I kjølvatnet av Christoffer-saka har det vore mange utspill. Fleire har vore opptekne av at noko slikt aldri må få skje igjen, og heldigvis kan vi sjå teikn til at dei institusjonane som svikta i Christoffer-saka; skule, helsevesen og politi, har teke grep for å betre situasjonen. Denne veka var 200 personar samla i Stryn for å snakke om strafferett og vald i nære relasjonar. Ein av desse var politiadvokat i Florø, Anette Stegegjerdet Norberg. Til NRK seier ho at vi må få eit klarare straffeansvar mot foreldre som ikkje gjer nok for å forhindre overgrep mot born. Saka mot mor til Christoffer er i så måte ei føregongssak for korleis dette skal handterast framover. Men politiadvokaten går lenger, og vil at dette ansvaret også skal gjelde for fleire enn berre mor og far. Ho får støtte i same NRK-sak av båe Inge Nordhaug, som jobbar med vald og seksuelle overgrep i Helse Bergen, og Espen Gulliksen, som jobbar med familievald i politiet i Sogn og Fjordane. Dei seier at medan skular og barnehagar er blitt meir årvakne, er det annleis når det gjeld vanlege folk i kvardagen. Vi må bli flinkare til å melde i frå. Det er her eg kjenner behovet for å kviskre nokre forsiktige protestar.

For sjølvsagt skal ein melde i frå om ein kjenner til at nokon vert mishandla. Ja, det er også heilt greitt å ta ein telefon og snakke med nokon sjølv om ein berre har ein nagande mistanke om at ikkje alt er heilt slik som det skal vere. Men i etterkant av den tragiske Christoffer- saka får eg av og til eit inntrykk av at enkelte no meiner at vi skal vere på jakt etter faresignal heile tida. Som forvakste miljøagentar skal vi halde augene opne og øyrene spissa, alltid parate til å fange opp faresignal. Barnemishandlarar kan vere overalt, men jamen skal vi få røyka dei ut, og det nesten før dei sjølve er klar over kva dei driv med! Christoffer skal ikkje ha døydd forgjeves!

Eg vil ikkje på noko vis bagatellisere familievald, klart det fins barn som har det vondt også i vårt land. Men likevel; vi er ikkje primært ein nasjon av alkoholiserte, konebankande barnemishandlarar, sjølv om ein kan få dette inntrykket kvar gong det dreg som mot ei eller anna høgtid. Avisene skriv kvar jul om born som lir under foreldra sitt konsum av juleakevitt, og kvar sommar om foreldre som går på Syden- fylla medan ungane seglar sin eigen sjø. Også i Noreg er dei fleste foreldra glade i ungane sine, og gjer det dei kan for at ungane skal ha det så bra som mogleg. Det er dette som er normalen. Dei som er slemme med ungane er avviket, og dei er i mindretal. Og om Christoffer- saka ikkje er unik, så er den i alle fall temmeleg ekstrem. Den kan og bør ikkje vere malen for noko som helst. Sjansen for at ungen din har ein Christoffer i klassen sin er faktisk forsvinnande liten. Og sjølv om der faktisk skulle vere ein som var utsett for noko liknande, kor sikre kan vi vere på at vi ville kjenne att teikna?

Å oppdage, etterforske, og stoppe familevald er fyrst og fremst ein offentleg oppgåve. Her er det fortsatt rom for forbetringar. Statens helsetilsyn la i mars fram tal frå sin siste kontroll med det kommunale barnevernet. Det var deprimerande lesnad. I 40 av 44 kontrollerte kommunar vart det funne lovbrot eller forbetringspotensiale. Halvparten av kommunanen i landet meinte i 2007 at dei hadde for lite pengar til å drive eit forsvarleg barnevern. Før han gjekk av som barneminister rakk Audun Lysbakken å meine at barnevernet treng 1400 nye tilsette innan 2014. Så kva hjelper det å melde frå om at naboen bankar ungane sine, når barnevernet ikkje er godt nok rusta til å handtere bekymringsmeldinga på ein ordentleg måte? Om ein ønskjer å hjelpe dei barna som har det vondt er det her ein bør sette inn støtet, i staden for å dytte ansvaret over på eit folk flest som ikkje er flinke nok til å melde i frå.

Anette Stegegjerdet Norberg har rett; veit ein at nokon blir mishandla så har ein plikt til å melde frå. På same måte som ein har plikt til å stogge om ein ser ein bil som har køyrt av vegen, og faktisk kan bli straffa om ein gjer blaffen og køyrer vidare. Men det er ein hårfin balanse her. La oss slippe paranoiaen. Eg vil ikkje ha eit samfunn der ein ser på alle rundt seg som anten potensielle kriminelle eller potensielle angjevarar. Eg likar det norske samfunnet. Eg likar det at vi stort sett går rundt og trur at folk er snille. At ingen som ikkje er rusa på narkotika er slemme. Det er ingen som vil oss noko vondt. Trur vi. Kall oss gjerne naive, men i mine auge er akkurat dette ein av dei aller finaste kvalitetane ved samfunnet vårt. Vi stolar på kvarandre, og samfunnet vårt er bygd på tillit og ikkje på frykt. Eg vil gjerne at det skal fortsette å vere slik, men teikna på at vi er i glid mot eit samfunn som i stadig større grad baserer seg på frykt og mistru er stadig tydelegare. Eg likar det ikkje.

Institusjonen sikrer ikke at det blir foretatt individuelle vurderinger når beboernes rett til samvær med andre begrenses

Avvik fra følgende myndighetskrav:

• Barnevernloven § 5-9, jf. rettighetsforskriftens §§ 2,5, og 7, jf. forskrift om internkontroll i institusjoner kap. 2

Avviket bygger på følgende:

• Beboere har som hovedregel ikke lov til å være kjærester under opphold ved institusjonen. Beboerne blir informert om at mulige konsekvenser hvis de inngår kjæresteforhold, vil være at de må flytte.
• Kjærester ved institusjonen får i utgangspunktet ikke være på hverandres rom. Hvis beboere har besøk av det motsatte kjønn på rommet sitt, har institusjonen en generell regel om at døren må være åpen.
• Institusjonen har en generell husordensregel som omhandler fysisk kontakt mellom beboerne. Denne slår fast at det ikke er lov å vise kjæresteatferd på institusjonen. Ved brudd på denne regelen blir konsekvensen at kontakt mellom ungdommene må begrenses og at voksne alltid må være tilstede når ungdom er sammen.
• Personalet får opplæring i samsvar med denne regelen
• Rettighetsforskriftens krav på dette området er ikke tilstrekkelig kjent for de ansatte.
• Institusjonen foretar ikke en systematisk gjennomgang av driften for å av dekke eventuelle sårbare områder.
• Det er utarbeidet avviksskjema for rapportering av det institusjonen kaller alvorlige avvik, men de ansatte vet ikke hvilke hendelser som eventuelt skal rapporteres. Pr. tilsynsdagen forelå det ikke noen utfylte skjema.

Kommentar:

Beboere på barnevernsinstitusjon har rett til å bestemme i personlige spørsmål og være sammen med andre etter eget ønske, jf Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon § 5. Begrensinger i denne retten kan gjøres av hensyn til alder og modenhet, formålet med oppholdet og institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel. Institusjonen kan ikke ha en generell regel som sier at beboerne ikke kan være alene med andre beboere /besøkende på eget rom eller i fellesrom. De kan heller ikke ha en generell regel som innskrenker retten til å være kjærester hverken innefor, eller utenfor institusjonens vegger. Institusjonen ansatte har en rett og en plikt til å sette nødvendige grenser i foreldrenes sted, samt tilrettelegge for trygghet og trivsel for alle. I gitte situasjoner vil dette kunne bety at en etter en konkret og individuell vurdering kan bestemme at kjærester ikke har lov til å være på rommene til hverandre, eller at en ikke har lov til å motta besøk av visse personer.

Rapport fra tilsyn ved Vest-Telemark barne-, ungdom og familiesenter 2010

På en dag der Manchester City har vunnet sitt første ligamesterskap på 44 år kan det være greit å tenke litt på gamle dager. Som for eksempel hvor tilfeldig det er hvilket lag man egentlig holder med. Her er det mye rart som spiller inn. Selv har jeg jo holdt med Citys byrival, Manchester United, siden 1975, men før jeg endte opp med United var jeg innom tre andre engelske lag. Det begynte med at jeg holdt med Tottenham Hotspurs, ene og alene fordi noen hadde gitt meg et fotballkort med bilde av høyrevingen Jimmy Neighbour. Ganske snart skiftet jeg imidlertid lag til Queens Park Rangers, for det er jo slikt et vidunderlig navn på en fotballklubb. Det forholdet varte imidlertid heller ikke så lenge, jeg husker ikke lenger hvorfor, men snart hadde jeg byttet favorittlag til Manchester City.

Så fikk jeg endelig mast meg til at jeg skulle få meg fotballdrakt da. Et stort øyeblikk for en åtteåring det. Den ble bestilt via en annonse i det legendariske bladet Buster, om jeg ikke husker feil, og egentlig skulle jeg jo hatt City-drakt. Det var bare det at når jeg skulle bestille satt jeg og så på den annonsen, leste navnet på klubbene flere ganger, og hørtes ikke Manchester United mye tøffere ut enn Manchester City?

Jo, det gjorde det vet du, så jeg bestemte meg for United, og har vært fan helt siden drakta kom i posten. Før jeg visste noe som helst om historien. Muchen 58, Duncan Edwards, The Busby Babes og hele den schmæla. Det hjalp selvfølgelig på at laget spilte morsom fotball, med vingene Steve Coppell og Gordon Hill i førersetet var de alltid morsomme å se på. Lou Macari, Sammy McIlroy. Martin Buchan og Stuart Pearson. Fotball har aldri vært morsommere enn da.

Jeg var den eneste som holdt med Manchester United på Skotfoss, i hvert fall den eneste i klassen. Alle de andre holdt med Leeds, (unntatt han som alltid hevdet at han holdt med det laget som spilte best fotball) og selv om Leeds og United hater hverandre intenst i England, forente vi oss på en måte i hatet mot Liverpool. Jævla Liverpool som vant og vant, ofte fordi de hadde griseflaks mente vi. Vi hatet Ian Rush. Ekkel spiller som bare sto inne i femmeteren og dyttet ballen i mål. John Aldridge var samme røkla. Kevin Keegan kunne vi i det minste akseptere, selv om han var noe oppskrytt.

Men drit i Liverpool, dette er jo Manchester Citys dag. Jeg sluttet jo å holde med City den dagen, men fortsatt har jeg gode minner om flere City-spillere. Joe Corrigan var en fantastisk keeper. Asa Hartford hadde hull i hjertet og var fascinerende som bare det bare av den grunn. Peter Barnes kunne drible, Joe Royle kunne stange dem inn. Og la oss ikke glemme Dennis Tueart, mannen som på bildet over her brassesparker inn seiersmålet i Ligacupfinalen i 1976. Peter Barnes hadde gitt City ledelsen, men så satte Alan Gowling en cross fra Malcolm “SuperMac” MacDonald i nettet og stillingen var 1-1 til pause. I andre omgang skjedde altså det magiske, antagelig tidenes peneste mål i en ligacupfinale. Willie Donachie slo en høy ball på bakerste stolpe, Tommy Booth header den tilbake på tvers av mål, og der står Tueart med ryggen til og brasser ballen i nota. Kanon.

Og jeg glemte visst å si at det var Newcastle som var motstanderen.

Men selv så jeg ikke den kampen, jeg var nemlig på Parkbiografen og så Flåklypa Grand Prix, men fortsatt husker jeg bildene av brassesparket i avisa. Nesten som om det var i går.

Nå er det City som er storebror, etter å ha vunnet ligaen på målforskjell etter en høydramatisk siste runde der to overtidsmål til slutt sikret dem ligagullet. Jeg så ikke den kampen heller, men fulgte med på liveoppdatering via telefonen. Men mange kommer nok til å huske den kampen for resten av livet. Selv håpet jeg selvfølgelig at United skulle dra det i land, men det er greit. Jeg unner City årets ligagull.

Og så håper jeg det blir 44 år til neste gang.

In one village in the Kharkiv region, several women did their best to look after children. As one of them recalled, they formed “something like an orphanage.” Their wards were in a pitiful condition: “The children had bulging stomachs; they were covered in wounds, in scabs; their bodies were bursting. We took them outside, we put them on sheets, and they moaned. One day the children suddenly fell silent, we turned around to see what was happening, and they were eating the smallest child, little Petrus. They were tearing strips from him and eating them. And Petrus was doing the same, he was tearing strips from himself and eating them, he ate as much as he could. The other children put their lips to his wounds and drank his blood. We took the child away from the hungry mouths and we cried.”

Snyder, Timothy (2010-10-12). Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin (pp. 50-51). Perseus Books Group. Kindle Edition.

Jeg våknet tidlig i dag, og fant ut at jeg kunne benytte sjansen mens de andre sov, til å spasere meg en liten tur over Lilleåsen. Jeg liker godt å gå tur alene, ha musikk i ørene, og bare la tankene vandre dit de selv finner det for godt. Mens jeg gikk der gjennom skogen streifet tankene innom det som skjedde på Utøya. Det var lett å forestille seg at åsen ikke var en ås, men derimot omsluttet av vann. Hvordan hadde det vært om man visste det var en fyr med våpen et eller annet sted i skogen som skjøt rundt seg på alle han så? Jeg prøvde å forestille meg det. Ikke at jeg tror at man kan det på ordentlig, uten å ha opplevd noe lignende, men allikevel. Vi har vel alle  opplevd små øyeblikk av redsel og panikk noen ganger i livet, vi skjønner at det må ha vært forferdelig. Hvordan hadde man selv reagert?  Umulig å vite. Jeg ser etter gjemmesteder i skogen, men det er ikke lett. Jeg slår det fra meg, og kravler ned skråningen og ned på asfalten igjen. Det har begynt å regne, så jeg går hjem igjen.

Senere på dagen er jeg ute og går tur igjen, med Tildibopp i vogna. Via en rekke assosiasjoner som jeg ikke skal plage dere med begynner jeg å tenke på John Ajvide Lindqvist, og den der boka som ender opp med massakre på Allsang på Skansen. Jeg skulle gjerne lest et intervju med Lindqvist om dette tenker jeg, sett i lys av massakren på Utøya. Jeg lurer på om Lindqvist følger saken? Om han selv har gjort seg noen tanker om den? Om han har noen forståelse for hvordan Behring Breivik har blitt den han er? Om han ser den lille gutten bak terroristen?

For jeg mener. Lille stjerne, som den boka jo heter, er jo en tragedie om hvordan et menneske havner fullstendig på villspor. Teresa har en familie som er glad i henne, hun har i det minste en god venn som er glad i henne. Men hun er på utsiden, hun passer ikke inn, og hun velger den mørke stien, den som fører til vold, drap og massakre på Allsang på Skansen. Hvorfor?

Jeg lurer på om Lindqvist ser noen fellestrekk mellom sin heltinne, for hun er jo det, og terroristen på tiltalebenken?

Jeg lurer på om det hadde vært mulig å skrive Lille stjerne i dag, etter Utøya, og om jeg hadde likt den like godt om jeg hadde lest den for første gang nå. Jeg tenker at jeg nok hadde likt den like godt, men at jeg hadde opplevd den som mørkere, og at reaksjonen min på massakren på Skansen hadde blitt noe mindre jublende glad. Jeg lurer på hva som skjer med skandinavisk krim de nærmeste årene, og dem som leser den. Vil romanene endre seg? Vil vi lese dem på samme måten?

Mens jeg tumler med disse tankene får Tildibopp øye på en gakkgakk ute i vannet, og labber i vei for å hilse på den. Rett ut i vannet. Heldigvis får jeg røska tak i armen hennes og løfta henne inn på land igjen før vannet går over skoene.

Hverdag er i grunnen ganske fine greier. Når man bare husker på det.

Vil samle både barn, unge og opp til besteforeldre og gi samhold i kommunen og forene innbyggerene på tvers av generasjoner. NDL kan blant annet bidra til at vi klarer å gjøre nazihilsenen ordentlig neste gang NRK er på besøk, sier en representant for formannskapet som vil være anonym.

Fra Aftenpostens utgave den 08.05.1940. Det sivile luftvernet anbefalte visst bruk av spesiallimet Casco R x 4 for å hindre glassplinter ved bombeangrep. Dette ble brukt av offentlige institusjoner hevdes det. Jeg har litt vanskelig å se for meg at folk drev og smørte lim på rutene sine i stor skala, men det var jo krig. Kanskje best å være føre var?

Bjørnstjerne Bjørnson valde seg april, eller han skreiv i kvart fall eit dikt som har blitt heitande “Jeg velger mig april”. Sanninga er at Bjørnson ikkje hadde noko val. Han hadde sagt ja til å vere med på eit prosjekt der diktarar skulle skrive eit dikt til kvar månad, og når det var hans tur var det berre april att. Han hadde ikkje noko reelt val, sjølv om han skreiv at han valde seg april. Omtrent som dugnad altså. Det kjende fenomenet som brer seg over by og bygd kvart einaste år, særleg i månadane april og mai. Det kallast inn til dugnad både herfrå og derfrå, og sjølv om dugnad eigentleg betyr at det er frivilleg å delta, så er det ikkje slik det fungerer i praksis. Det er forventa at ein stiller opp, og det har konsekvensar om ein let vere. Då må ein tåle skeive blikk, og rekne med å bli snakka om rundt middagsborda. Jaha, så han derre Hjorthen stilte ikkje på dugnad i år heller? Nei, var det ikkje likt seg. Og sjølv kor mykje ein skulle ønske seg at det var august i staden for mai, så hjelper det ikkje. Kvar einaste vår sit ein der som Bjørnson, og må velge seg april anten ein vil eller ikkje.

Og eg vil ikkje. I desse dagar er eg kalla inn til dugnad i barnehagen der sonen min går, og eg kjem ikkje til å stille. Det er ikkje fordi at eg har noko i mot sjølve konseptet dugnad. Eg har det litt slik med dugnad som eg har det med andre tradisjonar, som barnedåp, 17.mai og kyrkjebesøk på julaftan. Hjernen min er med på at desse tinga kan vere positive og verdifulle, og vere verd å føre vidare til kommande generasjonar. Kroppen min derimot, den strittar i mot med alle fiber. Den vil ikkje vere del av noko forbanna fellesskap. Den drit langt i Gerhardsen, og vil berre sitte heime og spele Football Manager på dataen. Kvifor skal vi no eigentleg stille til dugnad for den derre barnehagen? Er det ikkje slik at vi er kundar der, på eit vis? Vi kjøper eit produkt, får ei teneste, og det er det. Slik sett er det vel Flora kommune si oppgåve å drive vedlikehaldsarbeid på kommunal eigedom. Ikkje vi som berre er kundar der. Eg meiner, eg forventar då ikkje at alle dei som kjøper mobiltelefonar av meg når eg er på jobb i Telekiosken skal stille opp ein gong i året for å hjelpe meg å rydde på bakrommet i butikken? Ikkje at det ikkje kunne ha vore kjekt, men eg forventar det ikkje.

Det norske folk utfører frivilleg arbeid for milliardar av kroner kvart år. Eg tør ikkje tenke på kor mange vaffelhjerter det trengs for å halde eit middels lilleputtlag i drift i eit år, men det er i alle fall fleire enn sjølv eg klarer å stappe i meg, og eg er ein djevel på vaffelhjertestapping. Dette er vel og bra, men kanskje vi skulle våge å spørre oss sjølve om den frivillige innsatsen vår eigentleg går dit behovet er størst. Kvifor er det forventa at vi skal stille på dugnad i barnehagen, men ikkje på sjukeheimen? Eldreomsorga kunne nok ha trengt mengder av frivilleg arbeid, men så langt ser det ut til at den tapar i kampen mot mellom anna korps og idrett.

Eg meiner faktisk at vedlikehald av eigedommar er eigars oppgåve, og at dette i seg sjølv er god nok grunn til å halde seg vekke frå dugnadsarbeidet i barnehagen. Men dette er ikkje den eigentlege grunnen til at eg så langt har vald å snike meg unna, og at eg satsar på å gjere det same denne våren. Neida, eg er i grunnen ikkje så prinsippiell av meg. Eg er ein pragmatikar, og gjer stort sett det folk forventar at eg skal gjere. Skal eg vere heilt ærleg er det ein heilt anna grunn til at eg skyr dugnadar som pesten. Problemet med dugnad er nemleg at det blir forventa eg skal gjere ein heil masse ting som eg ikkje kan. Snekring, saging, hamring, banking, maling og den slags. Eg kan ikkje noko med det, og for å seie det mildt så er eg ingen stor praktikar. Det har eg frå far min. Eit av mine kjæraste minne frå barndommen er den gongen gamlingen skulle slå opp ein campingstol. Undervegs i prosessen klarte han å falle utfor ein mur, kor han inntok ei alt anna ein mjuk landing i busk og kratt. Han dukka til slutt opp att, utan andre skader enn eit kutt på toppen av skallen, like blid. Ein anna gong skulle far min steike biff, og han førebudde seg godt ved å lese i ei kokebok. Der stod det noko om at biffen skulle leggast rett på ei varm panne. Far min tolka dette dithen at biffen skulle leggast rett på kokeplata. Ingen grunn til å blande steikepanne inn i dette, nei. Resultatet vart nok berre sånn måteleg. Eg steiker nok biff betre enn opphavet, men elles er det mykje same greia. Eg kan vere ganske god på teorien, men eg fell heilt i gjennom når det kjem til praksisen.

Dette er grunnen til at eg gjer kva eg kan for å halde meg unna dugnadar. Dei får meg til å kjenne meg skikkeleg mislukka. Det er vel noko med dette helsikes kjønnsrollemønsteret igjen; ein ekte mann må jo kunne hamre litt her og banke litt der, er det ikkje så? Vel, eg kan ikkje det, og plutseleg kjenner eg meg som den vesle guten eg ein gong var, som var kledd opp i pesk og vart tatt for å vere ei jente. Eg vert satt tilbake til gymtimane på barneskulen der eg som regel vart vald tredje sist. Eg blir til han sjenerte og inneslutta karen som var innbyttar på C- laget. Han som ein gong fekk seg mini-ski til jul, med klar melding om at han burde komme seg litt meir ut og ikkje berre sitte inne og lese bøker. Han som fekk høyre at han burde bli litt meir gutete. Eg likar ikkje han karen der noko særleg, og har i grunnen brukt fleire år på å kvitte meg med han, men av og til stikk han hovudet fram anten eg vil eller ikkje. Eg forsøker å unngå dei situasjonane kor eg veit at det er ei fare for at han dukkar opp.

Derfor skyr eg dugnad som pesten. Mogleg eg held meg heime og steike biff og passe ungar, og sender mi kjære av garde på dugnad. Ho fekk som barn tilbakemeldingar om at ho kanskje burde vere litt mindre gutete. Så alt i alt er i det minste familien i ein slags balanse.

- Du, hva gjør puser når de blir lei seg enkli?

- Tja, jeg tror ikke katter pleier å være så veldig lei seg egentlig.

- Men de kan. Hvis noen er slemme med dem.

- Ja, da kan de nok bli litt lei seg. Jeg tenker kanskje at de går og gjemmer seg et eller annet sted, eller tar seg en tur i skogen eller noe sånt når de er lei seg jeg. Hva tror du?

- Ja. Kvite pusi bodde hos noen andre før, men så var de slemme med den, og så kom den til oss.

- Det er i hvert fall det vi tror, men egentlig vet vi jo ikke hvor den kommer fra. Plutselig bare dukket den opp i hagen vår.

- Også var det Thomas som bestemte at den skulle få bo hos oss.

- Ja, det var jo det.

- Thomas og mamma.

- Ja.

- Hva gjorde du for noe enkli?

- Nei si det. Jeg var jo med og bestemte jeg også. Det var jeg som var hjemme sammen med Thomas når vi så den første gang, og jeg ga den litt mat og sånn.

- Var det du eller Thomas som så den først?

- Det husker jeg ikke lenger, men hadde ikke Thomas vært der så hadde vi nok verken ropt på den, eller gitt den mat.

- Mmmm…det går ikke an å sjekke det på internett.

- Nei, det står nok ikke noe sted på internett hvem som fikk øye på Kvite pusi først.

- Det er sånt som man bare husker det.

- Ja, eller bare glemmer.

- Jeg tror Kvite pusi ble lei seg når Thomas døde.

- Den gjorde nok det.

- Sant den fikk kattunger under senga!

- Ja den gjorde det. Det var liksom da den flyttet inn på ordentlig.

- Også var det noen som døde, men den grå pusen, den døde ikke!

- Nja, vi vet jo ikke hva som skjedde med den grå pusen. Den forsvant bare plutselig en dag…

- Den døde ikke!

- Nehei?

- Nei, den bare gikk seg en tur, og så fant den ikke veien hjem igjen, og så gikk den seg bort, og så gikk den og gikk den og gikk den, og så fant den seg kanskje ikke noen andre snille mennesker den kunne bo hos, og så døde den…

- …

- Vi snakker om noe annet. Sant?

- Det gjør vi!