web analytics

Category Archives: Livet selv

Livet selv

Det stille rommet

empty room photo
Photo by Bindalfrodo

Denne hausten har filmklubben som eg er med i hatt eit prosjekt gåande der vi har vist norsk film for innvandrarar. Spandert kaffe og noko å bite i etter filmen. Tanken var at film kunne vere ei fin dør inn til norsk kultur og historie. Om vi skal få til den naudsynte integreringa må det skapast møteplassar der vi kan møtes. Innflyttarar, lokalbefolkning og utlendingar. Dette var vårt bidrag. Oppslutninga har vore varierande, men denne veka viste vi Fjols til fjells, og det kom ein heil haug med nyankomne asylsøkarar. Teksta på engelsk gjekk det tåleleg bra. Folk lo på dei rette plassane, og etterpå fekk dei smake vafler med syltetøy og rømme for første gong. Suksess.

Sjølv er eg dårleg på sosiale samankomster. Eg er dårleg på å snakke med folk eg ikkje kjenner frå før. Eg er ikkje flink på lausprat, trekk meg fort litt tilbake, og snakkar berre når eg blir tilsnakka. Denne kvelden er ikkje noko unntak. Ein av dei nye folka frå Syria står og snakkar med ei av kollegaene mine i styret. Han spør om både det eine og det andre. Inne i mitt fordomsfulle hovud tenker eg at han freistar å kartlegge verdien på denne unge kvinna. Kor mange kamelar må han betale for å få ho med seg heim til odel og eie? Slike dumme tankar eg som regel har vett til å halde for meg sjølv. Mi vurdering er at denne dama er verdt ein heil flokk kamelar. Når samtalen kjem inn på om ho har barn eller ikkje trur eg ho meinar det blir litt vel intimt. Ho lobbar derfor spørsmålet og samtalen elegant over til meg. Eg har jo barn. Kor mange har eg? Er det ikkje to? Og dermed sit eg i klemma. Igjen. Det var lenge sidan sist.

Eigentleg er det eit heilt greit spørsmål. Eit typisk lauspratspørsmål. Kor monge barn har du? Kor gamle er dei? Det burde ikkje vere vanskeleg å svare på det, men eg slit. Eg fryktar det spørsmålet. Det er eit sårt punkt. Her er status. Til sommaren er det ti år sida mi kjære og eg mista sonen vår, Thomas. Han var då nesten fem år gamal. Siden då har vi fått to born til, som heldigvis lever i beste velgående. I tillegg har eg eit kull på tre barn på austlandet ein plass, som er vaksne no. Det er ikkje noko problem med dei levande barna. Det er han som døde som skapar krøll. Skal han tellast med eller ikkje? Eg har eigentleg hatt som prinsipp å svare korrekt på spørsmålet, og seie det som det er. At eg og mi kjære har to barn som lever, og ein som er død. Å seie noko anna kjenst litt som eit svik. Men det gjer ikkje akkurat underverkar for stemninga. Det får ikkje lauspraten til å flyte noko lausare. Difor har det hendt at eg tek den lette løysinga. Å hoppe over han som døde, og seie at eg har to barn her, og tre barn i eit anna kull som er vaksne no. Det er det eg gjer denne kvelden. Eg har fem barn, seier eg.

Etterpå får eg dårleg samvit. Angrar på at eg ikkje sa det som det var. Eg trekker meg inn i meg sjølv. Inn i det stille rommet der inne. Tidlegare, når dødsfallet var ferskare, var det ofte slik i festlege lag at eg forsvann inn dit anten eg ville eller ikkje. Inne i det stille rommet i hovudet mitt såg eg ut på alle dei andre folka som såg ut til å ha det hyggeleg. Det kjendes som om eg hadde noko hemmeleg som dei ikkje visste noko om. Dybder dei ikkje kunne nå. Her ler dei og trur livet er lett og kjekt, kunne eg tenke. Dei veit ikkje noko. Dei har ikkje opplevd det eg har. Ei ganske sjølvopptatt tanke eigentleg, når eg ser tilbake på det. Som om eg er den einaste som har mista noko eller noen her i livet. Som om eg er den einaste som har noko å bære på.I røynda har vi vel alle eit rom inne i oss. Eit rom som berre er for oss selv. Eit rom for alt som er vondt og vanskeleg. Eit rom der ingen slipp inn. Det er greit å gå inn dit av og til, men det er viktig å ikkje bruke for mykje tid der.

Denne kvelden ser eg på folka rundt meg. Syrerane. Dei verkar å vere bra folk. Dei ser ut som om dei hyggar seg. Eg tenker på kva dei har gjemt unna i sine stille rom. Kva har det kosta dei å kome hit til dette kalde og våte landet langt mot nord? Kva har dei mista på vegen? Kva har dei reist frå? Familie? Venner? Kva tenker dei på når dei slokker lyset om kvelden? Eg håpar vi klarer å skape nok åpne rom som dei kan bruke her i byen. I landet. At dei slipp å bruke all tida si åleine med tankane sine. I det stille rommet. Five children, seier fyren. You are just like an arab! – That’s right, seier eg. Just like an arab. Five children, but no camels. Haha.

Eg sa eg var dårleg på lausprat, gjorde eg ikkje?

Livet selv

Tre år etterpå er alt som normalt igjen.
For de fleste av oss.
Vi er opptatt av andre ting igjen.
Hvor lenge skal denne varmen vare?
Når kommer regnet?
Bombene går av i land langt borte.
Vi trenger ikke bry oss om dem.
Skuddene faller i konflikter vi ikke er en del av.
Vi velger skråsikkert side.
Kjemper for alt hva vi har kjært på Twitter.
Går i krigen på Facebook.
Men vår gjerningsmann er bak lås og slå.
Dømt.
Jeg fantaserte om å ha ham i siktet.
Kanskje på vei inn til rettssalen.
Fra et høyt vindu.
Med sniperrifle.
Jeg fantaserte om å trykke på avtrekkeren.
Nå gidder jeg ikke en gang diskutere med meg selv om jeg synes det er greit at han får spille Playstation i buret. Vi.
Jeg.
Er ferdig med ham.
Gal eller tilregnelig?
Ensom ulv?
Barndommen?
Internett?
Representant for en flokk?
Teoretiske øvelser.
Betyr det noe?
Perry må gå.
22 juli er et minne.
Nesten nostalgi.
Hvor var du når bomben smalt?
Kjente du noen som var på Utøya?
Jeg kjenner noen som kjente noen.

Men noen er borte.
Noen skal aldri glemme.
Noen skal huske dem som ikke kom hjem.

Alltid.

Livet selv

Digital sorg

image

Dagens Næringsliv har en fin sak om sorg i teknologiens tidsalder. Den begynner og slutter med en fyr som har plassert en QR-kode på gravsteinen til sin avdødekone. Den kan du scanne med mobilen, og så får du høre Ronan Keating synge If tomorrow never comes over bilder av kona. Jeg tenker umiddelbart at dette er kult, og at dette burde vi også hatt på vår grav.

Men så stopper jeg opp og tenker. Hvorfor det?

Bok og Film Hummer og kanari Livet selv

Hjorthen ser film men snakker mest om seg selv, og litt om: Kompani Orheim

Jeg så Kompani Orheim i går, hadde ikke de helt store forventningene, og ble overrasket over hvor bra den var. Særlig ble jeg imponert over Kristoffer Joners prestasjon i rollen som faren til Jarle Orheim – snart Klepp. Tror ikke Joner har vært bedre noen gang, han spiller den sjarmerende konebankeren og drukkenbolten Terje Orheim på en slik måte at det er moder Sara man, eller i hvert fall jeg, retter irritasjonen mot. Hvorfor i all verden går hun ikke sin vei? Er det mulig å være så tafatt?

Og det er det, det vet vi jo fra virkelighetenes verden.

Så for dere som ikke har lest boka, eller sett filmen, så er altså dette en oppveksthistorie fra Stavanger på åttitallet, en beskrivelse av en dysfunksjonell familie der far drikker, mor jatter med, og sønn blir sosialist. Ikke spesielt originalt, men solid gjort. Mer om selve filmen gidder jeg ikke si, men jeg fikk en hel masse tanker underveis som jeg tenkte jeg skulle dele med dere. Heng med!

  • Jarle og kompisen Helge stikker til Arendal for å aksjonere mot FMI og Arne Myrdal. Oppmøtet er stort, og slagordene taktfaste. Ingen rasister i våre gater. Jeg tar meg i lengte tilbake til den tiden da rasisme var noe det var selvsagt at man var i mot, og at folk som Myrdal var folk det var greit å snu ryggen til. Ikke sånn som nå da vi må ta dem på alvor, og slippe dem til i avisenes kommentarspalter med sine “legitime bekymringer”.
  • Jeg tenker på engasjementet fra Jarle og hans antirasistiske venner. Kampen mot kapitalismen og borgerskapet og alt det der. Samtidig er det, tenker jeg da, drøssevis av menneskeskjebner i byggefeltene der familier strever med å få livet til å fungere. Som i familien Orheim. Tenk om all jobbinga mot et mer radikalt og rettferdig samfunn hadde blitt satt inn der i stedet? Hadde neppe betydd noe som helst, men allikevel? Jeg tenker i hvert fall det.
  • En av scenene i filmen som griper meg sterkest er den der man samles rundt frokostbordet dagen etter at far Terje har vært på fylla, banka kona, og vært rasshøl igjen. Kvelden før har mor lovet Jarle at hun skal ordne opp i det her, men dagen etter later alle som om ingenting har skjedd. Det rører borti det der minnet som jeg skrev om her så langt tilbake som i 2005. Hvor jeg feiger litt ut i all bloggåpenheten og åpner for at det bare er et minne om en vond drøm eller noe sånt. Men det skjedde nok, for jeg husker et par kompiser av meg fant kniven en stund etterpå, og viste den til meg. Jeg visste godt hvordan den hadde havnet der, men det kunne jeg ikke si til dem. Løgn og fortielse. Sånn blir det når kong alkohol får for stor makt.
  • Terje Orheim ønsker det beste for sitt lille kompani. Det er ingen tvil om at han er glad i både kona og sønnen. Hvorfor rakner det allikevel for ham? Mannen er jo ikke uten ressurser. Hvorfår går det egentlig galt? Dette har jeg lurt på også i forhold til min egen historie med alkoholisert far og bladbladi. Hvorfor er det så forbanna vanskelig å være menneske. Hvorfor er det så forbanna vanskelig å bevare et godt forhold til dem man er glad i?
  • Apropo glad i. Filmen skildrer Terje med respekt. Når han dør, og Jarle snakker i begravelsen, så anerkjenner han mannen. At han ønsket det beste, men uten å være i stand til å oppnå det. Jarle er glad i faren sin, selv om han innser at han ikke kunne bo hos ham, at moren før eller siden var nødt til å dra fra ham. Jeg prøver å tenke etter om jeg selv egentlig var glad i min far. Jeg tror egentlig svaret må bli nei? Hva sier det i så fall om meg? Hva sier det om ham?
  • I begravelsen kommer det mange folk, blant annet fra arbeidsplassen til pappa Orheim. Han var inspektør på en skole i Stavanger. Alle kondolerer og skryter av mannen. Han var en bra mann. En som så alle. De snakker sannsynligvis sant også, hvilket får meg til å tenke på det spennet som kan være fra hvordan en person oppleves ute blant andre, og hvordan han eller hun oppleves innenfor hjemmets fire vegger. Det er nesten litt skummelt.
  • Den som kunne vært 15 år for bestandig. Eller 16. Eller 17. Eller 32.
  • Hvorfor er det så få folk her i byen som vil se denne filmen? Her snakker vi jo om en av årets mest omtalte filmer, basert på en populær bok om en populær romanfigur. Men nesten ingen på kino. Hvorfor er det ikke kinokultur i denna byen? Hvordan skaper man det?
Livet selv

Jeg er så lei meg

Bergens Tidende lurte på om jeg kunne tenke meg å skrive noe til ungdommen. De spurte en del andre fine folk også, jeg sa jeg skulle gjøre et forsøk. Her er resultatet.

Fotografiet er tatt under fakkeltoget for fred i Florø 29.7.11

Det finnes ikke ord, sier vi gjerne. Ord blir fattige. Ordene strekker ikke til. Når tragedien rammer, hvilke ord skal vi bruke for å formidle vår medfølelse, vårt sinne, vår bunnløse sorg? Min fjorten år gamle datter har etter alt å dømme mistet en venninne på Utøya, og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne. Rundt om i landet er det nok ganske mange mennesker som føler på det samme akkurat nå. Hva skal vi egentlig si til dem som har mistet noen. Eller til dem som overlevde? Til ungdommen? Finnes det et språk for slike anledninger? Hvordan kan vi hjelpe?

For fem år siden, en annen grusom julidag, satt jeg sammenkrøpet på kjøkkengulvet hjemme sammen med min kjære samboer. I stua forsøkte legen og ambulansefolkene så godt de kunne å gjenopplive vår fire år gamle sønn. Vi klamret oss til håpet, men visste innerst inne at dette ikke kom til å gå. Hvilket det heller ikke gjorde, sønnen vår døde den morgenen. Terroraksjonen i Oslo og på Utøya har på en måte tatt meg tilbake til den sommeren. Følelsen av sorg er den samme, ikke fullt så sterk, ikke fullt så altoppslukende, men ikke så veldig langt i fra heller. Det føles absurd å gå på jobb. Jeg klarer ikke helt å forstå at andre folk allerede ser ut til å ha vendt tilbake til normalen. Selv går jeg litt som i søvne, og føler meg ganske nummen. Sover lite, og dårlig. Jeg tenker på alle dem som har mistet noen, og hvordan det var den sommeren jeg mistet noen. Jeg tenker på den evigvarende høsten som fulgte i kjølvannet av den grusomme sommerdagen.

Nå står vi foran en ny høst, som for mange vil bli lang og mørk. Fortsatt er det kanskje vanskelig å se for seg at det noen gang skal bli vår igjen. Men det gjør det. Selv om verden, livet, aldri vil bli det samme igjen, så skal også dette falme. Det blir ikke borte, det vil alltid være der, men det blir bedre. Det blir bra igjen. Livet går videre. Dette er verken en begynnelse eller en slutt. Drømmene lever videre. Oslo står der ennå. En annen verden begynner. Aslak Nore tvitret dagen etter terroraksjonen at han var overbevist om at AUFerne som overlevde på Utøya vil bli den sterkeste generasjonen i norsk politikk. Jeg tror han har rett, og at dette ikke bare gjelder AUF, men også de andre politiske ungdomsorganisasjonene. Fremtiden ser lys ut, bare vi kommer oss gjennom denne lange høsten først.

Til ungdommen vil jeg si. Jeg er så lei meg. Lei meg for at vi som har gått foran dere har føkket opp. At vi har skapt et samfunn der hatet er så sterkt at en slik fyr som denne terroristen har kunnet vokse frem. Lei meg for at dere måtte oppleve dette. Lei meg for at det blir dere som må finne en måte å rydde opp etter oss på. Jeg håper dere klarer det. Tror dere vil klare det.

Det finnes ikke ord, sier vi. De strekker ikke til. Men det er ikke sant. Ordene er der, det gjelder bare å begynne et sted. Det trenger ikke være så mange av dem, og tro ikke at de ikke hjelper. De gjør det. Vi skal ikke glemme, men om litt, snart, skal vi begynne på nytt.

Og gjøre det enda litt bedre denne gangen.

*mens jeg skriver dette slipper politiet navnene på flere av de omkomne. Blant dem min datters 15 år gamle venninne. Jeg er så lei meg. Igjen.

Page 1 of 1012345...10...Last »
%d bloggers like this: