Alternativt til alternativet
now to fit in on the seattle scene
you’ve gotta do somethin’ they ain’t never seen
so thinkin’ up a gimmick one day
we decided to be the only band that wouldn’t play a note
under any circumstances
silence
music’s original alternative
root’s grunge
well we spread the word through the underground
that we were the hottest new thing in town
the record guy came out to see us one day
and just like always we didn’t play
it knocked him out
he said he loved our work
he said he loved our work but he wasn’t sure if he could sell a record
with nothing on it
i said tell ‘em we’re from seattle
he advanced us two and a half million dollars
Todd Snider: Talkin’ Seattle Grunge Rock Blues
For noen år tilbake ble en psykolog her i byen fratatt autorisasjonen sin. Ifølge Bergens Tidende sendte Statens helsetilsyn ut brev med følgende tekst:
«Psykolog Rune Amundsen sin autorisasjon som psykolog tilbaketrekkes fra dags dato i medhold av helsepersonellovens paragraf 57. Helsetilsynet har vurdert Amundsen som uegnet til å utføre yrket som psykolog forsvarlig. Dette er vurdert på bakgrunn av behandlingen gitt til fire pasienter.»
Paragrafen det vises til ser slik ut:
Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. (…)
I dette tilfellet så var det de siste elementene som var utslagsgivende, helsetilsynet fastslo at Amundsens metoder stred klart mot metoder som er anerkjent og godtatt gjennom opplæring og autorisasjon som psykolog og spesialist i klinisk psykologi.
Metoden det siktes til er såkalt regresjonsterapi, der pasienten reiser tilbake i tiden, og gjenopplever tidligere liv, som menneske eller dyr. Fire pasienter klaget Amundsen inn for fylkeslegen i Sogn og Fjordane, og etter en lang prosess endte det altså med at Amundsen ble fratatt autorisasjonen.
Saken fikk mye oppmerksomhet her i byen såklart, og Bergens Tidende brukte også en del plass på saken. Han fikk støtte fra mange hold, blant annet fra tidligere pasienter, men til liten nytte. Autorisasjonen får han ikke tilbake.
At han ikke har autorisasjon hindrer ham ikke i å fortsette å behandle pasienter, han får bare ikke lov til å bruke psykologtittelen, og han får selvfølgelig ingen refusjon fra folketrygden.
Jeg skal ikke mene så mye om saken egentlig, jeg har sett Amundsen danse på Haavebua, og det overbeviste meg om at han kan kurere både det ene og det andre. Det er hevet over enhver tvil at Amundsen har hjulpet mange mennesker med sine alternative metoder. Han tror på det han gjør, mener det godt, og er ikke ute etter å lure folk.
Samtidig stoler jeg såpass på Helsetilsynet at når de konkluderer med at hans behandling av de fire pasientene som klaget ham inn for fylkeslegen var uforsvarlig, så tror jeg de har rett i det. Amundsen er naturlig nok uenig, men det jeg har lest han har skrevet eller uttalt om dette i media har ikke klart å overbevise meg om at hans versjon er den riktige.
Det som blir spørsmålet her, etter at Bjarne Håkon Hanssen nå har stått frem som helseminister også for healere, er hvordan denne saken nå stiller seg. På den ene siden har vi Helsetilsynet, som konkluderer med at psykologen har handlet uforsvarlig i minst fire saker, og at han dermed ikke lenger får lov til å kalle seg psykolog. På den andre siden så har vi Helseministeren som mener at vi må holde sinnet åpent for at det finnes mer mellom himmel og jord enn man kan se med vitenskapens blotte øye.
På den ene siden har vi Helsetilsynet, som mener at man må reagere mot uforsvarlig behandling. På den andre siden har vi en Helseminister som legitimerer alternativ behandling “så lenge den ikke skader noen, eller ikke koster penger”, var det ikke det han sa på RedaksjonEn?
Men hvordan vet vi at den alternative behandlingen ikke skader noen?
Et av problemene med alternativ behandling er at det offentlige verken har kontroll med virksomheten, eller veldig gode muligheter til å ta affære mot uforsvarlig behandling. Man er ikke underlagt lover som helsepersonell må forholde seg til. Man trenger ikke føre journal. Man står ikke til ansvar for noen. I motsetning til slik det er i helsevesenet.
Som Avil sier i en kommentar på sin blogg:
eg syns det er veldig ubehageleg å ha ein sjef over helsesektoren som ikkje har respekt for dei krava alle dei ansatte i sektoren er underlagt.
Vi bruker visst over seks milliarder i året på alternativ medisin. Halvparten av oss har vært til alternativ behandling det siste året. Det er åpenbart et sug i folket etter noe annet enn det skolemedisinen kan tilby. Men hvor mange av de seks milliardene kroner går til behandling som faktisk virker?
Og når det virker, hvorfor virker det? Og hvorfor er tilliten til skolemedisinen tilsyelatende så dårlig? La meg synse i vilden sky:
Det finnes vel noe sånt som 250 forskjellige alternative behandlingsformer, man skal sikkert være litt forsiktig med å skjære alt over samme kam, men at folk opplever at det virker har ganske sikkert mye med placeboeffekt å gjøre. I tillegg til at det kanskje er litt pinlig å gå til alternativ behandling, kanskje til og med bruke en masse penger på det, og så ikke oppleve noen effekt. Man vil at det skal virke. Akkurat som når jeg legger på en femtilapp ekstra når jeg kjøper rødvin på polet. Jeg vil at den skal være litt ekstra god, og klarer ofte å innbille meg at den er det.
Men det er dokumentert at vanlige folk som meg ikke er i stand til å kjenne forskjell på dyr og billig vin i særlig grad, så hadde jeg blindtestet meg så er det slettes ikke sikkert jeg ville kjent forskjell på den femtilappen. (og dermed så burde jeg jo spare den selvfølgelig)
Et viktig element gjetter jeg på at de alternative behandlerene er flinke med pasientkontakten. Flinke til å inngi tillit. Flinke til å snakke med pasientene.
Et annet spørsmål er hvilke pasienter som går til alternativ behandling. Nå synser jeg i vilden sky fortsatt, men jeg gjetter på at mange av dem er folk med diffuse lidelser. På Twitter spurte jeg tidligere i dag om hvor det var blitt av alle dem som påberopte seg whiplash-skader på nittitallet. De er jo helt borte, er det ingen som blir påkjørt bakfra lenger?
Whiplash, eller nakkeslengskader var en typisk slik diffus lidelse der skolemedisinen kommer til kort. Vondt i hode og nakke. Svimmelhet. Konsentrasjonsproblemer. Depresjoner. I følge Pasienthåndboka så er det bare 3 til 5 prosent av dem som utsettes for påkjenninger som potensielt kan gi nakkeslengskade. 90 prosent av dem vil være friske og fine igjen før det har gått seks måneder.
Men tidlig på nittitallet var mediene fulle av saker om pasienter som hevdet å ha whiplash, og ikke ble tatt på alvor av helsevesenet. Nå er det nesten ingen som snakker om dette. Hvor har de blitt av? Er det dem som bruker alternative behandlingsmetoder? Eller har de funnet seg en ny motediagnose?
Det er vel her dilemmaet dukker opp da. Helsevesenet vet at det de har å tilby ikke alltid hjelper. Som profesjonelle yrkesutøvere så må de også formidle dette på en eller annen måte. At det finnes begrensninger for hva skolemedisinen kan fikse. At det ikke alltid er snakk om en eksakt vitenskap, og at det ikke alltid er opplagt at man blir helt bra igjen. Særlig ikke for de diffuse smertene kanskje. De problemene som det er vanskelig å sette noen eksakt diagnose på. Som de nakkeslengskadde på nittitallet.
Men i dagens samfunn er ikke dette godt nok. Vi godtar ikke at vi kanskje er nødt til å leve resten av livet med litt vondt her eller der.
Ja, vi kan fortsette å utbrodere i hele kveld, men konklusjonen må bli noe sånt som at mange pasienter blir møtt av en helsetjeneste som ikke er flink til å overbevise deg om at du kan bli frisk, og helsetjenestene møter pasienter som er i forsvarsposisjon. De forventer ikke å bli friske.
Og blir det heller ikke.
De alternative behandlerene møter pasienter som er i en helt annen sinnstilstand. Hvilket kan være en forklaring på at de får en større placeboeffekt enn legene klarer å oppnå?
Dette har blitt en sånn irriterende post, der jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om hvor jeg vil hen. Jeg har brukt et døgn på den, skrevet den i etapper, og hatt følelsen av at jeg har skrevet tre poster på en gang. Jeg var litt usikker på om jeg noen gang skulle klare å få den ferdig, men etter en telefon til Flopsydama så kjente jeg plutselig at det skulle kunne gå an å trykke på publish omtrent nå.
Kanskje sånn telefonhealing har noe for seg allikevel?
Related posts:
Syns det er fint du ikke kommer med noen konklusjon, på noe det er brukt svært lite forsking kan man vel ikke si enten eller? Alt annet handler jo om balanse så hvorfor ikke mellom det vitenskaplige og det “alternative”?
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 29th, 2009 at 4:27 pm
Her tror jeg bare jeg skal vise til Indregards post:
http://indregard.no/2009/01/29/hva-er-alternativet/
“Svært lite forskning? Det finnes en uhorvelig mengde forskning. En entydig majoritet av disse viser at alternativ behandling ikke har effekt utover placebokontrollgruppa (et unntak er akupunktur, men her er det metodisk ganske krevende å etablere en god placebo). Noen rapporter antyder forverring, f.eks. øker dødsrisikoen for pasienter som blir bedt for av religiøse bønnegrupper. Man teoretiserer at det må skyldes at pasienten da anser sin egen tilstand som mer alvorlig. Så finnes det noen rapporter som antyder forbedringer, men fellesnevneren for disse er at det ikke er mulig å reprodusere resultatene. Det dreier seg altså mest sannsynlig om tilfeldige avvik”
Jeg tror nok det finnes en del mennesker som opplever alternativ behandling som positivt, det er ingen grunn til å henge ut dem som både det ene og det andre, men jeg tror ikke årsaken er at den alternative behandlingen i seg selv gjør dem friskere. Og ellers: Heia vitenskapen!
[Reply]
Trude Reply:
January 29th, 2009 at 8:12 pm
Ting som har hvert alternativt har blitt vitenskaplig, men kommentaren min var skrevet på nattevakt etter mange våkne timer, den var vel litt utydelig. Viser til en lengre kommentar på Indregard`s innlegg:-) Uansett hyggelig å være til inspirasjon
[Reply]
[...] Avil krevde hans avgang, det falt noen tungt for brystet, og debatten raser. Bør bruk av alternativ medisin utelukke noen fra en [...]
Lenge siden jeg har lest deg på annet enn feed – fin layout
Wiplashen er der fortsatt, men jeg tror de har gitt skaden et annet navn, samt at man har funnet ut at å behandle dem med stive nakkekrager gjør dem verre ikke bedre… Så derfor ser vi ikke folk som traver rundt med store, hvite puter rundt nakken lenger.
Og så er det visst også noe med at det ikke er så mange lenger siden bilsetene nå til dags har støtte for nakken…
Hilsen hun som fikk nakkeslengskade som 10-åring i en gammel boble som kræsjet i Drammen. Men det var før den type skader var populært så alle trakk på skuldrene, og det tok 16 år før noen fant ut hvorfor jeg hadde så vondt i nakken hele tiden…!
[Reply]
Delirium tok ordene fra munnen min her, men jeg sier det likevel, jeg:
“Men tidlig på nittitallet var mediene fulle av saker om pasienter som hevdet å ha whiplash, og ikke ble tatt på alvor av helsevesenet. Nå er det nesten ingen som snakker om dette. Hvor har de blitt av?”
Kanskje de blir tatt på alvor av helsevesenet, og derfor ikke trenger å legge ut sykehistorien sin i Dagbla’ og VG? I så fall synes jeg det er en God Ting.
[Reply]
De kaller det vel kronisk nakkeslengsyndrom nå til dags, og den finnes selvfølgelig fortsatt, men forekomsten har vel gått betydelig ned tror jeg. Og veksten i diagnosen kom på begynnelsen av nittitalet, da hadde man også bilseter med nakkestøtte, så den forklaringen holder nok ikke helt.
Hvis man skal tro på pasienthåndboka så vil altså maks 10 av 200 som har vært i en kræsj utvikle symptomer, og 9 av dem vil være friske etter et halvt år. Det står vel litt i kontrast til det som var situasjonen på nittitallet der jeg mener å ha lest at noe sånt som 70 prosent av trafikkskadde fikk en whiplashdiagnose?
Jeg tror nok ikke forklaringen er at folk plutselig opplever å bli tatt på alvor av helsevesenet, jeg tror nok heller at siden VG og Dagbladet har sluttet å skrive om det, så har mange av dem med symptomer som man før tilskrev whiplash heller konsentrert seg om andre diagnoser.
Og merk nå for all del at jeg ikke sier at whiplash, eller kronisk nakkeslengsyndrom, ikke finnes da!
[Reply]
Lasse G. Dahl Reply:
January 30th, 2009 at 12:19 am
«Og veksten i diagnosen kom på begynnelsen av nittitalet, da hadde man også bilseter med nakkestøtte, så den forklaringen holder nok ikke helt.»
Vel, bilen vi hadde på begynnelsen av nittitallet, hadde ikke nakkestøtter, og jeg mener å huske at det samme var tilfellet med mange av mine venners biler, også. Den gangen var nordmenns privatøkonomi en helt annen, og antallet eldre biler langt høyere. Så mangelen på nakkestøtter er nok ikke et ugyldig moment, slik jeg ser det.
Et annet poeng er jo at en slik diagnose vil omfatte mange som har lidd med plager i årevis. Det gjør jo at man de første årene etter at diagnosen blir kjent, vil kunne diagnostisere tusenvis av mennesker som i mange år har blitt avfeid med «litt hodepine» av leger som rett og slett ikke fant ut hva som feilte dem.
Så de 70 prosentene vet jeg ikke helt hva innebærer – men hvis 70 prosent av dem som oppsøkte legen for senskader etter trafikkulykker ble diagnostisert med whiplash de første årene etter at det faktisk ble mulig å diagnostiseres med whiplash, synes jeg ikke det høres urimelig ut.
Men selvfølgelig finnes det sikkert en god del mennesker som prøvde seg, med eller uten hell, på å lyve på seg en skade også, jeg tviler ikke på det. Jeg tror bare situasjonen er litt mer nyansert enn hva bloggeieren ymter frampå om.
Og dette er temmelig skummelt å skrive for en som stort sett opptrer som Hjorte-fanboy i kommentarfeltet her, men jeg har en følelse av at det er takhøyde for slikt
Forøvrig er «Fremtiden kommer bakfra» kanskje noe av det mest geniale NRK noen sinne har sendt.
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 30th, 2009 at 5:47 am
Jeg må presisere at jeg ikke tror at noen prøvde å lyve på seg en skade. Jeg tror symptomene var/er reelle nok, og at all oppmerksomheten rundt denne diagnosen fikk mange til å tenke etter om de kanskje kunne ha vært i en kollisjon en eller annen gang som kunne ha gitt dem en nakkeslengskade. Og det var det selvfølgelig en del som hadde.
Det rare er at det knapt finnes rapporter om nakkeslengskader etter å ha kjørt radiobil, det er ikke noe utbredt problem blant rallycrosskjørere, eller folk som kjører sånne demolition derbys, og kanskje er igjennom hundrevis av bilkrasj gjennom karrieren. Og i mange land er kronisk nakkeslengsyndrom veldig sjeldent, eller til og med ikke-eksisterende.
At whiplash i sin tid var en motediagnose er jeg fullstendig overbevist om, noe som ikke betyr at den ikke finnes, for all del. Men at alle dem som hadde symptomene virkelig hadde en kronisk nakkeslengskade, det tror jeg ikke noe på.
[Reply]
Lasse G. Dahl Reply:
January 30th, 2009 at 11:37 pm
Jeg tror nok at mange har prøvd å lyve på seg populære diagnoser oppigjennom, sykepenger er en rundhåndet ytelse, og jeg kan ikke se noen grunn til at nakkesleng skulle være unntatt fra dette. Det er jo en vanskelig lidelse å motbevise, og leger vil gjerne beholde kundene sine. Men jeg vil understreke at jeg ikke har noen grunn til å tro at det finnes flere svindlere blant whiplash-rammede enn andre. Jeg bare tror det finnes mange svindlere.
Når det gjelder radiobiler, har vel de en litt annen hastighet enn «vanlige» biler. Jeg har flere ganger kollidert front mot front og blitt påkjørt bakfra med radiobil. Hvis jeg hadde hatt den samme historien med fronkollisjoner og påkjøringer i bilen min i nitti kilometer i timen, tror jeg at en nakkeslengskade nok ville vært det beste jeg kunne håpet på. Når det gjelder profesjonelle bilsportsutøvere, har de nok både nakkestøtter (som jo er den beste måten å unngå nakkeslengskader på), og hjelmer, nakkebeskyttere og alt mulig annet.
Jeg er også helt sikker på at du har rett i at kronisk nakkeslengsyndrom er veldig sjeldent i mange land. Biler er også ganske sjeldent i mange land. Og dersom folk ikke har mat eller hus, vil nok lidelser som nakkesleng, depresjon, angstlidelser og slikt ikke komme særlig langt opp på lista. Jeg tviler på at det deles ut veldig mange lykkepiller på Gaza i disse dager, for eksempel, eller nakkekrager i Zimbabwe,
Videre tror jeg at slike diagnoser er veldig lite populære i land der helsevesenet er privatisert, siden bevisbyrden nok er en litt annen når det er forsikringsselskapet som betaler enn når det er NAV. Dette er en diagnose som er vanskelig å bevise såpass kraftig at det holder i en kritisk rett, og de store helseforsikrerne i land jeg ikke liker å sammenligne oss med, bruker de midlene de har for å slippe å betale ut penger til syke. Det ville ikke forundre meg om slike land også har en lav frekvens av fibromyalgi og ADHD.
At whiplash var en motediagnose er sikkert riktig. Det vil jo avhenge av hvordan vi definerer “mote”. Men vi må ikke glemme at det tross alt er leger, og ikke snåsakailler, som har skrevet under på sykemeldingene.
Flopsy Reply:
January 31st, 2009 at 12:27 am
Jeg kan ikke ta kvelden helt, for her det så mye interessant som blir diskutert. Og Lasse har mange gode poenger, synes jeg. Et annet poeng er at når diagnoser er “ferske” så vil det som regel være slik at mange får denne diagnosen på kort tid. En del av skadene kan være gamle, men diagnosen kommer i etterkant- når man har bestemt hvilke kriterier som må til for at den kan fylles. Så folk med nakkeplager hadde tidligere nakkeplager. Med innføring av whiplash-begrepet tok de kanskje kontakt med legen igjen, og fikk undersøkt om de også kunne ha dette. Og det hadde nok helt sikkert noen av dem.
At ting er en motediagnose har også flere aspekter. Det ene er at motediagnoser blir mye omtalt, og dermed raskt blir godt kjent. Det betyr selvsagt at det kan være aktuelt for enkelte å forsøke å få seg en slik diagnose. Og der er diagnoser som er basert på selvrapportering og symptomer som ikke nødvendigvis er lette å objektivt bekrefte, mer egnet til “juks” enn diagnoser som baserer seg på blodprøver og røntgen. Men juks er vel heldigvis ikke så vanlig?
Og det dreier seg kanskje ikke om juks heller, men oftere om langvarige diffuse plager som er vanskelig å finne ut av. Og da er det kanskje fristende for legen å ty til en whiplash-diagnose, heller enn å kalle det diffuse nakkeplager? Grensegangen her er vel ikke så klar, uansett.
En annen ting er at leger naturlig nok vil være obs på nye diagnoser som er mye omtalte. Det vil trolig føre til at mange blir diagnostiserte, dvs at man oppdager mange av dem som har dette problemet.
Jeg var nylig på en forelesning om demens, og der fremhevet foreleseren at sjansen for å få diagnosen Lewy-body demens (en spesiell type demens, noe ulik fra Alzheimers) er klart størst om man bor i Rogaland. Hvorfor? Ikke fordi at den typen demens er vanligere i Rogaland, men fordi de på sentralsykehuset der har spesiell ekspertise på denne diagnosen, og dermed er bedre til å skille Lewy body demens fra andre typer demens enn man er i andre deler av landet.
Jeg snakket meg kanskje litt bort her, men dette er jo spennende. Og når det er sagt, så er whiplash-diagnosen mye mindre vanlig nå enn før. Det kan ha mange forklaringer. Som for eksempel at legene bruker andre begreper for å omtale plagene. Og at man har funnet bedre behandlingsformer, og dermed unngår at så mange får kroniske plager.
Heia vitenskapen?
Mitt personlige problem i den her saka, er at jeg følger skeptikerne halvveis på veien deres. Har ingen problemer med å le av humbug og sjamaner (bortsett fra at jeg synes det er svinaktig interessant da, men da foretrekker jeg skikkelig ritualmagi og slike ting, det er mye tøffere!) og bizarre behandlingsformer og fengshui og hva det nå heter alt sammen. (er kiropraktikk alternativt nå, forresten?) Helt greit. Jeg tror ikke på slikt (selv om jeg mer enn gjerne leser om det og er fascinert av det) Men så faller jeg av når de samme Skeptikerne så ofte går inn i en hodeløs dyrking av vitenskapen, og ser alle svar på alt der (i NATURvitenskapen da, sjølsagt, for alt annet enn naturvitenskap er jo ikke egentlig vitenskep men bare noe som nesten er sånn alternativ-møl, egentlig, må vite). De ender så ofte opp i en slags vitenskapsisme, en tror på at (natur)vitenskapen kan gi alle svar på alt og løse alle problemer, en tro på en vitenskap som ganske ofte er en tro på idealet vitenskap mer enn på realiteten vitenskap. En tro som ofte får regligiøse trekk, blant annet gjennom at det ikke finnes rom for tvil (til tross for at organisert skeptisisme som kjent skal være en av vitenskapens sentrale kjennetegn), og at kjettere (dvs alle som ikke deler troen på vitenskepen helt og fullt) blir forfulgt uten nåde (heldgivis mest med ironi og sarkasmer og latterliggjøring enn med kjetterbål, det skal sies). Jeg er jo, som du vet, en Tviler, jeg føler at alle trossystemer som avviser enhver tvil om sine egne grunnleggende dogmer, er litt skumle, uansett om de heter islam, kristendom eller vitenskapsisme.
Så ja, alternativ medisin er tvilsomme greier (selv om hva som er alternativt og hva som ikke er det ,er historisk og sosialt konstruert, og dermed en smule omskiftelig), men skolemedisinen er jaggu tvilsom nok den også. Som jeg har spurt i et par andre debatter rundt omkring; jeg lurer på hvilke av dagens etablerte medisinske metoder som i morge blir omtalt på linje med lobotomi?
[Reply]
Lasse G. Dahl Reply:
January 31st, 2009 at 2:53 am
Dersom kiropraktikere er alternative, er jeg en tro tilhenger av alternativ medisin! Men etter som de faktisk kan sykemelde folk, tviler jeg på at de er ansett som «alternative».
[Reply]
Skolemedisinen springer jo ut av alternativ medisin selvfølgelig, og har tatt opp i seg elementer som en gang har vært alternative, eller “naturlige”. Lobotomi er jo et skrekkeksempel på hvor galt det kan gå, men man kan forsåvidt diskutere om lobotomien var et resultat av vitenskapen, eller om det var et resultat av spekulasjoner, og hadde det ikke vært for vitenskapen hadde vi kanskje ikke sluttet med lobotomeringen heller?
Fokuset på etikk er forhåpentligvis så stort i dag at ingen av dagens medisinske metoder vil bli omtalt på linje med lobotomi om ti-tyve år, men det vil sikkert ikke overraske noen om man i fremtiden vil se tilbake på vår tids psykiatribehandling med litt vond smak i munnen, hva vet jeg?
Jeg må sitere Indregard igjen, posten hans er mye bedre enn min:
Vitenskapen er menneskenes viktigste oppfinnelse. Vi har gått fra å bevege oss i undring rundt i et uforståelig univers, til å være i stand til å forstå noe så mystisk som utviklingen av vår egen art — fra alge til ape. Vi har gått fra å drepe små barn med atferdsproblemer i skogen til å forstå barna og gjøre livet med atferdsproblemer håndterlig og bra. Vi brant kvinner som hevdet at kvinner var i stand til mer enn å passe barn på bålet for bare tre hundre år siden. Nå tar vi debatten om kjønn på blogger og i aviser.5 Vitenskap og den vitenskapelige metode er årsaken til den massive utviklingen i forståelse som menneskearten har opplevd de siste tre hundre årene. Likevel må den forsvares.
http://indregard.no/2009/01/29/hva-er-alternativet/
Man kan jo frykte at etter at Banjo-Hanssen og Helga Pedersens omfavning av healing, og nå også Ballos bønnevers mot blødning er et steg på veien mot innføring av kreasjonsundevisning i skolen, og at den alternative bransjen kan fortsette å unndra seg vitenskaplige undersøkelser med forklaringen om at det de driver med er noe helt annet, noe som unndrar seg, eller er hevet over vitenskapen?
[Reply]
Er jo nettopp slik halleluja-vitenskap jeg blir litt matt av. Den ser aldri vitenskapens tvetydighet, og den ser heller aldri at grensene mellom vitenskap og ikke-vitenskap kan være svært så flytende. Det blir svart/hvitt, det gode og det onde. Vi kloke i dag, og de dumme andre, i fortien. Historien om en lineær utvikling mot stadig høyere mål. Veldig idealistisk, men litt uhitorisk også?
Jeg er enig i at vitenskap er utrolig viktig, og må forsvares. At vitenskap er en av de sentrale kildene til menneskelig utvikling. Helt enig i det. Ellers hadde jeg vel ikke vært forsker. Men aldri ukritisk. Aldri religiøst?
Og jo, jeg tror nok mye vi i dag oppfatter som vitenskapelig bevist mdsin, i framtiden vil bli oppfattet som den mørkeste overtro? Menejg er jo ikke sikker. Jeg tviler, vettu
[Reply]
Det er på en måte noe litt uvitenskapelig i en slik framstilling av vitenskapen?
[Reply]
Nja, det finnes vel både god og dårlig vitenskap, og det er selvfølgelig all grunn til å være skeptisk selv om sannheten hevder å være vitenskaplig belagt. Men allikevel og alt det der, jeg er mer bekymret for forakten for det intellektuelle, Helga Pedersen som er sinna på “forskerne på Blindern”, enn jeg er for dårlig vitenskap.
Og den moderne medisinen vil forhåpentligvis fortsette å utvikle seg, og gjøre noen av dagens metoder gammeldagse, men de mørkeste kapitlene, som lobotomien, tror jeg vi har lagt bak oss nå. Jeg har vanskelig for å se hva vi har i dag som skulle kunne være like ille.
[Reply]
Skolemedisinen/Legevitenskapen får et lite troverdighetsproblem her. På den en sida forvalter de tradisjonelt sannheten, det er de som er vitenskapelige og ordentlige og metodiske her.
Men på den andre sida ligger det i skolemedisinens natur alltid å være i utvikling, av samme grunn: Alt må testes, alt må prøves på nytt, ingen sannheter varer evig. Og da ser det jo ut til at de aldri er sikre på noe som helst, og det kan de jo ikke innrømme, for da mister de troverdighet.
Jeg så to minutter på RedaksjonEn i går, og Sofie Lea, som representerte de alternative og åndelige, klarte å si noe sånn som “20.000 besøkende på Alternativ-messa i løpet av en helg, da kan man spørre hvor mange som var i Kirken” Og da roter vi sammen skitt og kanel, ass. Hva er “alternativt”, egentlig? Alternativ til hva? Hva snakker vi om her?
Jeg var på Alternativ-messa for endel år siden, og det var skikkelig gøy! Alt fra yoga, massasje, lesing av aura og til bygging av miljøvennlige halmhus. Pluss endel delfiner. Og en og annen pinsevenn. Og det var der jeg fant ut at Stephen Seagal var en reinkarnasjon av en tibetansk lama. Priceless!
[Reply]
Ja, jeg hørte Lea sa det der, på det programmet til Christian Strand var det vel, og da slo jeg av… synd de ikke intervjuet delfiner i stedet?
[Reply]
Christian Strand, selvfølgelig. Hvordan kunne jeg? RedaksjonEN ser jeg jo ikke på så lenge som to minutter.
[Reply]
Hjorthen Reply:
January 30th, 2009 at 10:45 pm
Bra Anne! Programmet til Strand er vel forresten tidvis ålreit det.
[Reply]
“Det rare er at det knapt finnes rapporter om nakkeslengskader etter å ha kjørt radiobil, det er ikke noe utbredt problem blant rallycrosskjørere, eller folk som kjører sånne demolition derbys, og kanskje er igjennom hundrevis av bilkrasj gjennom karrieren.”
Som innehaver av det en fysioterapeut en gang kalte “den svakeste ryggraden jeg noen gang har sett” må jeg bare nevne at når man vet at man har svak rygg og lett får problemer med den, så holder man seg unna det meste på tivoli, og man blir ikke rallykjører (til tross for at det var den store drømmen en kort periode da jeg var yngre).
Bil kjører jeg derimot fortsatt, det er lettere å gi opp noe gøy en gang i blant enn noe praktisk man har bruk for daglig.
[Reply]
Jeg er vel ikke sikker på at styrke har så voldsomt mye å si i forhold til nakkeslengskader, det hjelper neppe så mye med styrke når du blir påkjørt bakfra i noe fart. Men dette får vi nesten overlate til Flopsy å uttale seg om
[Reply]
Akkurat i forhold til bilkollisjoner så tenker jeg at det er kreftene (og retningen på kreftene) som oppstår i krasjet som i hovedsak avgjør hvilken skade som oppstår. Ofte er kreftene så store at man uansett ikke klarer å “holde igjen”. Det fine med nakkestøtter i bil er jo at de begrenser hvor mye sleng hodet kan få bakover.
I tillegg kan selvsagt oppfølgingen i etterkant ha betydning. Nakkekrager ble mye brukt før, og med uheldige konsekvenser. En krage er ok som akutthjelp, men brukt over tid så fører det til at nakkens muskulatur svekkes, noe som igjen gir ytterligere nakkeproblemer. Ond sirkel, med andre ord. Jeg jobber ikke så mye med nakke og nakkesleng i det daglige, men mener å ha forstått at det er viktig å jobbe opp igjen en god kontroll av nakken etter slengskader- heller enn å sysle med passive behandlingsformer som massasje og krager.
Men svak muskulatur i ryggen kan absolutt være et problem det, og gi muskelsmerter og den slags. Det kan nok også gjøre at man lettere får vondt etter f.eks tivoliturer, hvor kreftene er større enn i vanlige aktiviteter, men forhåpentligvis litt mindre enn i en bilkollisjon.
Men nå er det jo helg, så jeg skal ikke kjede dere mer med muskelprat
[Reply]
Det var ikke musklene mine det var noe i veien med, men selve ryggraden, altså beinene. Det skal veldig lite til før det glir ut og jeg får ryggproblemer, så det er for det meste bare musklene som holder ting på plass..
Før jeg fikk kyssesyken hadde jeg mye muskler, så det gikk ganske greit, men etter at jeg hadde tilbragt et år for det meste i liggende stilling under kyssesyken var der ingen støtte lengre og ryggen var helt kaos. Det er genetisk, på begge sider av familien, så det måtte komme uansett, bare ble litt plutselig.
Anyway, det var ikke så viktig, bare tenkte på det når jeg leste kommentaren, at jeg gjør ikke noen av de tingene på grunn av ryggen..
[Reply]
Den tradisjonelle medisinen (altså skolemedisinen) tar seg bra av klart definerte plager. Med de udefinerte, diffuse blir det straks litt vanskeligere. “Jeg har vondt omtrent her, litt sånn av og til”
Så da får vi diagnoser skolemedisinen kan takle, og som byttes ut etterhvert som de ikke klarer å gjøre noe med dem: Amalgam-forgiftning, fibromyalgi, virus på balansenerven, candida, whiplash…(ikke helt sikker på om ME passer inn her) Noen ganger er det en dekkende diagnose, andre ganger ikke.
Alternative behandlingsmåter kan sikkert hjelpe på symptomer som utmattelse og murrende smerter. En behandler med god tid og uten reseptblokk høres fint ut, piller gjør det ikke.
[Reply]