web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Kidsa er’kke ålreite

Denne er selvfølgelig sett langt på etterskudd, men nå er den altså endelig konsumert. Battle Royale, den kontroversielle japanske filmen om skoleklassen som blir sendt ut på en øy for å drepe eller bli drept. Ikke akkurat Tjorven på Saltkråkan dette altså.

Norske kritikere var ikke spesielt nådige, Eirik W.Alver ga den terningkast to i Dagbladet og hevdet at siden den ikke er laget i Hollywood så vil noen garantert hevde at dette er kunst. Forutsigbart nok så har Alver og andre norske kritikere problemer med å vurdere filmen rett og slett fordi tanken på barn som dreper barn er motbydelig. Bare sånn for å vise at man jo er kulturarbeider for faen så slenger man på litt referanser til William Goldings Fluenes Herre, og et eller annet om Reality-TV ala Robinson-ekspedisjonen, og vips så har man gjort et arbeidsslag.

Det ville vært mye mer på sin plass om man slang på Norman Jewisons “Rollerball” som referansepunkt her, eller kanskje noe så ukorrekt som en film med Arnold Schwarzenegger? Hans “The Running Man” fra 1987 beveger seg i samme farvann som Battle Royale. En ikke alt for fjern fremtid, fascismen har seiret og de som styrer bruker ekstremt voldelige tv-serier og gameshows for å holde en kuet befolkning i sjakk. Selve ideen om at befolkningen skal få utløp for sine voldelige tendenser gjennom å se andre drepe hverandre på TV er kanskje ikke så voldsomt velfundert, men la oss nå ikke henge oss opp i detaljene. La oss heller slenge A Clockwork Orange opp i gryta også så har vi gjort jobben vår og kan føle oss som kulturarbeidere en stakket stund vi også.

Battle Royale er ingen Clockwork Orange. Den har sine logiske brister. Men den er meget underholdende, mørkt morsom innimellom all blodspruten. Visst er den voldelig, men den har noe på hjertet. Regissør Fukasaku jobbet i 1945 på en våpenfabrikk som var et hyppig mål for allierte bomber. Til The Guardian forteller han:

I was working in a weapons factory that was a regular target for enemy bombing. During the raids, even though we were friends working together, the only thing we would be thinking of was self-preservation. We would try to get behind each other or beneath dead bodies to avoid the bombs. When the raid was over, we didn’t really blame each other, but it made me understand about the limits of friendship. I also had to clean up all the dead bodies after the bombings. I’m sure those experiences have influenced the way I look at violence.

Så kan vi slenge på noen kommentarer om konkurransesamfunnet, restene av Japans samuraikultur, survival of the fittest, og kanskje kan vi skrive Amusing ourselves to death også, bare for å virke litt intelluktualle, men vi hopper i stedet rett til bunnlinja:

Battle Royale er en film det er umulig å stille seg likegyldig til. Har du ikke sett den så er det vel snart på tide?

11 Comments

  • 3 May, 2006 - 11:06 pm | Permalink

    Glad du likte den! 🙂

    The running man var en inspirasjon for meg (hvis jeg ikke husker helt feil) da jeg skrev en stil på ungdomsskolen eller videregående. Handlet om et framtidssamfunn hvor hovedunderholdningen var Battle Royale tatt til det ekstreme: Kamparenaen var en hel planet, og folk meldte seg ikke frivillg, de ble kidnappet helt tilfeldig fra befolkningen. Det gikk ann å kjøpe private flygende kameraer for å følge med på sine favorittpersoner, og den eneste måten å være garantert å ikke bli kidnappet var å være den med flest kameraer..

    Hmm.. Kanksje jeg skulle renskrevet det til en film-idé og solgt den til Hollywood..? 🙂

  • 3 May, 2006 - 11:28 pm | Permalink

    Det finnes en BR2, forresten. Og en novelle, og en manga-serie, og et brettspill. Det finnes til og med en egen BR kolleksjon.
    Sjekk ut fansiden http://www.battleroyalefilm.net/

  • 4 May, 2006 - 2:12 am | Permalink

    Jeg har også lest battle royale tegneserie, men jeg synes ikke egnelitg den var så bra. Filmen er knallsterk. Og jeg likte toern kanskje enda bedre. Jeg oppfatter den som mer eksplisit politisk, både med tanke på terrorisme og imperialisme, og dessuten opplagt reality TV og drittsekk TV. Og mere blod, selvfølgelig. Blod og gørr i litervis.
    Jeg har forøvrig hørt noe smårykter om at boka (som jeg trur filmen er basert på) skal oversettes…? Det hadde vært kult.

  • 4 May, 2006 - 1:31 pm | Permalink

    Jeg likte mangaen, jeg. Tegningene er gode, og enkelte av sekvensene svært minneverdige, selv om den kanskje ble litt unødig tværet ut i de tre-fire siste bindene.

  • 4 May, 2006 - 3:07 pm | Permalink

    Det slår meg en gang i blant hvor godt du skriver. Etterhvert har jeg tatt det som en selvfølge, men noen ganger kommer jeg på det og da syns jeg det er greit å minne deg på det.
    Fin balanse med litt historikk, andres kommentarer subjektive innspill osv. Du er en meget habil filmanmelder!

  • 4 May, 2006 - 3:15 pm | Permalink

    Eller jeg er ihvertfall nesten like god til å bløffe som de som anmelder film i Dagbladet og VG?

    Gutta på Gjemmestedet, Typiske Tor Andre og ikke minst Fred Ut er meget habile filmanmeldere, og vel så det. Mine filmomtaler bærer vel mer preg av å være en samling av subjektive assosiasjoner, men det kan jo også være underholdende lesning.

  • tb
    4 May, 2006 - 7:01 pm | Permalink

    The Running Man var vel egentlig basert på ei novelle av Robert Sheckley, tror jeg, uten at han noen gang ble kreditert, hverken av Stephen King som skrev romanen, eller filmmakerne.. På den andre siden var “ekte vold som TV-underholdning” et relativt vanlig tema i SF fra 60-tallet

  • 4 May, 2006 - 8:26 pm | Permalink

    Hmmm…det visste jeg ikke, men google er en fantastisk oppfinnelse:-)

    “Interesting and puzzling about “The Running Man” as you mentioned. Sheckley told me he had called King awkwardly, to ask why Running Man was so close toSheck’s story, I believe, “The Prize of Peri”. Bob knew King had been a fan of his stories and Sheckley also liked King. Bob said King said he couldn’t remember if he ever read “Peril” and they had to leave it at that. He thought King felt bad and must’ve ripped him off by accident. It happens.”

    http://www.edrants.com/?p=2440
    http://nielsenhayden.com/makinglight/archives/007078.html

  • 6 May, 2006 - 9:28 pm | Permalink

    Koselig med litt skryt sånn på lørdagskvelden, men egentlig kom jeg bare innom for å nevne at BR er en av de beste filmene jeg vet om. Som lærer er det lett å sympatisere med Takeshi Kitanos rollefigur, hadde det ikke vært for at ungdommene framstilles så realistisk, og dermed sympatisk . Dette er ikke en exploitationfilm, selv om den fascinerer på det nivået også, for hvert dødsfall gjør vondt.

    Husker P4s anmelder mente at filmen var et godt argument for å bombe Japan en ekstra gang, noe som i seg selv var et godt argument for å samle brorparten av Norges såkalte kultur- og særlig filmjournalister på en øde (fortrinnsvis regntung, kald og forblåst) vestlandsøy og true dem til å anmelde hverandre til de kreperer.

  • Hjorthen
    6 May, 2006 - 11:11 pm | Permalink

    Ganske enig, men vi vil ikke ha dem på noen vestlandsøy altså! kan vi ikke sette dem i land på Munken?

  • Pingback: Battle Royale at børge forteller om livet

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: