web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Hjorthen ser film: Men Indy var ikke død

Det er 19 år siden forrige Indiana Jones-film, og for dem som ikke husker det så het den altså Indiana Jones and the Last Crusade. Det spørs om ikke de burde tatt den tittelen til etteretning og latt det bli den siste?

Ikke at det er noe spesielt galt med Indiana Jones og krystallhodeskallens rike. Det er kjapp og grei blåkkbøsterunderholdning, verken bedre, eller særlig mye verre enn det pleier å være. Men den klarer ikke å leve opp til forgjengerenes kvaliteter, eller ihvertfall våre minner om deres kvaliteter, og store deler av filmen føles lite inspirert.

Litt av problemet kan kanskje være at filmens åpningssekvenser der vi møter Indy i ørkenen sammen med en gjeng lite sympatiske russere ledet av Stalins favoritt, Cate Blanchett, som fremstår som en blanding av en sexy Rosa Klebb og Galadriel. Ganske snart har Indy fått en atombombe i hodet, og vi gleder oss som bare det til resten av filmen. Men i stedet for mer action og moro får vi et langt og kjedelig midtparti før det så smått tar seg litt opp igjen. Og så kommer slutten, og den står vel heller ikke til mer enn nogenlunde.

Harrison Ford holder koken bra han, men man får bare i liten grad utnyttet potensialet i resten av ensemblet her. Fine folk som Ray Winstone, John Hurt, Shia LaBeauf og nevnte Blanchett kommer liksom ikke helt til sin rett i alt rabalderet her.

Lite pluss i margen dog, for at man har hentet frem Karen Allen igjen, Indys kjærlighetsinteresse i den første filmen. Dermed får man faktisk en kvinne i passende alder for Harrison Ford, og så får man heller leve med at enkelte amerikanske anmeldere har kalt henne “a geriatric love interest”.  Man er vel så vant til at Hollywoods førsteelskere menger seg med babes i tredveåra at man får pusteproblemer og dobbeltsyn når 65 år gamle Ford får en kvinne på 56 eller deromkring å leke med. Go Indy!

Men alt i alt en helt unødvendig film, og det hjelper ikke stort at manuset ser ut til å være skrevet av Erich Von Däniken.

Men publikum på premieren i Høljebyen så ut til å kose seg, så det er selvfølgelig en viss sjanse for at det bare er jeg som er sur gammal gubbe igjen?

4 Comments

  • 23 May, 2008 - 8:28 am | Permalink

    Jeg synes du er litt sur gammel gubbe, Hjorthen. Likte filmen veldig godt. Det eneste jeg bet meg merke i var at den godeste dr. Jones hadde kunskaper som man ikke har funnet før i de siste åra, og som man i hvert fall ikke visste noe om i 1957.

  • 23 May, 2008 - 5:46 pm | Permalink

    Er det meg eller var Cate Blanchett ein ganske tam skurk? Det var ein plass eg fekk litt respekt for dama, ein plass i filmen der ho hadde ei fantastisk bra smil som osa av både ondskap og ekte glede over smerten ho nettopp hadde påført nokon. Dette var i ca 1-2 sekund, litt for lite for min del.

  • 25 May, 2008 - 5:40 pm | Permalink

    Ja, du er sur gammel gubbe 😀

    Seriøst, ingen av de forrige filmene er så gode som jeg husker dem. Men her må godviljen legges til, dette er eventyr!

  • Hjorthen
    25 May, 2008 - 6:56 pm | Permalink

    ja, jeg er nok litt sur gammal gubbe, men jeg koste meg bra innimellom, jeg syntes bare midtpartiet var ganske slapt.

    Og Cate Blanchett ble litt for tam ja, uten at jeg tror det var hennes feil nødvendigvis?

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: