web analytics

Hjorthen leser bok: Alt jeg skriver er sant

For å rappe Øyvind Strømmens betraktning over utviklingen i den norske bloggsfæren: Den har først og fremst lyktes som prosa. Øyvind skrev i sin tid:

Ein god del bloggarar leverer i blant glitrande litteratur. Sjølv har eg mykje meir glede av å lesa bloggaren Mihoe sine epistlar om “Datehælvete” enn eg har av å lesa same bloggar sine kommentarar til politikk. Skriv godt gjer ho uansett, men dei fornøyelege småtekstane om dating er noko eg ville ha problem med å finna andre stader. Norske forlag burde senda talentspeidarar ut i bloggosfæra.

Det er vel tvilsomt om norske forlag har tatt ham på ordet selv om altså et par av våre fremste bloggere var representert i årets bokhøst. Ellisiv Lindkvist var en av dem, og man trenger ikke legge så veldig mye godvilje til for å hevde at hennes bok, Alt jeg skriver er sant, faktisk er en blogg i bokform.

Boka består av rundt sytti tekster av varierende lengde, de fleste av dem ikke stort lengre enn at de fint kunne passert som poster på Lindkvists logg. Tekstene er skrevet i jeg-form, og tittelen på boka vil jo også gjerne ha oss til å tro at dette er selvbiografisk. At dette er Lindkvist som blogger som den kvinnen hun er. Alt jeg skriver er sant ville da også vært en fin tittel på en blogg ville det ikke?

Forskjellen er at tekstene i boka naturlig nok er mer gjennomarbeidede enn hva man opplever i blogger flest. Tråden er rødere, tanken bak er tydeligere, og identitetsleken er naturlig nok mer løssluppen i bokform enn den vil være i de fleste personlige blogger. På blogger flest vil man nok oppleve at alt som skrives er sant – i betydningen selvopplevd, men at man ikke nødvendigvis skriver alt som er sant. I boka til Lindkvist vil du oppleve at alt som skrives er sant, men ikke nødvendigvis i betydningen selvopplevd.

Men er det noe tess da?

Javisst! Lindkvist går på med krum hals, hun er tøff, sårbar, skarp, kåt, sint, glad, modig, og nekter å la seg påtvinge noen standard kvinnerolle. I tillegg viser hun oss at kvinner kan være morsomme nok, selv om Aftenposten vil ha oss til å tro noe annet.

Lindkvist er opptatt av kjønnsroller, og da gjerne av å utfordre kjønnsrollene. Noe som f.eks kommer tydelig frem i avslutningsteksten Jeg er en mann:

Jeg er en mann. Jeg er nøytral. Jeg snakker sant. Jeg lyver aldri. Jeg er objektiv. Jeg er en mann. Jeg kan skrive. Jeg har utdannelse. […] Jeg synes kvinner er vakre. Jeg kan snakke. jeg liker å pule. Jeg er en mann. […] Jeg liker menn. Jeg liker å pynte meg. Jeg har høy sosial intelligens. Jeg har tretti skjørt. Jeg er en mann. Jeg bruker sminke. Jeg har hull i ørene. Jeg er empatisk. Jeg har en vagina. Jeg er en mann.

Dette er jo vel å bra. Ulempen med å være opptatt av kjønn og kjønnsroller er kanskje at man blir stemplet som kvinneforfatter. Som urelevant for menn å lese. Det ville i så fall være synd, men er det ikke sånn det er da? Cormac McCarthy skriver ultramaskuline bøker, og kunne ikke skrevet en troverdig kvinneskikkelse om det så sto om livet (okay, kanskje jeg overdriver litt da?) men det hindrer ikke at en haug med kvinner setter pris på bøkene hans. Terskelen for at oss menn skal kaste oss over bøker om kvinner og kjønn er kanskje høyere?

Katrine Kielos skrev i en kronikk i Expressen nylig om Doris Lessing, Bruce Springsteen og hvordan Mona Sahlin i et åpent kjærlighetsbrev til Springsteen for noen år siden skrev at hennes og Springsteens drømmer var ganske like på et eller annet vis, til tross for at det vel ikke er til å komme fra at tekstene til Springsteen er utpreget mandige og fulle av mannlige erfaringer. Kielos drømmer om at en av gutta i kultureliten en eller annen gang skal skrive det samme om en kvinne som skriver om kvinnelige erfaringer: Dina och mina drömmar är så lika på något sätt.

Vel, Katrine Kielos leser sikkert ikke dette, og ikke tilhører jeg kultureliten heller, men allikevel: Lindkvist, dine og mine drømmer er kanskje ikke så ulike når alt kommer til stykket?

3 Comments

  • othilie
    26 December, 2007 - 11:39 pm | Permalink

    Lenge nå så har jeg sittet og lurt på hvor mange bøker av “kvinnelige” forfattere menn konsumerer sammenlignet med antallet av mannlige forfatter eller “forfattere” som det heter da. Og tenkt at det sikkert ikke er så veldig mange…med mindre det er krim. Og jeg undres på hvorfor jeg tror det er sånn. For det er sånn? Jeg tror jeg har lest mer “seriøs” litteratur forfattet av en mannsperson enn av en kvinne i alle fall. Sårry, jeg har kun spørsmål å bidra med her. Kanskje det er noen som har tenkt ut noen mulige svar?

    Jeg registrerer i alle fall at det er “noe annet” å være kvinne enn å være mann og hvilken respons man får på det en gjør. Det var nå reist et viktig spørsmål i den amerikanske valgkampen: “Vil vi se en kvinne eldes foran øynenen våre?” med referanse til en sliten Hilary C.

    Takk for mat til tankekverna! Og god jul og alt det der. Sikkert ikke for seint, den varer jo til påske har jeg hørt.

  • Bernt
    27 December, 2007 - 6:31 pm | Permalink

    Jeg synes endel av kritikken blir absurd. Man blir mer opptatt av forfatterens kjønn enn andre ting som har minst like mye å si for verkene. Hva med forfatterens religion? Politisk ståsted? Skrivestil? Jeg har lest mange bøker som er åpenbart preget av forfatterens bakgrunn og synspunkter, men det gjelder helt andre faktorer enn kjønn. Og jeg kan faktisk nyte en bok som er skrevet av en hardbarket kommunist eller fanatisk kristen, selv om jeg ikke deler standpunktene. Hamsun sine bøker er flotte! Jeg tror både kvinner og folk som ikke deler hans politiske syn kan være enige i det. Om en bok har dårlige mannsskikkelser eller kvinneskikkelser så kan det faktisk være fullstendig irrelevant, eller det kan komme laaaaangt ned på listen over ting man er misfornøyd med. Noe av debatten på bloggene i det siste har gravd seg ned i manns og kvinnelitteratur og blåst det opp til en langt større sak enn det det burde være etter min mening.

  • Hjorthen
    27 December, 2007 - 7:52 pm | Permalink

    Bernt: Jeg er i grunnen enig med deg. Selv er jeg ikke spesielt opptatt av hvilket kjønn forfatteren har, og for McCarthys bøker er det ganske riktig helt irrelevant om han kan skrive troverdige kvinneskikkelser eller ei. Men jeg tror allikvel jeg har et lite poeng når jeg sier at kvinner leser og liker den ultramaskuline McCarthy, mens menn generelt vil styre unna bøker som befatter seg med et feminint univers, og ikke minst vil de kanskje styre unna bøker som befatter seg med kjønn og kjønnsroller?

    Noe som forsåvidt kan være forståelig nok, det er ikke det, men om det er slik vil det bety at mange menn vil oppfatte boka til Lindkvist som “kvinnelitteratur” og aldri lese den. Det synes jeg ville være synd, og det var egentlig bare det som var mitt poeng.

    Når det gjelder Springsteen så kan vi vel forresten se det samme med motsatt fortegn av og til? Mannen har, ihvertfall på sitt beste, levert tekster av høy kvalitet som skildrer drømmer, håp og lengsler fra et utpreget mannlig perspektiv, formidlet med bredbent rock. Noen avfeier dermed fyren som en harrytass. Levi Henriksen har vel også opplevd den skjebnen fra den kvinnelige delen av kultureliten forresten?

    Men okay, det kan jo være andre ting enn kjønn som gir Springsteen og Henriksen harrystempelet i visse kretser, hva vet egentlig jeg?

    Othilie: Det er ingen tvil om at det er noe annet å være kvinne enn å være mann, og at responsen på det man gjør avspeiler det. Også som forfatter. På godt og vondt kanskje? Og jeg tror altså at kvinner oftere leser menn enn menn leser kvinner. Men så er det jo også noe med at kvinner vel leser atskillig mer enn menn da? Men jeg har ikke egentlig noen gode svar jeg heller 🙂

    Jula varer helt til påske, og god jul til deg også!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: