web analytics

Hjorthen leser bok, snakker om Eldkvarn, og sammenligner med blogging. Vrøvl med andre ord?

Det er ikke noen grunn til å skrive store analyser om Texter och historier från Den stora Landsvägen, selv om jeg hadde vært i stand til det. Det er en praktbok med en gjennomgang av Eldkvarn, Plura og Carla Jonssons lange karriere, helt fra starten av, da de het Piska mig hårdt, og opp til og med den forrige platen deres, Svart blogg. De viktigste tekstene har fått plass, med akkorder, og noen få ord fra Plura, eller Carla da, i de tilfellene hvor det er han som har skrevet dem, om hvor sangene kommer fra. Inspirasjon, hvor de er skrevet, etc.

Mest for fansen med andre ord. Men i tillegg til dette så har man fått folk i kretsen rundt Eldkvarn til å skrive noen ord her og der, mellom hvert album er det en tekst, og der dukker Håkon Hellstrøm opp, Sophie Zelmani, og to av Pluras ekser har også fått slippe til. Wenche Arnesen, som en kort periode faktisk sang i Eldkvarn, og den ikke helt ukjente Kajsa Grytt. Særlig Kajsas tekst er fin, men mer om den litt senere.

For når jeg leser om Plura, og hører tekstene hans, så hender det ofte at jeg blir sittende og trekke litt paraleller til både denne bloggen, og til blogging sånn generelt. Plura blogger jo på en måte til akkompagnement, alt han skriver kan tilbakeføres til hans eget liv, og det legger han ikke det minste skjul på. Og i den forbindelse er det to ting som sitter igjen etter å ha lest denne boka:

Det første er fra Leif Nylens tekst i boka, der han forteller fra en musikkfest på Konstfack i 1973. Plutselig, og utenfor programmet, dukker det opp en fyr på scenen. Han har en konsumkasse (Hva er det egentlig? En plastpose?) over hodet, og han fremfører noe seom fremstår som en blanding av fylleskrål og poesi. Det er Plura Jonsson, og Nylen lurer på om ikke Plura aldri egentlig har tatt av seg denne kassen igjen.

Men er det ikke et nydelig bilde på blogging egentlig?

Som om vi sitter rundt kafebordet med hver vår pose over hodet og snakker om våre liv? Posene skjuler kanskje i varierende grad? Noen ser hvem som sitter under posen, andre ser bare posen? Og resultatet fremstår ofte som en blanding av fylleskrål og poesi ja?

I forhold til Pluras tekster, mine og andres bloggposter, så er det jo et godt spørsmål hvor mye vi egentlig viser frem fra under posen. Hvor ærlige er vi egentlig? Hvor mye holder vi igjen? Hvor mye forandrer vi? Hvor mye er egentlig sant?

Hvilket leder oss over på det andre poenget som jeg tenkte jeg måtte trekke frem når jeg leste det, og da er vi kommet frem til Kajsa Grytts tekst:

Det er virkelig slik. At kunsten kan bli i stedet for livet. Man kan føre over alvoret og gjøre en sensasjonell rockelåt av det og på den måten slippe å ta hånd om den lidelsen et menneske skaper når hun følger sitt eget besatte ego. Det er noe skremmende med det romantiserende sviket og forfallet. Den som ventilerer og gjør sitt liv til en historie blir den som klarer seg. Han kommer til å reise seg og gjøre en historie ut av det. Men han går videre uten konfrontasjon. Han konfronterer og skrifter for publikum. Han blir helten. Så får de som “helten” har sveket eller forlatt nøye seg, eller holde ut med, bildet helten tegner opp for skriftefaderen/tilhørerene.

Her er det også fristende å sammenligne litt med blogging. For det er kanskje slik at også blogging kan komme i stedet for livet? At man kan føre over alvoret og skrive en sensasjonell bloggpost, og på den måten slippe å gjøre noe aktivt?

Jeg følte litt på det nå nylig, i forbindelse med det som skjer på Gaza. Avisene er fulle av det, det opptar meg, vanligvis ville jeg skrevet om det, og så vært mer eller mindre ferdig med det. Men denne gangen føltes det meningsløst. Jeg følte for å gjøre noe annet, men hva kan man gjøre? Jeg gikk i byens fakkeltog, og overtalte Flopsy til å gjøre det samme. Ikke for å støtte palestinerene mot Israel, men for å vise den håndfullen med palestinske flyktninger her i byen at vi føler med dem. Og det føltes viktig og riktig å gjøre noe i real life, i stedet for foran skjermen.

Men her ser dere hvordan jeg tegner et fordelaktig bilde av meg selv, for i den store sammenhengen gjør det vel liten forskjell, enten jeg gjør det ene eller det andre. Det ene er ikke noe særlig mer meningsfyllt enn det andre, uansett gjør jeg alt for lite. Når det kommer til stykket er jeg mest opptat av meg selv og mitt eget forgodtbefinnende. Jeg som de fleste andre.

Men Kajsa Grytts ord er allikevel litt viktige. Det kan være greit å huske på at Pluras tekster bare er en side av saken. At en personlig bloggpost aldri kan ta på seg å fortelle den hele og fulle sannheten. At en sak alltid har flere sider. Vi er som regel helten i våre egne liv. Vår egen protagonist. Det samme er antagelig sant for skurkene i våre liv. De har også sine historier.

Det tredje jeg biter meg fast i er Mikael Ringlanders ord om Eldkvarns kirkekonserter og de to platene de så langt har resultert i. Han skriver at Plura er en sjelesørger uten at han vet det selv. At Eldkvarn setter ord og toner på våre følelser. De viser at noen har gått foran oss. At vi ikke er alene. At andre har gått igjennom det samme som vi har. At det funker som en måte å bearbeide følelsene på. Han sammenligner sangtekster med bibelord, sier at de fungerer omtrent på samme måten. Ord man har med seg som hjelp til å tolke livet.

Og her tror jeg bare jeg skal la blogg være blogg og si ja, akkurat sånn er det.

[audio:sonder.mp3]

12 Comments

  • 16 January, 2009 - 7:11 pm | Permalink

    Plura er en fantastisk låtskriver og skriver noen av rockens beste tekster, men jeg mistenker at han må være et helvete å leve sammen med. Det virker da heller ikke som noen klarer å gjøre det over noe særlig med tid.

    • Hjorthen
      16 January, 2009 - 8:17 pm | Permalink

      Kunstnere er vel generelt vanskeligere å leve sammen med over tid? Det er sikkert ikke så lett å kombinere familieliv, særlig med små barn, og samtidig stikke av på lange turneer. Pluss at Plura jo pleier å stikke av til en øde øy for å skrive sanger i perioder. Det er nok ikke bare enkelt for fruen?

      Etter å ha lest memoarene, og nå denne boka, så har jeg vel fått et inntrykk av at Plura er en likandes kar, og et følelsemenneske. Tror ikke det er noe vondt i fyren, men han er nok ikke særlig glad i konfrontasjoner. Og forholdene hans har vel hatt det med å vare i sånn pluss minus 10 år, det er jo ikke så aller verst det, for en rockemusiker 😉

  • Ivar
    16 January, 2009 - 9:28 pm | Permalink

    Konsumkasse:

    Ordet kasse er en av de mange svensk-norske “falske venner”, dvs ord som betyr nesten det samme på norsk og svensk, men der betydningen er så forskjellig at det lager misforståelser.

    Norsk til svensk: kasse = låda, trelåda
    Svensk til norsk: kasse = bærepose

    Så Konsumkasse (stor K?) er mest sannsynlig en bærepose/plastpose fra butikkkjeden Konsum

  • 17 January, 2009 - 12:06 am | Permalink

    Jupp, Ivar har helt rett. En Konsumkasse er en bærepose fra den svenske kjeden Konsum. Og er ikke Konsum svenskenes variant av vårt gamle Samvirkelaget? Evt Samyrkjelaget, som det het noen steder her i vest.

  • tb
    19 January, 2009 - 9:27 am | Permalink

    Dyrt å lese blogger… Takket være deg og Fr.Martinsen og en av mine infernalske nettpushere, har jeg nå bestilt 2 CDer jeg ikke hadde budsjettert med, både Tant Strul og Kajsa Grytt kommer vel snart i posten, ser det ut til.. herregud, søndagskveldene pleide da å være et tidspunkt der jeg brukte lite penger..
    Men det gjenstår å sjekke ut Eldkvarn. Men kirkekonserter? Jeg må bare innrømme at jeg har rimelig bra med fordommer mot artister som spiller kirkekonserter?

  • 19 January, 2009 - 12:57 pm | Permalink

    Det er i de fleste tilfeller en helt riktig fordom tror jeg, men den første kirkekonsertplata til Eldkvarn er faktisk veldig bra den. Her i heimen har vi ellers konkludert med at man egentlig ikke trenger flere plater enn Eldkvarns Himmelske Dager, Kungarna från Broadway, Tempel av Alkohol, Limbo, Atlantis og Svart Blogg. Kan godt ha så klart, det er kjekt det, men det er de der vi ha!

    • Hjorthen
      19 January, 2009 - 12:59 pm | Permalink

      Ja, det var bloggeier selv som var Flopsy denne gangen da, jeg var for en gangs skyld ikke logget inn.

    • tb
      19 January, 2009 - 1:33 pm | Permalink

      Hmmm… en liste over må ha-plater uten Tom Waits?? Sviktende dømmekraft!

      • Hjorthen
        20 January, 2009 - 4:11 am | Permalink

        Ja, det har du antagelig rett i. Sånn egentlig må man jo ha de aller fleste Waits-skivene også så klart, men om man måtte velge liksom, så hadde jeg savnet Eldkvarn mer enn Waits.

        Heldigvis slipper man jo slike valg, hvis ikke Flopsy hiver meg ut da, da blir det krig om CD-bunken antar jeg!

  • EarlGrey
    21 January, 2009 - 12:26 am | Permalink

    Hmm.. som tb hang jeg meg opp ti musikkreferansene her.. Musiknätet Wäxholm (MNW) hadde virkelig en flott katalog på 80- og 90-tallet. (Eldkvarn brukte vel samme label?)

    Selv hadde jeg et temmelig tett og intimt forhold til både Tant Strul, Nationalteatern og ikke minst Commando M. Pigg, som hadde verdens beste vokalist i Eva Sonesson og verdens tøffeste gitarist i Peter Puders. Deres utgivelser “Mot stjärnorna” og “En Stjärna bland faror” er to glitrende lyspunkter i et musikalsk noe dystert 80-tall.

    Savne Eldkvarn mer enn Waits?? Ser ut til at jeg må sjekke ut enda et svensk band ved første anledning..

    • tb
      26 January, 2009 - 5:33 pm | Permalink

      Nationalteatern… Når jeg hører på dem i dag, så skjønner jeg for alvor hvor viktige de var for svensk punk/new wave. Ebba Grön (annet stort favorittband fra perioden, og i dag) og Imperiet (som i dag virker veldig mye mer “gammeldags” enn det Ebba gjør); de sto nok i gjeld til Nationalteatern, begge to..
      Og MNW var krem, ja.

      For øvrig mener jeg at 80-tallet var et flott tiår, jeg. Musikalsk sett. Masse bra fra alle kanter. Punkt og new wave og ny counry og greier. Men alt folk snakker om er all dritten som jeg stort sett aldri fikk med meg fordi jeg var opptatt av å høre på alle den gode musikken

  • Hjorthen
    21 January, 2009 - 12:50 am | Permalink

    Eldkvarn var på MNW ja, men de hadde vel hoppet over til fienden og EMI innen de ble virkelig virkelig gode med Himmelske dager og Kungarna från Broadway? Mener bestemt det. Litt usikker på om de byttet før eller etter Utanfor Lagen.

    Ellers så er jeg ulykkelig uvitende om den svenske musikkscenen i denne perioden. Dette kan skyldes at jeg i store deler av denne perioden trodde Huey Lewis and the News var skikkelig bra?

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: