Marta Breen skriver både i Dagbladet og på egen blogg om hvordan tegneserieromanen er populær som aldri før, mye på grunn av at disse appellerer til et eldre publikum, og tar opp seriøse temaer. Persepolis, Pyongyang, Palestine, Tepper og Sorte Hull er bare noen av mange gode eksempler. Men det er kjekt at noen også går andre veien.

Nick Harkways debutroman er nemlig intet mindre enn en romantegeneserie, en roman som riktignok forteller sin historie i setninger og bokstaver, en uhorvelig mengde av dem faktisk, helt uten bruk av ruter, men den beskriver allikevel et univers som til vanlig kanskje trives best i tegneserienes verden. Og Harkway bryr seg ikke om å appellere til dem som ønsker seg seriøse temaer og bunnløs ærlig selvbiografi. Her er det humor i førersetet, med action godt plassert i passasjersetet med hagla klar til skudd.

The Gone-Away World starter i en navnløs bar i en utpost et eller annet sted i en verden som har gått av hengslene. En liten fillekrig i et land som ingen egentlig bryr seg om har fått britene til å ta frem sitt nyutviklede våpen, en gå-vekk bombe, som skal være et rensligere alternativ til atomvåpen. Men noe går galt, og snart er jorden full av monstere og demoner i det marerittene våre blir til virkelighet. Ja, på ordentlig.

En lang krig senere har det mystiske firmaet Jorgmund fått kontroll på situsajonen. En rørledning kalt The Jorgmund Pipe snor seg rundt jorden og pumper ut et stoff kalt FOX som holder monsterene unna.

Når vi kommer inn i historien har The Jorgmund Pipe tatt fyr, og på denne navnløse baren befinner våre helter seg, størst av dem er Gonzo Lubitsch. Vi møter også hans beste venn, som er den som forteller historien, og en hel gjeng med tidligere elitesoldater som nå livnærer seg som best de kan med transport og beskyttelsesoppdrag i denne nye og herjede verdenen.  I løpet av første kapittel har de fått slukking av brannen som oppgave, og de gir seg lystig i vei for å redde verden.

Men før vi får vite hvordan det går kastes vi tilbake i tid, til barndommen til Gonzo og vår forteller, til deres oppvekst, og vei gjennom livet. Vi får vite hvordan verden ble forandret, og på ferden treffer vi på både ninjaer og pirater.

Og så er vi tilbake til The Jorgmund Pipe, der historien plutselig tar en vending som ihvertfall ikke jeg forutså, og derfra og ut er det non-stop action.

Hadde jeg lest denne boka for en del år tilbake ville jeg ganske sikkert vært overstrømmende begeistret. Noe av det morsomste jeg hadde lest, en fabelaktig leseopplevelse, bladibla. Men nå er jeg gammel, kjip, og har innsett at resten av livet består av et begrenset antall bøker. Jeg har dermed i større og større grad lært meg å sette pris på et språk som skjærer til beinet, fortellinger som utelater det som ikke er nødvendig. I perioder lar jeg meg frustrere av Harkways digresjoner, han er pratsom og skjærer av gårde både hit og dit. Det betyr ikke at han noen gang mister fokus på det som teller, det betyr bare at han bruker litt tid på å komme dit.

Dette er mer en personlig betraktning enn kritikk mot selve boka, Harkway vet hva han gjør, og han gjør det bra, opp i gryta hiver han et utsøkt utvalg av de klisjeene vi ikke kan unngå å elske. Den hissige sersjanten med mitraljøsekjeft og et hjerte av gull under sitt tøffe ytre, den gamle kung fu-mesteren som i beste Miyagi-stil lærer sine elever både om å slåss og om å leve. Tøfftøffelitøffe leiesoldater, og et post-apokalyptisk landskap vi kjenner fra utallige b-filmer. En liten dæsj romantikk.  Etterhvert som jeg lar meg rive med i historiens gang så blir frustrasjonene mindre og mindre, og når det hele kulminerer i et klimaks der ninjaklan møter ninjaklan, og vår helt går hand til hand mot selveste superninjasjefsskurken, så er det ikke annet å gjøre enn å applaudere denne miksen av det meste som er kult her i verden.

Nick Harkway har forøvrig en far som skriver bøker også, han er foreløpig litt mer berømt enn sønnen, og skriver under navnet John Le Carre. Onde tunger hvisket om nepotisme når junior fikk 300 000 pund for denne boka, det er en uhorvelig sum med penger til en ukjent forfatter, men la nå for all del ikke det stå i veien for leseropplevelsen da.

Harkway fremstår som en slags P.G.Wodehouse i fantasyformat, hadde jeg lest Douglas Adams er det ikke utenkelig at han hadde vært et godt sammenligningsgrunnlag, men siden jeg fortsatt har Adams til gode får vi ta Terry Pratchett i stedet. The Gone-Away World er omtrent slik Pratchett kunne vært om han hadde lagt litt større vekt på historien og spenningen, og litt mindre på humoren og satiren.

For The Gone-Away World er først og fremst et heidundrende eventyr der Harkway tar historien akkurat seriøst nok til at det blir spennende, men aldri høytidelig nok til at det er noe poeng å kritisere ham for at historien finner sted i et alterntivt univers som har nøyaktig den samme populærkulturen som vi har i vårt (Både Star Trek og Star Wars nevnes f.eks), eller at en apokalypse som koster fire millarder mennesker livet behandles med tilsynelatende letthet av både forfatter og karakterer. (På den annen side: Hvordan skulle den ellers behandles?) Jeg har ikke klart å finne noen store huller i historien, men det kan være fordi jeg ikke har lett etter dem, for hvorfor skulle jeg nå egentlig det? Det er bare en måte å lese denne boka på:

Man må bare gi seg over.

Og så er det bare å vente på Avils skjønnlitterære debut, kanskje er den også verdt noen pund?
Mere bokstoff på eminente Bokmerker, som intervjuer den skrivebordsryddende bloggdronningen denne helgen.
og Bloggurat har selvfølgelig hundrevis av poster tagget med bøker, bok og litteratur.

Related posts:

1. Hjorthen leser bok: Mødre og andre monstre
2. Hjorthen leser bok: Den merkelige hendelsen med gutten i den boka
3. Hjorthen leser bok: Stranger things happen
4. Hjorthen leser bok: Song for Eirabu – Slaget på Vigrid
5. Hjorthen leser bok: Gotisk steampunkgrøsserkrim fra Norge