web analytics
Warning: count(): Parameter must be an array or an object that implements Countable in /customers/8/a/2/hjorthen.org/httpd.www/wp-includes/post-template.php on line 284

Udugelige ansatte

Jeg tror de fleste jeg kjenner har minst en anekdote om en lærer de har hatt som var fullstendig uegnet til yrket. Jeg har noen selv hvis jeg tenker etter. Det var hun på barneskolen som alle sa var helt udugelig. Jeg husker at hun så rar ut, at hun snakket litt rart, og at hun hadde et navn som det var lett å slå vitser om kvinnelige kjønnsorgan på. Utover det kan jeg ikke huske at hun skilte seg så voldsomt ut på udugelighetsfronten, men jeg hadde henne bare i håndarbeid, så hva vet vel jeg.

Ja forresten, jeg hadde henne vel som vikar i noen gymtimer også, og det var faktisk helt forferdelig. Jeg mener hun spilte piano og forsøkte å få oss elever til å gjøre et eller annet i takt i den forbindelse. Senere, etter at jeg hadde begynt på en annen skole, hørte jeg rykter om at en eller annen klasse hadde klart å drive henne til nervesammenbrudd. At hun satt i en trapp på skolen alene og gråt, og siden hadde de fått en vikar, og aldri sett denne læreren igjen.

En annen lærer hadde jeg noen år senere, han var ikke helt stø. En gang var det en av elevene som hadde fått det for seg at han skulle banke ham opp, og selv om han bare var fjorten år så var han stor og sterk, så for alt jeg vet kunne han klart det også. Men læreren hadde en sånn pekestokk i plast i hver hånd, og dem brukte han til å fike til eleven i ansiktet hver gang han kom nær nok til å treffe. Det er ikke akkurat slik lærere skal oppføre seg.

Men stort sett var han grei, han var f.eks den første voksne jeg kjente som mente at TV-spill faktisk kunne være bra greier. Han hadde et primitivt første-generasjons TV-spill som han av og til tok med på skolen slik at vi kunne spille Pong.

Mange år senere forsøkte jeg å ta delartium gjennom et såkalt AMO-kurs, der hadde jeg en mattelærer som minnet litt om Basil Fawlty. Arrogant og kjepphøy var han, med tweedjakke og en velfrisert strekbart. Enkelte i klassen syntes han var helt uspiselig, de gruet seg til hver mattetime. Men han kunne faget sitt, og jeg likte ham i hvert fall godt. Mulig jeg var den eneste.

Dagfinn Nordbø har også en anekdote om en udugelig lærer, og ut av den så kommer følgende påstand:

(…) norske skoleelever er rettsløse overfor de overgrep som dysfunksjonelle lærere begår. Halvpsykopatisk adferd og psykiske overgrep forblir en hemmelighet mellom elevene og læreren, fordi det ikke fins et fungerende system som kan fange opp slike forhold.

Halvpsykotisk adferd og psykiske overgrep gitt, hvor stort er det problemet egentlig?

Vi trenger ikke begrense oss til skolen. Jeg har møtt elendige offentlig ansatte på flere arenaer. For eksempel han fyren bak disken på sosialkontoret som var direkte ufyselig, og nektet å behandle søknaden min, for jeg kunne jo ikke bare flytte hvor jeg ville for så å be om sosialhjelp. Dessuten hadde han sett meg kjøre bil, så det kunne nå ikke være så dårlig stilt. På NAV har jeg blitt dårlig behandlet flere ganger, riktignok mens det fortsatt het Aetat, og sånn kan vi fortsette.

Omtrent slik som Dagfinn Nordbø gjør i Aftenposten, det siste tabu kaller han det, det at ingen tør å fortelle de udugelige offentlig ansatte hvor udugelige de er.

Jeg vet ikke jeg altså, men jeg synes jeg har hørt om udugelige offentlige ansatte i hele mitt liv, og skal man tro avisene er det ikke lenger helt uvanlig at foreldre har med seg advokater på foreldremøter. Men det er kanskje for å bygge opp under selvtilliten og forsikre lærererne om at de gjør en god jobb det da?

Jeg har til og med jobbet noen år i det offentlige, og dermed kanskje vært en av disse udugelige ansatte som det er umulig å bli kvitt selv, men mesteparten av de rundt tjue årene jeg har vært i arbeidslivet har jeg vært i det private næringslivet. Og det må sies: Jeg har møtt langt flere inkompetente idioter i privat sektor enn det jeg har gjort i det offentlige. Langt flere.

Jeg sluttet på det ovennevnte AMO-kurset lenge før jeg fikk tatt noen delartium fordi jeg fikk tilbud om å ta over som daglig leder av en platebutikk i Skien. Butikken var del av en stor kjede, og jeg tok over etter en fyr som hadde klart å drive butikken med en negativ bruttofortjeneste. For hver hundrelapp han hadde i omsetning så hadde han brukt hundreognitten kroner. Det kaller jeg inkompetent. Og ja, han ble jo etterhvert byttet ut, men de som hadde ansatt ham fikk fortsette, og når de tilbød meg jobben så var en av betingelsene at de som hadde vært ansatt hos min forgjenger skulle få fortsette i jobben. Til tross for at man mistenkte dem for å ha stjålet både penger og varer.

Men vent…var det ikke i det private det var så lett å kvitte seg med udugelige ansatte?

Tja, all den tid man ikke kunne bevise noe var det kanskje greit nok, men man burde jo i det minste informert meg om det, jeg fikk bare vite det helt tilfeldig flere år etterpå, og da hadde jeg hatt mistanke om at det var noe muffens en stund.

Ikke at det nødvendigvis var noe kjempesjakktrekk å ansette meg heller da, jeg hadde jo aldri drevet butikk før. Men det er nå en annen historie, og jeg lærte jo på et vis. Etterhvert. Men kompetanse er ikke det første ordet jeg tenker på når jeg tenker på folka på hovedkontoret i den kjeden gitt.

Jeg har møtt inkompetente håndverkere, udugelige bilmekanikere, håpløse hotellansatte, bokhandlere uten styring, bankansatte som er helt blåst i hodet, og så videre og så videre. Det holder å bla i gjennom Dagens Næringsliv noen ganger i uka så ser man at det ikke er noen stor mangel på inkompetanse i den delen av næringslivet som man ikke er så ofte i kontakt med også.

Men allikevel får myten om at det er i det offentlige man finner alle de udugelige ansatte fortsette å leve. Og at de er umulige å bli kvitt, i motsetning til i det private, der man visstnok ikke har noe ansattvern i det hele tatt. Jeg skjønner det ikke, og jeg tror ikke noe på det. Min subjektive erfaring, direkte, som hjemmehjelp og som ansatt i HVPU, eller indirekte, som samboer med en offentlig ansatt fysioterapeut, er i hvert fall at den tanken om at offentlig ansatte er late, udugelige, eller mindre kompetente, er fullstendig feil. I helsesektoren er det heller sånn at ressursene er så tynt spredd, og arbeidspresset såpass stort, at man rett og slett skal være temmelig god for å fikse jobben. Selv i kultursektoren, der jeg jobber noen timer i måneden, er det et evig press på ressurser. Hvert år kommer ostehøvelen frem. Man får fler og fler oppgaver, og mindre tid til å gjøre dem. I det private er det langt lettere å slacke. Det hadde vært morsomt å se en statistikk på hvor mange av dem som er innom Twitter i mer enn ti minutter i tiden mellom 08.00 og 15.30 som jobber i det private?

Selvfølgelig har Nordbø noen poeng, men her er det så mange ufine etterslengere og sleivspark at han burde fått rødt kort lenge før kronikken var halvspilt.

Fra mitt ståsted virker det som om det er vel så vanskelig å bli kvitt udugelige skribenter i Aftenposten som det er å bli kvitt udugelige ansatte i det offentlige.

Les ellers Curly om samma sak her: Usmakelig generalisering

og HvaHunSa har også levert: Dagfinn Nordbø sparker nedover

Villkatta, om sitt møte med psykiatrien

Og til slutt: Martine Votviks bidrag: Kvalitet i det offentlige

Til slutt og til slutt, her må det visst utvides: h-blogg: Offentlige ansattes udugelighet – eller?

Og enda en: Espen “Tversover” Andersen: Et spørsmål om kompetanse

15 Comments

  • 21 September, 2009 - 10:19 am | Permalink

    Hvor er kudos-knappen? Veldig bra tilsvar på et ufint innlegg.

  • 21 September, 2009 - 10:27 am | Permalink

    Fint innlegg. Poenget er vel at udugelegheit er omtrent like jamt fordelt som vettet. Begge delar finst overalt, ofte på overraskande plassar.

  • 21 September, 2009 - 10:30 am | Permalink

    Helt enig!

  • 21 September, 2009 - 10:31 am | Permalink

    Jepp. Agreed.

  • Pingback: Dagfinn Nordbø sparker nedover « Kle Meg Naken

  • 21 September, 2009 - 11:02 am | Permalink

    Jeg kunne ikke vært mer enig….kjenner meg igjen på MANGE områder! Takk for et inspirerende, motiverende innlegg! Det er veldig mange mennesker som ikke jobber med det de egentlig burde og ikke kjenner ekte arbeidsglede. Derav kommer det frem i måten de møter mennesker på!

  • Jørund Høie Skaug
    21 September, 2009 - 11:50 am | Permalink

    Bra innlegg. Blir alltid så mye tøys når komikere og morromenn skal mene noe alvorlig.

  • 21 September, 2009 - 1:05 pm | Permalink

    Bra påpekninger, jeg lar derfor være å skrive et eget innlegg selv. Slapt og udugelig!

    Når en leser Dagfinn Nordbø, så må man lure på om han ikke skal søke ny jobb som menneskelig angstsensor. Oppgaven må være å visuelt scanne personalet i psykiatrien og påpeke hvem av dem som er behandlingstrengende. Tenk å ha slike evner, at man bare med noen minutter observasjon kan konkludere slik om folk. Mannen er jo et funn for psykiatrien!

    Dagfinn Nordbø innfører også implisitt et nytt begrep i kronikken sin: Psykfest. Nattevakten skal nå være Partyvert, Medisincocktailmixer og DJ på psykiatriparties! Dancing, dancing in the corridors.

  • 21 September, 2009 - 3:08 pm | Permalink

    Hah, det er slik anekdoter skal brukes 🙂

    Virker som om du har vært innom litt av hvert i arbeidslivet. Hvordan får man egenlig daglig leder stillinger uten å ha erfaring med det fra tidligere?

  • Stein
    21 September, 2009 - 3:59 pm | Permalink

    Nordbl hevda aldri at det ikke finnes udugelig ansatte i privat sektor. Han poengterte at privat sektor har et bedre system for å luke dem ut. Noe av det essensielle her er konkurranse. Dårlige håndtverkere vil f.eks. ikke overleve i det lange løp fordi de ikke leverer god nok kvalitet. Pga. det mister han inntekta si. En offentlig ansatt kan levere dårlig kvalitet hele livet uten at det får konsekvenser for lommeboka. Noe som forringer kundeopplevelsen vedkommende gir sine kunder, men også på sikt trekker kvalitetskrava i det offentlige ned: Når dårlig levert arbeide ikke gir negative konsekvenser, motsatt: at bra kvalitet ikke gis positive konsekvenser så blir det man leverer middelmådig. Og det offentlige kan overleve med slik dårlig service fordi jeg som kunde (klient) ikke har et alternativ.

    Et annet moment er at mens man i det private kan holde den enkelte personlig ansvarlig for “overgrep” begått mot kunden, har en kunde av f.eks. NAV ikke denne muligheten. En soldat i krig og under ordre er personlig ansvarlig for handlinger han begår. Det er derimot ikke en ansatt i NAV. Og da er det noe som skurrer.

    Mens Nordbl tok opp de rent faktisk forskjellene mellom hvordan privat og offentlig sektor fjerner udugelige meninger, trakk du debatten ned til i hvilken sektor vi finner flest udugelige mennesker. Og du har nok rett – til enhver tid vil det nok finnes mest udugelige mennesker i privat sektor. Forskjellen mellom offentlig og privat er at det et år senere er nye mennesker som er udugelige i privat sektor, mens det i offentlig sektor er de samme udugelige sjelene som får råde grunnen.

  • KEE, Skien
    21 September, 2009 - 4:07 pm | Permalink

    Tøv. Det er faktisk svært lett å bytte ut ansatte i offentlig sektor. Det offentlige benytter mye deltid, prosjektansettelse, åremål osv.

    Men du kom ikke inn på de værstepsykopatene av de alle: De forbanna nattevaktene på hoteller som sier at det er fullt og ikke vil gi deg kåk for natten, og som dessuten forbyr deg å ta med øllen utafor. Det er pinadø farlig om en stakkar pisser litt i trappegangen eller læxer’n på teppet ved ismaskinen. Møkkafolk!

  • Milton Marx
    21 September, 2009 - 5:42 pm | Permalink

    Jeg synes at Nordbøs innlegg var på sin plass. Offentlig ansatte burde få mer pes. Mye mer pes.

    Når en privat ansatt platesjappedriver roter bort pengene, er dette et problem – men det er ikke mitt problem. Det er ikke mine penger.

    Når jeg hyrer inn en rørlegger, og typen ikke gjør jobben bra nok, er det derimot mitt problem. Det er jeg som har pengene, og det er jeg som avgjør om firmaet hans får betalinga uavkortet uten sverdslag.

    Når en kommunalt ansatt kis i Haugesund roter på jobb, så er det ikke bare den det går ut over som har rett til å skrike ut. Det har fire og en halv million nordmenn, for de har stort sett alle bidratt med en bitteliten fraksjon av lønna til denne udugelige døgenikten. Selv den mest konsekvente nullskattyter er meningsberettiget, for han betaler avgifter til staten uansett i form av moms og punktavgifter, og ville som norsk statsborger uansett være part i saken.

    Jobber man i norsk offentlig sektor, har man fire og en halv millioner sjefer – og kan man ikke innordne seg under disse betingelsene, eller om man skulle være helt eller delvis uenig i utsagnet, burde man pelle seg vekk. Da bør man ikke være i jobben.

    At det også finnes udugeligheter i mengder i privat sektor er ikke et argument i det hele tatt. Det er ikke et problem som angår den enkelte av oss før vi begynner å handle med vedkommende, eller på annen måte kommer i kontakt med slubberten.

    Til forskjell fra dette finnes det ikke én enda udugelig offentlig ansatt i hele landet som ikke er både ditt og mitt problem. Vi har alle betalt en liten fraksjon av lønna, uansett hvor perifer posisjonen måtte være – uansett hvilket fylke og kommune vedkommende jobber i, og uansett hvilken statlig etat – innenfor eller utenfor rikets grenser.

    Er telefonbetjeningen dårlig på den norske ambassaden i Managua, eller er norske statsansatte forskere for slappe i middagsantrekket når de er på oppdrag i Antarktis? Det er også DITT problem, for du betaler for stasen.

  • 21 September, 2009 - 8:48 pm | Permalink

    Som en av de som fortiden er totalt udugelig i offentlig sektor, syntes jeg dette var et flott innlegg. Greide ikke å holde kjeft selv, heller.

  • 23 September, 2009 - 10:06 pm | Permalink

    Jeg ble helt oppgitt over innlegget til Nordbø, jeg. Jeg syns det var skikkelig dårlig og helt uegna til å diskutere noe som helst på en ordentlig måte. Kunnskap og fakta var erstatta med føleri og anekdoter.

    Det er for eksempel tydelig at han (og en del av kommentatorene) ikke vet at alle ansatte i hele landet har et oppsigelsesvern. Og en skulle tro at det nå foregår en massiv (organisert?) utrensking av udugelig ansatte i det private. Jeg tror vi her snakker finanskrise, og den rammer nok både dugelige og udugelige, er jeg redd.

    Det er også tydelig at Nordbø mfl. ikke vet noe særlig om hva som skjer innad i det offentlige. Ansatte/etaten får stadig kritikk (tabu, my ass) av både “kunder” og media og det hender faktisk at det blir gjort noe ordentlig for å rydde opp. Tenk det. Kommunene har til og med egne kontrollorganer! Og de gjør faktisk noe! Og Riksrevisjonen teller ikke bare tall, de sjekker offentlige etaters gjøren og laden opp mot regelverk og lover. Hvem skulle trodd det etter å ha lest en kronikk i selveste Aftenposten?

    Jeg hadde tenkt å skrive noe om dette sjøl og hadde overskriften klar: “Den seriøse debattens endestasjon”. 😉 Men det ble med denne kommentaren. Jeg er vel heller ikke meningsberettiget i sånne som Nordbøs øyne, offentlig ansatt daukjøtt som jeg er.

  • Pingback: Mer kjeft | Lasses hjemmeside

  • Leave a Reply

    %d bloggers like this: