web analytics

Blogging, sosiale medier og det virkelige livet

LOGO2.0 part I
Creative Commons License photo credit: Stabilo Boss

Det har blitt bedre nå, har det ikke?

Når jeg begynte å henge litt rundt på debattforaene til Dagbladet for en seks års tid siden var det en ganske vanlig foreteelse at man traff på sånne litt irriterende get-a-life-folk. Folk som hadde så lite til liv at de brukte store deler av det til å henge rundt på nettet og be andre folk om å skaffe seg et. Ja, de var nesten overalt tror jeg?

Men dette var før Facebook, før Twitter, og før blogging hadde tatt ordentlig av, ihvertfall her i landet. Nå er det jammen lenge siden noen har bedt meg om å revurdere livet mitt, og finne på noe meningsfylt å gjøre. Sosiale medier har gjort det langt mer akseptabelt at man har venner som man bare kjenner via nett, at man skaffer seg kjæreste på nett, at vi lever stadig mer av våre liv online.

Men fortsatt er kanskje holdningen litt der at livet på nett ikke er det ordentlige livet?

Det er tidsfordriv? Noe vi gjør fordi vi ikke har noe bedre fore akkurat nå? Noe som ikke egentlig er, eller ihvertfal ikke bør, være noe særlig viktig?

Ja, jeg er jo der selv også, ganske ofte tenker jeg at jeg burde brukt tida jeg bruker på blogging og Sonitus på noe mer fornuftig. Som å flikke på den derre historien min som kanskje kan bli bok til neste år en gang, hvis Gud og Øyvind vil.

Men let’s face it, ifølge topplista til Bloggurat har jeg hatt over 2400 forskjellige besøkende her på bloggen de siste syv dagene. Sjansen for at like mange mennesker noen gang kommer til å kjøpe den boka er vel i grunnen forsvinnende liten, så hvis det bare handler om å bli lest, så er det jo bloggen som bør være førsteprioritet.

Og bloggen blir lagret i nasjonalbiblioteket uansett, manuset kan fort gå i søpla og være tapt for ettertiden.

Allikevel føler både jeg, og sikkert også mange andre, at det på en eller annen måte er viktigere å skrive bok enn å henge rundt på nett, i blogger, og i andre enda mer sosiale nettverk.

Dette kom jeg til å tenke på når jeg leste Kristine Lowes post om Social media in a time of life crisis, og posten hun linker til med samme tittel hos Mads Kristensen på Vad Nu!

For jeg trenger jo ikke tenke lenger tilbake enn til sommeren 2006 for å forstå, og huske, at blogging, sosiale medier, selve nettlivet om man vil, kan være noe langt viktigere enn bare tidsfordriv og uvesentligheter. Når min siste livskrise innfant seg way back then var det en enorm støtte og trøst å ha et sosialt nettverk online, som er der akkurat når DU trenger det. Kommentarer og e-poster ramlet inn både fra mer og mindre kjente mennesker, og man kunne svare på dem når man følte for det, eller vente litt om det var det man helst hadde lyst til. Men noen var der alltid med støtte og trøstende ord når det trengtes som mest.

Jeg er ikke sikker på om jeg har fått formidlet hvor takknemlig jeg er for dette, og hvor mye det hjalp å ha en Lotten eller en SheCat, aldri lenger enn noen få tastetrykk unna. En tb med bekymrede og oppmuntrende meldinger på sms. Saccarina så klart. Bare for å nevne noen av dere.

Der og da ble nettilværelsens vanligvis så uutholdelige letthet forvandlet til noe viktig. Noe som gjorde det litt lettere å puste. Ikke det at det var noe galt med menneskene rundt oss heller, alle var i grunnen helt supre, men det sosiale nettverket var på mange måter lettere å forholde seg til i de første dagene. Nettopp fordi man har muligheten til å velge når man vil oppsøke det, og når man vil trekke seg litt unna.En tidligere kollega så meg i banken rett etter at hun hadde fått vite hva som hadde skjedd, og løp og gjemte seg. Et par dager senere traff jeg henne igjen, og da fortalte hun det, og vi kunne le av det. Sant og si så var jeg i grunnen glad for at hun ventet et par dager. På nettet er kontakten lettere begge veier.

Nå er selvfølgelig ikke nettlivet noen erstatning for det såkalte “real life”, men det er en misoppfatning at det ikke kan være viktig, eller at det er noe mindre virkelig, selv om kommunikasjonen består av en kombinasjon av 0 og 1.

Og jeg antar at for denne bloggens hårfint yngre lesere, sånne som Vinke Lanke f.eks, så er allerede nettlivet så integrert i det virkelige livet at vi som driver og problematiserer, skiller på personlig og privat, og bærer oss verre, sikkert fremstår som dinosaurer i ferd med å få en meteor i hodet? Hva er det egentlig å være redd for liksom?

Sannelig om jeg vet…

13 Comments

  • 28 October, 2008 - 1:41 pm | Permalink

    Da jeg skrev om galehusoppholdet mitt første gangen, skrev Mr. Jackson ut alle kommentarene på papir og tok dem med på sykehuset. Det var noe grådig fint med varme hilsner fra hele verden (slik føltes det), og det var en veldig sterk følelse av «du er ikke alene her».

    Jeg regner med at jeg ikke kommer til å selge så mange bøker som jeg har blogglesere, og vet du? Det hjelper litt på debutant-angsten. To hundre sider er ca hundre blogginnlegg (så langt som jeg skriver) og i tillegg slipper jeg å forholde meg til alle kommentarene når noen sitter med boken på papir, ikke på web.

    Ellers- når bloggeby og bloggen din er ti år gammel, så får du skrive en historiebok eller noe. «Bloggen, slik jeg traff den». Eller no i den stilen.

    Og sosiale medier? Internett er viktigere enn mobilen for min del. Som Gud Bedre sa en gang: «Tenk at jeg satt i 1996 i en debatt som var for eller mot Internett, gitt! Godt jeg var for!» :mrgreen:

    • Hjorthen
      28 October, 2008 - 8:33 pm | Permalink

      Ja, det er vel gjerne langt mindre skummelt å gi ut bok enn å blogge vil jeg anta. Men man har jo bokanmelderene da, de kan kanskje være litt skumle?

      Men det er en læringsprosess det der med sosiale nettverk også tror jeg, det er lett å gå seg litt vill i de virtuelle irrgangene og bli utslitt av det?

      Men følelsen av at man alltid har noen der, den er brennfin 😀

  • 28 October, 2008 - 7:57 pm | Permalink

    Jeg synes også mennesker på nett er viktige mennesker. Det er alltid noen der, som du sier, og det gir i hvert fall meg et mye større sosialt liv enn jeg ellers hadde hatt mulighet til å ha.

    • Hjorthen
      28 October, 2008 - 8:36 pm | Permalink

      Ja, ikke sant? For meg med min sønderskutte døgnrytme er det veldig kjekt å ha nettet som en sosial arena!

  • lotten
    29 October, 2008 - 9:05 pm | Permalink

    Klem til Hjorthefar som var en virkelig venn den gangen da jeg gikk på trynet IRL, samtidig som nettet ga meg fingeren. En virkelig venn selv om vi aldri har møtt hverandre i det virkelige livet.

    Hm, hvis jeg skriver virkelig flere ganger nå så ender jeg vel opp med å hypnotisere meg selv.

    • Hjorthen
      30 October, 2008 - 2:21 am | Permalink

      Men en gang skal vi nom møtes i virkeligheten også Lotten. Virkelig 😀

  • 29 October, 2008 - 10:09 pm | Permalink

    Jeg føler det samme som mye av det du setter ord på her, og jeg synes begrepet om det “virkelige livet” omfatter både min sosiale arena fysisk sett og de jeg møter og forholder meg til på nett. Det er utrolig viktig, og for en ressurs det kan være både når det gjelder det mellom- og medmenneskelige og på det kunnskapsmessige planet!

    Det blir slik at man bryr seg ja, man bryr seg virkelig om de man bare har en relasjon til via nett også. Det er jo ikke alle man møter på nett man følges med videre, akkurat som man ikke har kontakt og treffer alle man gikk på skole sammen med. Men de jeg har fått kontakt med og som jeg merker klikker for min del, jeg setter så _utrolig_ så stor pris på det!! (Og der regner jeg med både deg og Flopsy, bare så du vet det ;-))

    For meg er det nesten rart nå å møte andre venner som _ikke_ forholder seg til nettverden, og at noen for eksempel skulle reagere på at jeg har venner på nett jeg aldri har møtt får meg bare til å smile oppgitt.

    Verden er fin, det er mange vakre mennesker der ute og nettet har gjort det så uendelig mye lettere å møte mange flere av dem i løpet av livet.

    • Hjorthen
      30 October, 2008 - 2:23 am | Permalink

      Fin kommentar Cat, verden er fin, og nettet gjør den enda finere. Ofte.

  • 30 October, 2008 - 12:30 pm | Permalink

    Jeg er en av de som har holdt på med nett-vennskap siden midten av 90-tallet (damn, jeg begynner å bli gammel) – aller, aller først via BBSer, så via IRC, BA-snakk, Usenet-grupper og andre mer eller mindre sære online-communities. (Jada, jeg vet jeg blander norsk og engelsk i salig blanding her – bær over med meg).

    Folk på nett er minst like gode venner som de man har i “real life”. Og som flere påpeker – skillet mellom disse to fjernes mer og mer. Jeg har tatt turer og besøkt folk jeg før bare har snakket med på nett. Kommende helg ble jeg invitert til Amsterdam for Halloween-feiring, til en person jeg kun har snakket med på nett ca. 1 år, halvannet. Dessverre har jeg ikke mulighet til å dra, men det var hyggelig likevel.

    Jeg har tilogmed funnet min forrige, og min nåværende kjæreste via nett.

    Nettvennskap har som du nevner Hjorthen, den fordelen at man gjerne har et litt annet forhold til hvordan man skal forholde seg til det – man trenger liksom ikke å ha daglig kontakt hele tiden. Innimellom kan det gå måneder mellom hver gang jeg detter innom IRC, f.eks. – jeg forsøker egentlig å holde meg unna, men jeg detter av vannvogna innimellom. Hver gang så er det noen av de gamle folka der som hilser, og lurer på hvor pokker jeg har gjemt meg i det siste. Det er ikke snakk om at det er noe gale i å ikke ha vært innom på en god stund – men det er heller ikke slik at mange av dem tar kontakt på andre måter – rett og slett fordi man respekterer arenaen. Holder noen seg unna, så er det som regel fordi de har andre ting å bruke tiden på.

    Jeg digger nettvennskap. Rett og slett fordi det ofte er enklere å forholde seg til personer på nett, som du mer eller mindre vet du ikke kommer til å støte på på bussen eller være nødt til å invitere på neste sammenkomst, og som du dermed kan være 100% brutalt ærlig med, uten å få det slengt ut i en sosial sammenheng – selvsagt har man ikke kontroll på hvilken informasjon som går videre, alltid, men der må man egentlig bare ta en vurdering – og personlig vet jeg at jeg har venner online som jeg kan stole 100% på, og som alltid er der, uansett hvor lenge siden sist det er.

    • Hjorthen
      1 November, 2008 - 11:37 am | Permalink

      Oj, denne har jeg glemt å svare på. Noen ganger går kommentaroppfølgingen litt over styr for meg.

      Nettvennskap er veldig fint ja, men man trenger en balanse tror jeg. Jeg merker noen ganger, når det har blitt mye nett, og lite real life, at det blir litt slitsomt. At det blir en slags uutholdelig letthet over det.

      De beste nettvennene mine har jeg egentlig ikke kontakt med så ofte, ihvertfall ikke på privaten, men jeg vet at de er der hvis jeg trenger dem. Det er brillefint det!

  • 1 November, 2008 - 11:15 am | Permalink

    God post, Hjorten! Fant den via SerendipityCat og det er jeg glad for.
    Jeg møter innimellom på reaksjoner fra andre som ikke kan fatte hva disse nettgreiene er for noe “tull”. For min del har jeg vært på nett siden -96 og ser på det som en helt naturlig måte å ha kontakt med andre på, men det er ganske mange som ikke gjør det.

    I kriser kan det være en utmerket måte å ha kontakt med andre på, som du sier – man styrer selv når man vil svare. Også i hverdagen er det behagelig å kunne velge tidspunkt for kommunikasjon. Jeg foretrekker nesten at folk skriver mail til meg enn at de ringer, for av en eller annen grunn ringer folk alltid til meg når jeg står midt oppi et eller annet. For eksempel når jeg står på butikken og skal betale.

    Kanskje jeg har blitt sær?

    • Hjorthen
      1 November, 2008 - 11:31 am | Permalink

      Jeg synes man skal være litt sær jeg, og jeg foretrekker nok også mail fremfor telefon hvis jeg kan velge.

      😀

  • 6 November, 2008 - 8:00 pm | Permalink

    Takk for veldig fin post og mange fine kommentarer. Var fryktelig deprimert på nyåret og tidlig vår, og på mange måter var det bloggen min som dro meg gjennom det: skrev ikke noe om det, men morsomme og innsiktsfulle kommentarer, bla. fra den uovertrufne a_spod, og lenker fra andre blogger, tvang meg til å ta små pauser fra alle de mørke tankene: tvang meg å le (despite of myself som det sies:-) ). Bak depresjonen lå skatt, været og vel… skattekontoret, tullete hva man kan bli deprimert av, og flaut, men det er noe med summen av alt og ting man ikke har kontroll over. Siden jeg ble født kontrollfrik, selv om jeg ofte glemmer akkurat det nå når jeg har avlært meg det verste kontrollfrikeriet, er det ganske stort å ta innover meg at det er ting jeg faktisk ikke har kontroll over – en tøff skole jeg fremdeles må ta regelmessige klasser i.

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: