Hjorthen leser bok: En skikkelig rølerhistorie
Som nevnt debuterer medblogger Eskil Aasmul som romanforfatter i disse dager med thrilleren Blodføre. Takket være forfatteren selv, samt et velvillig forlag, fikk jeg boka i posten tidligere i uken. Det betyr at den må anmeldes her på bloggen, og siden jeg leste den ut i natt så er det vel bare å kjøre på. Kanskje er dette den aller første bokanmeldelsen av nettopp denne boka? Hu og hei, hvor skal jeg da lete for å finne meninger jeg kan stjele?
Jeg blir vel nødt til å klare meg selv da, og håpe på at ikke folk nå vender seg til meg for å finne ut hva de skal mene. Husk på at Hjorthen er en gammel bitter grinebiter, og alle anmeldelser må leses deretter.
Esquil er en bra kar, bloggen hans er en av de beste i kongeriket, full av burlesk humor og både vilje og evne til å leke med alt som kan lekes med. Han skriver godt, og har levert et knippe noveller på bloggen sin som så vidt jeg kan forstå holder en svært høy standard. Alt lå til rette for en sterk romandebut. Jeg ville gjerne like den, jeg forventet faktisk å like den. Beklageligvis må jeg innrømme at jeg, etter å ha lest den ferdig, ikke egentlig liker den noe større.
Boka er en forholdsvis streit storpolitisk thriller med den litt originale vrien at hovedpersonene ikke er durkdrevne agenter, men derimot idrettsmenn. Åtte langdistanseløpere fra forskjellige NATO-land, noen av dem i verdenseliten, er rekruttert for å delta i et superhemmelig kappløp gjennom taigaen i Sibir for å finne en satelitt som styrtet der under den kalde krigen. Men underveis blir en og en løper drept, kan det være en morder blant dem?
Samtidig forsøker den unge peroksidblonde NATO-konsulenten Talicia Jones å nøste opp over tyve år gamle tråder om hva som skjedde i forkant av at satelitten styrtet i Sibir.
Det hele er med andre ord litt som en blanding av Richard Bachamans The Long Walk, og en standard Robert Ludlum-thriller.
La oss ta det som er bra først:
Boka er godt skrevet, språket løper lett og ledig mot målet, og det er bra driv i historien. Den delen som omhandler løpernes ferd gjennom Sibir er stort sett spennende og troverdig beskrevet. Her trekker nok unge Aasmul veksler på sin egen fortid som langrenn og orienteringsløper. Som et kjapt og uforpliktende eventyr under pleddet en regnværsdag, så kan Blodføre være et hyggelig bekjentskap. Starten er fin, den griper fatt i deg og fanger interessen. Dessverre dukker det opp noen innvendinger etterhvert som står i veien for at den første lille forelskelsen får slå ut i full blomst og utvikle seg til et dypere kjærlighetsforhold.
Mange bloggere vil sikkert lese denne boka, så jeg skal ikke røpe for mye av handlingen her, men jeg sliter med å godta premissene for historien. At forsvarssjefene i NATO iverksetter et kappløp med sivilister på bakken og et stort apparat rundt dem, i all hemmelighet, på russisk territorium, for å få tak i en gammel styrtet satelitt som angivelig skal inneholde asken til sønnen til en gammel amerikansk general blir rett og slett litt for langt ute til at det blir troverdig, og dermed faller mye av historien sammen for meg.
Som en ren røverhistorie fungerer det allikevel sånn tålelig så lenge vi befinner oss sammen med løperne i Sibir. Dessverre fenger ikke historiens andre del, med Talicia Jones på jakt etter løse tråder, nevneverdig. Karakteren Talicia Jones, med sine dype utrigninger og falske blonde hår, blir temmelig uinteressant, og plottet blir litt for enkelt å avsløre. Synes jeg.
Jeg er overbevist om at Eskil Aasmul har potensiale i seg til å bli en av landets mest særegne og beste forfattere, derfor er jeg kanskje litt i overkant skuffet over at debuten hans er en temmelig streit thriller over variasjoner man nok har lest et par ganger før. Jeg mener å huske at han skrev om skriveprosessen at han måtte legge bånd på seg mens han skrev. Luke bort humoren for å ikke gjøre kål på spenningen. Under lesingen tar jeg meg av og til i å ønske at han heller hadde luket bort spenningen for å unngå å gjøre kål på humoren.
Trøsten får være at Eskil Aasmul fortsatt har til gode å skrive sin beste bok. Den gleder jeg meg til!
…og nå fikk jeg litt dårlig samvittighet fordi jeg var litt negativ her. Særlig siden den gode forfatter var ytterst snill med anmeldelsen av mitt hittil uutgitte makkverk av en bok tidligere i år. Sorry Esq!
OPPDATERING: Revolusjonært roteloft anmelder boka her.
Du var jammen slemmere enn meg, Mr. Hjort
Jeg kan være enig i at Jones/Cash for Ash-greia ikke er det mest orginale konseptet, men jeg syntes fortellerstilen bar det fint.
Og – mulig det er en damegreie- men jeg heiet på Talicia, jeg. Kjipe Morris provoserte meg dødsmasse. Så det.
[Reply]
Uff ja…jeg hadde den liggende i mange timer mens jeg lurte på om jeg skulle la være å poste den. Jeg er jo glad i Esquil og håper han selger en drøss med bøker.
Men siden de nå en gang sendte meg et gratis eksemplar så antar jeg det var for at jeg skulle skrive om den, og da må jeg jo skrive hva jeg synes. Så jeg forsøkte å behandle den som en hvilken som helst bok, og forsøke å formidle min subjektive leseropplevelse.
Men jeg ser jo av din anmeldelse at vi stort sett er enige, sånn i bunn og grunn. Selv om jeg slet mer med Talicia Jones-delen av historien enn du gjorde.
[Reply]
takk for anmeldelsen. og ingen hard feelings her. ingen kan skrive en bok som alle liker.
[Reply]
Godt å høre Esquil, og som en slags trøst: Tom Egeland er vel kanskje vår beste mann for tiden når det gjelder thrillere med internasjonalt snitt. Men debutboka hans var sannelig ikke mye å skrive hjem om. Dette er bare første etappe vet du
[Reply]
Vel, det er jo god oppførsel å være ærlig selv om man har fått boken gratis ^-^
En kompis av meg var superskeptisk da jeg fikk Blodføre i posten, rett og slett fordi han er vant til fra dataverden at det ikke er uvanlig å gi gratis dingsebomser til profilerte bloggere så de skal skrive pent om dem som betaling.
Nå er jo ikke forlaget til Esquil så suspekte på noe vis, men det er likvel bra å lage en tradisjon på at man skriver det man mener- sånn uansett
Om vi er enige: Mjo. Jeg tror hovedforskjellen var at jeg 1. Likte Talicia 2. Ikke har lest så mange thrillere som deg, antageligvis, og dermed ikke kan sammenligne med lignende konsepter.
[Reply]
Det er sannelig forkjell på folk. Her legger den lett fileterte Esquil igjen en takk for anmeldelse, og no hard fellings, den gutten har ryggrad.
Selv har jeg en sutrende Mads Larsen på nakken. Har også den gutten ryggrad, eller er det bare det at vettet har flyttet seg fra pannen til ballene? Det er forskjell på folk ja.
[Reply]
Jeg får ikke nødvendigvis mindre lyst til å lese ei bok selv om anmelderen har påpekt et par svakheter. Hvis anmelderen derimot prøver å «være snill», og kamuflerer kritikken bak velment svada, da er det mer sannsynlig at jeg aldri leser boka. En velskrevet anmeldelse som leverer kritikken presist og engasjert er egentlig den beste reklamen ei bok kan få. Så kudos til Hjorthen, mener nå jeg.
[Reply]
Virvarr: Jeg tror egentlig den største skuffelsen var at den egenarten som Esquil har på bloggen sin, den orignaliteten han viser i novellene sine, ikke kommer til sin rett i det trauste thrillerformatet. Kanskje forventet jeg for mye, men det ER jo kvaliteter der da. Jeg håper det også kommer frem.
HvaHunSa: Esquil er jo en bra mann, er vel ikke like sikker på Mads? Men på nakken da gitt? Morsomt! Han har vel ikke spilt ut mobbekortet? Eller trukket frem janteloven? Selv hadde jeg en illsint samfunnsdebattant på tråden for en tid tilbake, hun hadde mektige venner og skulle få bloggen min stengt. Det var sant og si ganske morsomt det hele, så bare stå på!
Oda: Takk skal du ha. Velskrevet, presist og engasjert er orde jeg hører alt for lite av!
[Reply]
Haha! Få bloggen din stengt? Hvordan i all verden skulle det gå til? Var det Valla? “Æ har mæktige vænna!”
[Reply]
Nei, det gikk jo ikke til, jeg tror ikke vedkommende helt vet/visste hvordan ting fungerer på nettet. Etter en kveld med telefon og mailutveksling hørte jeg ikke noe mer, så noen har vel fortalt henne at hun dessverre sto hjelpeløs i forhold til min ondsinnede mobbing.
Og hvem det var? Les denne: http://hjorthen.org/?p=1564
[Reply]
…og etter opptil flere ganger å ha ødelagt bloggen min og vært tvunget til å rekonstruere den fra backup så har linkene til egne poster mange ganger blitt føkka opp slik at de linker til andre poster enn den de skulle linket til. I den posten jeg akkurat linket til var det to slike linkefeil, men nå skal det være fikset opp i.
[Reply]
Hoho! Takk for link, jeg synes i aller høyeste grad du behersker satiresjangeren, keep it up.
Hva filosofer angår: Jeg hadde en mentor på Blindern i fjor, han er filosof. Etter å ha slitt meg ut på å realitetsorientere ham, så skilte vi lag. Vel, jeg skilte lag i det minste, for alt jeg vet så har han ikke registrert at jeg ikke lenger sitter i kontorsofaen hans og klyper meg selv lett i underarmen.
[Reply]
Hjorten: Der tror jeg nok vi har det. I litteraturvitenskapen snakker vi om forfatterfunksjonen- altså hva slags forventninger du har til hva forfatteren vil skrive om når du begynner på en tekst. Står det Shakespeare forventer du deg andre ting enn det du forventer om det står Saabye-Christensen. Når man har lest mye Eskil forventer man seg osv ^-^
HvaHunSa: Du og Mads Larsen er meg en mystisk ting. Han burde jo være typen til å tenke «all PR er god PR i mitt hode?»
[Reply]
Hehe…han tenker vel neppe det akkurat nå tror jeg
[Reply]
ikke let tå være lesebisk mann, nei?! Når han fortsatt tenker med pikken?
(Han skriver vel med pikken også, gjør han ikke? litt som han her: http://news.softpedia.com/news/Have-Penis-Will-Paint-31238.shtml )
[Reply]
[...] litt seint, eg hadde rekna med å vere ferdig neste månad. I mellomtida har andre anmeldt. Både blåggfolk og aviser. Eg kjem med andre ord litt seint ut i sporet, men til gjengjeld har eg lese kartet [...]
Den viktigste innvendingen din, Hjorten, er at du ikke tror på historien. Hvis noen hadde skrevet en thriller om Orderudsaken, eller alle de andre helt ufattelig usannsynlige krimsakene fra virkeligheten, ville den fått samme mottakelse. For meg er det mye viktigere at de fleste anmelderne sier at boka er godt skrevet. Og for en god idé å sende den til bloggerne rundt omkring (slik fikk jeg vite om boka).
Men du Hjorten: hva er en “rølerhistorie”? Det må vel være et ordspill, men jeg klarer ikke å tolke det. (Lesebisk mann, derimot, den håper jeg mange la merke til…)
[Reply]
Ja, jeg har egentlig bare to innvendinger: At jeg ikke tror på historien, og at jeg ikke tror på, eventuelt ikke liker, den kvinnelige hovedpersonen noe særlig.
Men det betyr ikke at jeg dermed ikke vil tro på noe som helst som virker utrolig. Jeg tror på bøker med snakkende isbjørner, drager av jern,alver og for den saks skyld trollmenn som bruker fritiden sin til å se på et totalt idiotisk spill som heter Rumpeldunk.
Når det gjelder menneskelig ondskap og dumhet er jeg villig tilå tro på det meste, men at forsvarssjefene i NATO skal sette i sving et privat veddemål for å få tak i en flere år gammel satelitt som skal inneholde asken til et menneske blir for utrolig for meg.
Altså: Jeg er villig til å tro på det meste jeg, så lenge det ikke strider mot bokas eget univers, og det er forfatterens oppgave å overbevise meg. Det syntes jeg ikke forfatteren klarte i denne omgangen. Neste gang blir det mye bedre, det er jeg sikker på.
Og rølerhistorie henspiller på tittelen på forfatterens nåværende blogg, der han etter sigende røler om. Anbefalt lesning, der vil du blant annet finne noveller som jeg synes er langt bedre enn denne thrilleren. Gå på skattejakt blant de anbefalte bloggene i gullrekka til høyre så finner du den nok
[Reply]