web analytics

Category Archives: Løgn og forbannet dikt

Løgn og forbannet dikt

Femten

Har resirkulert meg selv i helgens Firdapostspalte. Dette er bare en gammel bloggpost som har blitt pusset opp en smule.

Kindness is like snow

Det var 1982. Eg var femten år. Det hadde vore ein lang og tung haust. Heime var gamlingens langvarige prosjekt med å drikke seg frå jobb, hus og heim i ferd med å bære frukter. Den lange nedoverbakken blei brattare og brattare, og langt der fremme venta stupet. Eg haika heim frå byen ein laurdag, med nokon som ikkje visste kvem eg var, og medan eg satt i baksetet og ikkje sa noko som helst satt dei eg haika med i forsetene og snakka om korleis den gamle doktoren no hadde mista heilt grepet i det siste. Det hadde dei heilt rett i.

Det hjalp ikkje på at bror min hadde blitt galnare og galnare dei siste åra. Paranoid schizofren var det nokon som sa. Far min medisinerte ham sjølv. Eg er ikkje sikker på at han visste kva han gjorde. Omtrent kvar tredje dag gjekk det over styr for bror min. Han fekk eit slags anfall. Han vart uroleg, aggressiv, og då fann eg det best å rømme huset. Eit par gonger måtte systera mi skynde seg over til naboen som var politimann for å be om hjelp. Ein gong gjekk det så langt at han skulle ta far min, og far min blei redd. Han henta frem revolveren og skaut eit varselskudd for å stoppe ham. Eg var glad eg ikkje var heime den kvelden.

Men eg syntes det var litt kult å ha eit kulehull i gulvet som eg kunne vise kameratane mine.

Som om ikkje det var ille nok hadde eg blitt dumpa for første gong den hausten. Eg tok det så hardt at eg dro rakt til byen og kjøpte meg splitter nye cowboystøvlar. Eg klarte også å stryke i graderinga til gult belte på den lokale karateklubben, sjølv om eg hadde trena hardt heile hausten. Det var slutten på min karriere som karatekar. Jau det hadde vore ein lang, tung og trist haust, men no var det jul.

Eg veit ikkje om det er slik for alle, men for meg var det omtrent på denne tida jula starta å miste sin magi. Femten år. Ein er for gamal for Donalds juleshow, ein startar å lure litt på kva alle dei vante trygge tradisjonane eigentleg er gode for. Kva er vitsen med det heile? Jau, det er nok berre meg, men jula 1982 lot julestemninga vente på seg. At det ikkje hadde komet så mykje som eit fnugg med snø var med å gjere det heile ekstra tungt og trist. Men eg sto no opp på julaften allikevel. Eg tok bussen til byen for å leie nokre julefilmar på videosjappa. Dette var på den tida ta videosjappa stengte på søn og heilagdager, slik at ein kunne leie filmane i fleire dager uten å betale noko ekstra.

Hyllene var allereie ganske utplukka når eg kom, men eg plukka no med meg fire filmar. Noko Clint Eastwood. Noko Kung Fu. Ein komedie. Ein grøssar. Eg fekk filmane i ein pose og rusla tilbake mot busshaldeplassen. Det var ennå ein god stund til julas siste buss til bygda eg budde i skulle gå. Av ein eller annan grunn var Jonas Gatekjøkken åpen denne julaftenformiddagen, så eg gjekk over gata for å kjøpe meg ein burger. Jonas Gatekjøkken var berre ein brakke, skvisa inn mellom ein bank og ein optiker. Dei serverte burgerane utan salat og dressing. Berre rett i brødet. Akkurat slik eg likte dei. Ikkje noko ost eller anna jåleri. Berre ketchup. Eg gjekk frem til disken og bestilte akkurat ein slik hamburger.

Akkurat da starta det å snø. Store feite snøflak dalte ned frå himmelen.

Det var som om noe løsna i meg. Eg retta ryggen. Løfta hovudet. Som eit lite barn som plutseleg kan få det for seg at når han kjem heim vil han få is, heilt sikkert, banna bein. Som når ein ikkje skal tråkke på strekane på fortauet, for om man gjer det vil det skje noko forferdeleg. Og man er heil sikker på at slik er det. Slik var det da også. Eg vart fylt av ein varm følelse. Snøen var eit teikn. Det var ikkje noko å være redd for. Alt kom til å ordne seg. Alt kom til å bli bra. Til slutt. Det var eg heilt sikker på.

Den gamle mannen bak disken ga meg burgeren min, og eg satte tenna i den mens eg gjekk over gata. Den smakte mykje betre enn den pleide. Snøen fortsatte å lave ned. Alt kom til å bli bra. Eg gjekk inn på bussen. Fant meg eit vindussete og satte meg ned. Så ut på snøen som så ut som om den kom til å legge seg. Gamle Nordbø slapp ein fis, fyrte opp bussen, og køyrde ut frå bussholdeplassen. Nå var det jul, og alt kom til å ordne seg. Banna bein.

På disken på Jonas Gatekjøkken sto det ein pose med fire videofilmer.

Løgn og forbannet dikt

Den mislykkede terroristen

Dette er en gjestepost, skrevet av Pål Ødegård, han finner du på Twitter under navnet palodegard.

Eggistentialism  XV
Creative Commons License photo credit: bitzcelt

Det var fredag, og Anders Behring Breivik satt i et av intervjurommene på Ila landsfengsel. Ei uke hadde gått siden han satte den nøye planlagte operasjonen sin ut i livet.

I uka som hadde gått hadde han sittet i isolat, uten tilgang på telefonsamtaler, besøk eller nyheter fra omverdenen. Han hadde hatt fire møter med advokaten han valgte ut før aksjonen. På tirsdag hadde han blitt kjørt til fengslingsmøtet. Han krevde å få stille i gallauniform, at pressen skulle være tilstede og at han skulle få lese fra manifestet sitt. Dommeren hadde nektet ham alle kravene, men det kom ikke som en overraskelse. Han var forberedt på å møte det kulturmarxistiske rettssystemet. Han var forberedt på tortur, kanskje til og med drapsforsøk. Det ville ikke gjøre noen forskjell. Han hadde allerede vunnet.

Døra åpnet seg, og forsvarsadvokaten kom inn. Han nikket kort og satte fra seg dokumentmappa si på stolen.

— Alt vel? spurte advokaten.

Breivik nikket.

— Sett deg. Vi har vel mye å snakke om i dag også.

Advokaten ristet på hodet.

— Jeg blir stående. Foreløpig.

Breivik smilte, fornøyd med at advokaten var utilpass.

— La meg først spørre deg: mener du aksjonen din sist fredag var vellykket? spurte advokaten.

— Det meste gikk etter planen. Men siden jeg ikke har fått aviser eller se nyheter, så vet jeg lite om tapstallene, svarte Breivik.

— Etter planen, nikket advokaten tenksomt.

— Det jeg gjorde var grusomt, men nødvendig. Vi er under angrep. Dette er krig. Jeg gjorde min plikt, og framtiden vil vise at jeg…

— Ja, ja, avbrøt advokaten. Vi har hørt dette nå. Vi har lest tekstene dine.

— Flott. Da går alt etter planen.

Advokaten ble stående og se på ham. Lenge. Så sa han:

— Still meg et spørsmål. Om omverdenen. Hva som helst.

Breivik tenkte seg om.

— Hvor mange ble drept? spurte han til slutt.

Advokaten tok et steg nærmere.

— Ingen, sa han.

Breivik smilte sitt vanlige, vitende glis. Løgnere, alle sammen.

— Ingen ble drept i aksjonen din, sa advokaten.

— Det er ikke din jobb å komme med absurde løgner, og løpe deres ærend, sa Breivik overbærende.

— Nei. Hadde løgn vært jobben min hadde jeg for eksempel sagt 76 drepte. Sju i Oslo-eksplosjonen og 69 på Utøya.

— Er det de virkelige tallene? spurte Breivik.

— Nei. Det virkelige tallet er null.

— Dette er nytteløst. Du kan komme tilbake når du vil snakke fornuft.

— Fornuft? spurte advokaten. Hvor mange tror du ble drept?

— Det er umulig for meg å anslå omkomne i eksplosjonen, selvsagt. Det var fellesferie. Få på jobb. Kanskje var ikke bomben så kraftig som ønsket. Uansett var Utøya hovedmålet.

— Utøya, ja. Hvor mange skjøt du på Utøya? spurte advokaten.

— Jeg forsøkte å holde noenlunde telling. Noen av de jeg skjøt på langt hold ble kanskje bare lettere såret. Jeg tror jeg traff omkring 90 personer. Jeg anslår at tallet på døde kan være rundt 70, som du antydet nettopp.

— Likevel var det ingen drepte, svarte advokaten.

Denne gangen boblet sinnet fram, og Breivik slo i bordflaten.

— Nei, jeg så dem dø!

Advokaten nikket.

— Jeg preparerte kulene selv. Blytupp, for å gi større spredning.

— Vi vet det.

Advokaten åpnet dokumentvesken sin, og trakk fram en laptop. Han åpnet den og satte den på bordet.

— Dette er en video filmet av beredskapstroppen, rett etter at du ble pågrepet på Utøya, sa advokaten.

Breivik lente seg fram i stolen, og så på skjermen. Han så seg selv bli ført inn i en av bygningene på Utøya av uniformert politi. Han husket dette godt. Seiersrusen. Gleden av å ha overlevd.
Den som holdt kameraet fulgte ikke etter inn i huset. Personen gikk ned mot brygga og filmet der. Lik lå strødd på bakken her og der. Blodige ungdommer. Ofre for Breiviks korstog. På svabergene lenger nede lå en klynge av ofre. Blodet farget berget rødt og rant sakte ut i fjorden. Kamera nærmet seg. Snart ble ansikter og særtrekk tydeligere.
Brått høres en fløyte. En stemme roper på lydsporet:

— Fritt fram!

Breivik sperrer opp øynene og stirrer på skjermen.

Et av likene rører på seg. Kanskje noen som bare er såret?

Nei, brått rører de på seg alle sammen. Ofrene hans reiser seg sakte på beina. Noen strekker seg, andre gjesper, noen ler.

Ler?

Breivik ser forvirret på advokaten. Han bare nikker mot skjermen.

Videoen viser klynger av ungdommer som samles. Noen av dem husker han å ha skutt på kloss hold. Henrettet. Men her står de, spill levende. Og ler.

— Hva slags djevelskap er dette? spør Breivik med skjelven stemme.

— Forbildene dine forrådte deg, Breivik, svarer advokaten. Politi og myndigheter ble varslet om planene dine for et halvt år siden. De fant minnepinnene med alle utkastene til det såkalte manifestet ditt. Du ble holdt under oppsikt hele tiden.

— Så hvorfor arresterte de meg ikke?

— Det var planen. Men så foreslo lederne for ungdomspartiene noe annet. De ble tatt med på råd så snart vi fant ut at målet ditt var AUFs sommerleir.

Advokaten satte seg. Videoen viste nå ungdommer som stupte ut i vannet fra brygga på Utøya, for å vaske av seg blodet. Det falske blodet.

— Ungdomspolitikerne foreslo å gjøre deg til en mislykket terrorist, kanskje den siste terrorist. Om du ble arrestert før aksjonen din ville du kun vært et par dagers avisoppslag. Glemt etter et par uker. Ingenting forandret. Men om du trodde du lyktes, men ble lurt, ville hele planen din bli teater. Med fienden din i registolen. Lurt og ydmyket av de du kaller forrædere og kulturmarxister. Og resultatet av ydmykelsen ville bli at du og alle dine idéer mistet all troverdighet og slagkraft.

Advokaten lente seg mot laptopen og startet en ny video. Denne viste Breiviks gård på Rena. Det var tydeligvis natt. Bilen hans sto ikke på tunet. Han måtte vært bortreist.

Kameraet fulgte politifolk mens de varsomt brøt seg inn i huset hans. De fant fram til ammunisjonslageret hans. Så satt de i gang med å skifte ut alle patronene med et sett som så helt identisk ut.

— Spesiallaget løsammunisjon. Umulig å skille fra dine egne.

— Sprengstoffet? utbrøt Breivik. En tåre rant ned kinnet hans nå.

— Sprengladningen gikk av, som du hadde planlagt. Alle bygningene i nærheten var evakuert.

— Ingen omkomne, hvisket Breivik.

— Ingen omkomne, nikket advokaten.

Nytt videoklipp på skjermen. Ungdommer på Utøya trener på aksjonen. Spesialister på spesialeffekter fester eksploderende blodampuller. De trener på å spille paniske. Å flykte. Å spille død.

Alt sammen, bare teater.

Alle planene hans, alle årene med forberedelse. Alt løste seg opp i tynn luft.

Advokaten pakket sammen laptopen, og forlot Breivik uten et ord. Det var ikke mer å si.

Breivik ble sittende lenge. Resten av sitt liv innenfor de samme veggene, bak de samme murene. Han fikk tilgang på TV og aviser, og etter som årene gikk så han ofte Utøya-ungdommene igjen.

Noen av dem ble kommunestyremedlemmer. Andre ordførere.

Noen av dem ble valgt inn på Stortinget.

Én av dem ble Statsminister.

Én av de ungdommene var muslim. Han ble Utenriksminister i samme regjering.

Breivik fikk et langt liv bak murene, og hver dag var det noe som minnet ham på rollen hans i teatret fredag den 22. juli. Han var den mislykkede terrorist. Den siste av sin art. Absolutt ingenting gikk som han hadde planlagt.

Løgn og forbannet dikt

Huset på høyden

Natten har trukket sitt svarte pledd over Skotfoss.
Gatene er tomme, alle som ikke jobber natta på bruket har gått til sengs.
Her og der stikker gatelys små gule hull i det mørke. Saga på Kabba skjærer stygge sår i nattens stillhet, men ellers er alt rolig.
Tåken ligger langs bakken, snirkler seg rundt hushjørnene. Skaper en nærmest spøkelsesaktig stemning rundt de gamle arbeiderboligene på Røråsen. Det er nettopp en slik natt hvor det er lett å forestille seg at den mannen i lang svart frakk som du passerer i lyset fra gatelykten egentlig er gjenferdet til Jack the Ripper, ute for å ta livet av nok en prostituert.Men det er ingen prostituerte ute på Røråsen i natt. Ingen lyd av skritt i natten, ingen hviskende stemmer. På Skotfoss sover man sin søteste søvn.
Tilsynelatende.

Lysene fra en bil tvinger skyggene til side for noen korte sekunder, de kaster seg til hver sine sider langs veien oppover mot bruket før de glir tilbake på plass igjen i kjølvannet av bilen som suser forbi. Lyden av do-tchok do-tchok i det den kjører over hevebrua ved slusene. Det er en Ford Taunus, lakkert candyrød. Bakvinduet er dekket av en svart sjalusi, på bagasjerommet er det festet en like svart spoiler. Inne i bilen kaster et stereoanlegg verdt omtrent like mye som bilen røde og grønne lys ut i kupeen. Mark Knopfler synger ”Why Worry” og for de to som sitter i bilen er det et godt spørsmål. De har ingenting annet å bekymre seg over denne natten enn hvordan de skal slå i hjel litt tid. Det er neppe noe stort problem, de er unge og forelskede. De har bensin på tanken og natten er enda ikke særlig gammel. Bak rattet sitter Tord, drøyt atten år gammel. Bilen har han nettopp kjøpt for sine oppsparte konfirmasjons og avisrutepenger. Mamma og Pappa har naturligvis også bidratt med litt kronasje. I passasjersetet med hånden sin på låret hans sitter Karianne, snart sytten år. Mørk og vakker. Tord har hentet henne i ett av svenskehusa på Gulset der hun bor sammen med sin mor. Hun løp ut døren med morens formaninger om å være hjemme til midnatt i ørene, men de formaningene blåser hun i for hun er snart sytten år og forelsket. Sammen har de kjørt rundt på stripa i ett par timer og kjent på den friheten som ligger i fire sylindere og ingen forpliktelser. Nå er de på vei opp til den gamle forfalne direktørboligen til Skotfos Bruk. Den enorme gamle sveitservillaen som har stått tom i femti år. Minst.

Den første direktøren på bruket bodde der, men når han gikk av ville ikke hans etterfølger benytte seg av den på grunn av beliggenheten. Den ligger vaglende på kanten av fjellet som stuper rett ned i elva på nordspissen av Røråsen. Tvers ovenfor Legeboligen øverst i Granheimlia på den andre siden av elva. Den nye direktøren hadde små barn og tok ikke sjansen på at de skulle leke der på kanten av stupet og siden har den staselige villaen stått ubebodd og sakte men sikkert har vær og vind gjort sitt til at den aldri vil kunne restaureres til fordums prakt.

Den gamle direktørboligen er akkurat et slikt sted som unge forelskede par liker å utforske. Litt romantisk og akkurat så skummel at de har ett påskudd til å trykke seg tett sammen.
Som om man trenger noe påskudd.

Tord har vært der flere ganger før, med andre jenter. For Karianne er det første gangen. Det kiler litt i magen ved tanken på henne og Tord alene i den svære villaen. Ikke ved tanken på spøkelser og gjenferd, men derimot ved tanken på at Tord kanskje vil kysse henne der. Kysse henne og legge armene rundt henne, holde henne fast med de sterke armene sine. Kanskje lirke en hånd opp under genseren… Nei, spøkelser og gjenferd var ikke i Kariannes tanker denne natten, selv om natten absolutt innbød til det.
De svinger opp Røråsen og Tord parkerer Taunusen ved siden av en svart Mercedes utenfor en av arbeiderblokkene. De går ut av bilen og hånd i hånd begir de seg bortover den nesten gjengrodde grusveien som fører bort til det forlatte huset på høyden.

Karianne har filmkunnskap som valgfag på skolen og der har hun nylig sett Anthony Perkins som den ikke helt mentalt friske styreren av Bates Motel. Synet av den falleferdige villaen gir henne assosiasjoner til huset til Norman og moren hans i den filmen. Det kribler frydefullt inne i henne der hun henger i armen til Tord.

De skal akkurat til å gå opp den brede steintrappen som leder opp til hoveddøren da de oppdager at det kommer et svakt, flakkende lys ut fra et kjellervindu ved siden av trappen. De veksler blikk. Nysgjerrige, forundrede, litt skremte blikk. Tord tar Karianne i hånden og trekker henne med seg bort til vinduet og de synker ned på kne og kikker inn i kjellerværelset.De ser inn i et stort rom opplyst av fakkelbokser og stearinlys. Rommet er ikke tomt, en gruppe mennesker fyller rommet, Tord kan ikke se hvem det er siden de fleste har ryggen til vinduet og lyset dessuten er ganske sparsomt. Karianne ville ikke kjent dem igjen om hun så hadde møtt dem på høylys dag. Utenfra som hun jo er. I den andre enden av rommet vendt mot resten av gruppen står en sortkledd mann foran noe som ser ut som en stor kasse av et eller annet slag. Han har hendene bak på ryggen, vandrer litt frem og tilbake mens munnen beveger seg. Han taler til de andre menneskene i rommet. Tord blir nysgjerrig og legger øret inntil ruten for å få med seg hva som blir sagt, men han hører bare svak mumling. Han finner frem en lommekniv fra jakkelommen sin og trekker ut det lengste bladet. Lirker det inn i sprekken mellom vinduet og karmen og prøver å lirke opp en liten luke så stille han kan. Karmen er morken så han klarer greit å hekte av vindushaspen og åpne vinduet tilstrekkelig til at stemmen innenfra lar seg høre;

Jeg kan fortelle dere at jeg har viet store deler av mitt liv til studiet av disse skapningene og det vil kanskje overraske dere at vi finner dem, ikke bare i gamle sagn og myter, men her, midt i blant oss. Med kløkt, list og lempe har de jobbet i hundreder av år med å plassere sine egne blant våre beste menn. Kun med det formål å underlegge seg den menneskelige
verden, ha oss som slaver slik at de selv kan sitte i sine enorme haller og fordrive tiden med hva nå deres rase måtte bedrive tiden med.

De sprer seg som den reneste pesten og deres eneste formål er å nedkjempe vår rase, kue oss, ydmyke oss. Tvinge oss til å jobbe for dem, skape for dem, gyte vårt blod for dem. Jeg forteller dere at dette må få en slutt, og det heller før enn siden.

Noen av dere ser tvilende ut, og jeg bebreider dere det ikke, for disse skapninger, denne rasen, er nesten helt lik oss i det ytre. I hvert fall kan den fremstå slik for våre øyne, men tro meg; De er intet annet enn et fremmedelement, så vesensforskjellig fra oss i sin ytterst skadelige natur at det vil være svært nedbrytende for den menneskelige natur hvis vi ikke nå samler oss og slår tilbake. Tvinger disse folkene tilbake dit de hører hjemme. De må stoppes!

Uheldigvis er vår rase alt for ukritiske, det er mange som har visst om dem, visst hva som har skjedd, hva som holder på å skje, men under dekke av politisk korrekt humanisme har det blitt holdt skjult for allmennheten. Den tiden må være omme.
Tiden er kommet for at menneskeheten ser igjennom dette spillet som har blitt bedrevet og slår dem tilbake, feier dem unna med knyttneven!

Det er en krig på trappene mine herrer, en krig om menneskehetens eksistens, og det finnes kun to utveier. Total seier, eller totalt nederlag.Ekstreme metoder er det eneste som hjelper mot dette ekstreme folk og jeg oppfordrer dere nå til å slutte dere til oss, bli med i denne krigen for vår eksistens.

Jeg oppfordrer dere til å drepe disse skapningene der dere finner dem og i møte med dem som fordømmer oss med fagre ord om verden og humanisme skal vi møte dem med ”Menneskeheten, og kun for Menneskeheten!”

Karianne trakk Tord i armen, ”Jeg er redd” hvisket hun, ”Kan vi ikke stikke nå?” Men Tord satt som fjetret foran vinduet. Som hypnotisert av stemmen der inne. Stemmen som fortsatte;

Bevis hva du sier tenker dere, og bevis skal dere få! Her ser dere hva vi er oppe i mot!

Han strakk armen bakover mot kassen som sto bak ham og trakk i et stort teppe som lå over denne kassen. Teppet falt til gulvet og Karianne skrek til. Det var ikke en kasse, men et bur og inne i buret satt en skapning, ikke stort annet en ei lita jente. Det lange lyse håret var skittent og flokete. Hun var utmagret og blek. Kroppen var dekket av sår og blåmerker. Hun var naken, bakbundet og med bind for øynene. Bak hadde hun noe som så ut som en kuhale, hengende nesten ned til anklene.

Mannen som snakket hørte skriket fra vinduet;

Her ser dere hvilke fordømte vetter, underjordiske, kall dem hva dere vil, som er ute etter oss, og jeg oppfordrer dere; Slå dem tilbake, knus disse helvetes skapningene, disse djevelens yngel! Drep dem der dere finner dem!

Han stirret rett mot vinduet nå, rett inn i øynene til Tord. ”DREP DEM DER DERE FINNER
DEM”.

Stemmen fylte Tords hode, tvang enhver annen tanke ut. Han grep lommekniven og snudde hodet mot Karianne. Reiste seg. Noe var annerledes i øynene hans og hun så det. ”Tord?! Tord!? Hva er det!?” hun rygget sakte bakover. Tord fulgte etter, hevet kniven, stakk etter Karianne. Hun hoppet unna. ”Tord! Ikke tull da!” Hun gråt nå, men Tord bare fortsatte å gå mot henne, nesten som en søvngjenger. Hypnotisert. ”Drep dem der dere finner dem.”

Karianne snudde og la på sprang mot veien de hadde kommet til huset på. Tord fulgte etter med kniven hevet.

”HJELP!” ropte hun, gråt og hikstet etter luft, en del av henne tenkte lakonisk at dette var akkurat som på alle disse dårlige skrekkfilmene hun hadde sett på video hjemme i kjellerstua sammen med venninner. Hun kom ut fra den gjengrodde innkjørselen, ut på parkeringsplassen. Hun skrek igjen, så høyt hun kunne. Noen måtte da høre henne!?! Hun stormet videre men nå var Tord oppe i ryggen på henne, grep henne i håret og kylte henne i bakken. Karianne hylte; ”MAMMA!” men så var Tord over henne med kniven. Han stakk og kuttet, skar og stakk igjen. Ga seg ikke før hun var
blitt stille, ga seg ikke før det ikke var bevegelse igjen i jentekroppen. Først da var det som om hypnosen slapp.

Tord kikket uforstående ned på hendene sine.

Hva var dette røde?

Hvorfor hadde han kniven i hånden? Hvor var Karianne?

Hva var denne bylten foran bena hans?

Så gikk det sakte men sikkert opp for ham og han ristet sakte på hodet.

“Nei nei nei!”

”Hva har jeg gjort?”

Han hvisket til seg selv. Så kastet han kniven fra seg, gikk bort til Taunusen, satte seg inn og startet opp, spant ut fra
parkeringsplassen. I andre etasje på blokka ved parkeringsplassen falt en gardin umerkelig tilbake på plass…

Tord kjørte som om han hadde stjålet både bil og bensin ned bakken fra Røråsen, i stedet for å svinge av til høyre mot Skotfoss fortsatte han rett frem og så til venstre mot Kabba og Administrasjonsbygningen. Der kjørte han rundt svingen og ned mot broa over Skotfossen. Broa til Åfoss som er så smal at det knapt nok er plass til en bil på den. Han kom ut på broa og trykket gassen i bånn. Taunusen akselererte med et brøl over broen. Han klarte å presse bilen opp i 130 km/t før det var slutt på brua.

Farten var naturligvis alt for høy til at han kunne klare den krappe svingen for enden av broa.

Han prøvde ikke heller, og Taunusen ble smadret mot fjellveggen. Tord ble kastet gjennom frontruten og døde momentant.
Motoren døde ut og alt ble stille. Fra den smadrete Taunusen kunne man fortsatt høre Mark Knopfler synge ”Why Worry”.

Løgn og forbannet dikt

Zombiedagboka #1

441858611_ebef2c9a65

photo credit: Mark Lobo Photography

Hva hadde DU gjort om zombiene kom?

Ja, vi hadde lekt med tanken mange ganger, etter å ha sett utallige skrekkfilmer i kjelleren til Gullik. Hvordan hadde vi tacklet det om zombiene gjenoppsto fra de døde, med en umettelig hunger etter menneskekjøtt? Hva skulle vi gjort? Hvordan overlever man en slik epidemi? Hvilke råd ville helsemyndighetene hatt å gi til folket? Er det greit å være hjemme fra jobben om man har blitt bitt, og kjenner lysten på en blodig biff presse seg på?

De gode gamle dager. Gutta. Det var en fin gjeng. Helt til å spise opp.

Hva med zombiene lurte jeg på. Hva er det som driver dem? Spiser de for å overleve, eller lever de for å spise? Er menneskekjøttet som dop, noe de må ha for å døyve en eller annen smerte, eller er det sånn at hjernemassen er en slik delikatesse at de må ha det, bare må ha det? Braaaains!

Kan en zombie noen gang bli mett?

– Skal du ha et lår til Kasper, det er masse igjen?

– Nei takk fru Zombieholt, men jeg er stapp mett altså. Klarer ikke en eneste liten bit til!

– Helt sikker? Ikke en liten bit en gang? Tor skal ikke ha mer!

Men det gjaldt altså å ha en plan, og den måtte være god. Våpen? Fluktrute? Gjemmested? Alene eller sammen med andre? Hva med proviant? Skulle vi gjøre som besteforeldrene? Hamstre hermetikk i kjelleren? Og apropo det, hva ville egentlig være verst av atomkrig og en zombie-epidemi?

Kunne kanskje det ene lede til det andre?

Vi kom frem til at for å overleve et zombieutbrudd var det best å være en liten gruppe, kanskje fire stykker, godt bevæpnet. Pumpehagler med rikelig ammunisjon. Balltrær for nærkamp. Et par langtrekkende rifler med kikkertsikte for å knerte dem på avstand. Nattbriller. Vi ville trenge en bil av litt størrelse, en med litt power under panseret, og gjerne en kufanger foran grillen.

Om zombiene viste seg så var det å hive seg i bilen og kjøre til fjells. Hemsedal kanskje. Hytter der det kanskje fantes proviant, lett å holde oversikt, lette å barrikadere, og når det var tomt i den ene hytta var det bare å forflytte seg til neste.

Men det var bare snakk. Jeg var ikke forberedt i det hele tatt. Når zombiene kom var jeg en lett match. Jeg prøvde å løpe, men de var overalt. Jeg prøvde å slåss, men de var for mange. Nå vet jeg hvordan det er. Hvordan det er å være en zombie.

Nei, zombier er ikke interessert i hjernemasse. Det er ingen delikatesse. Det er kjøtt de vil ha. Vi vil ha. Menneskekjøtt. Vi blir mette, joda, men det er akkurat som om vi har en ekstra mage for menneskekjøtt. Vi klarer alltid litt til, og magen blir ikke mett før øynene. Jeg mener, hva ellers kan en zombie gjøre enn å spise?

Å være zombie føles totalt meningsløst. Hva er vitsen? Hva er dette for slags liv? Mat er det eneste som hjelper på tomheten. Vi trøstespiser rett og slett. Det er en sykdom.

Og det er ingen som kan hjelpe oss.

Men jeg vil ikke spise mennesker. De er jo nesten som oss. Det må finnes andre måter å fylle den tomheten på. Det må det. Det MÅ det!

Kanskje denne blogginga kan være til hjelp? Kanskje finnes det likesinnede der ute? Kanskje vi kan hjelpe hverandre? Kanskje kan vi finne en mening i tilværelsen igjen?

Det er verdt et forsøk.

Løgn og forbannet dikt

Bare en til

Løveid sluser
Løveid sluser

– Kom igjen, hiv på en planke til. Jeg klarer en til.

Det var sent søndag kveld, og vi befant oss på byggeplassen nede ved slusene. De holdt på å bygge ny vaktstasjon der, og vi så vårt snitt til å rappe det vi trengte av bygningsmaterialer for å bygge et treningsrom i kjelleren hjemme hos meg. Plank, plater, spiker, det var bare å hente det vi hadde bruk for.

Etter mørkets frembrudd så klart.

Torgeir lastet armene mine fulle av plank, en til, bare en til. Klarer du den så klarer du den også. Og den. Da klarer du den også. Helt til jeg ikke klarte mer.

Jeg vaklet meg opp på veien og labbet i vei hjemover. Torgeir bar på en enorm presenning, Gjedda et par store finerplater. Tompe hadde en rull med Rockwool-isolasjon, og et par esker med spiker. Det var ikke langt å gå.

Vi møtte et par biler på veien, men vi så lyskasterene lenge før de kunne se oss, så de utgjorde ikke store risikoen for å bli tatt på fersken. Da var det bare å slippe det man hadde forsiktig ned i veikanten, og forsøke å se uskyldige ut. Det var et slit å få planken opp i armene igjen når bilen var kommet seg forbi, men det gikk greit. Den som slet mest var Torgeir, som for hver gang han måtte legge fra seg presenningen slet med å få den rullet sammen igjen slik at den gikk an å bære. Det siste stykket ga han bare faen og slepte den etter seg.

– Det er bra Torgeir, skjul sporene våre du, lo vi, og gikk forbi ham mens han rev og slet i den svære mørkegrønne presenningen.

Men vi kom frem uten å bli oppdaget av noen, og snart lød det hammerslag og sagelyder fra kjelleren vår. Treningsrommet vårt var klart på et par-tre kvelder med jobbing.

***

– En til, kom igjen, det klarer du. Ta i nå!

Vi andre gikk i niende, men Ragnar gikk første på videregående. Et eller annet mekk og mikk-greier. Vi spleiset på materialene, og han lagde en benkpress til oss på metallsløyden. Lakkert svart, med rød pute. Fire skiver på tolv og en halv kilo hver. Vi pumpa jern, og pushet hverandre fremover.

– Ti, elleve, tolv…kom igjen nå, klarer du tolv så klarer du tretten. En til, og en til. Helt til vi ikke klarte mer.

Alle klarte å få opp stanga med to skiver på. 35 kilo. Verre ble det når vi økte med de to siste skivene. 60 kilo.  Torgeir prøvde ikke en gang, han fikk så vidt opp stanga med 35, ikke mange repetisjonene. Tompe var villmann, kunne banke hvem som helst, han klarte såvidt å presse stanga opp igjen med nød og neppe. Det ble med den ene repetisjonen.

Armene mine skalv, og det var på hengende håret, men jeg fikk presset den opp jeg også, og etter å ha vært nede og løftet daglig en stund så klarte jeg etterhvert flere repetisjoner.

screamingforvengeanceNår vi ikke løftet vekter hadde vi bryteturneringer. For å få det mykt hadde vi lagt rockwoolen på gulvet, med den svære presenningen over, og der gikk det for seg. Skjønt bryting og bryting. Reglene utviklet seg raskt på en måte som gjorde at våre improviserte bryteturneringer snart minnet mer om en mild utgave av Ultimate Fighting Championship. Det var lov å slå med flat hånd. Spark mot bena var tillatt, og ellers så gjaldt det å få motstanderen ned på matta og holde begge skuldrene mot gulvet i noen sekunder. En av dem som ikke deltok i kampen dømte, delte ut poeng for slag som traff, og ellers etter mer eller mindre subjektive kriterier. Førstemann til tyve poeng fikk seieren.

Og når vi ikke drev med noe fysisk tok vi livet med ro, og hørte på Judas Priest.

One life Im gonna live it up
Im takin flight I said Ill never get enough
Stand tall Im young and kinda proud
Im on top as long as the musics loud

If you think Ill sit around as the world goes by
Youre thinkin like a fool cause its a case of do or die
Out there is a fortune waitin to be had
You think Ill let it go youre mad
Youve got another thing comin

***

– Skal vi stikke eller?

– Ja, greit. Skal bare spille en gang til. Bruke opp de siste kronene. Hang on.

Vi henger på Corner Gatekjøkken, Theobald og jeg konkurerrer knallhardt om å ha rekorden på bilspillet. Highscore. Den ene dagen er det ASJ som topper lista. Den neste har TTH tatt den tilbake. Vi presser hverandre gode. Vi er uslåelige.

Helt til den dagen Tina overtok ledelsen på High Score-lista. Da var det ikke noe morsomt lenger.  Denne dagen spiller jeg flipper i stedet, og de andre maser på meg for vi skal hjem til meg og se film. Jeg har vært på Finni Video og leid film, The Beach Girls. Det er mange som hiver seg på og vil være med. Jeffrey og Bæling. Torgeir, Gjedda og Rune Rullekukk. Og Aili.

– Kom igjen da!

– Okay, kommer nå, bare en ball til så er jeg ferdig!

***

beachgirlsVi ser på filmen hjemme hos meg. Den er ganske bra synes vi. Den handler om unge vakre og naive Sarah som får låne et strandhus av sin onkel Carl. Hun inviterer med seg venninnene Ducky og Ginger, som også er unge og vakre, men kanskje litt mindre naive. De inviterer gud og hvermann til vill fest i strandhuset, med dop, drikking, puling og dårlige sanger. I knew a girl from South Carolina, hey la di da di do, looked at me and moved to China. Stemningen stiger når de festglade jentene finner en haug med søppelsekker som viser seg å inneholde marihuana vasket opp på sanden.

Et stykke ute i filmen kommer faren min ut fra stua.

Vi hadde TV’en stående i gangen fordi gamlingen ikke var så begeistret for fjernsynet. Han så nyhetene, Bør Børson, nyttårskonserten fra Wien, og var ellers mer fornøyd med å sitte i stua med en bok eller en avis i fred og ro. Det passet bra, når vi så film fikk vi være i fred. Han plaget ikke oss, vi plaget ikke ham. Det hendte jo vi så ham i forbifarta, på vei fra stua til kontoret, eller andre veien. Eller på vei opp for å legge seg. Oftest litt ustø i gangen.

Men denne kvelden går han ikke forbi. Han har et utrolig dumt uttrykk i ansiktet, happy-snappy liksom. Han dumper ned på en krakk ved siden av Aili og prøver å bli med i samtalen mens filmen surrer videre. Alt han sier er helt på trynet, og de andre ser på hverandre, og synes det hele er ganske morsomt. De svarer ham på en sånn måte at de egger ham opp, samtidig som de gjør narr av ham på en såpass subtil måte at han ikke oppfatter det selv. Ler når han svarer noe teit på oppspillene deres.

Jeg ler ikke med.

Jeg synes ikke det er morsomt i det hele tatt, og når gamlingen legger armen rundt Aili sprekker det både for meg og resten av gjengen. De andre hyler av latter. Jeg reiser meg og går ned i kjelleren.

Det raser inne i meg. Jeg sparker i veggen. Så får jeg øye på benkpressen. Nå skal det løftes tenker jeg, men faen i helvete jævlær, jeg løfter den jo fint med alle vektene på. Det er ikke nok. Jeg trenger mere tyngde. Nå skal grensene presses.

Jeg ser meg rundt. Jeg har to tre kilos håndmanualer, og jeg har noen sånne vekter som man fester rundt håndleddet med borrelås. Brukt fordi man innbiller seg at trening med dem hjelper en til å slå raskere. Jeg bruker en dem til å binde fast en håndmanual på hver side av stanga. 4.5 kilo ekstra på hver side. 69 kilo totalt. Det burde vært mer, men jeg har ikke mer jeg kan hive på. Jeg legger meg på benken og røsker litt i stanga.

Det er tungt, men helvete heller, nå skal det settes rekord her. Jeg skyver stanga opp, og senker den forsiktig ned på brystet. Prøver å presse den opp igjen. Det er på grensa til at det går. Armene skjelver. Helvete. Jeg gir alt jeg har, og opp fyker den. Jævelen. Det var så vidt, men jaggu kom den opp. Jeg senker stanga ned på brystet igjen. Bare en til nå.

***

Andre gangen ville den ikke. Det ble en for mye. Jeg får den halvveis opp, men skjønner at det er kjørt. Jeg senker stanga ned på kassa igjen og lurer på hvordan jeg skal komme meg opp nå.

***

Oppe på kontoret, i den nederste skuffen ligger et gammelt sort-hvitt bilde av en ung kvinne. En bibel, og en åpnet flaske vodka. Han vet han ikke burde drikke mer i kveld, men hva faen skal han ellers gjøre? Han heller opp en liten stiv en til.

Bare en liten en til.

Page 1 of 41234
%d bloggers like this: