Ofte når jeg skriver mine omtaler her på bloggen, enten det nå er film eller bok det er snakk om, så leter jeg opp noen “second opinions” før jeg begynner å skrive. Hvis jeg har likt en film så leter jeg gjerne opp noen anmeldelser på Rotten Tomatoes der anmelderen slettes ikke har likt det h*n har sett. Eller omvendt. Noen ganger gjør det at jeg oppdager noe jeg har oversett, andre ganger er jeg bare gnistrende uenig. Det får meg ikke til å endre mening, men jeg liker å få noen motforestillinger før jeg gir meg i kast med å bedømme.

Anmeldelser der jeg deler anmelderens konklusjon pleier jeg å spare til jeg har skrevet min egen omtale.

Problemet med første bindet av Song for Eirabu er at så langt har jeg tilgode å lese omtaler som ikke synes dette er strålende greier. Hvor skal jeg nå finne motforestillingene? Må jeg finne dem selv?

Dermed har jeg allerede røpet at min konklusjon er at Avil, eller Kristine Tofte da, har gjort et strålende stykke arbeid med sin debutroman. Da er det kanskje greit at jeg er litt surpomp sånn til å begynne med?

Avil er en av de absolutte favorittbloggerene mine, ikke minst på grunn av språket hennes, så når det først lakk ut at hun syslet med planer om å skrive fantasy på nynorsk så var det jubel i stua. Siden så falt entusiasmen sånn litt etter litt, andre skriver at de har hatt glede av å følge skriveprosessen gjennom Avils blogg, men det funket ikke for meg. Jeg var møkk lei hele Eirabu lenge før siste versjon var sendt til trykkeriet. Og det enda jeg etterhvert sluttet å lese de blogginnleggene som handlet om boka.

I tillegg fryktet jeg at boka skulle bli litt i trausteste laget, nok en fantasy med kart på omslaget som tar seg selv litt for alvorlig. Enda det nok finnes mange som har lest mye mer fantasy enn meg så føler jeg at akkurat den typen historier kan det godt gå en stund før jeg leser flere av.

Så når boka endelig kom i posten så var ikke egentlig forventningene så veldig høye i heimen.

Kanskje var det en bra ting egentlig?

Jeg vet ikke, men det holdt å lese prologen før all frykt og alle innvendinger ble stuet bort lengst inne i skapet. Jeg forstår det slik at det er litt delte meninger om hvorvidt prologen funker eller ei, og jeg tror Flopsy er uenig med meg, men for meg funker den som bare fasan. Lista er lagt, terningene er kastet, spillet er i gang, og det er bare å stupe inn i Avils verden.

Der er det kjekt å være. Resten av boka slukte jeg i noen få jafser. Kapitlene går kjapt unna, historien er uten dødpunkter, spenningen kommer i bølger, sverd synger og skjebner skal oppfylles.  Song for Eirabu snur sider så det synger etter. Den underholder, og skaper et behov for mer. Bind to skulle aller helst vært i kjømda i tide til juleferien, men så vel er det nok ikke. Vi må nok på apoteket og kjøpe oss noen tuber med tålmodighetskrem.

Andre har skrevet lange og grundigere omtaler av bok og handling, om enn i respekt for forfatterens spoilerfrykt, så jeg skal ikke bruke så mye tid på dette her hos meg. Jeg linker dem opp i bunnen av posten, men det handler altså om to søstre med en tung skjebne på sine unge skuldre. En krigersk stormakt i sør truer Eirabu, forbudte skoger, byttinger, guder, verger, volver og jordas undergang.  Joda,  det er jo en forholdsvis traust og sjangertro fantasyfortelling da. Uten at det egentlig gjør noe som helst.

Paradokset er at det som hever den høyt over snittet er det samme som gjør at den kanskje blir en pen, men neppe en  massiv salgssuksess, nemlig det aldeles nydelige språket. Noen vil nok dessverre la seg avskrekke av den fantastiske, men litt avanserte nynorsken Avil bruker i sin sang om Eirabu.

Boka er på 550 sider eller deromkring, det er heller litt for lite enn litt for mye skulle jeg mene. Jeg hadde gjerne sett at f.eks Aun hadde fått mer plass. Avil bruker tid på å la oss bli kjent med karakteren i starten av historien, gir oss deler av historien fra hans perspektiv, skaper inntrykk av at dette er en av hovedkarakterene. Men så er han plutselig redusert til en biperson, enda han har en svært så viktig rolle for handlingen. Men jeg antar han er tiltenkt en rolle også i neste bind, og at vi da får vende tilbake til ham, så jeg lar ikke det skurre noe særlig i denne omgang.

Ja, antagelig er det litt for tidlig å felle en endelig dom over Song for Eirabu etter bare første bind, det som måtte være av småplukk kan godt vise seg å forsvinne i konteksten av andre og siste bind. Jeg tror rett og slett vi nøyer oss med en foreløpig konklusjon:

Første bind av Song for Eirabu er framifrå underholdning, godt fortalt, i et nydelig språk. Alle som er glade i fantasysjangeren må selvfølgelig løpe å kjøpe, og kanskje kan den også være en fin inngangsport for dem som ikke enda har duppet tærne i det store skumle fantasytjernet?

Løp og kjøp!

Andre bloggere om boka:

Bloggurat om Eirabu
Bloggurat om Kristine Tofte
Bloggurat om bøker

Avil om mottagelsen i bloggariket

Related posts:

1. Hjorthen leser snart bok: Song for Eirabu, ein prolog
2. Hjorthen leser bok: Gotisk steampunkgrøsserkrim fra Norge
3. Hjorthen leser bok: Gullivers reiser, the sequel
4. Hjorthen leser bok: Romantegneserie som svinger
5. Hjorthen leser bok: Fantasi vs realisme