web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Østern får sol og western får resten

…og blir overskriftene mer kreative her nå så dør jeg på meg. For å snakke slik at folk forstår meg så er det altså slik at dagens filmspaltet tar for seg to dårlige westernfilmer, og et ganske så vellykket sovjetisk forsøk på å lage en western som ihvertfall ikke skulle være noe dårligere enn de amerikanske. Altså en østern. Jepp jepp jepp, vi tar den gode filmen først.

White sun of the desert er muligens den mest elskede filmen i russisk historie. Det er tradisjon for russiske kosmonauter å se denne filmen før de drar ut i verdensrommet, og gjerne også en film man gir bort til utenlandske venner som kommer til Russland slik at de skal forstå landet bedre. Filmen var den første i det som skulle bli en haug av filmer som gjerne gikk under navnet Ostern. Det er i grunnen lett å forstå hvorfor, dette var kos fra start til mål.

Mange russere hadde vel et litt ambivalent forhold til amerikanske westernfilmer under sovjet-tiden. Pravda anklaget selvfølgelig Hollywoods dekadente livsstil, og Orson Welles vil ha det til at Stalin i sin tid forsøkte å få John Wayne drept. Ikke på grunn av filmene hans, men på grunn av Waynes uttalte anti-kommunistiske synspunkter. Samtidig var det mange høyerestående russere som satte pris på en god western. Leonid Bresjnev f.eks var svært begeistret for Chuck Conners, men han skal vi komme tilbake til litt senere. Conners altså. Bresjenev skal vi snart snakke litt mer om.

Så noen kom på den gode ideen at man jo kunne lage sine egne westernfilmer, og kanskje til og med gjøre det like godt som amerikanerene? Og White sun of the desert skulle altså bli den første i sin sjanger.

Stedet er sentral-Asia, vi befinner oss sånn ca på 1920-tallet, og den røde arme forsøker å gjenerobre de delene av regionen som tilhørte tsar-russland før revolusjonen. Fjodor Sukhov er på vandring gjennom sanddynene, han har blitt dimmitert fra den røde arme og er på vei hjem til sin landsby og sin kjære kone. Området er imidlertid plaget av såkalte basmachi, lokale banditter kledd i arabiske klær som terroriserer dem de måtte komme over.

Lederen for disse muslimske opprørerene er den fryktede Black Abdullah, men russerne er på sporet av ham. For å kunne unnslippe den røde arme lettere har Abdullah forlatt haremet sitt, med kvinnenes død som forsett. De blir imidlertid reddet av russerne, og akkurat da kommer vår helt Sukhov slentrende. Motvillig får han oppgaven med å føre haremet til nærmeste landsby mens soldatene fortsetter jakten på Abdullah.

Og det skulle vel da være unødvendig å si at det blir Sukhov som må ta seg av Abdullah når det kommer til stykket.

Filmen når nok ikke opp til de største amerikanske westernfilmene, men den er forbausende sjarmerende. Den er da også en blanding av action, komedie, drama og med et ganske knall lydspor. Filmens gjennomgangssang, Vashe Blagorodie,Gospoja Udacha, er da også et godt eksempel på russisk visekunst. Hør bare her hvis du ikke tror meg.

Mytene vil ha det til at de høye herrer ikke syntes filmen var ideologisk nok, man skal blant annet ha mislikt at Sukhov er mer opptatt av å komme seg hjem til sin kone enn å kjempe for revolusjonen, og dermed havnet filmen på hylla. Helt til Bresjnev hadde fest på sin dacha og var lei av de samme gamle filmene, han ringte og ba om å få tilsendt noe nytt. På telefonen skal han ha truffet en jypling som ble så livredd over å ha fått kamerat Bresjnev på tråden at han bare røsket til seg den første og beste filmen han fant og sendte den avgårde uten å vite hva han hadde gjort. Men filmen slo an hos Bresjnev og hans vodkaparty, og dagen etter fikk regissør Motyl en telefon fra sjefen sjøl med takk, og klar beskjed om at han lagde gode filmer.

Motyl var svært overrasket, han trodde han aldri mer ville få lov til å lage film etter at han hadde falt i unåde etter en romantisk komedie lagt til 1944 som ikke skal ha vært respektfull nok overfor den store patriotiske krigen. Han var også kjent som en trøbbelmaker, og ville i utgangspunktet ikke lage White sun of the desert da han ikke var spesielt begeistret for manuskriptet. Men studioet presset ham til det, og med Bresjnevs godkjennelse begynte snøballen å rulle.

Så dette var altså en positiv overraskelse, de to neste filmene skal vi bare feie fort over siden de langt fra ble like godt tatt i mot her hjemme i sofakroken.

The Outlaw er forsåvidt en klassisk western, mest kjent for å sende barmfagre Jane Russel rakt inn i Hollywoods a-liste. Regissert av Howard Hughes og en ukreditert Howard Hawks forteller den en slags alternativ historie om et vennskap mellom Doc Holliday og Billy the Kid, med en liten dose Pat Garret. Jane Russel spiller rollen som Rio, jenta som først er dama til Doc Holliday, men som ender opp med å falle for Billy the Kid. Men verken Holliday eller The Kid er egentlig særlig interessert i dama, de er mer opptatt av å krangle kjærlig om en hest som har blitt stjålet fra Holliday, men nå er i Billy the Kids besittelse.

Filmen er egentlig noe stort møl fra ende til annen, kjedelig historie, lite action, og det hjelper ikke at vedkommende som har tekstet filmen åpenbart har gjort det i fylla. Mot slutten av filmen ender det opp med duell mellom Holliday og the Kid, men The Kid vil ikke trekke. Så Holliday gir ham et streifskudd i hånden og spør: Do you intend to fight or do I have to nick your ears?

Dette har vår bolde oversetter tolket til å bety Vil du slåss eller skal jeg sleike deg i ræva?

Men senere holder Pat Garret en følelsesladd tale om hvordan Billy the Kid har kommet i veien for vennskapet mellom ham og Holliday, og da skjønner jeg at dette egentlig er et trekantdrama med homoseksuelle overtoner, og at oversetteren kanskje ikke var helt på viddene allikevel. Jack Buetel som spiller Billy the Kid her skal forøvrig ha hatt et forhold til regissør Hughes under innspillingen av denne filmen, ikke fordi han verken var homoseksuell eller bifil, men fordi han mente det kunne være bra for karrieren hans.

Det var det ikke.

Men om the Outlaw var en skuffelse så blir den ingenting mot Pancho Villa, en merkelig idiotisk elendig film om den meksikanske revolusjons-generalen, og hans angrep på et amerikansk fort. Dette er ikke en film som er ment seriøst på noe som helst vis, nærmest en komedie er det vel faktisk, bortsett fra at den finnes ikke morsom. Telly Savalas spiller rollen som Villa, og som amerikansk oberst møter vi igjen Bresjnevs store helt Chuck Conners.

Basert på denne filmen er det vanskelig å se hva Bresjnev fant så fascinerende med Conners, men han har heldigvis gjort andre ting. Best har han visst vært på TV, fortrinnsvis gjennom fem år i hovedrollen i serien The Rifleman, en av de få amerikanske seriene som ble vist på russisk TV, takket være Bresjnev. Faktisk så traff Bresjnev og Conners hverandre i California ved en anledning hvor Bresjnev var en tur over og besøkte Richard Nixon, og Conners og Bresjnev likte hverandre så godt at Conners senere besøkte Bresjnev i Moskva. Når Bresjnev døde i 82 ytret Conners ønske om å få delta i begravelsen, men amerikanske myndigheter lot ham ikke få være en del av den offisielle delegasjonen.

Men Pancho Villa er altså en av de dårligste filmene jeg har sett på lenge. Den har ikke en gang noen formildende kalkunegenskaper. Styr unna!

11 Comments

  • tb
    17 December, 2007 - 11:00 am | Permalink

    Kalkulatorfeil? det regnestykket nekter å godta meg.. Ja ja, endelig et filter som virker?

  • 17 December, 2007 - 11:09 am | Permalink

    Jøss, funka det altfor godt? Bedre nå?

  • Hjorthen
    17 December, 2007 - 11:20 am | Permalink

    …okay, jeg ser at det opprinnelige spamfilteret har kommet i ny versjon. Da dropper jeg den nye fella litt og ser om det funker bedre nå. Krysser fingrene for det, det skal ikke være for vrient å kommentere heller.

  • 17 December, 2007 - 11:22 am | Permalink

    En av de siste filmene til Chuck Connors var jo “Salmonberries” (i rollen som Bingo Chuck) og jeg husker den som en god film – og Connors var slett ikke verst han heller.

  • Hjorthen
    17 December, 2007 - 11:32 am | Permalink

    Salmonberries har jeg ikke sett, men Connors forekommer meg å være en slik fyr som man vet man har sett i drøssevis av filmer, men man husker aldri hvilke, eller hva han het?

  • 17 December, 2007 - 2:11 pm | Permalink

    Jeg får egentlig litt Bonanza-følelse av fyren. Skulle ikke forundre meg om han har spilt rollen som mexikansk rebell e.l. Akkurat en sånn rolle som man lørdag morgen kunne se den blåøyde Martin Landau i.

  • Hjorthen
    17 December, 2007 - 5:48 pm | Permalink

    Bonanza er undervurdert!

    Og Martin Landau er en slik fyr hvor man vet man har sett navnet hans i utallige filmer og tv-serier, men ikke er i stand til å koble et ansikt til navnet 😕

  • 17 December, 2007 - 7:50 pm | Permalink

    Det finnes vistnok østtyske westerns også (13 totalt). Indianerene er selvsagt «the good guys».

  • 17 December, 2007 - 11:54 pm | Permalink

    Har lenge hatt lyst på soundtracksamlingen til østtyske westerns som de har på moviegrooves.com

    Og den russiske der så tøff ut. Kanskje noe å prøve seg på mens en venter på at Sukiyaki Western Django kommer på DVD i februar.

  • Hjorthen
    18 December, 2007 - 1:17 am | Permalink

    Erlend: tb har også snakket om disse øst-tyske westernfilmene, kanskje jeg må sjekke dem litt nærmere? Og indianerene VAR jo the good guys 😛

    Fred Ut: Sukiyaki Western Django må ihvertfall sjekkes ut ja, og russeren er kanskje mer sjarmerende ennn direkte tøff, men vel verdt å sjekke ut synes jeg. Gi meg et pip hvis du vil låne den, jeg kan sende den nedover og plukke den opp igjen neste gang jeg befinner meg i området hvis du vil?

  • tb
    18 December, 2007 - 1:51 pm | Permalink

    Tyskerne laget westernfilmer før krigen, var i det hele tatt helt gærne etter indianere (Michael Moorcock skriver om det i The Vengeance of Rome, en roman som bør leses også av mange andre grunner enn det. Den sex-scena med Hitler er det i alle fall få som har overgått så langt i litteraturhistorien… ;-)), og øst-tyskerne fortsatt å lage westernfilmer etter krigen også. Filma i Jugoslavia, stort sett, og fulle av sleipe hvite kapitalister og edle indianere. En venn av meg som er oppvokst i Jugoslavia, husker dem godt fra sin barn- og ungdom på 60- og 70-tallet.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: