web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Årets beste horror?

Åpningen på 28 weeks later må være noe av det sterkeste som er gjort innen horrorsjangeren på lang tid. En kvinne står og lager mat i et dunkelt belyst kjøkken. Hun fortaper seg i et fotografi, et minne om den gangen verden var normal, bare få dager siden. Nå er det ingenting som er normalt. Vi ser snart at dører og vinduer i huset er barrikadert. Det er noen der ute, og vi som har sett den første filmen, 28 days later, vet nok hvem det er.

Det begynner rolig og fredelig, men det går selvfølgelig ikke lenge før det eksploderer. Robert Carlyle er på flukt fra en gjeng med zombier på speed, og ansiktsuttrykket hans når han innser at han har sluppet unna minner oss om hvilken fabelaktig skuespiller han kan være. Mens kameraet dveler i nærbilde utstråler Carlyles ansikt både redsel, besluttsomhet, glede for å ha unnsluppet, og skam for at han ikke kunne redde de andre. Skuespillerkunst av dette kaliberet er vi ikke allttid bortskjemt med i denne sjangeren.

Viruset som gjorde så godt som alle Storbritannias innbyggere om til noe i likhet med ville og gærne pubgjester under happy hour som oppdager at puben har gått tom for øl har spredd seg, rast fra seg, og 28 uker etterpå har alle de smittede dødd av underernæring. USA leder en NATO-styrke som har ansvaret for gjenoppbyggingen av det gamle imperium, man har ryddet og sikret Isle of Dogs og døpt området til The Green Zone. Settlere og overlevende begynner å vende tilbake, men selvfølgelig går alt til hundene etter en liten stund.

Mer skal jeg ikke røpe, annet enn at dette er effektivt, blodig og brutalt, med en ganske så dyster dommedagsfølelse over det hele. Bildene av et folketomt London fungerer denne gangen også, akkurat som de gjorde i den første filmen. Okay, så ofres det kanskje litt her og der for å holde tempoet oppe, og zombiepurister vil kanskje klage på de alt for raske,alt for hissige zombiene, men det funker som fasan. Dette er årets beste horrorfilm, se den hvis du tør.

Bonusspor: The Dark Mirror er en krim fra ca 1946 eller deromkring. Olivia de Havilland spiller en dobbeltrolle som tvillingparet hvor den ene er en sjarmerende og hyggelig dame, rett og slett et godt parti, mens den andre er fullstendig forrykt. Den ene av dem er altså en morder, men hvem av dem? Her er det mye Freud ute og går, og det er nok ikke bare at den er i svart-hvitt som gjør at den føles temmelig så utdatert. Olivia de Hovedrolle ikler seg enorme brosjer med forbokstaven til den tvillingen hun til enhver tid skal forestille, ved et par anledninger har hun også på seg et halssmykke med navnet på. Ruth eller Terry. Det er ganske morsomt, men sikkert praktisk. Både for henne og publikum. Men styr unna, det finnes andre gamle skatter det er mer verdt å bruke tiden på.

Og et bonusspor til: Oceans 13 legger seg fint etter skjemaet til de to foregående filmene om storsvindleren Danny Ocean og hans sjarmerende gjeng av forbrytere. Det er stilig, kult og underholdende, men et kvarter etter at du er ute av kinosalen har du glemt hele greia.   

6 Comments

  • 24 July, 2007 - 3:34 am | Permalink

    Tøft. Visste ikke at 28 Days Later hadde fått en oppfølger. Den gleder jeg meg til. Så forresten en Tobe Hooper-greie i kveld som jeg aldri har hørt om før, Mortuary, og likte den, selv om den var relativt b-preget (noen av de der b-filmene er voldsomt kule uansett, liksom!).

  • Hjorthen
    24 July, 2007 - 7:51 am | Permalink

    Den får kinopremiere her i landet første uka i september, og kommer sikkert til å få halv-lunkne kritikker. Men jeg likte den altså.

    Mortuary hørtes vagt kjent ut. Mulig jeg så den i ungdommen en gang? Må forske litt på det tror jeg. Og det er jo egentlig ikke mye som er kulere enn en skikkelig bra b-film. Synd det ikke lages så mange slike lenger.

  • 24 July, 2007 - 9:48 am | Permalink

    Robert Carlyle gjorde ein god jobb, men blei jo litt nedprioritert etter kvart.. Filmen kunne nok blitt redda for min del om resten av staben var av hans kaliber, og hakket smartare på skjermen.

  • 24 July, 2007 - 10:17 am | Permalink

    Jeg skal forsøke å ta deg på ordet ang Ocean 13 – men… Ocean 12 var da vitterlig ikke spesielt bra oppfølger fra 11’ern, Hjorten? Seriøst? 💡

  • Hjorthen
    24 July, 2007 - 10:23 am | Permalink

    Asbjørn: Carlyle får lite å spille på etterhvert ja, men han klarer da å fremstå som en ganske skummel og bråsint ulv etterhvert da? Ellers så synes jeg i grunnen de fleste klarer seg godt rent skuespillermessig, var bare sønnen som jeg oppfattet som litt stiv i replikken egentlig.

    Anett: Det er vel heller jeg som må ta deg på ordet. Siden det er mer enn 15 minutter siden jeg så disse Ocean-filmene så husker jeg dem ikke lenger fra hverandre.

  • 30 July, 2007 - 10:35 pm | Permalink

    Hei, det er to ganger i kveld vi nettopp har fordypet oss i tilsvarende kulturelle opplevelser, først Swift, og så denne – som jeg nettopp så ferdig. Og det var en genial film, ja.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: