web analytics

Det kändes som att hitta Jesus i en andrahandsaffär (Hjorthen ser film)

I Wild Palms (If I should forget thee Jerusalem) av William Faulkner, møtes Harry Wilbourne og Charlotte Rittenmeyer tilfeldig. Det er kjærlighet ved første blikk. Han er nesten ferdig utdannet lege, hun er gift og har to barn med en katolikk. Søt musikk oppstår, skilsmisse er uaktuellt (pga katolikken og årstallet, handlingen foregår i 1937) så de elskende stiger på toget i New Orleans og forlater alt.

Ja, jeg har skrevet om dette før, og det kunne vel nesten like gjerne vært historien om Ole Christian Bach, og Linn Elisabeth Vatne som Faulkner skrev om. Med den forskjell at det er kvinnen som dør i Faulkners versjon. Det handler om kjærligheten som en naturkraft. Noe som det ikke nytter å stå i mot. Som Plura Jonsson synger; Den som älskar måste lämna allt. Et motto som vel i en eller annen form er utgangspunktet for brorparten og vel så det av Pluras tekster, og et mantra som han vel har etterlevd ganske strengt også på privaten. Når Kärlekens tunga roper, så er det ikke annet å gjøre enn å hive seg på toget.

For selv om kjærligheten tilsynelatende er overalt, ihvertfall i popmusikken, filmen, litteraturen, så er den allikevel såpass sjelden å møte på i det virkelige livet, at det kjennes omtrent som å treffe på Jesus på Fretex når det først skjer. For å parafrasere over Stefan Sundstrøm og overskriften på denne posten.

Kjærligheten vi møter i kulturen er ofte av det ulykkelige slaget, slik som i ekesmpelet med Faulkner her. Eventuelt av det lykkelige slaget, der potensielle faremoment for ulykkelighet først må ryddes av veien. Og det er mye snakk om skjebnen, amors piler, og det ene med det andre, dette til tross for at vi vel forlengst har bragt på det rene at det egentlig handler om kjemiske reaksjoner.

Men er det mulig å spinne en historie ut av en kjærlighetshistorie ala Faulkners historie om Wilbourne og Rittenmeyer, der disse to menneskene ikke rømmer sammen? En historie der hun velger barna, og han velger å fullføre utdannelsen, i stedet for å velge kjærligheten? Kunne det blitt film ut av noe sånt?

Svaret er ja, det kunne det. John Carneys stort sett kritikerroste Once er nettopp en slik film. Det er en kjærlighetsfilm, først og fremst om kjærligheten til musikk kanskje, der den kjærlighetshistorien som omhandler gutt møter jente aldri kommer seg ut av startblokkene.

Merkelig nok så er det en veldig søt og rørende film allikevel.

Outside in Oslo, the buskers all sing the same tune...
Outside in Oslo, the buskers all sing the same tune...

Glen Hansard spiller støvsugerreperatøren som spiller gitar på gata i Dublin på fritiden. Coverlåter stort sett, men av og til slenger han på en egenkomponert låt eller to. En dag stopper den tsjekkiske immigranten, spilt av Marketa Irglova, opp for å høre på ham. Hun selger roser og magasiner på gata, og hun har en støvsuger som trenger ettersyn. Dessuten kan hun spille piano.

Kjemien er definitivt tilstede mellom Hansard og Irglovas karakterer. De lever begge ganske stusselige liv, han bor hjemme på gutterommet, og har en eks-kjæreste i London som han aldri helt har glemt, til tross for at hun bedro ham. Hun bor sammen med moren sin, har en liten datter, og en eldre ektemann i Tsjekkia som hun egentlig ikke er så veldig glad i. Man skulle tro at bordet her var dekket for en romantisk film om gutt møter jente, hinder på veien forseres med kløkt og møye, før gutt får jente og lever lykkelig hele veien til krematoriet.

Men det er ikke det vi får. Regissør John Carney er selv tidligere musiker, og ifølge ham er tittelen på filmen inspirert av alle de talentfulle musikerene han kjenner som har satt karrieren på vent i påvente av at et eller annet skal skje. Bare jeg får dette i orden så skal jeg prioritere karrieren liksom, og så venter man for lenge, og så blir det ikke noen karriere. I Once bestemmer vår mann seg for å dra til London for å prøve å skaffe seg en karriere som artist og musiker, og kanskje lappe ting sammen med eksen.

Men før han drar så vil han spille inn en demo, og med seg på piano vil han ha vår unge søte tsjekkiske venninne. Vi følger våre hovedpersoner gjennom Dublins gater i noe sånt som en uke eller så, fra det første møtet, via beslutningen om å spille inn en demo, til finansiering, bandrekruttering, og til slutt selve innspillingen. Alt mens følelsene til våre stakkars venner spirer og gror, uten å få utløp andre steder enn gjennom musikken.

Det nærmeste man kommer utløsning her er et kyss på kinnet. Den eneste kjærlighetserklæringen kommer etter at hun har fortalt at hun har en ektemann i Tsjekkia, og han spør om hun elsker ham. Hun svarer på tsjekkisk, og han forstår det ikke. Ikke vi i salen heller, for det er ikke tekstet, men hun svarer “Nei, jeg elsker deg.”

Og han elsker nok henne også, men kanskje elsker han musikken mer, og til London drar han.

Så dette er altså en musikal der all fremført musikk glir rett inn i handlingen. En film uten noe større handling, men som slipper unna med det fordi amatørskuespillerene, de er egentlig musikere og har ingen planer om å forfølge skuespilleryrket noe videre, i rollene er så fordømt sjarmerende, og fordi følsom-mann-med-gitar-sangene er bra nok til at man tror på muligheten for karriere for vår helt, bare han kommer seg til London, der alt skjer.

Filmen er spilt inn for omtrent 50 pund, to skolisser, og en pakke Bugg i løpet av en 17 dagers periode i Dublin, og i motsetning til den lange rekken av langt mer påkostede romantiske filmer fra, eller inspirert av, Hollywood, så kommer man antagelig til å huske denne lille bagatellen av en film ganske lenge.

Kanskje fordi det er litt sånn at det enda man minns (er) det som aldrig blev av, bare sånn for å trekke inn Plura en siste gang?

Fin film!

7 Comments

  • 2 November, 2008 - 11:25 am | Permalink

    For en fantastisk omtale av en fabelaktig film. Vi fikk med oss denne via import av filmen før kino og dvd her hjemme, og det føltes faktisk nesten som å gå rundt å være gravid uten å kunne fortelle det til noen enda; Vi elsket filmen og ville få alle til å løpe og se den med en gang, og det gikk jo ikke. Uansett; Godt skrevet anmeldelse.

  • 2 November, 2008 - 11:49 am | Permalink

    Ja, så må jeg vel se den da? Venn har allerede tvangslånt meg cd’en og vært streng. Du må se den, sier hun. Og jeg har tenkt jammen du er så mye mer glad i gitargutter enn meg, men nå leste jeg jo dette og skjønte at man skal høre mer på vennene sine.

  • 2 November, 2008 - 4:28 pm | Permalink

    Dette var en finfin omtale av noe som ser ut som en finfin film, Hjortemann! Takk skal du ha for den lille søndagsepistelen! Tenker jeg ser den sammen med kjæresten jeg! Syns vi to er veldig flinke til å dyrke vår egen kjærlighet gjennom filmer og andre romantiseringer …

  • Hjorthen
    2 November, 2008 - 7:27 pm | Permalink

    Takk og takk. Den koster ikke mange kronene på DVD fra Play.com om den skulle være vanskelig å finne på kino. Det er jo lenge siden den hadde premiere nå. Ting går tregt her i provinsen.

    Ellers så er det kanskje på sin plass å advare om at man vel bør ha et positivt syn på følsom-mann-med-gitar sjangeren for å ha fullt utbytte av denne filmen da,

  • 2 November, 2008 - 9:11 pm | Permalink

    Psssst, er det lov å snike inn et lite spørsmål fra en uerfaren blogger som ikke har noe med denne posten din å gjøre? Har nemlig sett at dine innlegg dukker opp på Bloggurat, men det er nok noe med den tjenesten der som jeg ikke har skjønt. Eller skal kanskje ikke alle innleggene dukke opp der? Jeg har nok misforstått noe voldsomt…. 😛

    • Hjorthen
      2 November, 2008 - 9:27 pm | Permalink

      Bloggurat funker slik at det er linker som avgjør om man havner på forsiden. Altså må du enten linke til en nyhetssak eller en bloggpost som også noen andre blogger linker til, eller så må et par bloggere eller flere lenke til en av dine poster.

      I tillegg så har du stikkord da, og der gjelder det å “tagge” bloggpostene slik at Bloggurat plukker det opp og får plassert bloggen inn under riktig stikkord. Og det kan se ut som om Bloggurat ikke har snappet opp posten din om Unni Wilhelmsen, for den burde ligget under “musikk” stikkordet. Hvorfor det ikke har skjedd vet jeg ikke dessverre, kanskje tags/labelsystemet til Blogger ikke fungerer optimalt i forhold til Bloggurat?

  • 3 November, 2008 - 10:10 am | Permalink

    Takk for forklarende og nyttig informasjon! Skjønner det er mye jeg ikke kan i denne bloggverden, så jeg får nok bare lære litt her og der. Mulig at man kan koble Bloggurat opp mot Blogger, men jeg tror det må gjøres manuelt og ikke automatisk (synes jeg har sett noe om det). Og da stopper det litt opp for meg… Men en vakker dag skal jeg bli proff 😉

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: