web analytics

Svart blogg

great scot!
Creative Commons License photo credit: IntangibleArts

Det er mye man kunne ha lyst å si til Dagbladets førstesideoppslag i går om at eldre sultes til døde her i landet. Men la oss begynne et helt annet sted, og hvem vet hvor denne posten da kommer til å havne hen? Vi får se. Det er jo akkurat det som er litt av det morsomme med å blogge, man begynner et sted, og ender av og til opp et helt annet sted enn der man først hadde tenkt seg.

Så da begynner vi på nytt.

Faren min var alkoholiker.

Jeg husker ikke når det egentlig gikk opp for meg. Et av mine tidlige minner er at jeg gjorde stor suksess ved å herme etter gangen til gamlingen når han skulle køye om kvelden med et par drinker for mye under vesten. Folk lo av imitasjonen min, men jeg visste nok ikke hvorfor han gikk så rart. At han var full.

Noen år senere hadde Tryta og jeg vært med en av brødrene til gamlingen og hans familie til hytta som de eide sammen i Lillesand. Når jeg kom hjem igjen var salongbordet fullt av flasker, og gamlingen lå på sofaen og sov. Telefonen ringte, jeg svarte, og det var en eller annen pasient som skulle ha fatt i doktor Hjorthen. Jeg prøvde å vekke ham, men det var helt håpløst å få liv i ham. Pasienten måtte nok klare seg u ten behandling denne dagen, hvis han da ikke ringte til en annen pilletriller da. Hva vet jeg.

Og heller ikke da tror jeg egentlig jeg skjønte at grunnen til at det var umulig å vekke fyren var at han var kanon dritings.

Mulig jeg ikke var så oppvakt som barn som jeg liker å innbille meg at jeg var?

Men en eller annen gang gikk det jo opp for meg også. Og til tross for flere forsøk på avrusing, hos kameratklubben på Notodden, på Blå Kors, gikk det stadig nedoverbakke med gamle doktor Hjorth. Økonomien gikk i dass, brødrene måtte kjøpe ham ut fra hytta i Lillesand. Hva som skjedde med hytta han en gang hadde kjøpt av Tivoli Larsen ved Norsjø er det ingen som vet. Når jeg forsøkte å nøste opp i det fikk jeg vite at han egentlig aldri hadde kjøpt den, at det dreide seg om en eller annen form for leie/låneavtale, men jeg syntes det hørtes merkelig ut. Men det er ikke viktig.

Etterhvert gikk alkoholen utover jobben også, det gjør jo gjerne det. Der han tidligere var tøff nok til å tilby narkomane å sette en sprøyte rett i hjertet på dem hvis det nå var så galt fatt, så ble han etterhvert mer og mer slepphendt med reseptblokka. Litt selvmedisinering gikk han vel heller ikke av veien for tror jeg. Og til slutt måtte noen selvfølgelig sette strek.

Gamlingen hadde vært bedriftslege for Bruket, og når bruket ble lagt ned omtrent på samme tiden så har jeg forstått det slik at en av Sagafossene, jeg husker ikke lenger fornavnet hans, var svært behjelpelig med å skaffe lån til ny leilighet. Han kunne fått kjøpe legeboligen til spottpris, men behovet for vedlikehold var temmelig omfattende, så enda så leit det var å flytte fra det huset så var det nok allikevel det lureste.

Men det var nok litt tungt for gamlingen plutselig å befinne seg i en moderat treroms leilighet der stua var mindre enn soverommene i den gamle ærverdige villaen hadde vært.

Så drikkingen fortsatte naturligvis. Lånet ble misligholdt, og etterhvert måtte han flytte videre til en liten ettroms kommunal leilighet.

Men da hadde jeg forlengst flydd fra redet.

Drikkingen til gamlingen må få mesteparten av skylden for at jeg hadde et noe krampaktig forhold til svineriet til jeg var godt over tredve år. Jeg pleide å ha fantasier om å angripe vinmonopolet i Kverndalen med maskinpistol Rambo-style, peprende løs til det ikke var en hel flaske igjen i lokalet. Min søster pleide å gjemme spriten hans, låse den inn i et skap på rommet sitt, men når hun var ute hentet han skalpell, pinsett, tang og annet passende legeutstyr og dirket opp låsen.

Det hendte jeg rappa spriten hans jeg også, når jeg var lei av hylingen hans. Han pleide å hyle som en såret bikkje av og til. En ting var når vi fortsatt bodde i legeboligen, da var det jo ingen som hørte. Men i nye leiligheten, med andre leiligheter på hver side var det ytterst pinlig. Da måtte jeg ut. Gikk lange turer i Skien. Lukta av våt bark fra Union. Pølse og brød på City Kiosk og Video. Faen det var lydt i den blokka, jeg pleide å høre stønninga til dama til Hoggen i andre oppgangen, to etasjer lenger opp.

Hva trodde egentlig naboene? Hva tenkte de?

Jeg aner ikke hvike demoner gamlingen prøvde å døyve. At min mor døde ganske tidlig var nok en del av det, men jeg tror det må ha vært noe mer. Men jeg vet ikke. Jeg kunne ikke snakke med ham. Jeg vet ikke hvor den kom fra, eller når den begynte å tårne seg opp, men en gang i barndommen var det blitt en mur der. Et sikkerhetsgjerde ingen av oss kunne klatre over eller passere. Vi prøvde nok ikke så hardt heller tror jeg. Vi er i det hele tatt ikke så gode på å snakke sammen i denne familien.

Jeg var åtte år og lå på magen på sengen på rommet mitt og leste. Jeg hadde en kassetspiller på. Da hører jeg skritt i gangen. Gamlingen åpner døren og stiller seg i døråpningen. Jeg husker ikke akkurat ordene han sa, men med så få ord som omtrent mulig forteller han at mamma er død. Og så går han ut i gangen igjen og forsvinner.

Så kanskje har den muren egentlig alltid vært der, men at jeg selv ikke registrerte den før noen år senere?

Når jeg var liten var det naturlig nok vanskelig å forstå at fyren ikke kunne la den fordømta flaska være. Det er først mange år senere jeg kommer til den erkjennelsen, som riktignok sitter langt inne, at hvis det er drikke seg full han vil, så må han i grunnen få lov til det.

Klart det stiller seg annerledes når man har en jobb å skjøtte og barn å ta seg av. Da ville det selvfølgelig vært best med et litt mer moderat forbruk, men når nå jobben var borte, pensjonen i boks, og jeg var voksen. Så sitter man der da, dårlig til beins, gjenværende familie langt unna, gamle venner borte vekk, status borte, og gud vet hvilke spøkelser gjemt i hjernens dunkle rom. Skal man ikke da få lov til å drikke seg full om det er det man ønsker?

Neida, det er sikkert ikke lurt, men når har nå mennesket bare gjort lure ting da?

Dette kom jeg til å tenke på i går altså, når jeg leste Dagbladets sak om legen Roald Strand som visstnok mener at eldre sultes til døde her i landet. (Systematisk? Hvor mange? Hvem har ansvaret? Hvem bryr seg?)

Jada, han har sikkert et poeng i at det er for lite fokus på eldres ernæring her i landet, men det får da være måte på svartmaling også. Det er ikke så ille om de eldre spiser bikkjemat sier Strand. Den er i det minste næringsrik. Og så sier han at eldre sultefores enten de bor hjemme eller på sykehjem. Det er nesten så man får inntrykk av at de eldre er dyr som må fores med riktig kost slik at de verken blir for fete eller for magre til jul og slaktetida.

Våre eldre mater vi med næringsfattig kost. Vi sulter dem til sykdom og død

Og det blir ikke bedre når han begynner å snakke om en dyrlege han kjenner, folatsyre, drektige purker, og så kommer faen meg Fedon Lindberg og vil ha et samarbeid med veterinærmedisinen.

Strand sier at de eldre spiser mye søtsaker, og for lite frukt og grønt, og har sikkert rett, men skitt au, du kan bare ikke tvinge folk over en viss alder til å spise opp grønnsakene sine. Og den alderen er nærmere åtte enn åtti.

Strand spissformulerer antagelig så godt han kan, og får nok god hjelp av tendensiøs vinkling av Dagbladet, han er neppe for tvangsforing av eldre. Han har helt sikkert rett i at helsevesenet har en vei å gå i forhold til ernæring.

Men om man nå vil ødelegge kropp og hjerne med sprit, sjokoladekake, eller hamburgere og cola, ja så må man nesten få lov til det. Man blir ikke automatisk umyndig i det man går av med pensjon.

21 Comments

  • Pingback: Lasses hjemmeside

  • 30 May, 2008 - 12:21 pm | Permalink

    Det var en svingete vei i bloggposten, jeg hang meg opp her:

    “Klart det stiller seg annerledes når man har en jobb å skjøtte og barn å ta seg av. Da ville det selvfølgelig vært best med et litt mer moderat forbruk, men når nå jobben var borte, pensjonen i boks, og jeg var voksen. Så sitter man der da, dårlig til beins, gjenværende familie langt unna, gamle venner borte vekk, status borte, og gud vet hvilke spøkelser gjemt i hjernens dunkle rom. Skal man ikke da få lov til å drikke seg full om det er det man ønsker?

    Neida, det er sikkert ikke lurt, men når har nå mennesket bare gjort lure ting da?”

    Jeg har ikke tenkt på det akkurat på den måten før. Det skal jeg sannelig. For nei, mennesket har aldri bare gjort lure ting.

  • Hjorthen
    30 May, 2008 - 12:35 pm | Permalink

    En lang og krokete vei ble det ja, jeg leser boka til Plura, han skriver om foreldrene sine, og jeg leser om personlig/privat på ytring-bloggen, og jeg tenker at jeg har blitt mindre og mindre privat i bloggingen, og at jeg noen ganger skulle ønske at jeg kunne skrive friere enn jeg gjør.

    Og så kom altså den forsida på Dagbladet, og så ble det en suppe av det, men forhåpentligvis en ålreit suppe.

    Og vi gjør jo ting som ikke er lure hele tiden, vi trenger vel ikke slutte med det selv om vi blir gamle?

    Livet er som det er, og blir som det blir, og selv om man vel har et ansvar for egne valg og hvordan man vil ha det så er det fankern ikke like enkelt bestandig. For noen er det i grunnen jævlig komplisert?

    Jeg synes folk burde hatt litt større forståelse for at man ikke alltid gjør “det rette” jeg.

  • 30 May, 2008 - 1:14 pm | Permalink

    Jeg er jo en av de som har savnet mer Hjort inne på Hjortebloggen. Suppa ble fin den.

    Blir man ikke rausere med åra, jamt over? Etter at man har gjort sin egen del av ulure ting.

    Skjønt noen. Noen klarer jeg alltid å bli sint av å tenke på. Datra som var i avisa og ville forby polet å levere på døra til mora etter at mora var blitt for dårlig til beins for å hente de store brukerdosene sine selv.

  • tb
    30 May, 2008 - 1:35 pm | Permalink

    Å få som fortjent er i bunn og grunn jævlig urettferdig.
    Veldig bra innlegg, Hjorth.

  • 30 May, 2008 - 2:34 pm | Permalink

    Godt skrevet. Sår lesing. Særlig åtteåringen på senga.
    Som har vokst og sett at også førtiåringen (?) i døra kunne trengt en skulder, litt omsorg.
    At det er en egen sann historie gjør den enda bedre, du har kommet langt, både i å ta var på åtteåringen og faren hans!

  • Siri
    30 May, 2008 - 4:02 pm | Permalink

    Hei kjære bror.

    Det er sårt å lese din opplevelse av tiden når gamle Hjorth gikk nedoverbakken. det er sant at vi ikke er flinke til å prate i denne familien og det har vi vel med oss hjemmefra vil jeg regne med. Egentlig så går mine tanker til at jeg skulle ønske noen hadde grepet inn etter at mamma døde istedet for å toe sine hender ford gamle Hjorth var lege. (det er ihvertfall det som jeg tror var grunnen til at vi “gikk til grunne”)
    Men kjære bror uansett så har vi kommet oss oppover og har på mange måter klart oss bra selv om vi nok har våre skår inni oss
    Klemz

  • 30 May, 2008 - 9:04 pm | Permalink

    Du och jag, Hjorthen. Du och jag. Det er noe eget ved alkiser fra Telemark, spesielt om de er faren ens. Jeg klemmer ikke folk, men jeg tenker på deg og kjenner igjen noe og da liker man gjerne folk enda litt bedre. Sant?

  • En gammel kjenning (B.B)
    30 May, 2008 - 10:37 pm | Permalink

    Jeg har begynt å jobbe på polet jeg. og jeg ser mange alkiser; du ser det ikke på alle heller (en ser ut som moren min), jeg bare ser at de kommer hver dag og kjøper det samme, ofte to ganger om dagen. Og møter du noen som jobber på et annet pol, sier det kanskje at “han kommer hos oss også”. og for en stund siden møtte jeg en middelaldrende, som sa han var alkoholiker, og jeg møtte han på fritiden så han visste ikke hvor jeg jobbet, men han sa at han av og til skulle øønske at dama i kassa på polet kunne be han dra til helvete hjem og for alltid nekte han å handle der. (Jeg håper ingen smågutter har lyst til å skyte meg fordi vi ikke har noen mulighet til å nekte folk før de har begynt for dagen, norges lov). han tok taxi til polet hver dag han. hans privilegium, hadde råd til det, ingen småbarn hjemme. så da får vel folk gjøre som de vil, når de bare har ansvar for seg selv. men legen hans hadde sagt til ham at “per, du faller”. Det er ikke kult. Mormoren min pleide å gjemme snapsglass bak gardinene, men det har hun sluttet med nå.

  • 30 May, 2008 - 10:56 pm | Permalink

    …ja, det er noe eget med alkiser fra Telemark, ja…

    Den dag i dag synes jeg fulle, voksne menn er ekle og skumle. Det hjelper ikke at jeg er voksen selv – instinktet bare sitter igjen i ryggmargen fra jeg var liten pike.

    Men, jo. Jeg har også kommet frem til at gammel’n må få drikke så mye jeg vil. Men han har drukket seg fra ethvert forhold til sine tre barn. Det er begrenset hvor mye tålmodighet man skal ha med folk bare fordi de er blod.

    Jeg er glad du skrev dette. Alltid fascinerende for meg å lese hvordan det er for andre som har hatt en alkoholisert forelder.

  • 30 May, 2008 - 11:21 pm | Permalink

    (Del og Hjorth: Og nå er vi plutselig en hel klubb. 🙂 Jeg liker internett, for det har vist meg at det virkelig ikke er det aller minste galt med meg.)

  • Hjorthen
    31 May, 2008 - 12:35 am | Permalink

    Fr.Martinsen: Joa, mange blir jo rausere med årene, men det gjelder jaggu ikke alle. Det blir vel litt som Lars Lillo synger det, at ingen blir klok av skade som ikke var klok fra før?

    Det der med at det har vært mindre Hjort på Hjorthebloggen er nok helst ubevisst, men etterhvert som arbeidskolleger og andre kjente har stått frem som lesere av bloggen så ble det samtidig også vanskeligere å være så personlig som man kanskje var før, den gangen leserkretsen besto av tb og familien Sludder fra Ski liksom.

    Men det er klart at man legger noen begrensninger på seg selv, og noen ganger hadde det vært ålreit å slippe det.

    tb: Å få som fortjent er ofte jævlig urettferdig, så lenge det ikke dreier seg om Molde Fotballklubb?

    Randi: Hvor langt jeg har kommet vet jeg nå ikke, jeg er god på å skrive, og relativt god på å forstå at ting er vanskelig, men jeg er ikke så god på å handle. Jaja, man forsøker jo å holde hodet hevet da.

    Dumbo (Du må ikke tro du slipper unna det egentlige navnet ditt selv om du kommenterer under pseudonym): Men hvem skulle ha grepet inn, og hva skulle de ha gjort egentlig? Og det gikk jo sakte nedoverbakke også?

    Jaja, jeg ble jo sendt på internatskole så noe ble jo gjort. Om det var lurt er jo et annet spørsmål.

    Anja: Jeg klemmer ikke folk jeg heller. Som regel ihvertfall. Gjorde jo et unntak her forleden når jeg traff en annen blogger, og kunne nok ha gjort et unntak for deg også?

    Og man burde vel ikke nevne elitebloggdebatter i utrengsmål, særlig ikke nå som alt er så stille og rolig, men for meg har du alltid vært en eliteblogger som jeg ser på med litt sånn ærefrykt. Så når du skriver “Du och jag, Hjorthen” så blir jeg litt sånn nettrørt eller hva det nå er Fr.Martinsen kaller det 😳

    Gamle kjenning BB: Jeg savner bloggen din!

    Og det er mange sånne småtriste, og noen stortriste også, skjebner der ute. Det får du nok god kjennskap til når du jobber på polet ja. Men det er en ålreit jobb også håper jeg? Litt mer ordna forhold enn tidligere opplevelser antar jeg?

    Og får du rabatt på whiskeyen?!?

    Delirium: Jeg liker ikke fylla jeg heller, styrer unna den når jeg klarer, men det er jo ikke alltid det går når jeg har den jobben jeg har.

    Men har du røtter i Telemarken du også da? Jeg håper han derre fastboende mannen vet hvor heldig han er!

    Anja: Internett har noen gode sider ja, og dette er en klubb jeg godt kan være med i!

  • 31 May, 2008 - 10:00 am | Permalink

    Akkurat sånn anja. Internett gjør at jeg føler meg normal og som “folk flest” faktisk. 😀 Og å være i klubb med deg og Hjorthen er sannelig ikke den verste klubben man kan være med i. Tross medlemskravene.

    Ellers er slekta på farssiden fra liten bygd i Telemark hele gjengen. De fleste bor fortsatt i Telemark, men den lille bygda er stort sett fraflytta nå.

  • 1 June, 2008 - 4:23 am | Permalink

    Dette var en fin-trist-deilig-post.

    Om jeg skal kommentere noe lenger, kommer jeg til å bli en overdose personlig, men du skal vite at denne teksten gav meg noe.

    Og:

    Stakkars, gamle mennesker må få spise syltetøy og kake om de vil. Om noen kan drikke sprit og knarke morodrops, så må det være dem.

  • 1 June, 2008 - 1:11 pm | Permalink

    Det der med ansvarliggjøring er vanskelig. Når er man voksen nok til å måtte ta ansvar for sine handlinger (selv om det beviselig er de rundt deg som har svikta) og når er du for gammel og sjuk til å miste selvråderetten? La dem nå i hvert fall få sprit og kake sier nå jeg også. De gamle, altså.

  • 1 June, 2008 - 1:18 pm | Permalink

    Blir lettere målløs av det du skriver. Godt formulert og sårt samtidig som jeg merker en smådjevelsk humor i det hele. Du beskriver en veldig ukjent verden for meg. En verden jeg er glad jeg ikke har erfaring fra, for å si det slik.
    Men takk for et veldig personlig stykke tekst.

  • 1 June, 2008 - 10:33 pm | Permalink

    Jeg har heldigvis ikke erfaring med foreldre som alkohollikere. Men jeg har allikevel sett det på nært nok hold at jeg kjente igjen drømmen om å gå amok på vinmonopolet. Bare at min drøm heller inneholdt øks, slegge og et brennevinsapparat.

    Da personen døde så jeg til og med mitt snitt til å få drømmen oppfylt og erklærte at jeg ønsket å arve apparatet. Noen må ha gjennomskuet meg og mine planer (jeg var jo nærmest for avholds å regne) for apparatet gikk til noen andre.

    Når det gjelder eldre og “uvaner” synes jeg det kan bli litt drøyt når man begynner å nekte folk øl til maten eller røyk etter middagen når personen er over 80 år gammel og bor på sykehjem. Da jeg var i praksis på en avdeling for demente pleide jeg å sørge for at en av beboerne fikk sin daglige røyk etter maten når jeg kunne. Vedkommende ble urolig på den tiden og husket ikke selv hvorfor. Da h*n fikk røyken, kunne man se hvordan hele personen forandret seg. H*n våknet liksom litt til, ble mye mer tilstedeværende, begynte å konversere og nøt hvert drag av sigaretten. Det var tydelig at dette var et godt innarbeidet rituale for denne personen.

    De gangene dette ikke ble gjort, måtte man som regel trå til med beroligende medikamenter til slutt.

  • Hjorthen
    1 June, 2008 - 11:59 pm | Permalink

    Delirium: “Og å være i klubb med deg og Hjorthen er sannelig ikke den verste klubben man kan være med i. Tross medlemskravene”

    Noen fordeler må da vi også ha? Som eksklusive medlemsskap med videre? Jeg synes det.

    Virrvarr: Hoi hoi, du kan få være med i klubben vår du også hvis du vil, uansett om du har telemarksaner eller ei?

    Når det er sagt så må det vel også sies at det neppe er noen tvil om at det finnes eksempler på eldre som får i seg dårlig med mat, og at dette har det nok vært for lite fokus på. Men jeg synes Strand går for langt når han trekker inn hjemmeboende og folk som heller spiser kake enn eple liksom. Da blir ihvertfall jeg bare irritert på spissformuleringene.

    Fred Ut: Ja, det der er litt vrient, helt klart. Selv om de rundt deg har svikta så må man jo på et eller annet tidspunkt begynne å ta ansvar for egen skjebne selv på et eller annet vis. Litt lettere med de eldre, der må man jo få beholde selvråderetten så lenge man ikke er dement vil jeg tro? Ja, vi kan jo trekke inn psykiatri her, men det gidder vi vel ikke, da blir det bare komplisert det hele?

    Ståle: Selv takk. Det er jo dette som er noe av det fineste med blogging. Man får noen glimt inn i andre menneskers liv som man neppe ville fått ellers?

    Lin: Gode poeng, og det var jammen godt at du ikke fikk arve det der apparatet 😀

  • 2 June, 2008 - 5:18 am | Permalink

    Jeg må bare få takke for et vakkert men sårt innlegg. På et eller annet vis gjorde det søvnløsheten litt mer ålreit.

    Jeg kjenner meg også igjen i det du skriver angående hva man føler at man kan og ikke kan skrive. Jeg forsøker selv så godt jeg kan å få trøkkt ut litt ærlighet fra tid til annen, men det er av og til ting jeg ønsker å formidle som jeg rett og slett ikke kan, av hensyn til relasjoner osv.

    Ha en strålende morgenstund!

    …og igjen, tusen takk!

  • 2 June, 2008 - 3:43 pm | Permalink

    Jeg griner så lett om dagen, og dette var så trist. Takk Hjorthen.

  • 2 June, 2008 - 5:26 pm | Permalink

    Stiller meg i lovprisningkoret. Dette var en veldig fin måte å krongle seg fra det ene til det andre på, og det personlige gjør det også mer levende, selv om det er sårt.

    Selvsagt kan man ikke begynne å tvinge gamle mennesker til å spise mer eller andre ting enn de har lyst på. Verre er det om de “serveres” for lite eller for dårlig kvalitet på maten.

    Jeg har selv jobbet i hjemmesykepleien og var ofte flau over den maten vi hadde med til dem. Ferdigmiddager med vasne, smakløse poteter og nesten ikke noen grønnsaker. Lite variasjon og lite næring. Jeg leste ikke artikkelen så veldig grundig, og jeg kjenner ikke situasjonen over det ganske land pr dags dato, men jeg synes å huske at det var sjumilsmuligheter for forbedringer på mat-fronten til de gamle i de tidene jeg jobbet med/hos dem.

    Jeg ville ikke nektet noen å spise kake, men om de blir avspist med for _lite_ mat, eller for _dårlig_ mat, ja da er det jo grunn til varsko.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: