web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Jom jom røsk meg i Bjella!

Det er delte meninger om Stein Torleif Bjellas plate Heidersmenn her i Hjortheheimen. Flopsy synes tekstene er fine, men at det musikalske blir litt monotont og småkjedelig. Jeg synes det er den beste norske plata jeg har hørt på aldri så lenge. Sånn sett representerer vi vel i grunnen ganske godt mottagelsen denne plata har fått i pressen, der karakterene svinger fra heiderlege firere, og opp i panegyriske femmere og seksere.

Selvfølgelig er det jeg som har rett.

stein_torleif_bjella_heidersmenn_preview

Plata sparker pent og pyntelig i gang med morsomt ordspill i tittelen, Visepsykiatri er en vise helt på det jevne om en fyr som trenger noe å fordype seg i for å slippe å tenke på dama. Greit nok, men allerede i andre spor legges lista høyere, og blir der nesten hele veien ut. Redningsmann handler om den rebelske jenta. Hun som bare hang sammen med gutta, hang på kjøpesenteret på lyse dagen, og hadde et illsint temperement. Skjønt, egentlig handler det vel om han som ser henne på avstand. Han som ville ofret alt for hennes skyld. Han som ser at det hun trenger er en redningsmann. En som kan slåss, og holde kjeft.

Men siden redningsmannen altså er bedre på å slåss enn å snakke så blir det aldri mer enn en avstandsforelskelse. Redningsmannen venter i blomsterenga, klar for kjærleik på vår jord, mens hun raser videre sammen med de slemme gutta på avisidesliggende bygdeveier.

Det er dette som er Bjellas prosjekt. Han gir en stemme til den tause mannen fra bygde-Norge. Han som ikke er så god til å snakke om følelsene sine. Han som stenger det inne i seg. Han som gjør så godt han kan, men alt for ofte opplever at det ikke er godt nok.

Joda, vi møter den litt tafatte norske mannen her også. I tittelsporet forteller refrenget oss at du aldri vet når sviket kommer, men du kan ta deg faen på at det alltid rammer en hedersmann. Versene gir imidlertid hele historien, og sviket er ikke annet enn at vår mann må klare seg aleine med hagestell og middagsstyr etter at mora hans blir lei av å stelle for ham og drar sin vei. I Kamerat mot kamerat har bestekameraten stukket av med kona hans, og teksten handler om alt han burde ha gjort, men han gjør ingenting som helst.

Men det skal Bjellas menn ha, de syter og klager ikke unødig. De okker seg ikke over at her er så underlig. Klager ikke over eksistensen. De sliter ikke med å finne sin plass i tilværelsen. De tar det som måtte komme med stoisk ro og lakonisk humor. Sjå kor augo mine renn, hjartet mitt blør. Psykisk kan du vera sjøl.

I Kalas havner vi på en ganske typisk bygdefest med variert persongalleri. I Øvre Ål Resort stikker sangens helt til byen for å bli den nye Olav Thon, men ender opp med å jobbe som pleieassistent på Ullevål Sykehus, høre på Språkteigen, og lengte hjem. Men som det viser seg så kan man aldri egentlig dra hjem igjen. Romantisk kjærlighetssong er akkurat det, mens Lite peng, og Potensial vender tilbake til bygda og den norske bygdemannen igjen før det hele rundes av med den fine Tiger på Sundretur.

På YouTube kan du finne primitive videoer av et par-tre av sangene, blant annet Kamerat mot kamerat, der videoen er spilt inn på et nedslitt kjøkken, og alt vi ser er Bjella alene med gitaren. Det gir meg assosiasjoner til Springsteens mesterverk Nebraska, som The Boss gjorde alene på kjøkkenet med en åtte spors båndopptager. Kanskje er ikke sammenligningen helt ueffen? Akkurat som Springsteen på Nebraska gir en stemme til den vanlige amerikanske arbeiderklassen, med en nerve han bare unntaksvis har klart å gjenskape siden, så vandrer også Bjella ut med gitaren og skildrer vanlige mennesker i dagens bygde- norge. Mennesker som ellers ofte er fraværende i det daglige mediebildet, og gjerne blir fremstilt som karikaturer eller stereotyper de få gangene vi møter dem.

Men Bjellas mennesker er ekte. Ekte heidersmenn.

2 Comments

  • 18 March, 2009 - 12:46 pm | Permalink

    Jeg har jo blitt litt forelsket i Kamerat mot kamerat, daglig P1-lytter som jeg er. Fin! Trist! Og føles sann, man gjør jo som regel ingenting, man er bare lei seg. Og fruen som vil spankulere upp og ned må jeg jo smile litt av. Og jeg liker kjøkkenklimprevideoene.

    • Hjorthen
      18 March, 2009 - 8:05 pm | Permalink

      Se her ja, her har vi en kvinne som vet hva hun snakker om!

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: