web analytics

Tag Archives: voldtekt

Hummer og kanari

Ta natta tilbake

feminism photo
Photo by juliejordanscott

Kor mange feministar trengs det for å skifte ei lyspære? Svaret pleidde å vere tolv: Ei til å skifte pæra, og elleve til ta natta tilbake. Men i år kan det hende det trengs fleire enn som så for å få tent lys og gjort natta trygg for alle. Det starta på nyttårsafta i Köln. I folkemengda rundt sentralbanestasjonen vart kvinner i hopetal utsette for tafsing, grafsing, vald, seksuelle overgrep, ran og tjuveri. Gjerningsmennene skal ha vore asylsøkarar eller ulovlege immigrantar med arabisk og nord-afrikansk bakgrunn. Politiet har fått 516 anmeldelsar i skrivande stund. 237 av dei gjeld overgrep, minst ei valdtekt, og det er vel all grunn til å tru at her finnest det mørketal. Det er i det heile tatt mykje som er mørkt her.

Politiet skildra først kvelden som “stort sett fredeleg”, og det tok tid før rapportar om kva som hadde skjedd dukka opp i media. Mange har vorte sinte av det, og meinar at dei prøver å feie problema med masseinnvandringa og den auka straumen av asylsøkarar under teppet. Kanskje har dei rett. Men kanskje er det også slik at det å late vere å ta seksuelle overgrep på alvor fortsatt er regelen, heller enn unntaket i store deler av verda. Også i Europa. I Tyskland. I Norge. I Sogn og Fjordane. I Tyskland har i det minste regjeringa tatt grep og førtidspensjonert politimesteren i Köln med umiddelbar verknad. Vi veit alle at dette aldri hadde skjedd i Norge. Då politiet i Florø for ein ti års tid sidan gjorde omtrent alle feil det er mogleg å gjere i ei valdtektsetterforsking, og la på eit par det ikkje skulle vere mogleg å gjere, fekk dei rett nok massiv kritikk frå retten. Det vart intern oppvask, men utover det? Eg kan ikkje hugse at nokon tok offentleg sjølvkritikk. Ingen ba om orsaking. Ingen måtte gå.

Etter nyttårsafta i Köln har debatten rasa. Plutseleg er “alle” opptekne av seksuelle overgrep. Det er ein menneskerett å gå trygt i byens gater. Her må grep takast. Klypa må bli hard, slik at dette ikkje blir ein forsmak på ei ugrei framtid for våre kvinner i det offentlege rom. Eg skjønar at det for nokre kan låte litt holt. Norske kvinner har trass alt i ei årrekke måtta finne seg i å bære deler av ansvaret sjølv om dei skulle bli valdtekne. Var skjørtet for kort? Hadde eg drukke for mykje? Sa eg ikkje nei tydeleg nok? Har haldningane som får juryar i lagmannsretten til å frikjenne dei som vert dømde i tingretten annankvar gong, endeleg blitt borte? Eller er årsaka til at alle har blitt feministar rett og slett at gjerningsmennene denne gongen var innvandrarar. Flyktningar. Ja, kanskje til og med muslimar?

Men la tvilen komme dei til gode. Nyfeministane. La oss ta dei vel i mot i kampen mot kvinnediskriminerande patriarkalske gudar og seksuell trakassering. Kanskje kan vi bruke den nye og auka interessa for kvinners ve og vel til eit aldri så lite opprør mot det som ser ut til å bli det nye årets første store skandale. Overgrepsmottaket ved Førde sjukehus blir lagt ned. Årsaka er at kommunane ikkje har klart å bli einige om finansieringa, trass i at fagfolk, politi, og den førre regjeringas valdtektsutval meinar at eit velfungerande overgrepsmottak er heilt avgjerande for om ein får oppklart ein valdtektssak. Alternativet er at bevisinnsamling, traumehandtering, og alt som høyrer til, no blir ei sak for ein tilfeldig turnuskandidat eller ein litt sliten vikarlege frå Tyskland på legevakta. Det seier seg sjølv at ein ikkje kan bygge opp god nok kompetanse der. Det er eit stort tilbakesteg for rettstryggleiken til overgrepsutsette menn og kvinner i fylket. Nokon må ta ansvar, og dei har ikkje meir enn tida og vegen. NRK Sogn og Fjordane melder at oppseiingsbreva blir sende ut denne veka.

Slik debattklimaet har blitt er det nesten naudsynt å skrive det: Det som hende i Köln var ufyseleg. Sjølvsagt skal vi vere klar over at det kan by på problem når det brått kjem mange asylsøkarar til landet, der eit stort fleirtall er unge menn. Men kampen for trygge gater, mot seksuell trakassering, for større rettstryggleik for overgrepsutsatte – den har pågått lenge, og uavhengig av flyktningestraum. Den kampen er langt frå over. I den kampen er eit nedlagt overgrepsmottak eit stort tilbakesteg. Det bør ikkje gå upåakta hen. Få skifta den lyspæra. No.

Hummer og kanari

Når går toget?

Downing StreetCreative Commons License Leonard Bentley via Compfight

Det er den internasjonale kvinnedagen i dag. Åttande mars altså, og det gjer meg atter ein gong sjansen til å ta på meg rolla som sur og grinete feminist. Eg gjer det med glede. Eg er jo mann, og sur og grinete til vanleg, eg slepp unna med det. Kvinna derimot, det er ein heilt anna sak. Kvinna skal helst vere sprudlande blid og smilande. Særleg er dette viktig om dei erklærar seg som feministar. Ingenting øydelegg stemninga som ein bitter og humørlaus feminist.

Eg synest dette er noko tull. Det må vere lov å vere litt sinna i stemmen om ein snakkar om ting ein ikkje er heilt nøgd med. I kvart fall treng ein ikkje vere lattermild med glimt i auget heile forbanna tida. Kvifor er det berre feministane som har dette kravet på seg om ikkje å vere sur? Anti-rasistar kan vere så sure dei berre vil utan at nokon reagerer. Det var ingen som kritiserte dei som var ueinige i vedtaket om å la basen få bygge vestover for å mangle humør. Når rikfolka er ute og klagar på formuesskatten får dei lov til det, utan å kle seg i blomstrete kjole, servere cupcakes med eit flørtande smil rundt munnen, og forsikre om at dei brukar stringtruse og barberar leggene. Det er berre dei som er opptatt av noko som på eit eller anna vis kan karakteriserast som kvinnekamp som har dette kravet på seg om å vere blide. Helst bør dei vere pene og velstelte også. Aller best hadde det sjølvsagt vore om dei berre haldt kjeften sin lukka.

Men eg som er mann, og ikkje tar meg bra ut uansett kva eg gjer, kan vere så grinete eg berre vil. I dag er eg faktisk litt sur på kvinna også. For her i Florø trur eg ikkje det er nokon markering av kvinnedagen i det heile tatt. Eg har i kvart fall ikkje funne noko om det, utover at Jan Thomas kjem til Quality Hotel for å lære Florø-kvinna å gløyme jantelova. Med mingling og goodiebag. Kvifor går det ikkje noko tog? Finnest det ikkje feministar att i Florø? Eller er dei berre nøgd med ståa? Er vi ferdig med likestillinga no? Er det ikkje fleire kampar verdt å kjempe for? Eg skulle meine at det fortsatt er nok å ta av. Ja, faktisk er det så mykje å ta av at i år hadde eg lyst til å gå i tog sjølv for å markere det. Men eg blir altså ståande på perrongen og vente på noko som ikkje kjem. Kvifor ikkje? Har kvinnefronten overlata drifta til NSB? Er det ein signalfeil nokon plass?

Kanskje er det ikkje så rart om ein tenker etter? Tal i frå ein Norstat-unndersøkelse viser at det berre er 11 prosent av oss nordmenn som definerar oss sjølv som feministar. 19 prosent av kvinnene gjer det, medan eg er i ein faretruande liten minoritet blant dei 4 prosentane med menn som gjer det same. Det er hårreisande lave tal. Caitlin Moran refererar til lignande undersøkelser i USA og Storbritannia. 29 prosent av dei amerikanske kvinnene, og 42 prosent av dei britiske kallar seg gladeleg feministar. Og ho er overraska over kor låge dei tala er. Ho lurar på om fleirtalet av dei intervjua var fulle og medvitslause når dei svarte på spørsmålet. Kva skal vi da seie om dei norske tala? Vi lever i ein tid der regjeringa setter ein håndfull lækjarars samvite høgare enn kvinnas lovfesta rett til å velge abort, og dei er villige til å bruke den same lovfesta retten til abort som eit forhandlingskort i regjeringsforhandlingar. Ein av tre kvinner i EU har opplevd seksuell eller fysisk vold. Ofte frå ein partner, eller tidlegare partner. Og skal vi tru på tala er det verst i Skandinavia. Kanskje av di vi tross alt er fri nok til å svare ærleg på ein slik undersøkelse? Ein av ti norske kvinner har vorte valdtatt. Kvinner som stikker hovudet frem i samfunnsdebatten risikerar ein skittstorm utan like i mailboksen. Ein kompis av meg såg Unni Rustad på TV ein gong på åttitalet, og ropte ut: Ho der skulle hatt seg eit pressluftbor opp i…ja, eg tør ikkje skrive det, men dykk skjønar vel kor det skulle. Han hadde sikkert høyrt det av far sin. I dag hadde han kanskje leita opp ein mailadresse eller eit telefonnummer og overlevert meldinga personleg. Sånn har det blitt. Menn er livredde for at kvinner skal le av dei og dei rare penisane deira. Kvinner er redde for at menn skal slå dei i hjel eller skyte dei med hagle. Men feministar skal dei ikkje vere. Eg skjønar det ikkje.

Eller kanskje skjønar eg det likevel, men eg likar det ikkje. Karikaturfeministen har fått for stor plass. Vi må ta ordet tilbake og gjere det til noko positivt. Feminismen er større enn Ottars 500 medlemmar. Vi må gjere det no, føyr Jan Thomas og Bent Høie tek heilt over. Eg vil gå i tog på kvinnedagen!

Hummer og kanari

Bummelacke

tutogtafs

Dei kjem veltande frem med ein gong det blir varmare i veret. I gamle  skranglete varebilar, kledd i skitne, fargerike filler gjer dei mykje av seg. Dei spelar høg musikk av ymse kvalitet. Dei snakkar ein slags  variant av norsk, men ispedd ord og uttrykk frå framande språk er dei  ikkje alltid like lette å skjøne for oss andre. Dei manglar respekt for  lover og reglar. Dei bryr seg ikkje om normar som nordmenn flest har  akseptert i generasjonar. Dei tek seg til rette i det offentlege rom.  Dei rusar seg på open gate, og gjer frå seg i sandkasser, blomsterbed og meir eller mindre mørklagte hjørner. Kulturen deira er på  kollisjonskurs med den norske gjennomregulerte velferdsstaten. Folk  flest synest dei er ein pest og ein plage, men kritikk prellar av dei  som vatn på gåsa. Som nasjon står vi makteslause mot dei hylande horder, medan bakmenn tjener store penger på det som har blitt ein organisert  og illeluktande industri. Nei, eg snakkar ikkje om tiggarar frå Romania. Eg snakkar om russen. Russen ja. Dei unge håpefulle. Nokre småbarn i  Ålesund spør om det er greit at dei tar med seg små heimelaga flagg med  det norske flagget på eine sida, og eit anna flagg på den andre side, og halve Norge går i svart av såra og misforstått nasjonalisme. Men at  russen vaser rundt i bakrus i borgertoget med det norske flagget på klea sine tilsmussa av oppkast, blod og gud veit hvilke andre kroppsvesker,  det er slik det skal vere. Takk og lov at det er attande mai i dag, og  slutt for denne gang.

Eg er sjølvsagt ikkje den rette til å snakke. Eg burde nok helst berre  teie stilt, eg er berre nok ein stut som har gløymt han har vore kalv  ein gong. Greit, så har eg aldri vore russ. Eg droppa ut av gymnaset  etter tre veker. Men allereie i 1981 gjekk eg rundt i dongerijakke med Sex-Inspector, First Lesson Free skreve med svart tusj på ryggen. Utruleg nok var det ingen som slo til  på det generøse tilbodet. Om eg no skal legge hånda på hjartet kan eg  vel ikkje seie at eg har forandra meg så mykje siden da. Eg har ved  fleire anledningar vore observert i ein t-skjorte der to einhjørningar  står under ein idyllisk regnboge. Den eine einhjørningen, travelt  opptatt med å ta den andre bakfrå. Det kan vere at eg kjøpte den  t-skjorta fordi eg er glad i einhjørningar, og syntes det er kjekt at  dei formerar seg, men det kan også ha ein viss samanheng med at eg er  ein gamal gris. Eg overlet til lesaren sjølv å døme i akkurat den saka,  men nei, eg er verkeleg ikkje den rette til å klage på russen. Har eg  ikkje sjølv ein gong hatt ein button med pule, drekke, spy og sloss på jakka kanskje?

Mogleg det var russebilen Mycke Mus som var dråpen som gjorde at det rant over for meg i år. Hvis det ikkje var Donald Fuck då. Eg veit ikkje. Det var ikkje ordspelet i seg sjalv som var  problemet, eg likar vanlegvis eit dårleg ordspel betre enn dei fleste,  men i år var det plutseleg ikkje morosamt lenger. Det var nok heller det at på tre store russearrangement i landet dei siste par vekene, har  politiet fått åtte valdtektssaker i fanget. Dei sexfikserte ordspela.  Dei morosame fyllehyllestene. I år satte det seg fast i halsen.  Åtte  jenter har melde frå om at dei har blive voldtatt. Elleve gutar er  etterlyst. Ingen er arrestert. Ingen bryr seg.

Åtte valdtekter på to veker er ein meir enn det som fekk hovudstadsavisene  til å skrive om ein valdtektsbølge i Oslo i april 2011. Kva er det som  skjer her? Kvifor er det ingen som bryr seg? Kva er åtte valdtekne  jenter for noko eigentleg? Svinn? Det ein på engelsk kallar for collatteral damage? Ikkje meir enn ein må rekne med? Kvifor er det ingen som protesterer,  går i tog, eller gjer noko, eit eller anna, for å markere at det her  faktisk ikkje er greit? Kan ikkje nokon i det minste døype om russebilen sin til Fuck off?

Eg veit sjølvsagt at det er dei få som øydelegg for dei monge. Eg veit at  dei fleste som tok av seg russedressen for siste gong i dag tidleg ikkje har gjort noko gale. Eg veit at dei kjem til å himle med augo når dei  les dette. Ja, eg veit at det ikkje er noko poeng å klage på ungdommen  og all den slitsomme entusiasmen og livsgleda deira. Det er lite som er  meir patetisk enn gamlingar som klagar på drikkekultur, fæl ungdom, og  brukar ord som bevisstgjering. Men kva anna kan ein gjera? Russen skulle hatt pryl, pleier eg å seie,  men eg orkar ikkje banke dei alle saman. På ein eller annen måte må dei  som skal vere russ i 2014 lære seg det på egen hånd. At alt har ein  pris, også russetida, og at åtte valdtekne jenter er for dyrt. Dei har  eit år på seg frå i dag.

Hummer og kanari

Linker du ikke kommer til å trykke på #16

Cottonmouth

Tilbake til 70-tallet

“Searching for the Seventies” takes a new look at the 1970s using remarkable color photographs taken for a Federal photography project called Project DOCUMERICA (1971-1977). Created by the Environmental Protection Agency (EPA), DOCUMERICA was born out of the decade’s environmental awakening, producing striking photographs of many of that era’s environmental problems and achievements. Drawing its inspiration from the depression era Farm Security Administration photography project, project photographers created a portrait of America in the early-and-mid-1970s. They documented small Midwestern towns, barrios in the Southwest, and coal mining communities in Appalachia. Their assignments were as varied as African American life in Chicago, urban renewal in Kansas City, commuters in Washington, DC, and migrant farm workers in Colorado. – See more at: http://www.boston.com/bigpicture/2013/03/national_archives_searching_fo.html#sthash.cmOhE65j.dpuf

Vagina! Han sa Vagina!

A high school science teacher in Idaho is under investigation by the state’s professional standards commission because he reportedly used the word “vagina” during a biology lesson.

Tim McDaniel, who teaches 10th grade science at Dietrich School, told the Twin Falls Times-News that four parents were upset when they learned that his lesson included the word “vagina” and information about the biology behind female orgasm.

“I teach straight out of the textbook, I don’t include anything that the textbook doesn’t mention,” McDaniel remarked. “But I give every student the option not attend this class when I teach on the reproductive system if they don’t feel comfortable with the material.”

McDaniel said that he had never before received a complaint in the 18 years that he had taught science class at Dietrich School.


De vakreste forlatte plassene på jorda. I hvert fall 33 av dem.

En lang tekst om mobbing, eller bullying da, so det heter i statene. Egentlig er det vel en bokomtale, men etter å ha lest denne er jeg ikke sikker på om jeg trenger å lese boka.

Dismantling sexist gender expectations on all fronts may feel like a monumental task, but for educators to take on the project would deal a substantial blow at an institutional, and perhaps cultural, level. Schools have reached a point where a racial slur is not tolerated from anyone, but phrases like “you throw like a girl” and “man up” and “act like a lady” are sanctioned by teachers and students. In my experience, teachers care deeply about their students, and can adjust their own cultural beliefs in order to support them. The costly and intensive anti-bullying programs Bazelon offers as solutions prove that educators are invested in improving the lives of their kids. But as long as bullying is talked about as a problem of how to socialize our schoolchildren, as opposed to a project of addressing the oppressive ways we socialize all children in all aspects of their lives, the violence will continue. As their teacher, I can stand up for my kids against the bullies, but it will be a never-ending whack-a-mole game unless I stand against the conditions that create the bullies.

Denne saken om en professor som lager et tankeeksperiment der han lurer på om det er greit å voldta bevisstløse så lenge vedkommende ikke blir skadd, og ikke merker noe til det, er kanskje ikke så veldig interessant i seg selv. Fin fyr. Misforstått?  Jadda. Men kommentarfeltet er gøyalt. Som denne kommentaren:

I agree totally with his penetration argument. What is the difference say between photons passing through your eye and a bullet? Seems kind of arbitrary to say one thing is great because it helps me see but the other is bad because it kills me. If you are going to allow your body to be penetrated by outside objects, it is only fair that you allow any object outside of you penetrate you.

For instance, you breath air and that helps you live. But why do you get upset when you breath mustard gas and it kills you? It is similar to playing the lottery. You bought the ticket and won! That is great. But more often than not you will lose, so don’t complain to me.

Maybe another analogy. My first wife and I went on a safari. It was amazing. We saw lions, tigers, giraffes, etc. We essentially became apart of their lives. We marveled at a big cat taking down its prey. We thought it was beautiful. One day, we were watching a pride and it got too close. Our guide sped off, but my wife fell of the roof and was surrounded by lions. The guide wanted to go back. But I said no. I told him “We have enjoyed these animals and they have given so much to us. It would be hypocritical now to not let my wife be eaten. We cannot on the one hand love these animals and then on the other hand balk when we fall into their lives.”

It was one of the toughest decisions of my life, letting my wife be eaten by a lion. But at least I can sleep at night, knowing I wasn’t some two faced hypocrite.

Og til slutt sender vi litt kjærlighet til den beste nye bloggen på markedet. Klikk på denne linken i det minste, hvis ikke blir det kokos!

Hummer og kanari

Å ringe etter pizza

Pizza delivery.... today?

Kvart år blir omlag 1000 tilfelle av valdtekt melde til politiet. Og talet er på veg oppover. Vi veit også at dei aller fleste som blir valdtekne ikkje melder dette til politiet. Regjeringas valdtektsutval vurderte i 2008 at mellom 8000 og 16000 personar blir utsette for valdtekt eller valdtektsforsøk kvart år. Det er ein god del. Det er når ein tenker på slike ting at ein kan prise seg lukkeleg for å bu her i Florø. I vår kommune er det nemleg ikkje så mange valdtekter å snakke om. Kanskje ikkje meir enn to til tre stykker i året, om ein skal tru på Arlene Vågene frå Høgre, slik ho blei referert her i avisa på torsdag. Ho meinte at det var for gale at Flora skal bruke heile 260 000 kroner på eit overgrepssenter i Førde, når det trass alt nesten ikkje er nokon i Flora som kjem til å bruke den luksusen. Vi kan gjere det billegare sjølv, om vi berre får fastlegane til å bidra litt. Og dessuten kan det skade Krisesenteret. Det kan vi sjølvsagt ikkje ha noko av!

Ja, vi snakka om dette forrige laurdag også, men siden det verkar som om ingen i HSU leste det må vi dessverre ta ein runde til i dag. Eg ber om orsak for det, eg veit at alle helst ser at eg held meg til tant og fjas, ispedd stygge ord når det minst måtte passe seg i den her spalta. Eg hadde faktisk tenkt til å bruke plassen på tull og tøys denne laurdagen også, noko om at det no gjeld å få fiska havet tomt for fisk slik at vi kan bremse takten havet stig med. Ja, vi er jo allereie godt i gang med det. Visste de at på eit eller anna tidspunkt dei seinare åra kom vi til eit punkt der det faktisk var fleire båtar enn det var fisk i havet? Ikkje i tal, men i vekt? Eg tenkte meg det. Men så las eg altså i avisa at det hadde vore møte i HSU, der dei framleis er skeptiske til nytt overgrepssenter, og da blei eg så eitrande forbanna at eg måtte la fisken segle sin eigen sjø inntil vidare.

Valdtekt altså. Det er noko svineri. Alle er samde i det. Det fins handlingsplanar og utval både her og både der, men tek vi det på alvor? Eg er fankern ikkje sikker. Som vi alle veit, ein handlingsplan er ikkje ei handling. Det er ein plan om handling. Litt som å skrive ei handleliste, men så ikkje gidde å gå i butikken allikevel, men heller ringe etter pizza. Ein stoggar svolten der og då, men når ein står opp neste morgon er det tomt for brød, melk og ost på kjøkkenet. Då må ein handle allikvel, men då er det for seint, for då står familien der og kjeftar og smell fordi blodsukkeret er i ulage, og det er di skuld. Dei roar seg ned om dei får pengar til skulebollar, men du rekk ikkje handle noko meir fordii du må skunde deg på jobb, og når du kjem heim på kvelden er det like tomt i kjøleskapet, og du rekk ikkje handle no heller. Du har trass alt ei spalte å skrive. Det seier seg sjølv at ein får ikkje løyst problemet med valdtekt på det her viset.

Av det mindretalet valdtekter som blir anmeldt til politiet, er det eit ørlite mindretal der saka til slutt endar med dom. Sjansen for å bli straffa for å valdta nokon er faktisk minimal. Kvifor er det slik? Riksadvokat Tor Aksel Busch sette ned eit utval som skulle finne ut av akkurat det. Dei fann ut at det ofte var store manglar i etterforskninga, utilstrekkelig avhøyr av mistenkte, manglande åstedsgransking og høgst varierande kvalitet på rettsmedisinsk undersøkelse av offeret. Regjeringas valdtektsutval framheva på si side at eit velfungerande overgrepsmottak kan vere heilt avgjerande for om ein får oppklart ein valdtektssak. Dei peika også på fleire utfordringar for overgrepsmottaka, mellom anna i forhold til at ein treng ein kontinuerleg kompetanseheving innan klinisk rettsmedisin, traumehandtering, og samarbeidskompetanse. Ikkje eit vondt ord om fastlegane her i kommunen, i kvart fall ikkje i dag, men trur vi verkeleg at dei er i stand til å stable på beina eit tilbod som gjev oss den kompetansehevinga regjeringas handlingsplan meiner må til for å betre tilbodet til dei som blir utsette for valdtekt? Når dei berre får to til tre tilfelle i året å bryne seg på? Sjølv vil eg nok svare eit klart nei på det spørsmålet. Flora kommune er rett og slett for liten til å drifte eit tilstrekkeleg godt tilbod aleine.

HSU landa altså på eit vedtak der dei skal innhente ei vurdering frå fastlegane om det er mogleg at den første akuttbehandlinga kan gjerast i Florø, eventuelt i samarbeid med krisesenteret. Eg meiner det er å selge dei ovegrepsutsatte på billegsal. Det er ikkje å ta valdtekne på alvor. Det er å ringe etter pizza. Det er sjølvsagt ei urettvis samanlikning; ulike utval og ulike budsjett, men politikarane våre gjev altså gladeleg 400 000 til MGP-fest, men kvir seg for å bruke 260 000 kroner for å gje betre rettstryggleik til overgrepsutsette. Det gjev i kvart fall meg ein vond smak i munnen.

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: