Sorg i nye medier
photo credit: Markus Bollingmo
Aftenposten brukte to sider på sorg og følelser i nye medier på torsdag, med utgangspunkt i bloggen og Facebookgruppene til støtte for Susanne Auke, som det jo heldigvis går bedre med, samt Regine Hansen Stokkes blogg om sin svært alvorlige kreftdiagnose, og Arachne/Gunn Hild Lems poster om ektemann Steinar Lems sykdom og død.
Det er et spennende tema.
En av dem som man har snakket med er lederen for Senter for krisepsykologi i Bergen, Atle Dyregrov, og det er vel et naturlig valg om man vil ha en fagperson til å si noe om dette. Han sier at han skrev en artikkel sammen med kona for en del år siden om hvordan internett ville redusere både sosial kompetanse og sosialt samvær. I ettertid har de fått både rett og feil sier han, noe er redusert, noe er økt, og veldig mye har blitt annerledes.
Det virker dog som om Dyregrov har fått litt større tro på den nye teknologien siden den gangen, for nå sier han at selv om det fortsatt er mye vi ikke vet om det å bevege seg i det nye teknologiske landskapet, så vil vektstangen som regel falle ned på plussiden.
Fordelene ved å bruke de teknologiske mulighetene er større enn ulempene.
Så langt alt vel, men etterhvert beveger Dyregrov seg litt ut på viddene. Han sier:
–Forskjellene blir større mellom de få som når igjennom, og de mange som ikke gjør det. De som «selger» best i den nye medievirkeligheten vil få enorm oppmerksomhet, de andre vil knapt synes. Sånn sett vil ulikhetene bli forsterket, de ressurssterke vil også kunne utnytte disse kanalene best.
Dette som en kommentar til at Aftenposten sier noe om at der Susanne har fått massiv oppmerksomhet både i mediene og på nett, så døde det fem andre i trafikken samme helgen som ikke har fått i nærheten av den samme oppmerksomheten.
Men sorg er da ikke en kamp om å få mest mulig oppmerksomhet?
Vi vet jo at mediene opererer med et slags hierarki i forhold til dødsfall, der oppmerksomheten styres i retning av barn, ungdom, kjente mennesker, eller spektakulære hendelser. Aller helst i en kombinasjon. Utover det er ikke død og sorg så fryktelig interessant for pressen. Dette speiler vel sannsynligvis et eller annet dypt inne i menneskesjela. Bygda er i sjokk, folk tenner lys og kommer med blomster til ulykkesstedet om en tenåring har dødd i en trafikkulykke. En femtiåring som dør i skogen etter en ulykke under vedhogst får ikke den samme oppmerksomheten.
Og man vil sikkert kunne finne igjen dette hierarkiet i de nye mediene, men i motsetning til Dyregrov tror jeg at nettet heller enn å øke forskjellene vil kunne bidra til at også de som ikke er funnet verdige til medieomtale og krisepsykiatri kan finne en arena utenfor de aller nærmeste der de kan snakke om sorgen. Om man der blir lest av 40 000, slik som bloggen om Susanne, eller om man blir lest av 4 000, 400 eller 40 er ikke nødvendigvis så viktig. Kanskje er det til og med bedre å bli lest av 4 stykker som gir nyttig respons, enn å bli lest av 40 000 og bli nødt til å stenge kommentarfeltet på grunn av respektløse og sårende kommentarer?
Er det et område der lesertall og graden av oppmerksomhet ikke burde være så himla viktig så er det vel dette?
I tillegg til selve nyhetssaken om hvordan sorgen har inntatt blogger og Facebook skriver Mala Wang-Naveen en kommentar der hun kommer med flåsete spørsmål om hvordan det er hvis noen dør i skogen, og ingen twitrer om det, har det virkelig skjedd? Hun er visst bekymret for at det multitaskende menneske er i ferd med å ende opp som overfladiske konsumenter av andres liv.
Hva om vi i stedet for den personlige klemmen, begynner å e-føle, sørge i flyktige øyeblikk – ute av stand til å egentlig fordype oss i andre menneskers situasjon? Om vi, raskere enn vi kan fordøye, multitasker oss inn og ut av andres livskriser? Kan det ikke være en fare for at vi ender opp som overfladiske konsumenter av andres liv?
Men er det nå så sikkert at den personlige klemmen er noe mer ektefølt enn en kommentar på en blogg?
Det er mulig vi klarer å ta inn over oss sorgen til naboen, eller kollegaen som vi deler kontorlandskap med, men vi skal kanskje ikke så mange hus bort i gata før vi ikke orker å fordype oss i vedkommendes situasjon. Handler det om kollegaen i etasjen over, som vi bare så vidt er på hils med, så multitasker vi oss oftest ganske kjapt ut av den livskrisen igjen? Overfladiske konsumenter av andres liv er vi nok alle sammen. Det betyr ikke at vi ikke er i stand til å ta inn over oss andres livskriser, men vi kan umulig ta inn over oss alle livskriser vi kommer over.
Og at stadig flere av oss er høyst tilstedeværende på nett gjør kanskje at vi møter flere livskriser enn før. Selv om vi ikke kan ta alle innover oss tror jeg allikevel det er en god ting. Sorg har vel gjerne hatt en tendens til å være en temmelig privat greie? Noe man ikke vil plage andre med, og noe andre helst vil unngå å bli plaget med, i hvert fall når det har gått litt tid?
Men nå har den digitale kommunikasjonen og de nye mediene bidratt mye til å viske ut skillet mellom offentlig og privat. Det kan nok ha sine sider, men i forhold til sorg så tror jeg det hovedsaklig er en god ting.
Bildet som illustrerer denne posten er tatt av Markus Bollingmo, og er publisert på Twitter Flickr med en CC-lisens. Der skriver Bollingmo følgende om bildet: My father passed away this friday, 49 years old, after battling cancer for 9 months. It is hard, but at the same time it couldn’t have happened in a more perfect way. I am very proud to have been raised by this man.
Godt skrevet.
Min bekjentskapskrets består av flere hundre mennesker, jeg vet ikke om jeg hadde klart å ta alt det vonde de opplever med meg som om det skulle vært mitt eget. Tror det ville blitt vanskelig å komme opp til overflaten igjen.
Det er ikke én ulykke jeg leser som ikke får meg til å tenke på hva de pårørende går igjennom, men det kommer ikke noe godt ut av å grunne på det.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 27th, 2009 at 2:23 am
Takk!
Wang-Naveen tar forresten feil om hun mener, slik det kan virke som at hun gjør, at mennesker vi kun kjenner via nettet er en slags annenrangs bekjentskapskrets. Det er flere i den nettbaserte bekjentskapskretsen min som jeg kjenner bedre, og kommuniserer bedre med, enn de fleste av de jeg kjenner i såkalt RL.
[Reply]
Klokt om et tema du kan mer om enn de fleste. Min opplevelse av dette er at Nettet gir oss muligheten til å klemme hverandre oftere. At flere får muligheten til å vise omsorg for hverandre er en udelt god ting. Men vi må samtidig ivareta folks rett til å dø i fred, å stå fram må fortsatt være noe man velger.
Personlig setter jeg sosial omgang på nettet nesten like høyt som fysisk omgang helt generelt. Vi (eller i hvert fall de jeg snakker med på nett) har en tendens til å tenke før vi snakker her ute, de gode diskusjonene får en klarhet man ikke finner i den fysiske virkeligheten. Ta deg og meg som eksempel: vi kjenner hverandre ganske godt nå etter å ha vanket i hverandres nettsfære i mange år. Vi møtes også fysisk en gang i året i Katakombene (hun som ordner med booking er forresten på ferie så datoen blir ikke klar før om noen uker). Jeg tror likevel vi måtte trene ganske lenge for å kunne kommunisere like godt i den fysiske verden.
Akkurat det å hjelpe til med å bearbeide sorg er også lettere på nett fordi vi har tid til å formulere oss, og det er lettere å se ting klart. Om ordene kanskje ikke alltid får like stor tyngde hos den som sørger er de i hvert fall minst like kloke.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 27th, 2009 at 2:35 am
Jeg hadde et avsnitt i denne posten som jeg klippet ut, og ikke fant noen naturlig plass å sette inn igjen, men det handlet om at en av de fine tingene med nettet var at det også kan være en arena der man slipper å sørge. Man trenger i hvert fall ikke gjøre det hele tiden. Når jeg ser tilbake på postene fra den fæle sommeren for tre år siden så var det egentlig ikke så veldig mange postene jeg skrev om det, og jeg var overraskende fort i gang med å skrive vanlige poster igjen. Og det synes jeg var en fantastisk egenskap med nettet, at det var så fleksibelt at jeg ikke bare kunne sørge, men at det også var rom for å gjøre noe helt annet når jeg følte for det. Det er atskillig vanskeligere i RL på mange måter.
Og jeg opplevde i hvert fall at hvert eneste av ordene som ble sendt meg på nett veide mye, og at de faktisk hjalp også. Når jeg kjenner på meg selv hvor vanskelig det er å si noe vettugt f.eks til Arachne om hennes tap, så blir jeg fryktelig imponert, og enda mer takknemlig, over hvor flinke folk faktisk var til å finne ord som betydde noe.
Og ja, jeg setter også veldig pris på sosial omgang på nett!
[Reply]
Fred Ut Reply:
June 27th, 2009 at 9:45 am
Det der er et interessant moment, som henger sammen med det jeg forsøkte å si om klarhet i kommunikasjonen. Folk som møtte deg på ordentlig den sommeren og kjente deg måtte alle ta stilling til det som hadde hendt dere, mens de som kommenterte på bloggen din kunne øye seg med å ta stilling til det du skrev.
[Reply]
Fin post, Hjorthen! Jeg kom til å tenke på at det som skjer nå med Michael Jackson er en slags kollektiv, mediert sorgprosess.
Inga Marte Thorkildsen sliter forresten nå med dypt rasistiske og kjipe kommentarer etter at broren hennes ble drept av en innvandrer. Det er mange fallgruver her i offentligheten.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 27th, 2009 at 2:40 am
Ja, jeg tenkte på Jackson og alt som ble sagt i den forbindelse f.eks på Twitter. Det føyer seg jo inn i rekka over andre dødsfall de siste 20 åra. Diana, Kong Olav, og så lurte jeg på om denne kollektive formen for sorg er noe nytt, eller om kjente menneskers død alltid har hatt elementer av dette?
Jeg tenkte på Inga Marte også faktisk, og kanskje er det sånn at nettet faktisk egner seg dårligere for kjente mennesker i forhold til å vise frem sorgen sin?
Åpent kommentarfelt har sine sider ja.
[Reply]
Fin post, fint tenkt.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 27th, 2009 at 2:41 am
Fin kommentar
[Reply]
Fred Ut Reply:
June 27th, 2009 at 9:47 am
Men er det virkelig så få blogglesere at en post som denne på en side som din ikke genererer mer diskusjon enn dette? Synd.
[Reply]
Fred Ut Reply:
June 27th, 2009 at 9:48 am
Og med det mente jeg selvfølgelig at Ogjegbares kommentar var fin, men det burde vært mange fler av dem.
Hjorthen Reply:
June 27th, 2009 at 9:30 pm
Jeg vet ikke hvordan det er hos andre, men mitt inntrykk er i hvert fall at selv om besøkstelleren fortsetter å vise ganske høye tall, så har det blitt merkbart mindre aktivitet i kommentarfeltet. Det er mulig det er litt min egen skyld, jeg har ikke vært så flink til å følge opp kommentarer en stund nå. Og så kan det være at noe av kommunikasjonen som før foregikk i kommentarfelt nå går på Twitter?
Jeg har ganske lang erfaring med “sorg på nett”, og har stort sett ikke opplevd noe negativt i forhold til dette. Jeg vet derimot at andre har det, så det er forståelig at en del velger å ha lukkede fora der kun “likesinnede” får slippe til.
En blogg med åpent kommentarfelt kan dessverre føre med seg mye grums (jf. Inga Marte), men jeg har inntrykk av at folk stort sett viser respekt og omsorg når noen deler av sine aller vondeste opplevelser.
Da jeg kom på nett ca. halvannet år etter at sønnen min døde, åpnet det seg en helt ny verden for meg. Jeg traff så mange med samme opplevelser og det betød veldig mye for meg den gangen. Ikke noe “sekunda vare” over den kontakten, flere av de jeg ble kjent med har jeg møtt IRL (i USA), og vi har stadig kontakt med hverandre.
Jeg er jo med i en forening for foreldre som har mistet barn, og der har vi flere ganger diskutert dette med sorg på nett. Enkelte er meget skeptiske og mener det blir en flukt og at man fjerner seg fra de “ordentlige” menneskene. Selv er jeg ikke i tvil om at fordelene er mange. På nett kan du finne noen å snakke med der og da, om så det er midt på natta. (Barrieren for å ringe til noen og be om hjelp vil jeg tror er stor for de fleste, spesielt om natta.)
Har jeg rota meg langt bort fra tema i posten nå? Muligens. Fin post, i hvert fall! Og sterkt bilde…
[Reply]
Kjersti S. Reply:
June 27th, 2009 at 3:05 pm
Jeg fant deg, Hjorthen, og kona di den sommeren. Helt tilfeldig var jeg innom for første gang hos deg da sønnen deres døde. Det var mitt første møte med en del av bloggverdenen som var mer seriøs og mer “utleverende” enn jeg hadde møtt til da, med min korte reisetid på nettet.
Jeg ble først veldig forskrekket og skyndtet meg ut, men kom tilbake dagen etter og leste mer. Jeg tror kanskje at det er derfor jeg er blitt i bloggverdenen, noe som både alderen min og miljøet mitt skulle virke imot.
Så, tusen takk. På alle måter.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 27th, 2009 at 9:32 pm
Jeg vet nå ikke om det er så mye å takke for. Det er vel heller jeg som skal takke både deg og alle andre som fortsatt henger rundt her
[Reply]
Eg har også hengt rundt her sidan den gongen, utan at eg kommenterte så mykje i byrjinga. Eg brukte eit av innlegga dine som døme på eit opphavsrettsleg lovleg sitat her: http://www.hagegal.no/hagefora/viewtopic.php?f=15&t=31607&p=361340&hilit=lovleg#p361340
-Vonar det var OK.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 28th, 2009 at 2:45 am
Jeg så det der en gang ja, kom mange klikk fra det forumet en stund. Klart at det var ok!
[Reply]
Jeg husker godt de tingene du skrev etter at Sprettkanorten døde. Da var det å lese blogger fortsatt ganske nytt for meg. Jeg ble rørt av det du skrev, og rørt av omsorgen folk viste i kommentarfeltet. Jeg syntes det var fint og bra. Jeg syns dette er bra, også.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 29th, 2009 at 6:44 am
Ja, det var veldig fint og bra, og alltid fint å tenke på de gangene jeg er lei av blogging.
[Reply]
Jeg leste denne på ferien og la den på vent slik at jeg kunne kommentere den nå som jeg er hjemme. Jeg skulle ønske du skrev noe om dette i en kronikk i avisa. Hver gang (nesten) jeg leser noe interessant om nettkommunikasjon er det på nett og det er så mye mer nyansert enn det jeg leser i avisa. Og det er jo synd, det blir et kunnskapsskille som er unødig stort mellom endel av de som bruker nettet på mangfoldige måter og de som bare leser om det på papir.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 30th, 2009 at 11:45 am
Ja det der har jeg tenkt på også. Hver gang noen skriver noe om nettkommunikasjon i papiravisa så kommer det mange gode reaksjoner på nett, som da dessverre ikke blir lest av dem som kanskje hadde trengt det mest. Vi burde nok være flinkere til å prøve å kjempe oss inn på kronikk/debattsidene i papiravisene.
[Reply]
Takk, veldig godt formulert – igjen;-) Min erfaring er at det utelukkende er enklere å ta inn over seg andres sorg og relatere seg til den via blogger – jeg synes det er et større problem at vi lett får en overdose krig, tragedier og elendighet i massemediene (MSM), og at det kan gjøre at man blir “nummen” i forhold til det, enn at vi møter det “ansikt til ansikt” på nett – og jeg kunne skrevet så mye om det at jeg burde ta meg sammen og få blogget om det. Kanskje etter neste møte;-) Sånnsett var den bloggposten du skrev hvor du byttet ut Twitter med Aftenposten stjerne fordi den gjorde det så innlysende at mye av den “redeselspropagandaen” om sosiale medier MSM ofte bringer for dage er argumenter vi likesågodt, kanskje ennå bedre, kunne brukt (og ofte har brukt) mot MSM.
[Reply]
Hjorthen Reply:
June 30th, 2009 at 11:51 am
Ja vi er nok helt enige her. Det er så mye elendighet i MSM at det bare er rent unntaksvis at vi klarer å ta det innover oss. Og det er bare unntaksvis også at journalistene klarer å formidle sorg og tragedier på en ordentlig måte. (De har vel oftest verken plass nok, eller tid nok?) Blir mye floskler? Fordelen med de nye mediene er at man slipper at alt skal filtrerers gjennom journalistens hode før det kommer på trykk?
[Reply]
Ja, et viktig moment med sosiale medier for meg er at på bloggen din skriver du helt på egene premisser, mens som journalist har du ikke nødvendigvis full kontroll over det du skriver. De fleste tekster har godt av litt redigering, men det er også en fare for at vinklingene dras for langt og at de som redigerer lager seg et standardformat de gjerne presser alle saker inn i (både som resultat av konsensus i journalistisk kultur eller avishusets kultur, men også ofte fordi den som redigerer har sine personlige preferanser som spiller inn). Dessuten er det mange ting du helst ikke bør gjøre som journalist, som å stille spørsmål eller skrive åpne og/eller flertydige tekster, som jeg synes ofte beriker denne type sensitive temaer. En engelsk venn av meg sier gjerne at i pressen så liker vi saker i sort-hvitt med klare skurker og helter, noe jeg mener tar det helt på kornet. For problemet er gjerne at saker som media ikke klarer å tre det formatet over faller av agendaen, og der er i det hele tatt lite i live som egentlig er så entydig;-) Ikke det at alt som skrives i pressen er så entydig heller, langt i fra, men det er helt klart en tendens + blir ofte problematisk når pressen tilpasser virkeligheten til sine egne behov for å produsere en viss type saker
[Reply]
Hjorthen Reply:
July 2nd, 2009 at 11:42 am
Yes. Vi ser jo at journalistene ofte er flinke til å skrive om slike saker når de får anledning til å bruke litt tid og får litt plass. Det er når det skal bankes ut som nyheter at flosklene sitter løst. “Tapte kampen mot kreften” “Hele klassens solstråle” bladibla. Det blir ofte helt umulig å ta det innover seg fordi klisjeene står i veien.
[Reply]