Små land midt i østen
Foto av Olav Hatlemark, rappet fra Firdaposten.no
Jeg husker jeg leste John Le Carrés Piken med trommestikkene i ungdommen. Den kom ut i 1983, og har Israel/Palestina-konflikten som bakgrunn. En konflikt jeg ikke ante et døyt om før jeg leste boka, og jeg tror ikke jeg var så mye klokere etter å ha lest den heller. Det var kompliserte greier sfor en 16-17 åring uten bnakgrunnskunnskap.
Ja, det er vel kompoliserte greier om man er 40 også i grunnen?
Mange år senere var jeg på en eller annen måte blitt moderator for Dagbladets diskusjonsforum for Midt Østen. Jeg begynte å henge der i forkant av Irak-krigen, og fortsatte å henge der etterhvert som diskusjonen mer og mer gikk over til å handle om Israel/Palestina.
Det gikk til tider ganske hardt for seg, selv var jeg for en stor del bare en lurker, jeg deltok lite i debatten, men det var lærerikt. Det var kunnskapsrike og bra folk på begge sider. I tillegg til forumstroll og anti-psykopater naturligvis, og man kom ikke utenom meta og persondebatter der heller.
Som sagt, det var en lærerik tid, jeg lærte en hel masse om hvordan nettsamfunn og nettkommunikasjon funker, og jeg lærte en hel masse om konfliktene midt i østen.
Men det hadde en uforutsett bivirkning.
Jeg orker ikke lenger lese noe om Israel og Palestina.
Etter de siste ukers utvikling på Gaza har jeg forsøkt å lese både her og der om hva som skjer. Det hender jeg klarer en bloggpost, Vox hadde en jeg likte, og Øyvind hadde et par stykker, men det hører til sjeldenhetene. Kommentarfeltene orker jeg ikke i det hele tatt. Jeg klarer ikke flere av de svart-hvite argumentene. Jeg har lest dem alle, alt for mange ganger. Jeg klarer ikke å ta dem innover meg lenger.
På ren refleks sukker jeg oppgitt over at Dagbladet smører et eller annet fullstendig irrelevant vrøvl om utro menn over mesteparten av forsiden, og gir de siste dagers døde i Gaza en mye mindre plassering oppe i et hjørne. Men selv bruker jeg jula på tant og fjas, koser meg glugg, og kommer ikke på at naboene mine er palestinske flyktninger før tanken plutselig slår ned i meg noen dager senere, på nyttårsaften.
Hva tenker den lille familien når rakettene hyler over Høljebyen? Har de slektninger og venner i Gaza? Er de redde?
Senere ser jeg at det ikke bare er i Oslo man demonstrerer mot Israel:
Følgjet på om lag 30 personar, i hovudsak menn og ungar, frå Libanon, Irak, Somalia og Tsjetsjenia i tillegg til fleire palestinarar, gav sterk lyd frå seg og markerte seg tydeleg på parkeringsplassen utanfor kjøpesenteret i Florø.
Demonstrasjonen foreløp uten større dramatikk, det eneste som skjedde var at en eldre mann hyttet med neven mot dem, og at vår unge, lovende Høyre-politiker, Jacob Nødseth, skyndte seg bort når han skjønte hva som var bakgrunnen for oppstyret. Ingen tåregass. Ingen steiner mot politiet.
Jeg tror jeg ser naboen min der, blant demonstrantene, og hadde jeg visst om demonstrasjonen på forhånd skulle jeg gjerne gått sammen med ham.
Men skrive noe om Gaza kommer jeg nok ikke til å gjøre med det første.
En følelse av likegyldighet har sneket seg inn i meg, og jeg liker det ikke noe særlig. Snart sitter jeg vel foran TV’en, rister på hodet, og sier at det beste hadde vært om de bare tok livet av hverandre først som sist, slik at vi kunne bli ferdig med hele greia en gang for alle.
Related posts:
Gå og snakk med naboen din i stedet, Hjorthen…
Selv om jeg er overbevist om at det du hadde kommet til å skrive om midt-østen, ville vært godt å lese også.
[Reply]
Snakke med folk utenfor nettet? Er det den siste utviklingen i teknologi? Noe nytt man har begynt med nå nylig? Det kan vel ikke være så utbredt ennå?
Men det høres ut som et fantastisk konsept!
[Reply]
Kanskje de trenger det nå, de naboene? Kanskje det kan være litt greit? Å få høre hva de tenker når rakettene hyler over slektningene langt borte også?
Tror det konseptet kan ha noe for seg, ja?
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 6th, 2009 at 4:16 am
Ja, jeg får kanskje bake en kake eller noe, og stikke over gjerdet en kveld.
Eller i det minste veksle noen ord neste gang vi møtes ved søppelspannen, men det er ikke ofte vi ser snurten av dem nå på vinteren. De er kanskje ikke helt fortrolige med klimaet ennå.
Ja, det er jo ikke jeg heller for den saks skyld…
[Reply]
Hmmm kanskje du kunne sende en mail til naboen da, den veien er jo kortere.
Vi er “slitne” av denne konflikten og ikke minst av medias håndtering, hva med de som står midt oppe i det.
Men en kan blir ordløs ja…
http://tankespeil.torib.com/?p=3065
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 6th, 2009 at 4:19 am
Uff ja, man blir motløs av hele greia.
Kanskje naboen er på facebook? Via vårt trådløse og usikrede nett?
[Reply]
“Snart sitter jeg vel foran TV’en, rister på hodet, og sier at det beste hadde vært om de bare tok livet av hverandre først som sist, slik at vi kunne bli ferdig med hele greia en gang for alle.”
Eller atombombe hele Midt-Østen, som noen foreslår.
Det som gjør meg mest oppgitt, er å lese kommentarer hos bloggere eller innlegg i avisene hvor det er så tydelig at Palestinere ikke regnes som mennesker. Siden Hamas har fått merkelappen “terrorister”, er det lov å drepe så mange sivile man bare vil. (De sympatiserer jo med Hamas også, så da fortjener de ikke bedre heller.)
[Reply]
Atombombe hele Midt-Østen ja, og legge asfalt i stedet. Det er løsningen!
Jeg deler helt klart følelsen av oppgitthet over disse kommentarene og innleggene ja. Er det rart jeg lar være å lese dem?
[Reply]