Tidligere i uka skrev jeg en post som fikk Lord Kent til å kommentere at dette var en post han skulle ønske det var han som hadde skrevet. For å gjøre bot på det så følger her en post som jeg virkelig skulle ønske at det var Lord Kent som skrev.

Dette er en liten historie som jeg aldri har fortalt til en levende sjel, forståelig nok, og grunnen til at jeg i stedet nå legger den ut på bloggen til glede for mine tusener av lesere må vel være fordi jeg har lest at potensielle arbeidsgivere googler de arbeidssøkende før de eventuelt ansetter. Etter denne posten kan jeg bare glemme å bytte jobb, og det er et uttrykk for lojalitet som jeg håper vil komme sterkt til uttrykk fra arbeidsgivers side når det nå igjen nærmer seg tiden for julepresanger, julebord, og julegratiale. Vi er heretter bundet sammen i et skjebnefellesskap på godt og ondt.

Dette skjedde i de dager mens Habben enda ikke hadde flyttet på Heia. Ikke det at han bodde i mer urbane områder, nei…Habben bodde på toppen av en grisebratt og usannsynlig lang bakke, midt inne i skogen. Der leide han leilighet av en fyr som het Laffen. Hvorfor han bodde akkurat der var en kilde til stadige spekulasjoner på Skotfoss, og jeg vet ikke helt selv. Det som imidlertid er fakta er at Habben på den tiden aldri hadde penger, så det er vel mulig å anta at han hadde en eller annen ordning med Laffen om å gjøre opp husleia i naturalia.

Men spekulasjoner til side, en kveld var jeg på besøk hos Habben der oppe i skogen. Det var en fin høstkveld, og jeg vil vel anta at jeg var der for å se på film, spise snacks, og høre på REO Speedwagon. Slikt man gjør når man er ung. Selv bodde jeg da inne i byen, noe sånt som sju-åtte kilometer unna, og jeg hadde ikke bil, ikke sykkel, ikke penger til taxi, og når det lakket og led litt utpå natta så var den eneste måten å komme seg hjem på apostlenes hester.

Ikke at det var noe å henge med geipa for, jeg hadde da spasert de 15 kilometrene før uten å bli andpusten eller sliten i beina. Været var godt, formen var fin, og jeg la lystig i vei. Etter å ha jogget lett ned den nevnte bakken så fikk jeg den knakende gode ideen å klatre inn i en hage og ta med meg et par epler som niste. Det kan være lurt å ha noen forsyninger å stappe i magen når man skal gå to mil i tilfelle blodsukkeret blir litt lavt. Jeg forserte gjerdet, stappet lommene fulle av epler, og la i vei.

Når man skal gå langt så er det viktig at man legger an en bra marsjfart allerede fra starten av. Når man har nesten to og en halv mil å forsere så nytter det ikke å drunte av gårde, da kommer man aldri hjem. Nei, man må sette fart fra starten av, finne en passende rytme, og så bare legge i vei. Det var det jeg gjorde. Beina lystret, kondisjonen var upåklagelig, og jeg holdt en upåklagelig fart. På vei opp Grøtsundbakken vinket jeg freidig og tilfreds til en Ford Cortina som jeg passerte, den klarte ikke å holde følge enda den gira ned og forsøkte å dra på. Jeg plukket opp et eple og begynte å knaske ivei mens jeg nynnet litt på “Take it on the Run”.

På toppen av Grøsundbakken merket jeg det for første gang. Jeg trodde først det tordnet, men så viste det seg at det kom fra magen min. BLORROBRLOMMMM!!! sa det.

Ojsann, nå hadde det gjort seg med et toalett i nærheten. Eplene hadde satt fart i forbrenninga, det var i grenselandet mellom sen natt og tidlig morgen, det var snev av lysning å spore, jeg befant meg fortsatt tre mil hjemmefra, uten døgnåpne bensinstasjoner eller rasteplasser i nærheten, og jeg måtte drite. Jaja, det var bare å knipe igjen. Ingenting annet å gjøre. Jeg økte farten en liten smule og gikk over til å nynne på “Ridin the storm out” istedet.

Magen roet seg litt, farten var fortsatt god, og jeg tok den siste biten av eplet og pælmet det ned skråningen med håp om å treffe Skotfosselva. Jeg hørte ikke noe plask. På Vadrette romlet det i magen igjen akkurat i det jeg passerte skiltet som fortalte at det bare var 32 kilometer igjen til Skien. Jeg lirket forsiktig ut en fis, og kjente at det begynte å bli litt mer prekært nå. Småfuglene i hekken hadde så smått begynt å synge, men de sang ikke sangen min. Jeg var stiv og støl som i en gammal B-film, og den filmen var faen ikke mye bra. Jeg tørket svetten av panna og la inn et nytt gir mens jeg knep igjen rompemusklene alt jeg kunne.

Denne natta er forøvrig grunnen til at jeg ikke kan se på kappgang uten å få flashbacks og vonde minner. For ikke å snakke om hvor oppgitt jeg blir over hvor seint de går. Når jeg var ung hadde jeg gått fra dem alle sammen. Når jeg kom til Falkumbrua uten å ha driti i buksa så trodde jeg faktisk at jeg skulle klare det. Nå var det ikke lenge igjen. Ulempen var selvfølgelig at vi nå var kommet til bebodde strøk. Det presset på, og det romlet i magen. Kanskje var det en tabbe å ikke stikke inn i skauen mens jeg enda hadde hatt muligheten? Nåvel, det toget var gått nå. Kortere vei hjem enn tilbake til skauen, men faen, Faen, FAEN som det hastet!

Det hastet så fælt at jeg fant ut at selv med min imponerende marsjfart så var det nå kanskje nødvendig å gå over til lett jogging. For ikke å si spurting. Det var ikke lengre hjem nå enn at jeg skulle kunne jogge mesteparten av veien uten å kollapse eller få hjertesvikt. Jeg la i vei, nynnende på “I can’t fight this feeling anymore”
Da var det jeg fant ut at det er mye vanskeligere å knipe igjen rompemusklene når man jogger enn når man går…OH SHIT!!!

Dette gikk ikke lenger, jeg skjærte ut av veien, inn i en strategisk plassert og stor hage. Ute var det nesten blitt lyst og jeg håpet ikke de sto noen bak kjøkkengardinene og fulgte med nå. Jeg slang meg inn bak noen busker, innså at jeg ikke var særlig godt skjult verken fra vei, hus eller nabohus, men det var det ikke tid til å tenke på nå. Her var det krise! Jeg rev opp bukseknappen, dro ned glidelåsen og dro ned buksa mens jeg huket meg ned…akkurat litt for seint. Ikke at jeg ble stående igjen for å beundre etterlatenskapene mine, men selv om jeg nok rakk å få det meste av det ned på bakken til glede for den som stelte i hagen, det ville nok bli grønt og fint akkurat der neste vår, så kan det ikke nektes for at det havna litt bæsj i buksa også. Og vi snakker om mer enn bremsespor her…

Akkurat her er det mulig at KEE ville tatt en pause og kontemplert litt over hvor mye deiligere det egentlig er å drite enn å pule, særlig når du er skikkelig trengt, men jeg var bare dritflau der jeg sto. Dårlig skjult i en eller annen hage, tidlig en morgen, med bæsj i buksa og buksa på knærne. Det var ikke mitt fineste øyeblikk…

Jeg lirket av meg bukse og underbukse, sparket underbuksa inn under en busk og tok på meg buksa igjen. Kom meg ut av hagen fortere enn svint, og gikk hjem i normalt tempo. Heldigvis uten å treffe en sjel. Jeg gikk rett i dusjen, og så i seng, og gikk ikke utenfor døren på en drøy måned.

…og moralen i historien? Epleslang lønner seg aldri, styr unna REO Speedwagon, og gå på do i tide. For dem som trenger litt hjelp til å huske på dette, den nyeste skjorta borte i hjortheshoppen har følgende motiv på brystet. Løp og kjøp!

Related posts:

1. Forbrytelse lønner seg aldri
2. Arbeid lønner seg
3. Aldri mer 9.April
4. Hjorthen studerer og leser bok: Aldri mer 1917
5. Ville meta-dyr, gjester som aldri drar, og kuriosa-bosa