web analytics

Barnehager for de aller minste, bra eller dårlig?

HPIM1413.JPG
Creative Commons License photo credit: Trenton Schulz

Responsen i bloggsfæren etter at Simen Tveitereid skrev sitt innlegg om små barn i barnehager har på en måte vist frem både det beste med den norske bloggsfæren, samtidig som den viser, ihvertfall en av grunnene, til at bloggere her i landet ikke har fått den helt store gjennomslagskraften utenfor bloggmiljøet, i motsetning til det som synes å være situasjonen i f.eks Sverige.

Marcus can't beat Mommy off with a stick.Tveitereids innlegg har avstedkommet en hel haug med poster og kommentarer der hans påstander blir, enten hyllet, eller imøtegått, på bakgrunn av den enkelte bloggers egne erfaringer med barnehager. Krydret med anekdoter og personlige betraktninger så har det blitt mange gode bloggposter ut av dette. Her er bloggsfæren god.

Og jeg er glad i bloggsfæren, men av og til skulle jeg kunne ønske meg litt større ambisjoner.

Tveitereid refererer f.eks til den anerkjente tyske professoren i utviklingspsykologi, Liselotte Ahnert, og hennes deltagelse på en konferanse her ilandet for en tid tilbake:

Lieselotte Ahnert, en internasjonalt anerkjent tysk professor i utviklingspsykologi, kom til en konferanse i Oslo for å presentere 20 års forskning på småbarn og barnehager. Blant annet undersøkelser av 15 måneder gamle barns tilvenning i 37 barnehager i Berlin. Ahnert fortalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Og det var like høyt den niende dagen ungene var alene, som den første.

Nå er riktignok Tveitereids hensikt med å trekke inn Ahnert bare å fortelle en anekdote for å bygge opp under sin absurde påstand om at norske forskere og politikere ikke vil vite hvordan småbarn har det i barnehagen, og det må han jo få lov til, anekdotene er ikke bare forbeholdt oss bloggere. Men hadde det ikke vært kjekt om noen av oss faktisk tok seg bryet med å forsøke å finne ut hvilke funn Ahnert egentlig har gjort? Er hun i mot å ha små barn i barnehager f.eks? Vil hun anbefale eller fraråde det?

Jeg sendte henne en mail og spurte, men anerkjente tyske utviklingspsykologer har sannsynligvis andre ting å gjøre enn å svare på dumme spørsmål fra ubetydelige norske bloggere. Jeg har i hvertfall ikke fått noe svar enda. Så da måtte jeg ta den litt tyngre veien, og skumme igjennom noe av det hun har liggende på websiden sin. Her er noe av det jeg fant:

Forskning på familier i den tyske middelklassen viser at foreldrerollen forandrer seg betydelig når barnet begynner i barnehage, men ikke nødvendigvis til det negative:

Most important, mothers of children in out-of-home care compensated for the time they spent away from their children by interacting at increased intensity when they were with their children in the early morning and evening hours. As a result, the total amount of attention the children received from adults was the same, wether or not they were enrolled in out-of-home care. These parents, confident about their choice of child care, also remained central figures in their children’s lives, providing the types and amounts of care that the children might have missed while at the centers.

Sarah and her sextupletsTveitereid skriver at hun på denne konferansen uttalte at barnas nivå av stresshormonet kortisol var dobbelt så høyt i barnehagen som det hadde vært hjemme. Etter hva jeg kan se så er dette ganske unyansert fremstilt, ihvertfall i følge dette:

(…) home reared toddlers were periodically and minimally distressed throughout the day, the toddlers in child care showed heigthened levels of behavioral distress around the time they were picked up from child care but not during the hours they were in the centers. (Mn uthevning)

Ja, her er jo ikke kortisol nevnt da, bare observert stressnivå, og det trenger ikke nødvendigvis bety at man er stresset selv om man oppfører seg som en hamster i løpehjulet like etter en god dose speed, så derfor har man brukt kortisolnivå for å få en noe sikrere indikator. Og det er vel ikke så overraskende at stressnivå og kortisolnivå øker når man blir introdusert for noe så vesentlig nytt som barnehage jo er. Men nøkkelen til at dette skal gå bra er ifølge Ahnert mor-barn relasjonen:

Although infant-mother attachment security was unrelated to cortisol-levels at home while children were becoming familiarized with child care, securely attached toddlers had markedly lower cortisol levels than insecurely attached infants, suggesting that secure infant-mother relationships buffered the stressfulness og entry into child care.

Tveiteried er altså bekymret for at det skal være negativt for barnet å begynne tidlig i barnehage. Svaret Ahnert gir er så vidt jeg kan forstå at dette kommer helt og holdent an på barnets tilknytning til foreldrene, og foreldrenes evne til å hjelpe til å dempe det stresset som barnet måtte oppleve i barnehagen.

Nå begynner dette allerede å bli ganske langt, så jeg skal ikke plage dere med flere sitater fra Ahnerts artikler. De ligger på nett, så hvis dere finner dette interessant så kan dere jo lese dem selv. Kort vil jeg allikevel nevne at Ahnert kommer inn på kjønn, og at dette påvirker kvaliteten i forholdet mellom barna og de som jobber i barnehagen. Det er en stor overvekt av kvinner i jobb i barnehagen, og de utvikler oftere trygge relasjoner til jenter enn til gutter. Dette har en viss effekt på aggresjonsnivået, ihvertfall hos de guttene som ikke klarer å få et trygt forhold til barnehagepersonalet.

Flere menn inn i barnehagen altså, det er viktig.

Ahnert er altså så vidt jeg kan forstå ikke motstander av barnehager, men hun påpeker at overgangen fra å være hjemme med mams eller paps hele dagen vil være stressende, og at det derfor er veldig viktig å bruke god tid på tilvenningen.

Det mest overraskende jeg fant mens jeg skummet var i forhold til de barna som kommer fra familier der foreldre-barn relasjonen er ustabil, utrygg, eller hva man nå vil kalle det. Det er vanlig å tro, ihvertfall har jeg gjort det, at det er disse barna som vil ha mest utbytte av å gå i barnehage, og gjerne fra tidlig alder, men Ahnerts funn ser ut til å peke mot det motsatte. At den ustabile hjemmesituasjonen gjør det vanskeligere å knytte seg til barnehagen, at barnehagen øker stressnivået hos barnet, og at det daglige oppholdet i barnehagen bidrar til å svekke det allerede ustabile eller utrygge foreldre-barn forholdet.

Om det betyr at disse barna ikke bør inn i barnehagen før senere, om de ikke bør i barnehage overhodet, eller om de trenger et mer tilpasset tilbud, se det vet jeg ingenting om.

I just caught a soap bubbleMange har påpekt at man ikke kan overføre funn fra barnehager i Tyskland og USA direkte til norske forhold, noe Tveitereid synes å være litt bitter over i sin andre kronikk der han svarer sine kritikere:

Da skrev redaktør Madeleine Bunting i The Guardian: Når forskere fortsetter å finne at gruppeomsorg i barnas tidlige år gjør dem mer aggressive, er det på tide med en grundig debatt. I Norge har verken politikere, forskere eller medier interessert seg for slike studier. De avvises som irrelevante, fordi de er gjort i barnehager i andre land. For en vågal arroganse!

Men det må sies at kritikerene nok har rett i at man skal være forsiktig med å direkte overføre funn i andre land til våre forhold. Leser man hva nevnte Bunting skriver her f.eks, så vil man se at Storbritannia har noe i nærheten av den verste forekomsten av barnefattigdom i den utviklede delen av verden. Hvert år fødes 200 000 barn inn i fattigdom, ett av tre barn altså.

Og uten å ha studert den forskningen det refereres til som hevder at tidlig barnehage skaper aggressive barn, så ringer det en liten bjelle i bakhodet som vil ha meg til å spørre: Er det barnehagen, eller er det fattigdommen som er årsaken?

Leser vi helt til enden av Buntings stykke så ser vi også at de som jobber i de engelske barnehagene er dårlig betalt, dårlig kvalifisert, og at arbeidsstokken har en turnover på 30 prosent. Noe som indikerer at dette er jobber som er omtrent like populære som telefonsalg. Det er klart at slike ting må tas med i regnestykket, norske barnehager er etter alt å dømme langt bedre enn de britiske på de fleste områder.

Så bør det naturligvis forskes mer på norske barn i norske barnehager, særlig for ett og toåringene. At vi henger litt etter her skyldes kanskje at andelen av så små barn i barnehage har vært temmelig lav her i landet sammenlignet med våre naboland. For bare fire år siden var forskjellen slik:

Andelen som har plass i barnehage er som følger:

 

  • Danmark: 73 prosent av ettåringene og 84 prosent av toåringene.
  • Sverige: 45 prosent av ettåringene og 85 prosent av toåringene.
  • Norge: 28 prosent av ettåringene og 48 prosent av toåringene.
  • Vi har vel tatt dem igjen nå, så da er det bare å vente på forskningen.

    Men det finnes altså norsk forskning på barns oppvekstr, her f.eks, og selv om denne omhandler barn fra fire år og oppover så er det kanskje verdt å merke seg at den mener at barnehage i all hovedsak er positiv?

    – Barnehagetilbud med høy kvalitet viste altså sammenheng med forbedring i barns atferd. De som forbedret sin atferd, var også de som likte seg best på skolen. Mødrenes deres tok i løpet av denne tiden mer utdanning og hadde høye ambisjoner for barna på skolen.

    Rikspedagog Stein Erik Ulvund har vel svart på spørsmålet mange ganger, hva er best av barnehage eller å være hjemme med en av foreldrene, og jeg tror han har pleid å svare at det ikke egentlig spiller noen rolle. Det er andre ting som er av mer avgjørende betydning, og det tror jeg er helt riktig. Skremselspropaganda ala den Tveitereid har lagt opp til tror jeg ikke det er noen særlig grunn til å legge vekt på. 

     Som Ulvund skriver så er det ofte slik at de som har lite erfaring og sparsomt med kunnskaper ofte har de mest trangsynte oppfatningene av hva som er «god nok» omsorg for barn. Barn av indianerstammen Navaho tilbringer store deler av dagen fastbundet til et reivebrett, med minimalt samspill med foreldrene. En åpenbar sak for barnevernet her i landet, men kulturrettferdige tester viser at disse barna utvikler seg helt normalt.

    Ingen grunn til å ha dårlig samvittighet om du har barnet ditt i barnehage med andre ord.

    Creative Commons License photo credit: Lab2112
    Creative Commons License photo credit: Word Freak
    Creative Commons License photo credit: Reini68

    27 Comments

  • 5 September, 2008 - 11:35 am | Permalink

    Takk for en flott og nyansert bloggpost.

  • 5 September, 2008 - 12:45 pm | Permalink

    Tusen tomler opp (og tusen takk)!

  • 5 September, 2008 - 1:47 pm | Permalink

    Hjorthen, du er en kremblogger 😀 Dette var en glimrende post.

    Jeg har ikke orket å fordype meg i Tvetereid, rett og slett. Men har jo forstått på noen av kommentarene jeg har lest at han kan plukkes fra hverandre.

    Og det har du jo gjort. Jeg synes du skulle sende denne som leserinnlegg til en avis også. Rett og slett.

  • 5 September, 2008 - 2:02 pm | Permalink

    Det er dette som er noe av vitsen med bloggebyen, ikke sant? Noen tar seg bryet med å se bak nyhetene og deler sin innsikt.

    Jeg var på nippet til å gå inn i anekdote-modus selv (utelukkende gode erfaringer med barnehagen, både mannlige og kvinnelige kompetente og samarbeidsvillige ansatte osv), men jeg ser at det ikke minst var fordi jeg tok Tvetereids påstander om forskningen for god fisk. Også jeg som er historiker med kildekritikken i ryggmargen. Klask på lanken.

  • 5 September, 2008 - 4:54 pm | Permalink

    Takk for en god og grundig gjennomgang, og for at du har gjort det vi alle burde gjort: sjekke kildene.

    Jeg oppfatter Tveitereids hovedpoeng å være vegring mot å ta kunnskap på alvor, spesielt når kunnskapen kanskje rokker ved det vi allerede mener og tror, og allerede har bundet oss til. Jeg tror han er inne på noe, og at dette gjelder i mange sammenhenger, ikke bare barnehager.

    I såfall er det jo veldig synd om han ødelegger sitt eget poeng ved å bevisst sitere selektivt. Men siden han ikke konkluderer, men sier er at det trengs mer forskning, og at tilgjengelig forskning bør gjennomgås, synes jeg det blir en noe urettferdig dom.

    Men så er det jo litt flaut, selvsagt, at man har skrevet om saken og understreket nettopp kunnskapsvegringen, uten selv å ha sjekket nærmere. Jeg får si til mitt forsvar at jeg vanligvis har pleid å havne på ørkenvandring når jeg har har prøvd å finne primærkilder til forskningsresultater på nett. Det falt meg rett og slett ikke inn at artiklene skulle være tilgjengelige, slik at man kunne sjekke ordlyden direkte. Eller at det skulle være nødvendig, for den del.

    Jeg er overrasket over dette at barn med dårlig relasjon til foreldrene får det verre i barnehagen enn andre. For øvrig ser det ut til at jeg trygt kan holde meg til min opprinnelige synsing inntil videre. 🙂

    Men jeg tror hovedpoenget står: Vi bør gjøre beslutninger basert på kunnskap, og ikke bare idealer. Og vi må skaffe oss kunnskap der den er utilstrekkelig. Jeg ser at Ulvunds budskap er at dette er vanskelig å finne ut av, men at det stort sett går bra. Det siste er jo forsåvidt beroligende, uten at man dermed bør la være å evaluere barnehagene.

  • 5 September, 2008 - 6:24 pm | Permalink

    abre sa: “Jeg er overrasket over dette at barn med dårlig relasjon til foreldrene får det verre i barnehagen enn andre.”

    Det skyldes vel at barn som ikke har en trygg og god relasjon til foreldrene sine, får problemer på mange områder i større grad enn andre barn? Det handler jo om den grunnleggende tryggheten som ligger i bunn for barns utforskning av og opplevelse av verden.

  • 5 September, 2008 - 6:40 pm | Permalink

    Iskwew:

    Du har selvsagt rett. Jeg uttrykte meg klossete. Det jeg mente å si var at jeg ville forventet at disse fikk det bedre av å være i barnehagen enn å være hjemme. Selv om de altså har det vanskeligere enn andre barn, enten de er her eller der.

  • Fjordfitte
    5 September, 2008 - 6:51 pm | Permalink

    Uh, jeg må jo si meg skyldig i å ha kommet med personlige anekdoter om min egen barndom og den vonde skjebnen til barn som blir dumpet hos dagmamma, så jeg må bare slutte meg til applausen her. Dette var saker!

    Enig i at du burde sende inn dette til MSM.

  • blåstrømpe
    5 September, 2008 - 10:05 pm | Permalink

    Veldig godt og betimelig innlegg. Gikk selv gjenom litteraturen rundt dette emnet igår og hadde tenkt å skrive noe om det men ga opp.

    Et raskt googlesøk på ordene cortisol og daycare gir imidlertid endel info om forskningen rundt dette. Pluss mye annet mer eller mindre seriøst selvsagt.
    Det som er interessant er at kvaliteten på barnepasset synes å være en meget viktig faktor, samt mors sensivtivitet og sosioøkonmiske forhold.
    At barn med dårlig tilknytning til foreldre greier seg dårligere i barnehager kommer egentlig ikke som noen overraskelse. God tilknytning til primæromsorgsgiver er jo forusetningen for tilknytning til alle andre mennesker senere i livet.
    Det er vel derfor man er bekymret for at denne tilknytningsprossesen forstyrres når barnet kommer tidlig i barnehage.

  • 5 September, 2008 - 10:10 pm | Permalink

    Knall bra blogging! Har du tips til en nystarta blogger…? 🙂

  • Leverpostei
    5 September, 2008 - 10:51 pm | Permalink

    Jeg leste nettopp en bloggpost (gullfiskhukommelsen min tillater meg ikke å si hvilken) som sa om Hjorthen noe slikt som at “hva gjør den mannen i en hotellresepsjon på vestlandet?”. Det må jeg virkelig si meg enig i.

    På den andre siden er det vel nettopp det som gjør det mulig å hat tid til å både å skrive og drive research på slike utmerkede poster som denne, så sånn sett må vi vel være glade for det.

    (håper jeg ikke fornærmer en hotellresepsjonists hverdag med den siste kommentaren, men jeg ser for meg at f.eks. nattevaktene gjerne kan gi litt tid til overs til slike aktiviteter.)

  • Hjorthen
    5 September, 2008 - 11:41 pm | Permalink

    Lill og Anja: Selv takk!

    Iskwew: Bare fordi jeg har litt høyere BMI enn det som er anbefalt så synes jeg det er ufint å insinuere at jeg inntar for mye krem!

    Men leserinnlegg i avis? Den seriøse debattens endestasjon? Jeg liker meg bedre her jeg 😎

    Anne: Det er jo ikke noe galt med anekdoter da, men av og til kan det bli litt mye av det gode?

    Og det kan jo hende at Tveitereid har bedre kontroll på forskningen enn det jeg har? Siden han har skrevet bok og greier, så må man vel anta at han i det minste har brukt bedre tid på å sette seg inn i sakene enn det jeg har rukket på et par dager? (Men basert på disse to kronikkene er jeg er neimen ikke sikker)

    Abre: Hvis det er det å ta kunnskapen på alvor som er Tveitereids hovedpoeng så er jeg selvfølgelig enig med ham. Men jeg oppfatter ikke kronikkene hans som spesielt kunnskapsrike, og det er noe med tonen der.

    Han treffer godt når han kritiserer forskningsmiljøets selvgodhet, ikke fullt så godt når han prøver å skape inntrykk av at det er et eksperiment med barnas liv og fremtidsutsikter å plassere dem i barnehage som ettåringer.

    Ellers så var innlegget ditt bra nok, og ingenting å være flau over, og det kom jo flere gode kommentarer ut av det også.

  • Hjorthen
    5 September, 2008 - 11:53 pm | Permalink

    Abre, Iskwew og Abre: Hvis man bruker hodet litt så er det vel egentlig logisk nok at det forholder seg slik i forhold til de utrygge barna? (Noe jeg altså ikke hadde gjort før i går)

    Ahnert er klar på at barnehagepersonalet og foreldrene har to helt forskjellige roller. At barnehagepersonalet ikke på noen måte kan erstatte foreldrenes rolle. Så når man (jeg) har tenkt at hvis det er slik at hjemmesituasjonen ikke er helt god så vil man ha nytte av å komme i barnehagen og oppleve noe annet, så blir det feil fordi de utrygge barna vil slite med å skaffe seg relasjoner all den tid barnehagen vel er laget mest for de normale barna, og i en gruppe med mange barn og få voksne så vil det være vanskelig for de utrygge barna å få plass?

    Og samtidig så styrker ikke barnehagen hjemmesituasjonen.

    Jeg tror ikke dette trenger å bety at utrygge barn ikke bør i barnehagen, men kanskje bør man finne måter å ta mer hensyn til dem?

    Fjordfitte: Din kommentar om filippinske au-pair jenter og dagmammaer var helt betimelig. Man kan mene hva man vil om barnehager, men dagmammaer er da virkelig et sjansespill, og et langt dårligere alternativ?

    Selv om man selvfølgelig kan være heldig med dagmammavalget.

  • 6 September, 2008 - 12:05 am | Permalink

    På tide å banne litt i kirka, ser jeg. Basert på kommentatorfeltet tyder det på at jeg blir ganske alene, men det får stå sin prøve.

    Jeg synes Tveitereid fortjener ros for å ha startet en debatt som jeg er litt usikker på om vi egentlig ønsker. Kan vi være redd for svaret?

    Jeg synes denne formen blir litt lite konstruktiv fordi det minner om skyttergravsdebattering. Som f. eks. så etterprøver du Tveitereids kildegrunnlag, mens du selv bruker en 20 år gammel undersøkelse til: “Men det finnes altså norsk forskning på barns oppvekstr, her f.eks, og selv om denne omhandler barn fra fire år og oppover så er det kanskje verdt å merke seg at den mener at barnehage i all hovedsak er positiv?”

    En undersøkelse fra midten av 80-årene gir vel i dag flere spørsmål enn svar? Og da var det vel knapt noen ettåringer i barnehage?

    Slik jeg oppfattet Tveitereid (bl. a. i Dagsnytt 18) så var han generelt positivt til barnehage, men stilte spørsmålstegn med hva barnehage for ettåringer gjorde med barna.

    I dag har man ikke noen reelle valg. Samfunnet er innrettet på at man både må og skal jobbe. Den kraftige barnehageøkningen har vært nødvendig for å få til dette. Og det er ingen vei tilbake. Så hva gjør vi da?

    Hva har skjedd?

    Som du skriver, var andelen ettåringer for 4 år siden, 28%. Nå er den 61% som tilsvarer 35000 barn. Samtidig viser statistikken at 79% av disse ettåringene tilbringer mer enn 41 timer pr. uke i barnehagen. Det er faktisk mer enn en arbeidsuke for mange av oss. Og jeg må innrømme at det var mer enn jeg forventet.

    Da er det jaggu på tide at vi finner ut av hva det gjør med barna. Istedet for å synse.

    http://www.ssb.no/emner/04/02/10/barnehager/

    Det er et annet aspekt ved dette. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at en ettåring (eller toåring for den saks skyld) trenger langt mer tid og oppmerksomhet/omsorg enn de eldre barna. Problemet er at antall ansatte ikke har steget i takt med økningen av barnehageplasser. Tvert i mot. Den har gått ned.

    http://www.utdanningsforbundet.no/upload/Pdf-filer/Publikasjoner/Faktaark/Faktaark%202008_04.pdf

    Samtidig ser vi at antall dispensasjoner fra kravet til godkjent førskoleutdanning øker dramatisk, over 60% forrige år. Dette sett i sammenheng med den store økningen i ettåringer, gjør at vi bør bekymre oss for utviklingen. Og andelen førskolelærere har gått ned hvert år. Fra 33,3% i 2003 til 31,7% i 2007 ( Og antall ettåringer har altså økt fra 28% til 61% i samme tidsrom!!!)

    Her ligger jo også svaret på hvorfor de rødgrønne ikke har fjernet kontantstøtten.

    I følge Utdanningsforbundet kan 50 000 (ca. 20%) av barna være uten førskolelærertilbud i løpet av året!

    Utdanningsforbundet har gode faktasider: http://www.utdanningsforbundet.no/UdfTemplates/Page____230.aspx

    Jeg håper derfor at vi fortest mulig kommer i gang med forskning på hva den kraftige økningen i barnehageplasser gjør med kvaliteten. Inntil nå er det stort sett kvantitet som har vært fokusert. Jeg er ikke sikker på om vi kommer til å like svaret, men det er ikke retrettmuligheter, så da får vi heller være konstruktive i hvordan vi øker kvaliteten.

    Og det er faktisk viktigere for nasjonen at regjeringen bruker noen milliarder her enn på veibygging. (Og nå kan alle fra Frp si at vi har råd til begge deler)

    Ellers kan jeg anbefale en helt fersk kronikk av førsteamanuensis May Britt Drugli som gir en konstruktiv vinkling på problemet: http://www.forskning.no/artikler/2008/september/192316

    (Med mulige forbehold om feiltolkninger av statistikkene så sent på kvelden 😈 )

  • Hjorthen
    6 September, 2008 - 12:11 am | Permalink

    Blåstrømpe: Vi kommer selvfølgelig ikke unna sosioøkonomiske forhold nei. Ikke her heller. Blant annet derfor blir det meningsløst å bruke engelsk forskning på norske forhold.

    Og som du sier så er det tilknytningen til primæromsorgsgiver som er det viktigste for små barn, ikke om de går i barnehage eller ei, og hvis det er så at tidlig barnehagestart svekker denne så er det selvfølgelig alvorlig, men det ser ikke ut til at det finnes entydig forskning i den retningen? (Haha, nå hørtes jeg viktig ut, etter to dagers google-research)

    Ahnert sier ihvertfall at det er forskjeller i utviklingen på barn i barnehage og abrn utenfor barnehage, men jeg kan ikke se at hun noe sted sier at det ene er bedre enn det andre.

    Kabren: Takketakk. Tips til nystartet blogger? Skrive gode innlegg 😉

    Ellers så er det vel pinging av Bloggrevyen, og kommentering i andres blogger som vel er det viktigste for å bygge opp en leserkrets. Særlig kommenteringen tror jeg.

    Leverpostei: Ja, det er vel åpenbart hva jeg gjør i en hotellresepsjon på vestlandet 😉

    Ikke for det, vi har da nok å gjøre, men nattevaktene gir ihvertfall rikelig med anledning til å tenke og fundere, men selve skrivingen gjør jeg faktisk stort sett hjemme.

  • Hjorthen
    6 September, 2008 - 12:37 am | Permalink

    Vox Populi: Har du glemt rævslikkerkodeksen mann? Ingen uenighet, bare hyllest i mine kommentarfelt. Må jeg virkelig gjøre dette til en skriftlig regel?

    :mrgreen:

    Men altså, debatten er velkommen, og det er mulig Tveitereid må trå til slik han gjør for å provosere den frem, men jeg føler vel at tonen heller bidrar til det som Drugli advarer mot, sender oss i normative skyttergraver der vi beskylder hverandre for å være for eller mot barnehager, for eller mot kvinner i arbeidslivet.

    Men det kan selvfølgelig også hende at jeg er preget av den etterfølgende debatten i bloggsfæren og i mediene.

    Barnehagene har kommet for å bli, norske barn kommer til å gå i barnehager, og mange av dem kommer til å begynne tidlig. Det er en virkelighet og en prosess det forekommer meg vanskelig å snu, og jeg er ikke sikker på at det er ønskelig heller.

    Og da synes jeg det er et aldri så lite villspor når debatten dreier seg om hvorvidt det er bra å sende de minste barna i barnehagen eller ei. Debatten burde dreie seg om hvordan vi får flere førskolelærere inn i barnehagene, og hvordan vi får tilbudet best mulig.

    Noe din kommentar jo gjør på forbilledlig måte. Den burde konverteres til en post på VP (Visepresiden?) bloggen så fort som mulig slik at flere leser den.

    Med andre ord gjelder det vel å finne koden til Kristins kredittkort da.

    Ellers så var jeg i tvil om jeg skulle linke til den gamle undersøkelsen der, men siden man kunne få inntrykk av at det ikke fantes forskning på norske barnehager overhodet så lot jeg det stå til. Men rett skal være rett, den ble riktignok startet opp midt på åttitallet, men den fulgte barna i seks år fremover, og ble fullført midt på nittitallet. (Artikkelen jeg linker til er fra 95)

    Ikke blodfersk akkurat, men heller ikke så gammel at det ikke er mulig å hente lærdom ut av den vil jeg tro?

  • Huffameg
    6 September, 2008 - 12:41 am | Permalink

    En engelsk studie ledet av Penelope Leach, Alan Stein og Kathy Sylva, fulgte fra 1998 1200 barn fra fødsel til skolealder. Da ulike omsorgsalternativer ble målt opp mot hverandre, fant man at de som ble tatt hånd om av mor hjemme – fulltid – skilte seg klart ut i positiv forstand fra alle de andre alternativene, inkludert barnehager. Alle andre alternativer ga dårligere sosial kompetanse, mer utagerende og aggressiv adferd eller mer innadvendthet og tristhet.

    Amerikansk forskning (f.eks NICHD 2003, NICHD 2005) finner at antall timer tilbrakt i barnehage står i et dose-respons-forhold til graden av “vanskelig” adferd, også ETTER at man har kontrollert for kvaltiteten på omsorgen barna mottar i barnehagen.

    • Hjorthen
      6 September, 2008 - 1:01 am | Permalink

      Ja, jeg kjenner til den studien fra Leach & co, men som nevnt i posten tviler jeg sterkt på at funn fra England er direkte overførbart til norske forhold.

      Hvordan barnehagene i USA fungerer vet jeg ikke noe særlig om, men jeg tror Ahnert skrev et eller annet om at de generelt var av dårligere kvalitet enn i Europa? Jeg er altså ikke helt sikker på om dette heller er direkte overførbart?

      Men det er interessant, er det f.eks snakk om kjønnsforskjeller i disse funnene? Er det et “gutteproblem”?

  • 8 September, 2008 - 12:33 am | Permalink

    “Men altså, debatten er velkommen, og det er mulig Tveitereid må trå til slik han gjør for å provosere den frem, men jeg føler vel at tonen heller bidrar til det som Drugli advarer mot, sender oss i normative skyttergraver der vi beskylder hverandre for å være for eller mot barnehager, for eller mot kvinner i arbeidslivet.”

    Her er jeg enig med Vox Populi, og uenig med deg.

    Jeg (en person hvis hode har beskjeftiget seg svært lite med problemstillingen tidligere) tolket i alle fall kronikken til Tvetereid temmelig nøyaktig som Populi (så slipper jeg å formulere det selv). Tvetereid peker også på at dette ikke er en diskusjon om likestilling – men om barnas beste.

    Om han var uvøren i sin omgang med fakta er det synd, men det rokker ikke så veldig ved hovedbudskapet:
    “…deler av [forskningen] passer så dårlig overens med samfunnets kortsiktige behov og interesser at få ønsker å lytte til den.”

    Det kan nok være et poeng, selv om Tvetereid har vært litt selektiv i sin sitering.

    • Hjorthen
      8 September, 2008 - 2:03 am | Permalink

      Ja, som jeg sier til Vox så tar jeg høyde for at den etterfølgende debatten har preget meg. Uansett synes jeg at Tveitereids kronikker nok kunne vært både ett og to hakk bedre.

      Og uten at jeg på noen måte kan påberope meg å være noen ekspert, selv etter et par surfeøkter på Google, så vil jeg vel egentlig også erklære meg uenig i hovedbudskapet.

      I tillegg til at det er grunn til å spørre hvor relevant den eksisterende forskningen er relevant for norske forhold, så viser vel forskningen at barnehage først og fremst er forskjellig fra å være hjemme med en forelder, ikke at det ene nødvendigvis er bedre eller verre.

      Barnehage har både positive og negative effekter. Hvilket vel nødvendigvis må bety at det samme er tilfelle for de barna som ikke går i barnehage. Men det viktigste er, og dette er det vel ikke særlig dissens om, forholdet til foreldrene. Så lenge det er på stell så går det meste bra.

      Så sånn sett er det kanskje der man bør sette fokuset? Hvordan styrker man foreldre-barn relasjonen?

      Det andre budskapet om at vi trenger mer forskning på norske forhold er jeg selvfølgelig enig i.

  • 9 September, 2008 - 7:04 am | Permalink

    Hei.

    Jeg jobber i barnehage. Og jeg tenkte jeg skulle opplyse litt om hva “Lov om Barnehager” sier om bemanningen på en småbarnsavdeling. Opp til 7 barn må man ha en førskulelærer. Opp til 14 barn må man ha 2 førskolelærere. Det som er sjokkerende, er at det ikke står noen ting om den øvrige bemanningen, utover at den skal være forsvarlig. Så da blir det altså opp til hver enkelt kommune, å bestemme hva de mener er forsvarlig voksentettlek på en småbarnsavdeling.

    Nå er det ofte slik at de som sitter og bestemmer dette, er de som sitter med pengesekken, og de har ikke nødvendigvis den fjerneste anelse om hva som skjer i en barnehage. Om man hadde invitert de innom for å være der en dag å se hvordan vi hadde det, så hadde de nok ikke kommet heller. Her går det mer på “vil-ikke-se/vil-ikke-vite” prinsippet….

    På min avdeling (småbarn) er vi 4 voksne fra 10 til 14. resten av dagen er vi 2-3. Vi skal ta oss av alle de 14 barna som går på avdelingen. Bare en av oss fire er førskolelærer. Den andre “førskolelæreren” er på dispensasjon, hun er “kun” barne og ungdomsarbeider. Så har vi en barnepleier og en assistent. Barna blir levert før 8.00 og hentet ca. 16.00. De har altså 8-timers dag, HVER dag.

    Jeg må bare si at jeg synes ikke 1-åringene har noe som helst i barnehagen å gjøre. De har det faktisk bedre hjemme sammen med far eller mor. Nå skjer det temmelig mye i løpet av et leveår, slik at 2-åringene, står, i mine øyne, bedre rustet til en meget hektisk barnehagehverdag.

    Nå har ikke jeg barn selv. Men hadde jeg hatt det, så hadde jeg ikke for alt i verden sluppet min 1-åring i barnehage. Da skulle jeg heller tatt opp lån for å greid å være hjemme. Eventuelt jobbet helger ved det lokale sykehjemmet.

    Og for dere som lurer på om jeg nettopp har begynt i barnehage og er helt fersk på dette, så er jeg ikke det. Går nå inn i mitt 7. år som assistent. Så jeg tror kanskje jeg har en viss bakgrunn for å kunne uttale meg.

  • Sverre Kvilhaug
    10 September, 2008 - 11:01 am | Permalink

    Jeg må tillate meg å si at jeg er forskrekket, men ikke overrasket, over at ikke bare “vanlige” foreldre, men også presumptivt dyktige fagfolk kan tillate seg å tro at det er bra for ett- og toåringer å bli skilt fra foreldrene i flerfoldige timer 5 dager i uken. Det finnes store mengder forskning internasjonalt som viser at det er klar sammenheng mellom slik atskillelse og senere utvikling av alvorlige psykiske og fysiske/somatiske lidelser hos barnet, gjerne langt inn i voksenalder og alderdom. Forskningen tar ikke bare for seg atskillelse hos helt små barn, men det er klart, også i følge forskningen, at jo tidligere atskillelse, jo større risiko.

    Det å plassere ett- og toåringer i barnehage er derfor et gigantisk eksperiment med barn, og skadevirkningene vil nok komme til å forskrekke mange.

    Tveitereid skal ha ros for å ha brakt fram problemstillingen og for å ha skapt debatt. Jeg vil si at det er ett av de aller viktigste samfunnsspørsmålene i vår tid.

    Hilsen

    Sverre Kvilhaug
    forfatter av boken Atskillelse barn og foreldre

  • Pingback: Sårbare barn og barnehage « ~ psykisk ~

  • 13 November, 2008 - 12:05 am | Permalink

    Bare et par komentarer til selve teksten din, Hjorthen, resten av debatten må jeg eventuelt bruker mer tid på – utover det å si at jeg ikke opplever at Tvetreid går i skyttegreven eller noe slikt, men tar opp et vitkig tema vi ikke har diskutert nok på en skikkelig måte. Rett og slett. Her er jeg vel enige med de som er litt kritisk til din måte å møte dette på – for ditt innlegg opplever jeg som halves ned i skyttergrava.

    For problemet er vel ikke at noen nå påstår at barnehage ikke er greit. Men at man faktisk i lang tid har påstått at barnehage er _best_ – og at å velge noe annet ikke gagner barnet.

    Nåvel.

    Det Ulvlund har sagt er vel omtrent som følger: De aller fleste barn klarer seg godt både hjemme og i barnehage. Men det finnes de barn som ikke har det bra i barnehagen. Og det finnes de barn som ikke har det bra hjemme.

    Så til de “vanskeligstilte barna”. Disse har jo ofte blitt skjøvet frem i debatten for barnehage – alle må ha barnehage for å nå disse barna. Men i fagbladet til førskolelærerne har det vært fokus på at disse faktisk ikke har det bra i barnehagen – for meg den prioriterte plassen disse har fått (og i enda større grad når kontantstøtten kom enn tidligere) så følger det ikke mer midler. Og nettopp disse barna krever jo mer voksenkontakt – og derfor mer midler til barnehagen for å kunne taes skikkelig vare på.

    Ja, dette var en kommentar lenge etter at posten ble skrevet, men det var nå jeg snublet over den.

    • Hjorthen
      13 November, 2008 - 3:55 am | Permalink

      Som sagt oppe i kommentarfeltet et par ganger så tar jeg høyde for at den påfølgende debatten har preget meg mer enn Tveitereids egentlige innlegg. Det var en del utsagn av den typen Sverre Kvilhaug leverer rett over her, om gigantiske eksperimenter med barn, uante følger for samfunnsutviklingen etc. Debatten er viktig den, men litt edruelighet er nok allikevel på sin plass.

      Og jeg synes fortsatt, etter å ha lest over både min post, og Tveitereids kronikker på nytt, at kronikkene er temmelig dårlige. (Jeg har god tro på at boka er noe bedre forresten)

      Ulvinds hovedpoeng, slik jeg har oppfattet ham, er vel egentlig at foreldre skal senke skuldrene og vite at det stort sett går bra, enten man nå velger barnehage eller andre løsninger? Det er ingen grunn til å dramatisere verken det ene eller andre? Det finnes ikke bare en måte å vise omsorg på? Og det er vel det som er mitt poeng også. Familiene må finne ut selv hva som passer dem best, og det er ingen grunn til å la økt kortisolnivå få en alt for stor innvirkning på det valget.

      Når det gjelder de vanskeligstilte barna leste jeg nylig en referanse til annen forskning som pekte på det motsatte av det jeg tilegger Ahnert i posten her, at de faktisk har god effekt av barnehagen. Men jeg antar at det gjaldt større barn, ikke ett-toåringer. Skal se om jeg kan finne tilbake til den.

      Ellers så anbefaler jeg nok en gang den saken til May Britt Drugli som du finner link til i en annen kommentar der oppe. Den sier vel det jeg forsøker å si med en litt mer faglig tyngde.

  • 13 November, 2008 - 12:46 pm | Permalink

    Ja den var god.

    Og vi er kanskje ikke så uenige, og ja du hadde tatt de forbeholdene som jeg påpeker allerede og ja, jeg kunne sikert latt vær å skrive komemntaren. Skrivekløa tok meg.

    Det eneste “nye” jeg kan skje kan tilføre er når jeg minner på at det som blir skrevet også er en reaksjon, ikke på at folk sier at “begge deler er like bra” – men at man har sagt at det å hvære hjemme, også for de mindre barna er “mindre bra”, eller også ødeleggende for barna.

    Og at det kan man faktisk ikke finne støtte for i forskningen.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: