kjønnsrollenes temmelig trange båser. Dei treng ein sterk manns veiledning og kjærleik. Dei får være med å leike, men når det kjem til stykket er det mannen som må ordne opp.

Kva ville Ellen Ripley ha sagt til dette? Did IQs just drop sharply while I was away?*

Filmen Alien har 25 35 års jubileum i år, og den har tålt tidens tann godt. Verre er det at Ripley fortsatt er eit unntak i ein verden dominert av menns fantasier. Var det heile berre spilt møye når alt kjem til alt?

Fortvil ikkje mine feministiske frender. Det er fortsatt håp. I år har folk gått fjortis av huse for å sjå unge Katniss Everdeen kjempe for å overleve i The Hunger Games. Ein filmatisering av Suzanne Collins trilogi fra ei dystopisk framtid der barn og unge kvart år blir sendt inn i ein arena for å drepe kvarandre. Katniss er eit barn av Ellen Ripley. Ho bøyer ikkje nakken for nokon. Ho er ikkje berre eit pent vedheng til ein muskuløs kjekkas. Ho er eit individ, ikkje ei seksualisert mannleg fantasi med pil og boge og pvc. Katniss er ein strålande rollemodell for dagens ungdom. Ikkje berre for jentene, men for alle kjønn. La oss håpe det blir fleire av dei i dei neste 25 åra.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Only God Forgives

Som nevnt har jeg tenkt å bruke bloggens tiårsjubileum til å få litt mer fart på bloggingen igjen. Riktignok er det ingen som bryr seg, og blogging er SÅ 2004, men jeg gjør det mest for min egen del. Jeg har jo min faste lørdagsspalte i lokalavisa, og i det siste har den føltes tyngre og tyngre å få ut. Jeg mistenker at det har en sammenheng med at det er den eneste jeg skriver. Med høyere frekvens på bloggingen håper jeg at også den mer alvorlige lørdagsspalten skal bli litt lettere å få av gårde. Skrivetrening rett og slett altså. Jeg trenger å skrive mer.

Derfor er det også en plan at film og bokbloggingen skal vende tilbake. Alle filmer sett i 2014 skal omtales, om det så ikke er med mer enn et par setninger. Og vi begynner med denne.

gjertsen

Nicolas Winding Refns Only God Forgives er en blodig affære. En skikkelig B-film kledd i kunstfilmens klær. Thomas Gjertsen driver en kampsport-klubb i Bangkok sammen med broren sin. Klubben er imidlertid bare et skalkeskjul for en noe mer lukurativ narkotikavirksomhet. Gjertsen hadde problemer i tollen og fikk ikke ta med seg mer enn ett eneste ansiktsuttrykk inn i Thailand, så han er ganske furten for det hele filmen gjennom. Broren hans har bare en bitteliten rolle. Han går på byen på jakt etter en sinnemestringsklubb, eller ei hore på fjorten år. Hva som enn måtte dukke opp først. Dessverre er det ikke sinnemestringsklubben for å si det slik. Han ender opp med å ta livet av ei prostituert jente på seksten år.

Selv ikke i Thailand er dette akseptert. En politimann dukker opp på scenen. Han ligner ikke så veldig, men jeg innbiller meg at det er Bjørn Sundquist som later som om han er halvt kineser, halvt thai, og en jævel med sverdet som han har på ryggen. Han er ikke blid. Han sporer opp faren til den drepte jenta, og lar ham få bli alene på rommet med morderen en liten stund. Ja, ikke helt alene da, han fikk ha med seg et balltre. Så langt alt vel og bra, men faren er jo ikke uten skyld. Hvorfor lot han datteren prostituere seg? Hæ? Bjørn Sundquist synes det er en passende straff om han kapper av ham hånda. Det vil lære ham å passe bedre på sine gjenlevende døtre.

Og dermed er vi mer eller mindre i gang. Thomas Gjertsen må hevne sin bror. Han sporer opp den nå enarmede banditten som drepte ham, men når han får vite at broren var en morder og voldtetksmann lar han nåde gå for rett. Hvis det var rett da. Whatever. Men dette er ikke populært hos moren hans, Dorthe Skappel, som kommer susende fra Amerika for å ordne opp.

Mer gidder jeg ikke skrive om handlingen. Her er det en brutal blanding av hevn, ødipuskomplekser, vold, surrealisme og karaoke. Det er utrolig pent å se på, unntatt når det er fryktelig ubehagelig å se på da. Et nydelig soundtrack. Det er jo langt mer interessant enn det aller meste som blir sendt rundt på kino these days, men jeg mistenker at det er mest et pent ytre, og ikke så mye innhold under overflaten her. Den er ikke like vellykket som forrige film fra regissør Refn synes jeg, Drive var et lite mesteverk, Only God Forgives er ikke helt der altså.

Men jeg likte den ganske godt. Skal vi si 6 av 10 stjerner?

Hummer og kanari

Krise og konkurranse

Lørdagens spalte i F-posten.

Slutwalk London 2011 - 18

Ein gong tidleg på nittitalet freista eg å skaffe meg ei utdanning. Det gjekk ikkje så bra, men noko fekk eg no med meg. Eg gjekk på det dei kalla for Helse og miljø, og ein dag fekk vi vere med på foredrag. Det var stas. I kvart fall ein stund. Ho som holdt foredraget jobba ved byens krisesenter, og der hadde ho vore lenge. Ho hadde mange historier å fortelle, og ikkje minst, ho hadde eit brennande hat til menn. Eit hat ho ikkje la nokon form for skjul på. Alle menn var valdelege. Slik var menns natur. Dei starta som små born med å rive vingane av fluger, tråkke maur til døde, og smøre sennep i rumpa på stakkars små uskuldige kattungar. Det blei ikkje noko betre når dei ble større. Hadde du ikkje fått bank av partneren din ennå, så var det nok berre eit spørsmål om tid. Som ein av berre tre menn i salen sank eg lenger og lenger ned i stolen for ikkje å bli sett. Til slutt fekk eg nok av heile greia. Eg sneik meg ut døra og gjekk heim.

Det var ikkje mannshatet som fekk meg opp og ut av døra. Sant og si hadde ho ikkje så mykje tru på kvinnene heller. Ho var nemleg overbevist om at alle slo barna sine. Ho gjorde det sjølv også, ikkje på jevnlig basis kanskje, men joda, ein øyrefik eller to hadde ho no delt ut når ho fant det å være på sin plass. Slik ho altså meinte at alle andre gjorde. Fleire tok til motmæle, men blei avfeid. Alle slo borna sine, slik var det berre, og dei som sa noko anna, dei for med løgn. Ho var ikkje til å rikke på det punktet.

Som med alle andre anekdotiske bevis er det all verdas grunn til å ta denne fortellinga med ein liten klype salt. Det er tjuge år sida, og det gjekk føre seg på ein heilt annan kant av landet. Ho var nok ei temmeleg forskrudd kvinne, med eit noko forkvakla menneskjesyn, men det er ikkje sikkert at ho var representativ for kva krisesentera sto for på nittitalet. Eller i dag. Når eg likevel dreg han frem i lyset i dag, er det berre for å gje ein forklaring på kvifor eg sjølv nærer ein viss skepsis til krisesentra.

Eg veit ikkje så mykje om korleis det står til med krisesentra i dag. Det eg veit er at krisesentra rundt om i landet, før tilbodet blei lovpålagt i kommunane  frå og med 2010, var av ein ganske varierande kvalitet. Berre halvparten av leiarane hadde relevant fagleg utdanning. Eigne ansatte med særskilt kompetanse om born i krise var det også berre rundt halvparten av sentra som hadde. Nokon grad av kunnskap om kvinner med nedsatt funksjonsevne var det berre rundt ein fjerdedel av dei ansatte som hadde. Det offentlege hadde riktignok hatt eit ansvar for finansieringa av sentra, men dei var ofte nøgd med det. Krav til kompetanse og drift var fråverande. Det var sjølvsagt betre enn ingenting, som vel var alternativet, men det må vere lov å seie at det og kunne vært mykje betre, utan å bli skulda for å hate kvinner.

Dette var vel også noko av bakgrunnen for at alle kommuner no er lovpålagt å ha eit krisesentertilbod, og dermed også har ei plikt til å ha ein viss grad av tilsyn med tilbodet dei betalar for. Det blei anbefalt at kommunane skulle bruke dei eksisterande krisesentra i størst mogleg grad, og det rådet blei stort sett fulgt. Og så får vi håpe og tru at det har gjort at kvalitet og kompetanse er på veg opp, og at krisesentra er i endring til noko betre. For ja, eg er fortsatt litt skeptisk. Ein av konsekvensane av at kommunanen nå må ha eit krisesentertilbod anten dei vil eller ikkje er at dei også er nødt til å ha eit tilbod til menn. Då rimer det dårleg at Krisesentersekretariatet, som monge av dagens krisesenter, også Krisesenteret i Sogn og Fjordane, sorterer under, berre er opptatt av menns vold mot kvinner. Krisesentersekretariatets ideologi byggjer på solidaritetstanken – kvinner hjelper kvinner, skriv dei på nettsida si. Ikkje eit ord om det tilbodet dein no er pliktige å gje til menn. Ein kan spørje seg om dei, med det enøyde fokuset på menns vold mot kvinner, er i stand til å gje eit tilbod til menn som måtte trenge det. Og vil menn oppsøke eit slik tilbod? Er eit krisesenter der dei er mest opptatt av mødrene det beste tilbodet for små barn?

Florøpolitikarane fryktar no at krisesenteret i byen skal få konkurranse frå det nye overgrepsmottaket som er under etablering i Førde. Eg gjer ikkje det. Eg ønskjer den velkommen. Eg har ikkje grunn til å tru noko anna enn at Krisesenteret i Sogn og Fjordane gjer ein god jobb, men eg trur at det kvinnepolitiske synet til Krisesentersekretariatet kan ha godt av å bli utfordra. Kanskje litt konkurranse om dei kommunale kronene kan vere med og bidra til akkurat det. Det står ikkje på nokon steintavlar at krisesenteret i Florø skal vere fylkets eineste tilbod til voldsutsatte i evig tid. Dei må levere varene. Det vikitgaste er tross alt at tilbodet er best mogleg, ikkje i hvilken kommune det ligg.

Hummer og kanari

Hemmeligheten

Så var det min tur til å levere til Journalisten igjen. Benyttet sjansen til å gjenbruke deler av en bloggpost fra 2005. Sånn i tilfelle noen syntes det skulle virke kjent.

De grove nevene ligger på disken foran meg mens jeg taster inn bestillingen. Finner seter til ham og datteren i kinosalen. De skal se Tingeling, Vingenes Hemmelighet. Nevene finner frem penger og gir dem til meg. Jeg gir dem billettene i bytte, men alt jeg tenker på er at disse nevene for bare noen dager siden knyttet seg sammen til harde klumper. Harde klumper som sendte kona hans på byens krisesenter for noen dager. Jeg tvinger øynene mine opp til ansiktet hans. Værsågod, sier jeg. Han takker, jeg lar øynene gli ned igjen. Møter datterens øyne, hun går på samme skole som sønnen min, jeg nikker til henne, og hun smiler tilbake. Hun ser glad ut. De forsvinner ut av køen, mot mørket i kinosalen. Jeg hilser på neste kunde, en jeg heldigvis ikke kjenner hemmelighetene til. – Jaså, så i dag er det kino, sier jeg. Tingeling? – Ja, og hun kan faktisk fly, svarer barnet utenfor luken. – Det er noen som har det, sier jeg.

Noen uker tidligere hadde Eva Sørheims film, 90 minutter, hatt premiere. En film om menn som slår. Som voldtar. Som dreper. En film skapt for å skape debatt. Noe den forsåvidt også lyktes med, selv om noen sleivete uttalelser fra regissøren om at Norge troner på verdenstoppen i kvinnedrap, førte til at mye av diskusjonen tok et annet spor enn det som nok var intensjonen. At det drepes flere kvinner enn menn i Norge, betyr kanskje at vi er på toppen i andel kvinnedrap, men samtidig drepes det færre kvinner i Norge enn i de aller fleste andre land i verden. At det er verre andre steder er imidlertid ingen grunn til å la være å se om det er noe vi kunne gjort bedre her hjemme.

Jeg tror jeg var seks år da det skjedde. Minnene mine er vage og fragmenterte. Jeg ligger midt i sengen til foreldrene mine. Moren min ligger ved siden av meg. Faren min kommer for å legge seg, men det er noe rart med ham. Noe i ansiktet. Farlig farlig, sier han. Farlig farlig. Det neste jeg husker er at han står over moren min med en diger kniv. Faren min. Den høyt respekterte legen. Han som alle sier er så snill. Han som kun hever stemmen en gang i året, når det er på tide å fylle ut selvangivelsen. Han har aldri vært slik før. Skulle aldri bli det igjen. Aldri mer farlig farlig, men denne kvelden og natten er han det. Jeg var for liten til å skjønne hva det dreide seg om. Noe med noen medisiner som var borte. Som han mente min mor hadde tatt. Stemmene er skarpe. Høye. Han anklager, hun forsvarer seg. Etter en stund lar han seg overtale til å undersøke om det hun sier faktisk er sant. Han går bort til vinduet og kaster kniven ut i natten.

Han går ned i første etasje. Moren min og jeg står også opp. Vi går ned. Jeg husker ikke så mye mer. Faren min går etterhvert ut i hagen. Er det for å hente kniven igjen? Moren min  låser døren, tror hun låser ham ute, og sier et eller annet om at hun får gå og snakke med en advokat i morgen. Vi står på kjøkkenet. Jeg tror min søster er der, men ikke broren min. Plutselig kommer faren min inn gjennom døren fra kontoret sitt. Han må ha hatt en nøkkel til kontordøren med seg. Jeg hyler ut. Der er’n! Der er’n! Han sier ingenting, bare går mot oss. Helt stiv i ansiktet.
Resten er borte for meg. Jeg husker ikke annet enn at dagen etter er alt som før. Ingen snakker om nattens hendelser. Ikke da, ikke siden. Det er som om det aldri har skjedd. Hadde det ikke vært fordi to av kompisene mine et år eller to senere fant kniven i villnisset i skråningen utenfor huset vårt, kunne det like gjerne vært en vond drøm.

Jeg tror at også vi som ikke slår våre kvinner har et ansvar for vold i den private sfæren. Jeg mistenker at det er noe ubehagelig i kulturen, i mannsrollen vår i hvert fall i noen miljøer, som har betydning for at enkelte menn tyr til vold når verden går dem i mot. Jeg tror det er viktig at vi ikke lar oss avlede av dem som alltid prøver å avspore debatten med påstander om at kvinner slår oftere enn menn. Volden innefor hjemmets fire vegger må ikke få lov til å være hemmelig. Vi må snakke om dette, også med dem som slår, men hvordan?

Det er det som er vanskelig. Jeg møter jenta og pappaen hennes i skolegården dagen etter at de var på kino og så Tingeling. Blikket mitt møter pappaen sitt i et lite sekund. Vi nikker til hverandre, slik vi pleier å gjøre. Og så går vi videre.

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: