web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Får vel skrive noe om feminisme jeg også da

Adbust
Creative Commons License photo credit: imylthinle

Jeg prøvde meg med en metafor borte hos Minneapolise i forbindelse med den pågående feminismedebatten her om dagen, noe med å ikke kunne stemme på Høyre selv om de hadde den politikken jeg var mest enig i fordi navnet sier Høyre, mens politikken sier at de befinner seg sentrum et sted. Den var bedre i mitt eget hode enn på trykk, Bjørn Stærk gjør det bedre.

Men Bloggsfæren renner altså over av debatt om feminisme for tiden, og det er mulig jeg er på villspor her, men det forekommer meg at dem som kvier seg for å omfavne feministbegrepet jevnt over gjør det ut fra sine egne opplevelser. Mens de som ikke har problemer med å kalle seg feminist gjør det fordi de løfter blikket litt høyere og ser kollektivet mer enn bare individet? De snakker om strukturer i samfunnet, makt, lønn, skjønnhetstyranni, og setter sine egne opplevelser inn i en større sammenheng?

Ihvertfall tenker jeg på Elin Grelssons ord når jeg leser en del av det som skrives rundt om i kommentarfeltene for tiden:

jag är så trött på det där förbannade individualistiska jagperspektivet. Ingen pratar om kollektivet längre. Det är hela tiden bara den personliga erfarenheten som ska lyftas fram, det individuella perspektivet som ska hävdas. Jag läser inte texter som handlar om samhället och om mig. Jag läser individuella erfarenheter som handlar om enskilda människor som lyfter fram sig själva.

Ikke sånn og forstå at jeg mener at alle feminister, eller jeg selv for den del, styrer klar av denne kritikken, men det slår meg at der Saccarina, Mihoe, Indregard, m.fl prøver å trekke noen store og kollektive linjer, blir de møtt med kommentarer av typen jeg opplever…, min erfaring er, i mitt arbeide… jeg kjenner noen som… etc?

Det er vel kanskje sånn da, at i tillegg til at man ikke vil assosieres med feministsterotypiene, selv om de bare eksisterer i Pondus, så vil mange i vår individfokuserte samtid steile når man blir forsøkt definert inn i en gruppe?

Hvis det ikke er frimurerene da, for da er det greit. Kanskje det er fremtiden for feminismen? Hemmelige ritualer, likkister, sverd og storvisirer?

Høres unektelig mer spennende ut en statsfeminismen, og feminismen har vel kanskje et imageproblem, men når det nå ser ut til å være slik at unge jenter faktisk får det verre i et samfunn der resten av befolkningen stadig får det bedre, så er det ingen grunn til la feminismen svinne hen. Snarere tvert i mot, det er på tide å bli enda litt sintere.

Selv om det nok gjør det umulig å komme unna skjønnhetstyrraniet, og dermed utseendedebatten i enda noen omganger?

33 Comments

  • 20 November, 2008 - 8:32 pm | Permalink

    Nå har vel feminismens mål vært at kvinner skal behandles som individer og ikke kjønn, og da er det vel ikke rart at vi ter oss som individer?

    I feministiske debatter, de mer teoretiske, ender jeg ofte med å ikke kjenne igjen virkeligheten. Da er det kanskje ikke så rart at jeg ikke står i givakt og bare nikker? For noe av poenget med feminismen er vel at vi skal kunne være den vi vil være, gjøre det vi vil og mene det vi vil?

    Nå vet ikke jeg hva du mener om hvorvidt feminister bare er opptatt av sin egen navle, og ikke kvinner i u-land, for eksempel, men det kan angripes med samme retorikk som du bruker her.

  • Kjersti S.
    20 November, 2008 - 9:13 pm | Permalink

    Jeg ble feminist i ei tid hvor jeg og de jeg syntes jeg hørte sammen med hadde som parole “Ingen kvinnekamp uten klassekamp, ingen klassekamp uten kvinnekamp”. Så dagens feminisme føler jeg meg utrolig fjern fra.

    Slik den kommer til syne både på nettet og i avisene, synes jeg den speiler samfunnet i dag på en ubehagelig måte: “det er viktigere at jeg får gjøre hva jeg vil enn at samfunnet som sådan blir bedre”.
    Derfor, Hjorthen, ble jeg både glad og imponert over innsikten din.

    • 21 November, 2008 - 1:15 pm | Permalink

      Denne kommentaren går rett inn i noe av det som er sentralt for hvorfor mange tilsynelatende feminister velger å ikke definere seg selv som feminister. Jeg har også sett parolen om klassekamp og kvinnekamp mange ganger. Er det noe venstresiden er gode til, så er det å definere begreper. Forsøket på å skape en link mellom ytre venstre og kvinnekamp virker fremmedgjørende overfor alle som ikke definerer seg der politisk. Ref. også Fjordfittes kommentar om dette lengre ned.

      Feminisme burde ikke være avhengig av politisk farge. Ytre venstre burde ta et valg på om de ved å pushe denne linken ønsker at feminismen skal få kun noen få prosents oppslutning, eller om de kanskje kan se utover sine klassekampinteresser og samles om et større mål på dette spesifikke området.

      Basert på det synes jeg dessuten man faller for eget grep når man snakker om at det er de andre, i dette tilfellet “dagens feminister”, som dyrker egne interesser.

      Selv har jeg tatt et bevisst valg om å ikke la meg utdefinere av klassekampparoler, hårete legger og andre fremmedgjørende elementer i feminismedebatten. Jeg er feminist i min egen rett fordi jeg ønsker like muligheter mellom kjønnene, og jeg er villig til å samarbeide både til høyre og venstre for å få dette til.

  • 20 November, 2008 - 9:58 pm | Permalink

    Vel; jeg (slemme personlig bare-meg-betyr-noe-mening) avskriver meg feminist “stemplet”, fordi jeg assosierer det veldig mye med at “Hei, jeg er kvinne, jeg skal vise at jeg kan ting!”; hvilket er helt på andre siden av hva jeg driver med.

    Men det betyr ikke at jeg er takknemlig for at noen før meg, ga meg den muligheten, og det betyr heller ikke at jeg ikke vil kjempe for at de som kommer etter meg skal slite.

    Jeg tror likevel at vi har slått beina under oss sjøl; vi har blitt “kvinner værst” som ikke er enig om noe.

  • 20 November, 2008 - 10:31 pm | Permalink

    Jeg synes alle skriver fint og bare koser meg med det som blir skrevet jeg. Hehe, jeg tror jeg har fått et sånn “ikke se uenighets-filter” eller noe.

    Eventuelt så har jeg sett så mye stygge nettdebatter at dette bare er (fin) koseprat med ganske så bra substans.

  • 20 November, 2008 - 10:46 pm | Permalink

    Jeg syns at uansett hva man snakker om så er det et poeng å komme seg til et generelt nivå, et abstrakt nivå, eller ha det som bakteppe for de erfaringene man snakker om. Det blir ikke noe greie på en samtale hvis man fortsetter å bare være i hver sin erfaringsverden.

    Tross dette kommer min erfaring her, å være med i en gruppe er fint, det er når den defineres feil det blir merkelig:

    Jeg hadde en kollega som hadde den irriterende vanen å tillegge meg meninger jeg ikke hadde og å fortelle hvor tåpelige de var før jeg fikk sagt at det ikke var meg han snakket om.

    Det slår meg mens jeg skriver dette at jeg irriterte meg over det der i mange år men etterhvert bare hevet øyebrynet og gikk min vei. Om ikke verden generelt går fremover så er det gode ting med å bli eldre.

  • 20 November, 2008 - 11:45 pm | Permalink

    Hva da imageproblem? Jeg for eksempel fronter feminismen og er ifølge hjorthebassen selv “smellvakker” – så hva er imageproblemet?

  • Fjordfitte
    21 November, 2008 - 1:03 am | Permalink

    Jeg gidder ikke å poste noe selv, så jeg tar bare æresrunden rundt hos alle andre for å applaudere. Som vanlig: helt enig. Bortsett fra at jeg ikke tror at problemet er at mange i vår individfokuserte samtid steile når man blir forsøkt definert inn i en gruppe. Har f.eks aldri hørt noen si at de er enig i alt meningsinnholdet i kristendommen/islam/liberalismen, men at de ikke vil betegne seg som dette for de de ikke liker ordet e.l.

    Og når det gjelder imageproblem: til dels tror jeg det skyldes at feminisme blir oppfattet som et venstre-prosjekt, noe som selvfølgelig ikke appellerer til gjennomsnittelige høyrekjerringer som syns at økonomi og ledelse er “feminisme på sitt beste”, tildels forundres jeg storlig over hvor bevisstløse enkelte er i forhold til egne fordommer og kunnskapsløshet.

    (og jeg skrev høyrekjerring fordi jeg er fullt klar over mine fordommer)

  • 21 November, 2008 - 1:07 am | Permalink

    Men dette er anderledes i Sverige, der kaller man seg feminist. Jeg har hørt forklaringen på dette men sørenmeg glemt den.

  • Pingback: Tiramteatret » Bloggarkiv » Skal det være en klisje?

  • 21 November, 2008 - 10:41 am | Permalink

    Jeg ser på en samling av mange individuelle opplevelser som et marked, hvor man ender med en helhet. Et slags equilibrium av synspunkter, holdninger og historier.

    Det er lite konstruktivt for meg å få vite at bare vent til du kommer ut i arbeidslivet for verden som helhet er et vemmelig sted fullt av kjønnsdiskriminering som aldri går bort uansett hvor hardt man jobber. Hva gjør man med det liksom? Setter seg i et hjørne og er bitter?

    Da får jeg mer ut av for eksempel Anathemas post og tilhørende kommentarfelt hvor det kommer frem at folk i arbeidslivet har forskjellig oppfatning. Noen opplever kjønnsdiskriminering i stor grad, noen litt, andre ikke i det hele tatt. Jeg ender med en verden i gråtoner som jeg har mer troen på, det stemmer godt med andre individuelle opplevelser jeg har hørt fra andre opp gjennom årene. Personlig får jeg mer ut av slikt (oops, ennå en meg meg meg observasjon). Ok, kollektivt sett får man mer ut av å se på et bredt spekter av erfaringer enn at man har to grupper på hver sin side som forteller at det enten er helt slik, eller helt motsatt. En sort hvitt verden fører ikke noen vei.

  • Pingback: Siste ord? | indregard.no

  • 21 November, 2008 - 3:40 pm | Permalink

    Glimrende innspill, Hjorthen.

    En liten note til andre: At man ikke «opplever» diskrimineringen betyr ikke at den ikke finnes. Ikke engang at man selv går fri av den. Den kan rett og slett hende mekanismene er skjult og subtile, at man ikke hører hva som sies på bakrom, hva som tenkes i sjefenes hoder, at det går bra så lenge man ikke bryter for sterkt med tradisjoner, eller så lenge man er under «mannlige vinger», har en mannlig «beskytter». For å nevne noe. Det kan kort sagt henge man selv ikke er bevisstgjort på hva man skal se etter, hvor fellene ligger.

  • 21 November, 2008 - 5:30 pm | Permalink

    Denne tråden inspirerte meg til å kjøpe en bok. Ikke en om feminismen, men en om individets kulturhistorie. Jeg, heter den, av Peter Normann Waage.

    Jeg kjøpte den sikkert fordi jeg er ei gjennomsnittlig høyrekjerring, eller noe 😉

  • Hjorthen
    21 November, 2008 - 7:13 pm | Permalink

    1: Hvis det var opp til meg så ville den greia med norske feminister kontra kvinner i u-land blitt innlemmet i Godwins lov, for det oppfatter jeg nesten som å hitle debatten. Man ser det aldri brukt som argument f.eks i debatter om helsevesenet, at man ikke kan snakke om hva som må bli bedre i det norske helsevesente fordi vi ikke har gjort nok for å forhindre at en halv million barn dør av meslinger hvert år. Av en eller annen grunn så er det nesten bare i feminismedebatter man blir møtt med argumenter om situasjonen i andre land, og påstander om at man heller burde diskutere noe viktig.

    (Nei, denne var ikke direkte rettet mot Iskwew altså!)

    2. Det blir å begynne i feil ende om man ber ytre venstre ta et valg på om man skal ha feminisme på noen få prosents oppslutning, eller om man skal se utover sine klassekampinteresser og samles om et større mål. Ytre venstre og radikal feminisme hører nok naturlig sammen, men jo lenger mot sentrum man kommer, jo mer pragmatisk blir vel feminismen også. Og feminismen er vel en god sak for venstresida. Spørsmålet er vel heller hvorfor høyresiden ikke prøver å fremstå med et tydeligere alternativ til venstresidens feminisme?

    3…

    Ja, jeg hadde et poeng til når jeg lå febersyk under dyna i sta, men etter at jeg tok febernedsettende så ble det borte for meg. La meg derfor bare avslutte med at feministimaget ikke plager meg det minste, jeg synes alle feminister er heite jeg. Særlig Lindkvist.

    • 21 November, 2008 - 10:55 pm | Permalink

      Jeg vet ikke om jeg ikke synes at høyresiden presenterer sin versjon av feminismen, jeg? (Et alternativ kan man kanskje ikke kalle det, siden det er et mål å dra felles lass?) Men jeg oppfatter i hvert fall mer fokus på individuelle forskjeller og behov, mentorer og forbilder, hardt arbeid og egeninnsats, større personlig ansvar, selvhevdelse og anti-jantelov m.m., som mer liberale, høyreorienterte verdier. Det er kanskje ikke samlet i en kollektiv “høyrefeminisme”, men jeg tror sosialistisk kontra liberalistisk tankegods gjennomsyrer også den måten man/vi velger å angripe kjønnsforskjeller på. Det er naturlig at venstresiden, som er for sterk regulering, også er tilhengere av kjønnskvotering som virkemiddel, f eks.

      En annen sak er jo at siden det er større fokus på kollektivitet på venstresiden, så er det naturlig at de i større grad definerer en avgrenset feminisme, f eks at den er en del av klassekampen. Mens på høyresiden er det litt mer sånn at flere veier kan lede til målet, og da blir det heller ikke presentert en klart definert “høyrefeminisme”?

      Det jeg er litt opptatt av, er at venstresiden ikke bør ha hegemoni mht å definere feminisme, fordi det kan og vil støte vekk potensielle feminister som ikke bekjenner seg til de metodene og dette tankegodset. Og vi trenger alle kvinn (og mann).

  • 21 November, 2008 - 7:56 pm | Permalink

    Hjorthen, JEG mener altså ikke at man ikke kan snakke om hvordan norsk kvinner har det, fordi andre har det verre. Men din argumentasjonsrekke kan brukes på det, fordi du sier at vi som ikke trykker feminismen og alt dens vesen (som definert av venstresidens feminister) til vårt bryst, ikke er opptatt av fellesskapet. Det synes jeg er en urimelig slutning. Like urimelig som det er å si at norsk kvinner ikke kan være opptatt av forholdene for norske kvinner, ettersom andre har det verre.

    • Hjorthen
      21 November, 2008 - 8:13 pm | Permalink

      Jeg sier ikke at dere, og ihvertfall ikke du, ikke er opptatt av fellesskapet. Jeg sier at mange av kommentarene som har kommet har tatt utgangspunkt i egne erfaringer, erfaringer som ikke er satt inn i en større sammenheng, mens mange av postene har forsøkt å trekke litt større linjer. Det betyr ikke at dere er to grupper der den ene ikke bryr seg om fellesskapet, men det betyr at man i stor grad snakker forbi hverandre?

      Samtidig så tror jeg nok at dagens fokus på individualisme gjør feminismen uattraktiv for noen. Det personlige er ikke lenger politisk?

  • 21 November, 2008 - 8:44 pm | Permalink

    Jo, dette synes jeg var klokt, og jeg er enig i at vi må løfte blikket over det individuelle og se på mønstrene, strukturene, de store linjene. Jeg er sosiolog selv, og har ikke noe problem med å se på det som kanskje det viktigste å jobbe med når det gjelder utfordringer i forhold til likestilling og kjønn.

    Når det er sagt mener jeg også at vi trenger de personlige historiene, de små eksemplene fra hverdagslivet, det kommer fra hjertet og gir mening og gjenkjennelse. MEN, vi trenger også å binde disse historiene opp mot det som er større enn oss selv.

    Om noen opplever å bli forskjellsbehandlet på grunn av kjønn, mens andre ikke gjør det, er det mer interessant å prøve å finne ut hva og hvorfor man opplever det forskjellig, enn å pokke på at det betyr at feminisme er/ikke er viktig lengre. Det tenker i alle fall jeg.

    Og for mange får nok feminisme og likestillingsdebatt en større verdi om man både klarer å skissere de store linjene, OG trekke konsekvenser og erfaringer ned på et personlig nivå hvor man klarer å relatere det til sin egen hverdag og kanskje får en innsikt og eksempler man kan bruke selv. Jeg merker at jeg leker med ord og teorier og begreper som er helt fjerne for en del jeg kjenner som aldri har deltatt i noen feminismedebatt, men det betyr ikke at det ikke er relevant for dem eller at vi står langt fra hverandre i det vi mener.

    • Hjorthen
      21 November, 2008 - 8:51 pm | Permalink

      Ja, jeg mener jo ikke at personlige historier er verdiløse, men det er et tegn i tiden at det alltid er det individuelle perspektivet som skal vektlegges i enhver sammenheng. Og da snakker jeg ikke bare om feminismedebatten eller bloggsfæren altså. Det er følelser som gjelder hele tiden, i alle kanaler? Det kollektive er ikke lenger vektlagt i særlig grad? Man lar sjelden de personlige historiene inngå i større linjer?

      • 21 November, 2008 - 10:37 pm | Permalink

        Enig. Vi trenger fokus på det kollektive, er det blitt “skummelt” å tenke kollektivt?

        For øvrig leste veldig interessant undersøkelse om unge kvinner som opplevde overgangen fra universitets- til arbeidsliv, og litt “sjokk” i forhold til kjønnsforskjeller. Sentralt var at veldig, veldig få handlet noe kollektivt (unntak: prestene).

        Jeg tillater meg å klippe inn noe:
        “Vi har vokst opp med likestillingsideologien både i hjemmet, på skolen og i våre egne relasjoner. Vi har oppnådd gode karakterer på skolen, strømmet til høyere utdanning og gått inn i yrker som tidligere har vært forbehold menn, og vi ser på oss selv først og fremst som individer – ikke som kjønn. Den kjente kjønnsforskeren Widerberg, har stilt spørsmålet: Hva skjer når denne individualist-generasjonen møter kjønnede strukturer i arbeidslivet? Vil de handle individualistisk, eller kollektivt som en gruppe mot disse strukturene?”

        Fra: http://www.serendipitycat.no/?s=det+skjer+itj&x=0&y=0

  • 21 November, 2008 - 10:39 pm | Permalink

    Hjorthen, jeg tror ikke det er noen skarp motsetning mellom personlige erfaringer og det store bildet. For saken er at når ting blir for abstrakt, så klarer man ikke relatere til problemstillingene. Man blir fremmedgjort til dem. Når man dertil blir fortalt at egne erfaringer er irrelevante, så mister du flere enn meg.

    Det betyr selvsagt ikke at man ikke kan være brennende opptatt av voldtekt, selv om man ikke er blitt voldtatt, eller av at andre ikke har like muligheter, selv om man har fått dem selv.

    Det er fint lite som ikke handler om egne erfaringer, når det kommer til stykket. Og jeg synes personlig at det er svært så interessant å høre om andres erfaringer. For det setter mine egne i perspektiv.

    Jeg lever jo bare ett liv, mitt eget. Altruistene blant oss er få.

  • pia
    22 November, 2008 - 9:06 am | Permalink

    Feminisme er vel både noe for høyrekjerringer og venstrefitter?

  • blåstrømpe
    22 November, 2008 - 1:24 pm | Permalink

    Grunn til å være feminist og tilogmed kalle seg det?
    Tall fra 2007 ,hentet fra SSB.

    Kvinners lønnsinntekt utgjør 60% av menns.
    Inkluderes kapitalinntekter og aksjeutbytte er kvinneandelen 40%.
    Lønnsgapet er høyest blant høyt utdannede og ledere.
    Menn eier 5x så mye av verdiene på børsen.
    De fleste eiendommer eies av menn.
    9 av 10 minstepensjonister er kvinner.
    40 % av stortingsrepresentantene er kvinner, mens kun 13% er daglige ledere i private firmaer.
    10 % er styreledere.

  • 23 November, 2008 - 1:45 am | Permalink

    Jeg har ikke lest gjennom de andre kommentarene, men jeg ønsker å utdype litt mer med “Kvinner værst” forestillingen jeg har; kvinner vil aldri bli samlet når vi ikke engang blant oss selv klarer å bli enige, og når feminisme blir diskutert frem og tilbake over blogger, så bare bekrefter dette menns oppfatning av oss som “skravlehøner”.

    Jeg lever også i et mannsdominert miljø (IT), men jeg har bare opplevd å bli diskriminert av kvinner. Kvinner som vil vite om jeg kjenner en eller mann som kan hjelpe dem, kvinner som vil heller snakke med mannen min (for jeg må jo ha lært alt jeg kan av ham), kvinner som tror jeg ikke kan bare i kraft av at jeg er kvinne.

    Derimot har jeg sittet og hatt epost-forbindelse med en mann fra det fæle landet Iran, som aldri noensinne tvilte på mine kunnskaper, eller i det hele tatt dro opp kjønnet mitt.

    Så jeg sitter på erfaringen at kvinner slår beina under seg sjøl, og jeg har også derfor store problemer med denne kvinne-solidariteten som feminismen står for.

    • 24 November, 2008 - 10:50 am | Permalink

      Denne kommentaren må da være et veldig godt eksempel på det du selv kritiserer, nemlig kvinne kvinne verst? I kommentaren langer du ut mot kvinner i sin alminnelighet og skjærer alle over én kam.

      Kvinner er like så mangslungne som menn. Noen er dumme, noen er smarte, noen er intrigante, noen er redelige, noen er skravlete mens andre er stille.

      Hvorfor blir det å diskutere feminisme sette på som skravlehønete, forresten? Menn diskuterer da ofte politikk uten at noen ser på dem som skravlehøner? Og er de mannlige feministene i denne debatten, Indregard og Hjorthen, også skravlehøner, eller slipper de unna karakteristikken fordi de er menn?

      • Hjorthen
        24 November, 2008 - 1:02 pm | Permalink

        Vi slipper unna skravlehønestempelet, i stedet er vi utrygge på egen seksualitet, tøffelhelter uten ryggrad, homoseksuelle, eller vi bare jatter med i håp om at det skal bli noe på oss.

        Ja, jeg vet ikke hva som er verst jeg 😉

  • 23 November, 2008 - 5:13 am | Permalink

    Selv om jeg begrenser meg til min egen erfaring fra de siste årene, er jeg nok nødt til å kalle meg feminist.
    I motsetning til mange kvinner har jeg ikke opplevd diskriminering på jobben. Iallefall ikke i den bransjen jeg er i nå, selv om den regnes som ganske konservativ. Kjønn er ikke engang et tema blant dataingeniører.
    Men utenfor jobben treffer jeg stadig på holdninger som bare irriterer meg, altså sånne mennesker som mener at jeg bør gjøre sånn og slik fordi jeg er kvinne, jeg må da kle meg mer feminint, sminke meg mer, hvorfor i allverden løfter jeg vekter for menn liker jo ikke kvinner som er sterke, leger som insisterer på at jeg bare MÅ være deprimert for alle kvinner blir jo deprimerte når de nærmer seg 40, og andre kjønnsbaserte dumheter.
    At jeg bare kan ignorere disse dumhetene betyr ikke at jeg ikke gjerne ville sett dem forsvinne. Alle kvinner fortjener å bli godtatt som individer, ikke bare dem av oss som er tøffe nok til å forlange det.

  • 23 November, 2008 - 11:16 am | Permalink

    Ung kvinne skriver om Generasjon “meg”. Slik hun ser den generasjonen er fellesskapet borte, ja.

    http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article2785046.ece

    Litt skremmende kronikk det der 🙁

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: