Den store happeningen i Høljebyen er den årvisse festivalhelga. Her har man slått sammen sildebord, historisk spel og musikkfestival til et helvetes sammensurium av fyll, vikinger og halleluja, uspiselig fisk, samt avdankede rockemusikere. Og med min sedvanlige flaks så er det slik at denne helgen alltid kommer på min arbeidsuke. Det er ikke gøy å jobbe natta i festivalhelga.

Så når vi fikk ny nattevakt i januar så var jeg selvfølgelig kvikt frempå med manipuleringskunstene mine, og siden hun var av det annet kjønn så kunne hun ikke motstå min overveldende sjarme. Bytting var i boks, og dermed så har jeg faktisk hatt fri denne festivalhelgen. Lykkelig var jeg for det…helt til jeg begynte å tenke litt.

For det har seg jo slik at vi har noen bekjente på østlandet som slettes ikke har noe i mot fyll og vikinger, og siden jeg jo hadde ordnet meg fri så tok de like godt og inviterte seg selv til byen. Da var gode råd dyre. Tidligere har jeg hatt stor suksess med å sørge for å ha en trønder på lur. Det er veldig å anbefale, for da kan man sette trønderen opp mot østlendingene slik at jeg kan trekke meg litt tilbake og sørge for at ingen tar for mye av den dyre whiskyen. Men denne gangen viste det seg at markedet for trøndere var fullstendig støvsugd. Og siden Habben også svikta så måtte jeg slite med gjestene alene.

Som alle vet så er jo jeg en av dem som later som han har sympatier for feminismen, det er jo tvingende nødvendig for å få seg en blowjob slik det har blitt her i verden, og det betyr at mye av arbeidet med å gjøre heimen respektabel falt på meg denne gangen. Flopsy la frem sengetøy som jeg skulle legge på, og så forsvant hun inn til svigers. Selvfølgelig var lakenet akkurat for lite slik at når jeg hadde fått festet tre hjørner, og skulle dra til litt for å få på plass det fjerde, så spratt det hele tiden opp et annet sted. Dette er selvfølgelig en utrolig subtil teknikk som disse feministførkjene har utviklet bare for holde oss menn under tommelen.

Og mens jeg sto der og røska og sleit i lakenet så slo det meg at dette var en jævlig dårlig deal. I stedet for å stå i baren på byens beste hotell, slite litt med fyllikene i noen timer, og så kunne låse døra, så måtte jeg denne helga slite med fyllikene hjemme i egen stue. Og i tillegg så måtte jeg fankern meg klargjøre rommene sjøl.

Tenke Hjorthen!!!

Men gjort er Hjorth. Det var ikke annet å gjøre enn å prøve å gjøre det beste ut av det.

Jeg rakk akkurat å få med meg starten på åpningstalen til sildebordet mens jeg gikk til bilen for kjøre til flyplassen og hente østlendingene. Der var det en masse blabla om at vi måtte takke silda. Hadde vi ikke hatt silda så hadde vi ikke hatt noen Høljeby sa hun, men før hun rakk å si hvorfor vi måtte takke silda så var jeg kommet meg i bilen og var på vei til flyplassen.

Heldigvis var flyet forsinket slik at vi ikke rakk å få med oss noe særlig av sildebordet når vi kom ned igjen. Vi gikk en runde gjennom byen mens det var noe kjip musikk fra scenen, og etter litt frem og tilbake med tjollahopp og hei så bestemte vi oss for å gå og spise mat på byens indiske restaurant. Det var jo koselig nok det, riktignok var porsjonene litt små, men Tante Plante hadde bestilt en liten pizza som hun ikke klarte å spise opp, så da var det bare å fylle på med den.

Problemene oppsto når det var på tide å betale. Siden jeg har fått meg nytt kredittkort så tenkte jeg som så at det var greit at jeg betalte hele regningen med det. Jeg tenkte at da kunne jeg få cash av de andre for å få opp kontantbeholdningen litt, og når regningen fra kredittkortet kom så kunne jeg bruke den til å fyre opp i peisen med. Lurt.

Det var bare det at denne indiske restauranten bare godtok indiske kredittkort. Antar jeg. Mitt ville de ihvertfall ikke ha. Ingen av dem. Til slutt måtte jeg krype til korset og betale med bankkortet som jo tar penga rett fra kontoen min. Dermed var jeg blakk, og siden ingen kom med cash for å betale sin del så gikk jeg i dundrende underskudd allerede første kveld. Humøret var så som så, så dermed bar det rett hjem for å slukke sorgene i maltwhisky.

Dagen etter var det tid for å komme seg ut på øya Kinn, helt ytterst i skjærgården, for å se det berømte Kinnaspelet. Jeg hadde jo sett det før, for syv år siden, og visste selvfølgelig at stykket er gørrkjedelig. Men litt må man jo lide for å fremstå som kulturinteressert og en som støtter opp om lokale initiativ. De som kritiserer oss politisk korrekte aner fankern ikke hvor mye vi egentlig må lide for imaget vårt. Jeg synes alle mennesker burde la alt annet fare og forsøke å leve som politisk korrekte i et år. Det kunne kanskje utvidet folks horisont littebittegrann. Dette årets Kinnaspel kunne fort ha kostet oss alle sammen livet.

For etter å ha kjøpt billetter havnet vi i køen som ventet på neste båt, der sto vi i nesten en time, og rett foran oss i køen sto det en fyr med et svært så truende weapon of mass destruction:

I nakken hadde han en truende og sprekkeferdig kvise av typen sellafield. Hadde det gått hull på den mens vi sto rett i skuddlinjen hadde vi neppe overlevd noen av oss, sannsynligvis hadde hele køen gått med i dragsuget.

Jeg ble mer og mer nervøs der jeg sto, og til slutt lirket jeg opp telefonen for å ringe til POT og advare. Akkurat da kom det heldigvis en båt inn til kaia, og kvisemannen gikk på den. Vi måtte vente til neste, og faren var dermed over.

Så bar det ut på Kinn da, og det er jo et idyllisk sted, ingen tvil om det. Men fullstendig ubeboelig. Hvordan noen i det hele tatt har kommet på ideen om å bygge en kirke der ute går langt over min forstand. Men når man i vår tid kan blåse x-antall milliarder på broer slik at folk kan flytte fra øyene sine så er det kanskje ikke så rart at man bevilget penger til en kirke på den ytterste nøgne ø på 1100-tallet.

Vi var litt seint ute, så sitteplasser var det ikke igjen. Vi måtte vagle oss opp i fjellveggen, og godt satt vi ikke, men det var kanskje like greit. Da holdt vi oss i det minste våkne gjennom hele spelet. Men gjett om vi ble overrasket når vi så igjennom bildene etter ekspedisjonen og oppdaget at Tante Plante faktisk hadde hatt med seg typen sin på turen. Det hadde vi ikke lagt merke til…

Så var det hjem igjen, og der ble det grilling i hagen. Grilling er jo koselig, men når jeg tenkte det kunne være gøy å danse litt og satte på The Disco Collection så ble Tante Plante hissig og insisterte på å bytte til Kent. Det går jo ikke an å danse til Kent, så da gikk det i dass. Humøret ble ikke bedre av at østlendingene drakk opp all hvitvinen i huset, men til slutt så gikk ungdommen på byen slik at vi voksne kunne finne frem Bruichladdichen og Tom Waits.

…og etter en stund så ble østlendingene trøtte, og da så jeg mitt snitt til å stikke på byen for å få med meg mesteparten av konserten med My Midnight Creeps. Det var ålreit med litt skitten rock, og de ga seg akkurat i tide til at jeg rakk en tur innom lobbyen for å kjøpe et glass vin, og gjøre narr av hun som jobbet i mitt sted. Mens jeg står der og snakker med henne kommer det ei berte bort til disken som ser kjent ut. Etter å ha tenkt meg om i to sekunder klarer jeg å plassere henne.

- Shell-dama jo, sier jeg.

- Wienermenymannen, svarer hun, og jeg innser at det kanskje har blitt litt vel mye pølser i det siste.

Jeg innser også at det er like greit å komme seg hjem og i seng.

Søndagen står jeg opp litt for tidlig for min egen smak, det vil si to timer etter østlendingene, og er en bitteliten smule redusert resten av dagen. Bare fordi jeg har sovet for lite naturligvis. Utpå kveldinga er det på tide å kjøre gjestene til flyplassen igjen, og vi tar avskjed med invitasjon om å komme på besøk seinere i sommer.

…og den invitasjonen må jeg jo ta i mot skal jeg ha håp om å få igjen for utleggene på restaurant og hvitvin.

Vi snakkes nok!

Finner ingen poster som ligner.