web analytics

Tag Archives: bjarne håkon hanssen

Hummer og kanari

Bjarne Håkon Hanssen stiller diagnosen

Solo la muerte puede salvarte de este mundo.
Creative Commons License photo credit: la_cola_de_mi_perro

Gro Harlem Brundtland fyller 70 år på mandag, og har i den forbindelse latt seg intervjue av NRK. Der feller hun en knusende dom over et helsevesen hun mener fungerer dårlig. Mange får ikke den hjelpen hun trenger sier hun, og mannen som er ansvarlig for det hele er helt enig med henne. Til NRK stiller han denne diagnosen:

– Det som er problemet i Norge er at når man fordeler ansvaret for helse mellom kommune og stat, kan det på mange måter være lønnsomt for en kommune å ikke hjelpe pasienten. For da tar staten til slutt over når pasienten har blitt syk nok

via – Norsk helsevesen fungerer ikke godt nok – Nyheter – NRK Nyheter.

Dette høres meget snurrig ut i mine ører, og det irriterer meg at NRKs journalist ikke stiller et lite oppfølgingsspørsmål og ber om eksempler på hva han egentlig mener. Men det er jo klart at det er hendig for helseministeren å kunne skyve ansvaret for at helsevesenet ikke fungerer slik som det skal over på kommunene. Der er jo Hanssens makt og ansvar relativt begrenset.

Det kommer ikke frem av NRKs sak, men Hanssens utsagn er nok nært knyttet til Dagbladets saker denne uken om utskrivningsklare pasienter som blir liggende på sykehus i påvente av at kommunen skal legge til rette for at de kan overføres kommunen. Omfanget av det problemet er uklart siden det ikke er rapporteringsplikt, men helseministerens samhandlingsprosjekt anslår det til å være snakk om 150 000 liggedøgn i året. Tar man med pasienter som helsemyndighetene mener kunne blitt behandlet i kommunehelsetjenesten hvis kompetansen og kapasiteten ble tilrettelagt for det handler det om 400 000 årlige liggedøgn. Til en pris av mellom 4000 og 6000 kroner døgnet. Det handler om ganske mange penger i året altså.

Men til det regnestykket hører det også med at sykehusene skriver ut pasientene tidligere enn før, og sørger dermed for økt press, økende utfordringer, og ikke minst økte utgifter til det kommunale helsevesenet. Uten at pengene har fulgt med på lasset. Og dette er ikke det eneste området der oppgaver dyttes over på kommunene uten at man samtidig tilfører ressurser. At det er forbedringspotensiale her virker åpenbart, men Hanssens insinuering av at kommunene bevisst lar være å hjelpe pasienter for å spare penger fremkaller ikke annet enn forundret hoderisting hos denne bloggeren ihvertfall.

En kvikk SMS til min godt plantede kilde dypt inne i det kommunale helsevesenet, vi kan godt kalle henne Deep Throat, bekrefter at Hanssens utsagn virker forvirrende på flere enn meg. Ifølge henne er problemet helst at man satser alt for lite på rehabilitering. Det er pleie som dominerer hele feltet. I tillegg er kommunikasjonen mellom kommune og sykehus for dårlig. Når sykehuset ringer fredag formiddag for å fortelle at gamle fru Eggelikør skal skrives ut samme ettermiddag, og hun er avhengig av flere hjelpemidler for å klare seg hjemme alene, så er det ikke så forunderlig at hun må bli liggende på sykehuset til over helgen?

Legger vi mye godvilje til kan vi kanskje tolke Hanssens utsagn dit at han mener at man må endre systemet i retning av større insentiver for kommunene for å forebygge og rehabilitere. Tar jeg ikke mye feil har han snakket om dette tidligere. Men det er i så fall ikke sant at det er lønnsomt for kommunen å la være å hjelpe pasienten slik at staten må ta over. Satsing på forebygging og rehabilitering vil være lønnsomt både for stat og kommune. Problemet er altså at fokuset er på pleie, antagelig fordi størstedelen av dem som har beslutningsmyndighet og sitter med pengesekken nettopp har sin bakgrunn derfra. Det handler om et inngrodd tankesett,  ikke om et kynisk spill for å skyve utgiftene over på staten, slik utsagnet mer enn antyder?

Hummer og kanari

Alternativt til alternativet

Hospital Corpsmannow to fit in on the seattle scene
you’ve gotta do somethin’ they ain’t never seen
so thinkin’ up a gimmick one day
we decided to be the only band that wouldn’t play a note
under any circumstances
silence
music’s original alternative
root’s grunge

well we spread the word through the underground
that we were the hottest new thing in town
the record guy came out to see us one day
and just like always we didn’t play
it knocked him out
he said he loved our work
he said he loved our work but he wasn’t sure if he could sell a record
with nothing on it
i said tell ’em we’re from seattle
he advanced us two and a half million dollars

Todd Snider: Talkin’ Seattle Grunge Rock Blues

For noen år tilbake ble en psykolog her i byen fratatt autorisasjonen sin. Ifølge Bergens Tidende sendte Statens helsetilsyn ut brev med følgende tekst:

«Psykolog Rune Amundsen sin autorisasjon som psykolog tilbaketrekkes fra dags dato i medhold av helsepersonellovens paragraf 57. Helsetilsynet har vurdert Amundsen som uegnet til å utføre yrket som psykolog forsvarlig. Dette er vurdert på bakgrunn av behandlingen gitt til fire pasienter.»

Paragrafen det vises til ser slik ut:

Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen. (…)

I dette tilfellet så var det de siste elementene som var utslagsgivende, helsetilsynet fastslo at Amundsens metoder stred klart mot metoder som er anerkjent og godtatt gjennom opplæring og autorisasjon som psykolog og spesialist i klinisk psykologi.

Metoden det siktes til er såkalt regresjonsterapi, der pasienten reiser tilbake i tiden, og gjenopplever tidligere liv, som menneske eller dyr. Fire pasienter klaget Amundsen inn for fylkeslegen i Sogn og Fjordane, og etter en lang prosess endte det altså med at Amundsen ble fratatt autorisasjonen.

Saken fikk mye oppmerksomhet her i byen såklart, og Bergens Tidende brukte også en del plass på saken. Han fikk støtte fra mange hold, blant annet fra tidligere pasienter, men til liten nytte. Autorisasjonen får han ikke tilbake.

At han ikke har autorisasjon hindrer ham ikke i å fortsette å behandle pasienter, han får bare ikke lov til å bruke psykologtittelen, og han får selvfølgelig ingen refusjon fra folketrygden.

Jeg skal ikke mene så mye om saken egentlig, jeg har sett Amundsen danse på Haavebua, og det overbeviste meg om at han kan kurere både det ene og det andre. Det er hevet over enhver tvil at Amundsen har hjulpet mange mennesker med sine alternative metoder. Han tror på det han gjør, mener det godt, og er ikke ute etter å lure folk.

Samtidig stoler jeg såpass på Helsetilsynet at når de konkluderer med at hans behandling av de fire pasientene som klaget ham inn for fylkeslegen var uforsvarlig, så tror jeg de har rett i det. Amundsen er naturlig nok uenig, men det jeg har lest han har skrevet eller uttalt om dette i media har ikke klart å overbevise meg om at hans versjon er den riktige.

Det som blir spørsmålet her, etter at Bjarne Håkon Hanssen nå har stått frem som helseminister også for healere, er hvordan denne saken nå stiller seg. På den ene siden har vi Helsetilsynet, som konkluderer med at psykologen har handlet uforsvarlig i minst fire saker, og at han dermed ikke lenger får lov til å kalle seg psykolog. På den andre siden så har vi Helseministeren som mener at vi må holde sinnet åpent for at det finnes mer mellom himmel og jord enn man kan se med vitenskapens blotte øye.

På den ene siden har vi Helsetilsynet, som mener at man må reagere mot uforsvarlig behandling. På den andre siden har vi en Helseminister som legitimerer alternativ behandling “så lenge den ikke skader noen, eller ikke koster penger”, var det ikke det han sa på RedaksjonEn?

Men hvordan vet vi at den alternative behandlingen ikke skader noen?

Et av problemene med alternativ behandling er at det offentlige verken har kontroll med virksomheten, eller veldig gode muligheter til å ta affære mot uforsvarlig behandling. Man er ikke underlagt lover som helsepersonell må forholde seg til. Man trenger ikke føre journal. Man står ikke til ansvar for noen. I motsetning til slik det er i helsevesenet.

Som Avil sier i en kommentar på sin blogg:

eg syns det er veldig ubehageleg å ha ein sjef over helsesektoren som ikkje har respekt for dei krava alle dei ansatte i sektoren er underlagt.

Vi bruker visst over seks milliarder i året på alternativ medisin. Halvparten av oss har vært til alternativ behandling det siste året. Det er åpenbart et sug i folket etter noe annet enn det skolemedisinen kan tilby. Men hvor mange av de seks milliardene kroner går til behandling som faktisk virker?

Og når det virker, hvorfor virker det? Og hvorfor er tilliten til skolemedisinen tilsyelatende så dårlig? La meg synse i vilden sky:

Det finnes vel noe sånt som 250 forskjellige alternative behandlingsformer, man skal sikkert være litt forsiktig med å skjære alt over samme kam, men at folk opplever at det virker har ganske sikkert mye med placeboeffekt å gjøre. I tillegg til at det kanskje er litt pinlig å gå til alternativ behandling, kanskje til og med bruke en masse penger på det, og så ikke oppleve noen effekt. Man vil at det skal virke. Akkurat som når jeg legger på en femtilapp ekstra når jeg kjøper rødvin på polet. Jeg vil at den skal være litt ekstra god, og klarer ofte å innbille meg at den er det.

Men det er dokumentert at vanlige folk som meg ikke er i stand til å kjenne forskjell på dyr og billig vin i særlig grad, så hadde jeg blindtestet meg så er det slettes ikke sikkert jeg ville kjent forskjell på den femtilappen. (og dermed så burde jeg jo spare den selvfølgelig)

Et viktig element gjetter jeg på at de alternative behandlerene er flinke med pasientkontakten. Flinke til å inngi tillit. Flinke til å snakke med pasientene.

Et annet spørsmål er hvilke pasienter som går til alternativ behandling. Nå synser jeg i vilden sky fortsatt, men jeg gjetter på at mange av dem er folk med diffuse lidelser. På Twitter spurte jeg tidligere i dag om hvor det var blitt av alle dem som påberopte seg whiplash-skader på nittitallet. De er jo helt borte, er det ingen som blir påkjørt bakfra lenger?

Whiplash, eller nakkeslengskader var en typisk slik diffus lidelse der skolemedisinen kommer til kort. Vondt i hode og nakke. Svimmelhet. Konsentrasjonsproblemer. Depresjoner. I følge Pasienthåndboka så er det bare 3 til 5 prosent av dem som utsettes for påkjenninger som potensielt kan gi nakkeslengskade. 90 prosent av dem vil være friske og fine igjen før det har gått seks måneder.

Men tidlig på nittitallet var mediene fulle av saker om pasienter som hevdet å ha whiplash, og ikke ble tatt på alvor av helsevesenet. Nå er det nesten ingen som snakker om dette. Hvor har de blitt av? Er det dem som bruker alternative behandlingsmetoder? Eller har de funnet seg en ny motediagnose?

Det er vel her dilemmaet dukker opp da. Helsevesenet vet at det de har å tilby ikke alltid hjelper. Som profesjonelle yrkesutøvere så må de også formidle dette på en eller annen måte. At det finnes begrensninger for hva skolemedisinen kan fikse. At det ikke alltid er snakk om en eksakt vitenskap, og at det ikke alltid er opplagt at man blir helt bra igjen. Særlig ikke for de diffuse smertene kanskje. De problemene som det er vanskelig å sette noen eksakt diagnose på. Som de nakkeslengskadde på nittitallet.

Men i dagens samfunn er ikke dette godt nok. Vi godtar ikke at vi kanskje er nødt til å leve resten av livet med litt vondt her eller der.

Ja, vi kan fortsette å utbrodere i hele kveld, men konklusjonen må bli noe sånt som at mange pasienter blir møtt av en helsetjeneste som ikke er flink til å overbevise deg om at du kan bli frisk, og helsetjenestene møter pasienter som er i forsvarsposisjon. De forventer ikke å bli friske.

Og blir det heller ikke.

De alternative behandlerene møter pasienter som er i en helt annen sinnstilstand. Hvilket kan være en forklaring på at de får en større placeboeffekt enn legene klarer å oppnå?

Dette har blitt en sånn irriterende post, der jeg ikke klarer å bli enig med meg selv om hvor jeg vil hen. Jeg har brukt et døgn på den, skrevet den i etapper, og hatt følelsen av at jeg har skrevet tre poster på en gang. Jeg var litt usikker på om jeg noen gang skulle klare å få den ferdig, men etter en telefon til Flopsydama så kjente jeg plutselig at det skulle kunne gå an å trykke på publish omtrent nå.

Kanskje sånn telefonhealing har noe for seg allikevel?

Klipp

Helseministeren bør gå av

Hanssen går ut i rikspressa med anekdotisk materiale som legitimerer telefonsynskhet og andre former for såkalla “alternative metoder” utført av folk som nektar å underlegge seg systematisk observasjon, men som likevel tar på seg å “behandle” alvorleg sjuke mennesker.

Bjarne Håkon Hanssen bør derfor trekke seg frå stillinga si som helseminister.

Dette er et opprop jeg gjerne skriver under på!.

Hummer og kanari

– Vi skal være et omreisende sirkus

Helseminister Bjarne Banjo Håkon Hanssen har satt ned et reformutvalg bestående av blant andre Victor Norman og Dagfinn Enerly. Håpet er at utvalget skal kunne løse flere av problemene i helse-Norge.

– Vi skal møtes hver eneste måned, og vi skal være et litt omreisende sirkus. Vi skal reise rundt i Norge og se på gode eksempler på der samhandling skjer, sier Hanssen.

Litt spesielt at sirkusdirektøren også er sirkusets klovn synes jeg.

Banjo-Hanssen sier også:

– Jeg har lett etter mennesker med kunnskap, erfaring og klokskap og de skal ikke representere noen organisasjon eller virksomhet, men være seg selv.

Det er sikkert fint at man henter inn erfaringer også utenfra organisasjoner og virksomheter, men er det ikke litt dumt å utelukke den kunnskapen og de erfaringene som finnes i nettopp organisasjoner og virksomheter rundt om i helse-Norge?

Nåvel, kunnskapen, erfaringen og klokskapen kan man kanskje diskutere, men jeg representerer ingen organisasjon, og er bare meg selv, så hvis det er av interesse kan jeg jo komme med et innspill jeg også?

Gå av som statsråd nå!

Hummer og kanari

Thon vs. Bjarne Håkon

Hotel Thon Opera

Etter at Lotta Elstad kom ut med boka si om de såkalte drittjobbene så har det jo blitt en del skriverier. Elstad jobbet som tilkallingsvikar på et Thon-hotell i to måneder for å drive research, og det er nettopp denne ordningen med ringevikarer som har fått mye av fokuset de siste dagene.

Hotell og restaurantarbeiderforbundet mener at praksisen med ringevikarer er ulovlig, og anslår at drøyt 50 prosent av de ansatte ved Thon-hotellene er ansatt på denne måten. Skjønt ansatt og ansatt, ifølge Jorid Tveita i arbeiderforeningen jobber ringehjelpene uten lovlig kontrakt. De har en kontrakt som sier at de ikke har krav på arbeid. Arbeidsgiver ringer når behovet er til stede, og når arbeidsdagen er over så opphører arbeidsforholdet. Dette synes arbeids og vekkerklokkeminister Bjarne Håkon Hanssen er dumme greier.

– Jeg er enig med de ansatte i at den type arbeidsforhold som de beskriver er helt uakseptabelt

Kanskje Bjarne Håkon Hanssen foretrekker at hotellene gjør det slik man gjør det i kommunene? Dropper hele ringevikarordningen, og heller ansetter arbeidstakerne i stillingsprosenter på mellom 4.76% og 9,44%? Så er man i det minste ansatt liksom?

Nå kjenner ikke jeg så godt til hotellbransjen annet enn fra min egen arbeidsplass på Byens Beste Hotell. Der står det bra til på de fleste områder, men det betyr selvfølgelig ikke at alt er bare fryd og gammen i hele bransjen. Det går sikkert an å utnytte ringevikarordningen fra arbeidsgiversiden, og det blir sikkert gjort, men på den annen side så er det vanskelig å drive et hotell uten å måtte ringe etter vikarer fra tid til annen. Jeg vil tro at hotelldirektører flest ser verdien av å ha stabile og dyktige arbeidstakere ansatt under ordentlige vilkår. Men folk blir syke, og det er altså begrenset hvor mange man kan ha ansatt i full tid hvis man også vil at hotellet skal levere et akseptabelt driftsresultat.

Et hotell er ikke som Olje og Energi-departementet, der man kan ansette folk som konsulenter og gi dem en pen årslønn for å jobbe en dag i uken.

Den forrige regjeringen ville gjøre det lettere for arbeidsgiver å bruke midlertidig arbeidskraft. Det ble reversert når de rød-grønne tok over. Det er bra det, men man må ikke gjøre det for vanskelig heller. Og selv om man skal være på vakt overfor sosial dumping og den slags så vil jeg vel anta at en relativt stor del av dem som er ansatt som ringevikarer i hotellbransjen er studenter, eller har en annen jobb ved siden av?

Så jeg har altså rett og slett litt problemer med å ta Bjarne Håkon Hanssen alvorlig når han går ut mot Olav Thon og det E24 kaller for Thon-kontraktene. De rød-grønne har vel ikke lagt seg så alt for hardt i selen for å gjøre noe for alle dem som jobber i merkelige stillingsprosenter i offentlig sektor. Disse er jo også på sett og vis ringevikarer.

Men det er klart det er lettere for Bjarne Håkon Hanssen å kritisere Thon for rovdrift og uverdige forhold, enn å gå på kommunene for det samme.

Men det går ikke så veldig bra når Olav Thon rykker ut for å forsvare seg heller. Hør på denne:

– Ved gjennomføring av den såkalte ringevikarordningen får en mengde mennesker, som ikke har anledning til å jobbe fulltid til faste tider, mulighet for å arbeide til tider som de selv finner passende.

Den er det vel ingen som kjøper?

Andelen av midlertidig ansatte er økende sier SSB. Mange midlertidig ansatte, eller deltidsansatte, ønsker å jobbe mer og i fast stilling. Thon skjønnmaler mens Hanssen driver stemmefiske.

Og om fire år har sannsynligvis ikke forholdene endret seg det minste til det bedre, verken på Thon-hotellene eller på sykehjemmene i de AP-styrte kommunene?

Creative Commons License photo credit: traed mawr

Page 1 of 212
%d bloggers like this: