web analytics

Tag Archives: blogging

Hummer og kanari

Ein Zwei Drei, Memesatan

Vancouver Sun Article on Blogging Darren Barefoot via Compfight

Når Tofte sier hopp så hopper jeg.

Kanskje ikke med en gang. Kanskje ikke så høyt. Men jeg hopper.

Jeg hører på Tofte.

Så derfor denne bloggposten altså. Men jeg tar ikke mot noen awards, eller deler dem videre for den del da. For jeg er for lat til det. Jeg hopper, men jeg orker ikke hoppe så høyt.

Men jeg lar sjelden en anledning til å snakke om meg selv gå fra meg.

Greia er at Tofte har fått noen spørsmål som hun svarer på, og så sender hun spørsmål videre ut i bloggsfæren. Til has-beens som meg. Skal vi bare sette i gang da?

1. Hva har skjedd med bloggen din de siste åra?

Stadig færre poster. Stadig færre lesere. Færre kommentarer når jeg først poster noe. Bloggen har mer eller mindre blitt en lagringsplass for tekster som publiseres andre steder. Den ligger i koma, men ingen har hjerte til å dra ut kontakten, enda det koster flere hundre kroner i året å ha den liggende her.

2. Var alt bedre før?

This wish just to og back, when I know I wasn’t ever really happy. Show me my best memory, it’s probably super-crappy.
Ja, alt var bedre før. Før også.

3. Er det morsommere å skrive for penger?

Nei. Penger suger gleden ut av alt. Egentlig er det ikke morsomt å skrive i det hele tatt. Det som er morsomt er å kommunisere. Dessverre er det ikke så mye kommunikasjon i papiravisa.

4. Hva har du fått ut av å ha en blogg, sånn menneskelig sett, liksom?

Hadde det ikke vært for bloggen hadde jeg hatt to venner på Facebook. Flopsy, og den døde katta vår. Bloggen har gitt meg venner og kjente som jeg setter veldig pris på, fått meg til å føle meg litt mindre alene i verden. Den har gitt meg mer selvtillit, og så har den jo gitt meg inntekter i form av skribentoppdrag litt her og litt der. Også har den jo gitt meg en dose kjeft fra Nina Karin Monsen. Den har vært uvurderlig!

5. Har du lært noe som blogger som du har med deg videre som skribent?

Det vil jeg tro. Bloggpostene ble bedre med årene. Bloggen lærte meg å bli en bedre blogger. Men som skribent lærte jeg nok mest av Helge Øgrims kyndige veiledning i de årene jeg hadde spalte i Journalisten. Ikke noe dill med på den ene og på den andre siden. Våg å mene noe. Sett foten ned, og stå på den. Nei, det var visst Jagland som sa det?

6. Hvor er «bloggosfæren» nå?

Den er overalt nå. Alt er blogg, som Bjørn Stærk vel sa. Det er meninger over alt. Knyttet sammen av Facebook og Twitter. Back in the days kunne jeg komme på nattevakta, skumme avisene, og finne et eller annet å mene noe om. Harve ned en bloggpost. Og folk syntes det var vel og bra, og hev seg på med kommentarer. Nå ville det vært for sent. Innen kvelden kom og jeg rakk å skumme avisene ville folk allerede ha ment en hel masse om alt det var mulig å mene noe om. Og skrevet om det så klart. Mange ville til og med mene akkurat det samme som meg. Riktignok vil de kanskje ikke ha formulert disse meningene like bra som jeg ville gjort, men godt nok til at det ikke er noen grunn til at jeg også skal hive meg rundt og skrive noe om det. Men Facebook kan være gøy det også altså!

7. Har blogginga hatt en pris?

Ja, Dagbladets Gullblogg. Jeg vet ikke om du har hørt det, men jeg vant faktisk en pris i 2005. Fikk en stygg gif i premie. Akkurat det samme som jeg får i denne awarden. Hurra.

Utover det? Nei, jeg tror bloggingen utelukkende var positiv. Egentlig.

8. Er du der nå? Var det dette du ville?

Jeg bare suser av gårde. Jeg ville ikke noe spesielt. Sånn er det fortsatt, så ja, jeg er vel der nå. Fortsatt.

9. Når du er nitti kommer oldebarn (eller venners oldebarn) til å spørre deg hva blogging var, og om det var noe viktig. Hva sier du?

Kan du hjelpe meg på do?

10. Om du kunne trylle med internett og gjøre det enda bedre, hva ville du gjort?

Hagbarth sier at når han blir stor skal han lage en tidsmaskin. Den skal fungere omtrent som en portal, og forresten skal han lage en portal også, og ved hjelp av den skal han bli den første personen på Mars. Det må vel gå an å bruke internett til noe sånt? Jeg har trua!

 

Hummer og kanari

Stolt og kry

blogging

Gamle rølerbaron Esquil har i dag en bloggpost der han i retrospekt presenterer de fem beste blogginnleggene sine. Det kan virke som om noen sniker seg rundt i den nedslitte og fraflyttede delen av bloggerbyen og spør de gamle halvsenile innbyggerene som fortsatt ikke har blitt sendt på sykehjemmet om de kan gi linker til fem blogginnlegg de er stolt av å ha skrevet. I hvert fall har jeg fått det samme spørsmålet som røleren, og jeg hadde egentlig tenkt å gi denne suspekte fyren linkene i en Facebook-melding. For sånn har det blitt. At jeg like gjerne kunne legge dem ut her på denne døende bloggen slo meg ikke en gang.

Før altså Esquil gjorde meg oppmerksom på at det kunne være en god ide.

Så da gjenstår det altså bare å finne fem blogginnlegg jeg er stolt av å ha skrevet. Ja ja, det kan jo like gjerne være de fem blogginnleggene jeg husker best å ha skrevet, men greit, kanskje er jeg til og med stolt av noen av dem? Til verket!

Hjorthen leser bok: Til helvete og tilbake igjen

Det er en sånn vakker sommermorgen som det er så alt for få av. Sola skinner ned på millionbåtene langs gjestebrygga, og den lille sørlandsbyen på vestlandet ligger og speiler seg i Florevika. – Jeg har vært for lenge i denne byen, sier fyren. Skulle kommet meg vekk for lenge siden. Faen, jeg er jo snart førti år, og her er jeg i fanget i denne lille drittbyen.

Og jeg tenker at jeg skjønner hva han mener. Født og oppvokst på et lite sted. Alle vet hvem du er. Du blir på en måte fanget av ditt eget rykte. Det hjelper ikke hva du gjør, du kan ikke forandre deg, du vil alltid være den du er. Jeg er jo innflytter til denne byen, men jeg har selvfølgelig gjort mine forespørsler om denne karen, snappet opp en del info, dannet meg et inntrykk av fyren lenge før han faktisk dukket opp på mitt skift. Han har ikke noen sjanse til å gjøre noe førsteinntrykk.

Det var en gang hvor det var ganske vanlig å begynne blogginnleggene mine med varianter av en mann som kommer inn i lobbyen på hotellet der jeg jobbet. Dette er en slik post, men så skjærer den over til å bli en bokomtale gitt. Jeg har tenkt litt på denne bloggposten den siste tiden, av den enkle grunn at karen som kommer inn i lobbyen i denne bloggposten av og til dukker opp i butikken min nå for tiden. Sist prøvde han å lure fra meg en mobiltelefon, og jeg har stoppet ham fra å stjele i nabobutikken tidligere. Det går altså ikke noe bedre med ham, og det jeg hadde av sympati for ham denne morgenen på bryggekanten er det ikke så mye igjen av nå.

Men boka, den anbefaler jeg fortsatt.

Svart Blogg

Det er mye man kunne ha lyst å si til Dagbladets førstesideoppslag i går om at eldre sultes til døde her i landet. Men la oss begynne et helt annet sted, og hvem vet hvor denne posten da kommer til å havne hen? Vi får se. Det er jo akkurat det som er litt av det morsomme med å blogge, man begynner et sted, og ender av og til opp et helt annet sted enn der man først hadde tenkt seg.

Så da begynner vi på nytt.

Faren min var alkoholiker.

Jeg synes de beste bloggpostene mine ofte har vært dem der jeg har kommentert et eller annet, enten det nå er fra nyhetsbildet, en film eller en bok, og knyttet det til et eller annet personlig. Som den alkoholiserte faren, eller for den saks skyld han fyren på bryggekanten i den første posten jeg plukket ut. Jeg tror dette er en av de første gangene jeg skrev noe særlig om faren min, etter hvert ble han en slags planke jeg kunne bruke hver gang jeg sto fast med en spalte til Journalisten og/eller Firdaposten, og det begynte å føles litt kynisk det hele. Men jeg tror det har vært nyttig for meg å skrive om dette, og tilbakemeldingene har jo tydet på at det også har vært viktig for andre. Det er jeg glad for.

Vil ta pornoen fra ikke-vestlige innvandrere

Fremskrittspartiet har vært i Rosengård og sett seg om. Nå varsler de et nytt tiltak i kampen mot snikislamiseringen av det norske folk. Vi har som vanlig tatt en prat med Fører Jensen.

Siv Jensen, hva i all verden er det dere har funnet på denne gangen?

Vi tar konsekvensen av nyere forskning. Vi ser sammenhenger før alle andre. Vi tør der andre tier. Mot, Energi, Begeistring…

Hallo? Har jeg kommet til Siv Jensen?

Siv Jensen? Dette er Petter Stordalen.

Aha, da beklager jeg, da har jeg ringt feil.

Alt i orden. La dialogen fortsette. We Care!

Whatever.

Beklager denne lille tekniske feilen, men det er sånt som kan skje når man blogger på direkten. Vi forsøker igjen.

Hallo?

Jensen her, hvem snakker jeg med?

Jeg vet ikke om jeg egentlig er stolt av denne bloggposten da, men jeg synes jo selv jeg er jævlig morsom av og til. Og ydmyk. Ingen er så ydmyk som meg når jeg først setter i gang. Nå vel, satire har i hvert fall vært en del av denne bloggen i perioder, og disse bloggpostene med fiktive intervjuer med folk og fe er nok de postene det har vært aller morsomst å skrive. Mulig dette er et høydepunkt til og med, det er i hvert fall denne jeg husker best. I tillegg til de to som fikk Nina Karin Monsen til å ringe og skjelle meg ut da, men de har ikke tålt tidens tann like godt er jeg redd. Kan jo linke dem opp om noen er interessert så klart: Kong Harald hyller de rød-grønne og Filosofen og kronikkskribentens skam.

Jeg er så lei meg

Det finnes ikke ord, sier vi gjerne. Ord blir fattige. Ordene strekker ikke til. Når tragedien rammer, hvilke ord skal vi bruke for å formidle vår medfølelse, vårt sinne, vår bunnløse sorg? Min fjorten år gamle datter har etter alt å dømme mistet en venninne på Utøya, og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne. Rundt om i landet er det nok ganske mange mennesker som føler på det samme akkurat nå. Hva skal vi egentlig si til dem som har mistet noen. Eller til dem som overlevde? Til ungdommen? Finnes det et språk for slike anledninger? Hvordan kan vi hjelpe?

Bergens Tidende inviterte folk til å skrive noen ord til ungdommen i etterdønningene av 22 juli. Jeg var stolt over å bli spurt om å bidra, men var ikke sikker på at jeg ville klare å skrive noe som jeg ville mene var bra nok. I ettertid er jeg i grunnen godt fornøyd med denne lille teksten.

Sor­gens for­vent­nin­ger

Det fin­nes in­gen fa­sit på sorg. Det var det de for­tal­te oss da vi mis­tet søn­nen vår. Det fan­tes in­gen rett el­ler gal måte å sør­ge på. Sor­gen kan ta man­ge vei­er, alle koga ikkje likt, som Tø­nes syn­ger. Vi måt­te bare la det gå sin gang. Prø­ve å ha for­stå­el­se for hver­and­re om våre sorg­mønst­re var vel­dig for­skjel­li­ge. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Jo­han­sen, som var kjæ­res­ten til Alex­an­der Dale Oen, kan sik­kert skri­ve un­der på at det­te er lær­dom som fle­re bur­de ta til seg. I A-Ma­ga­si­net for­tel­ler hun om ne­ga­ti­ve kom­men­ta­rer fra folk hun ikke kjen­te. De men­te hun var kald som ikke gråt i be­gra­vel­sen. At hun ikke sør­get på rik­tig måte. Hun føl­te seg sji­ka­nert og over­vå­ket. Til slutt slet­tet hun både Face­book, Twit­ter og Instagram-kon­to­ene sine.

Den femte og siste teksten jeg vil plukke frem er ganske ny. Den ble mitt siste bidrag som fast rullerende spaltemaker i Journalisten, og jeg syntes jeg avsluttet på en bra måte med denne teksten. Igjen så er det jo personlige opplevelser knyttet sammen med noe dagsaktuelt, og som dere kan se så dukker det opp elementer både fra Svart blogg-teksten, og fra Jeg er så lei meg. Etter å ha blogget i snart ni år er det vel ikke til å unngå at man gjentar seg selv fra tid til annen, men jeg liker det ikke noe større. Æsj. Kanskje jeg ikke er så stolt allikevel når det kommer til stykket? Burde jeg bytte ut lista med poster om nakenbilder av Kåre Conradi og Rune Rudberg? De er nede i arkivet et sted de også…

Hummer og kanari

10 grunner til at det ikke blir noe blogging i dag heller

205/365 - Nueva Nueva

  1. Fordi verden trenger enda en mening fra noen som ikke vet en dritt omtrent like mye som den trenger enda en diktator med kjemiske våpen.
  2. Fordi innerst inne er jeg nok bare misunnelig.
  3. Fordi jeg ikke har tenkt å åpne hjemmet mitt for asylsøkere og flyktninger.
  4. Jeg har forresten ikke tenkt å la romfolket campe i hagen min heller.
  5. De vet hvor jeg bor.
  6. Fordi dagens outfit er det samme som gårsdagens outfit.
  7. Fordi jeg må ta medisinen min.
  8. You swine. You vulgar little maggot. You worthless bag of filth. As we say in Texas, you couldn’t pour water out of a boot with instructions printed on the heel. You are a canker, an open wound. I would rather kiss a lawyer than be seen with you. You took your last vacation in the Islets of Langerhans.You’re a putrescent mass, a walking vomit. You are a spineless little worm deserving nothing but the profoundest contempt. You are a jerk, a cad, and a weasel. I take that back; you are a festering pustule on a weasel’s rump. Your life is a monument to stupidity. You are a stench, a revulsion, a big suck on a sour lemon.I will never get over the embarrassment of belonging to the same species as you. You are a monster, an ogre, a malformity. I barf at the very thought of you. You have all the appeal of a paper cut. Lepers avoid you. You are vile, worthless, less than nothing. You are a weed, a fungus, the dregs of this earth. You are a technicolor yawn. And did I mention that you smell?

    You are a squeaking rat, a mistake of nature and a heavy-metal bagpipe player. You were not born. You were hatched into an unwilling world that rejects the likes of you. You didn’t crawl out of a normal egg, either, but rather a mutant maggot egg rejected by an evil scientist as being below his low standards. Your alleged parents abandoned you at birth and then died of shame in recognition of what they had done to an unsuspecting world. They were a bit late.

    Try to edit your responses of unnecessary material before attempting to impress us with your insight. The evidence that you are a nincompoop will still be available to readers, but they will be able to access it ever so much more rapidly. If cluelessness were crude oil, your scalp would be crawling with caribou.

    You are a thick-headed trog. I have seen skeet with more sense than you have. You are a few bricks short of a full load, a few cards short of a full deck, a few bytes short of a full core dump, and a few chromosomes short of a full human. Worse than that, you top-post. God created houseflies, cockroaches, maggots, mosquitos, fleas, ticks, slugs, leeches, and intestinal parasites, then he lowered his standards and made you. I take it back; God didn’t make you. You are Satan’s spawn. You are Evil beyond comprehension, half-living in the slough of despair. You are the entropy which will claim us all. You are a green-nostriled, crossed eyed, hairy-livered, goisher kopf, inbred trout-defiler. You make Ebola look good.

    You are weary, stale, flat and unprofitable. You are grimy, squalid, nasty and profane. You are foul and disgusting. You’re a fool, an ignoramus. Monkeys look down on you. Even sheep won’t have sex with you. You are unreservedly pathetic, starved for attention, and lost in a land that reality forgot. You are not ANSI compliant and your markup doesn’t validate. You have a couple of address lines shorted together. You should be promoted to Engineering Manager.

    Do you really expect your delusional and incoherent ramblings to be read? Everyone plonked you long ago. Do you fantasize that your tantrums and conniption fits could possibly be worth the $0.000000001 worth of electricity used to send them? Your life is one big W.O.M.B.A.T., and your future doesn’t look promising either. We need to trace your bloodline and terminate all siblings and cousins in order to cleanse humanity of your polluted genes. The good news is that no normal human would ever mate with you, so we won’t have to go into the sewers in search of your git.

    You are a waste of flesh. You have no rhythm. You are ridiculous and obnoxious. You are the moral equivalent of a leech. You are a living emptiness, a meaningless void. You are sour and senile. You are a loathsome disease, a drooling inbred cross-eyed toesucker. You make Quakers shout and strike Pentecostals silent. You have a version 1.0 mind in a version 6.13 world. Your mother had to tie a pork chop around your neck just to get your dog to play with you. You think that www.GuyMacon.com/flame.html is the name of a rock band. You believe that P.D.Q. Bach is the greatest composer who ever lived. You prefer L. Ron Hubbard to Larry Niven and Jerry Pournelle. Hee-Haw is too deep for you. You would watch test patterns all day if the other inmates would let you.

    On a good day you’re a half-wit. You remind me of drool. You are deficient in all that lends character. You have the personality of wallpaper. You are dank and filthy. You are asinine and benighted. Spammers look down on you. Phone sex operators hang up on you. Telemarketers refuse to be seen in public with you. You are the source of all unpleasantness. You spread misery and sorrow wherever you go. May you choke on your own foolish opinions. You are a Pusillanimous galactophage and you wear your sister’s training bra. Don’t bother opening the door when you leave – you should be able to slime your way out underneath. I hope that when you get home your mother runs out from under the porch and bites you.

    You smarmy lagerlout git. You bloody woofter sod. Bugger off, pillock. You grotty wanking oik artless base-court apple-john. You clouted boggish foot-licking half-twit. You dankish clack-dish plonker. You gormless crook-pated tosser. You bloody churlish boil-brained clotpole ponce. You craven dewberry pisshead cockup pratting naff. You cockered bum-bailey poofter. You gob-kissing gleeking flap-mouthed coxcomb. You dread-bolted fobbing beef-witted clapper-clawed flirt-gill. You jetere steatopygous pilgarlick hircine whigmaleerious rhadamanthine lintlicker. I refer you to the reply given in the case of Arkell v. Pressdram.

    You are so clueless that if you dressed in a clue skin, doused yourself in clue musk, and did the clue dance in the middle of a field of horny clues at the height of clue mating season, you still would not have a clue. If you were a movie you would be a double feature; _Battlefield_Earth_ and _Moron_Movies_II_. You would be out of focus.

    You are a fiend and a sniveling coward, and you have bad breath. You are the unholy spawn of a bandy-legged hobo and a syphilitic camel. You wear strangely mismatched clothing with oddly placed stains. You are degenerate, noxious and depraved. I feel debased just knowing that you exist. I despise everything about you, and I wish you would go away. You are jetsam who dreams of becoming flotsam. You won’t make it. I beg for sweet death to come and remove me from a world which became unbearable when the bioterrorists designed you.

    It is hard to believe how incredibly stupid you are. Stupid as a stone that the other stones make fun of. So stupid that you have traveled far beyond stupid as we know it and into a new dimension of stupid. Meta-stupid. Stupid cubed. Trans-stupid stupid. Stupid collapsed to a singularity where even the stupons have collapsed into stuponium. Stupid so dense that no intelligence can escape. Singularity stupid. Blazing hot summer day on Mercury stupid. You emit more stupid in one minute than our entire galaxy emits in a year. Quasar stupid. It cannot be possible that anything in our universe can really be this stupid. This is a primordial fragment from the original big stupid bang. A pure extract of stupid with absolute stupid purity. Stupid beyond the laws of nature. I must apologize. I can’t go on. This is my epiphany of stupid. After this experience, you may not hear from me for a while. I don’t think that I can summon the strength left to mock your moronic opinions and malformed comments about boring trivia or your other drivel. Duh.

    The only thing worse than your logic is your manners. I have snipped away most of your of what you wrote, because, well … it didn’t really say anything. Your attempt at constructing a creative flame was pitiful. I mean, really, stringing together a bunch of insults among a load of babbling was hardly effective… Maybe later in life, after you have learned to read, write, spell, and count, you will have more success. True, these are rudimentary skills that many of us “normal” people take for granted that everyone has an easy time of mastering. But we sometimes forget that there are “challenged” persons in this world who find these things to be difficult. If I had known that this was true in your case then I would have never have exposed myself to what you wrote. It just wouldn’t have been “right.” Sort of like parking in a handicap space. I wish you the best of luck in the emotional, and social struggles that seem to be placing such a demand on you.

    P.S.: You are hypocritical, greedy, violent, malevolent, vengeful, cowardly, deadly, mendacious, meretricious, loathsome, despicable, belligerent, opportunistic, barratrous, contemptible, criminal, fascistic, bigoted, racist, sexist, avaricious, tasteless, idiotic, brain-damaged, imbecilic, insane, arrogant, deceitful, demented, lame, self-righteous, byzantine, conspiratorial, satanic, fraudulent, libelous, bilious, splenetic, spastic, ignorant, clueless, EDLINoid, illegitimate, harmful, destructive, dumb, evasive, double-talking, devious, revisionist, narrow, manipulative, paternalistic, fundamentalist, dogmatic, idolatrous, unethical, cultic, diseased, suppressive, controlling, restrictive, malignant, deceptive, dim, crazy, weird, dyspeptic, stifling, uncaring, plantigrade, grim, unsympathetic, jargon-spouting, censorious, secretive, aggressive, mind-numbing, arassive, poisonous, flagrant, self-destructive, abusive, socially-retarded, puerile, pinguid, and Generally Not Good.

    I hope this helps…

  9. Statsfeminstene sier jeg ikke får lov.
  10. Føkk…09.41…jeg må komme meg på jobb!
Hummer og kanari

Frå eit netthovud til eit annet

Noen ganger baller det på seg. Som denne uka. Deadline på to spalter aller senest fredag formiddag, kombinert med boklansering av bloggeboka til Mullah Bjørkelo i Bergen på torsdag. Og siden jeg er av den typen som bare jobber når jeg absolutt må, så hadde jeg ikke skrevet et jævla ord før onsdag kveld. Jeg kan selvfølgelig bare skylde på meg selv. Resultatet var i hvert fall at jeg satt oppe til halv fem natt til torsdag for å få ferdig spalten til Journalisten. Sov tre timer, brakk ungene opp av sengen og fikk dem på skolen og i barnehagen, ned i butikken for å låse opp for vikaren min, og så ble det å hive seg på et fly til Bergen. Boklanseringen gikk fint tror jeg. Jeg satt i panelet sammen med Mullahen selv, Kristine Tofte, og selveste kaffebønna fra Os. Den unge herr Holm var ordstyrer. Jeg havnet i dødens posisjon, i den forstand at jeg havnet ved siden av Tofte, og dermed som regel måtte snakke etter henne. Hvilket betydde at hun allerede hadde sagt alt det smarte, smartere enn jeg kunne gjort, så jeg fant ut at min rolle måtte bli å levere teite kommentarer i stedet. Ja, det funka vel på et vis det også. Tror jeg. Men siden jeg fortsatt hadde en spalte til å skrive forlot jeg boklanseringen ganske tidlig, vendte tilbake til hotellet for å jobbe. Der sovnet jeg som en stein før jeg hadde rukket å få PC’en opp av veska.

Hvilket betyr at denne spalten i sin helhet er harvet ned på mobiltelefonen på hurtigbåten fra Bergen til Florø. Alt tatt i betraktning har det vært en fin uke. Over til spalten:

2nd Anoniversary

Ole Johannes Øvretveit skreiv eit stykke i Førde-Firda denne veka der han klaga på den nye verda. Internett har innteke stoga hans, og ingenting vil nokon gong verte det same igjen. Kan vi ikkje slå av internett, ber han, berre for ei helg. Lat oss slå av internett og heller leike cowboy og indianer. Slå ball. Hoppe paradis og kaste på stikka. Ungane kjem til å hugse det heile livet!

Jau, han har i kvart fall rett i det siste der. Ungane kjem aldri til å gløyme den dagen dei voksne klikka i vinkel og plutseleg blei heilt amish. Den dagen vi freista å leve livet som om det var ein song av Margrethe Munthe. Den dagen vi berre fekk lov til å sjå barne tv om vi såg det i svart-hvitt. Det kjem til å bli legendarisk. Og slå ball? Det må da finnes en App for det?

Eg er eit netthovud. Om eg ikkje er i koma, so er eg online. Eg har vore på nett i femten år, og det blir berre verre og verre. Det er klart det har endra livet mitt, men eg må verkeleg leite lenge før eg kan finne endringar som har vore til det negative. Det aller meste er berre positivt. Eg hadde ikkje budd i Florø om det ikkje var for internett. Eg hadde ikkje hatt nokon spalte i nokon lokalavis. Eg hadde gått glipp av ein haug med venner, eg hadde ikkje hatt nokon studiepoeng, og eg hadde vore langt mindre politisk bevisst. Internett har gjort meg smartare, heitare, og modigare. Eg elskar internett.

Vi høyrer ofte den same leksa frå folk som ikkje heilt har fått tak på det her med å være sosial på nett. Dei freistar gjerne å latterliggjere, eller stakkarsliggjere, folk som kommuniserar på nett. Folk skal ein snakke med auge til auge, meiner dei. Alt anna er berre tull. Kanskje til og med noko mindreverdig. Sjølvsagt har dei noko rett i at sosial interaksjon ikkje kan erstatte det å møte nokon i det so kalla verkelege livet. Ikkje fullt ut. Det er eit supplement. Klart det, men har ein ikkje nokon ein kan snakke med andlet til andlet kan internett vere eit ganske godt substitutt. I ein tid der einsamda blir kalla for den nye folkesykdommen er det dumt å avfeie internett som eit bidrag til å motvirke akkurat det.

Nokon meiner at det er Facebook og Twitter som gjer oss einsamme. Hundreogfemti følgjer meg på Twitter, men eg har ingen å drikke kaffe med kan dei seie. Jau då. Om ein kjenner seg litt rufsete i kantane ein dag har ein nok betre utbytte av å gå ein tur på Brandsøyåsen, enn av å klikke seg rundt på Facebook for å sjå kva dei du har på vennelista driv med. Men internett er ikkje noko annleis enn det verkelege livet. Ein må delta. Ta initiativ. Ikkje berre sitje der i kroken og sture. Hiv deg inn i ein diskusjon med nokon. Sei noko. Bli med. Det er ingen som gjer det for deg. Slenger du ut ei melding om at du har lyst til å ta ein kaffe med nokon, trur eg det er ein god sjanse for at nokon tar deg på ordet.

Eg er ein godt vaksen mann. Eg kan også hugse korleis det var før internettet kom og tok oss. Sjølv om eg er ein flittig nettbrukar, er eg ikkje ein digitalt innfødt. Eg har ikkje vakse opp med nettet. Barna mine har det. Toåringen er allereie ein dreven brukar av det ho kallar for jutuben. Korleis skal dette gå? Frykta er jo at dei unge skal bruke så mykje tid på internett at dei ikkje får tid til noko anna. At dei stryk på skulen, blir feite og late, og aldri får seg kjæreste. Blir buande heime til dei er 35 år, og gjer livet vårt miserabelt. Det er skrekken. Og alt på grunn av det helsikes internettet. Heldigvis er det liten grunn til uro. Ungdommen brukar internettet annleis enn oss gamlingar. Dei let det ikkje kome i vegen for aktivitet og engasjement. Sanninga er at dei ungdommane som er mest aktive i kvardagen, anten det no gjeld idrett, frivillig arbeid eller politisk engasjement, også er dei som er mest aktive på sosiale medier. Det er oss gamlingar som let internett bli ein tidstyv. Ikkje ungdommen. Dei er smartare enn oss. Heldigvis.

Der eg kjem frå kalte vi det å kaste på stikka for å “pekke”. Nyleg blei det faktisk arrangert eit mesterskap i nettopp pekking i Skien. Eg las det på internett. Oppmøtet såg ut til å ha vore bra, om enn med ein noko høg snittalder. Eg trur til og med dei klarte å gjennomføre det utan å ta ned internettet i grenlandsregionen. Ein må nemleg ta ansvaret sjølv. Det skjer ikkje noko om ein ikkje sjølv dreg seg opp frå godstolen. Men ser eg ein mann som treng hjelp, så går eg ikkje berre forbi. Eg utfordrar herved Ole Johannes Øvretveit til duell i pekking, eller i å kaste på stikka da, om det er det det heiter her vest. Men berre om eg får ha med mobilen, knipse bilder underveis, og legge nokon av dei på Facebook. Pics or it didn’t happen, som vi netthovud pleier å seie. Er det ikkje på nett, så har det ikkje skjedd.

Hummer og kanari

Bloggingens glasstak (Et lite stykke blogghistorie)

Det har visst nylig kommet ut en bok om bloggingens historie eller noe sånt pretensiøst noe. En eller annen fjott som kaller seg Hjorthen har skrevet et kapittel i den boka, og det er et skikkelig navlebeskuende dustekapittel som kanskje ikke er så interessant for folk flest. Hva vet jeg. Uansett så dreier det kapittelet seg så vidt innom den egentlig evigvarende metadebatten som raste en periode mens det norske bloggmiljøet var på sitt tetteste.

Jeg vet ikke om det er riktig å si at det var en post om bloggingens glasstak som startet det hele, sannsynligvis ikke, men en viss rolle spilte den jo. Det var selveste radiohode som skrev posten, først en liten en på sin egen blogg, og så en lengre sak på Sonitus. Jeg trodde begge tekstene var tapt, men den gang ei. Her er de begge to, et lite stykke norsk blogghistorie.

Bloggingens glasstak

Søndag 7. januar 2007
Kategori: Elitebloggdebatt, Meta/blogging
Stikkord:bloggeliten, monty python, sonitus

Det var tidligere ofte snakk om et glasstak som hindret kvinner i å gjøre karriere. Sett fra
denne bloggers ståsted finnes flere slike glasstak. For bloggere, for eksempel. For meg.
Situasjonen minner meg om “freemason sketch” med Monty Python, hvor en arkitekt
bønnfaller de potensielle kundene av sitt bygg om å få bli en frimurer. Rollen som arkitekt
spilles av radiohode. Kundene er samtlige andre bloggere. Frimurerlosjen er den harde
blogger-kjerne. Jeg slipper ikke inn der (blogger-kjernen/-eliten), ser det ut til. Som om jeg
bryr meg?!? Pøh!

glasstak

Eksempel på glasstak. (Ikke det opprinnelige bildet. Hjorth anm.)

Tillegg (Lagt til 16.03.07):
Det er smått vanskelig å fatte egentlig, men denne svært lite seriøse posten skapte furore.
Jeg ser i ettertid at enkelte tok dette dødsens seriøst og til og med så på det som en faktisk
beskyldning fra min side. Én fikk seg til og med til å skrive så sent som 10. mars 2007, altså
tre måneder senere, at:

“Bakgrunnen er at jeg m.fl. ble beskylt for elitisme, eller å danne et “glasstak”
som nye bloggere ikke kom seg gjennom. Å snakke om elite innen blogging føltes
så absurd at jeg svarte med [en egen post i egen blogg].”

At enkelte av de andre bloggerne – som hang seg på debatten som oppstod – kan ha følt det
jeg skrev som en reell problemstilling får stå for deres regning. Jeg kan ikke helt se at jeg skal
stå ansvarlig for dét, men ovenstående sitat vitner om noen har blandet sammen litt ymse og
at pekefingeren rettes mot meg hvis man har behov for å peke på “skyldige”. Jeg vet ikke helt
hva jeg skal si, men enkelte kommentarer leses litt annerledes i ettertid – gitt at folk virkelig
går rundt og har et horn i siden til meg. Jeg mener, hvor tydelig skal man si ting? Jeg skrev
en endeløs greie borte i Sonitus1 om hva jeg faktisk mener om “eliter” og den slags, og det
viktigste her var vel at:

“Men noen synes åpenbart ikke at det er greit, og blir fornærmet over at
glasstaket ikke slipper dem frem i rampelyset. Jeg er ikke én av dem som ble
fornærmet (…) . Hvorfor? Fordi det er sånn og fordi det umulig kan være på
annen måte! (…) Dernest vil jeg hardnakket hevde at ordet ?elite? ikke skal
oppfattes som negativt. (…) Noen vil sikkert reagere på påstandene om at det
finnes en elite (eller hva man nå vil kalle det). Reagér i vei, men det forhindrer
ikke at påstanden er korrekt. Det eksisterer en type nettverk hvor veletablerte

1

Den er visst slettet i ettertid, og jeg finner den ikke noe sted på Sonitus. Men den er gjengitt nedenfor.

bloggere pleier hverandres blogging. Poenget er at det ikke er noe galt med dette!
Tvert i mot. Blogger som vies oppmerksomhet fortjener denne oppmerksomheten
fordi de er gode.”

Noen forstod heldigvis dette, og skrev i en kommentar til den saken borte i Sonitus at:
“Da jeg leste innlegget ditt ?Bloggingens glasstak? så lurte jeg på om det bare var
tull. Om ikke så opplevde jeg den som usedvanlig sutrete. Til forskjell fra det du gjør
her, så oppfattet jeg det slik at _du_ var den som var sur fordi du ikke ble løftet opp
over glasstaket i det du entret bloggarenaen. Ikke som her, at du beskrev et fenomen,
som slik du sier finnes over alt. Dette inntrykket av at du var sur fordi noen var linket
til flere enn deg, sammen med at du selv bare hadde noen få slike ”elitebloggere” i
bloggrollen, og ikke så ut til å ha gjort noe som helst for selv å vise frem andre mindre
blogger ble for dumt. Så var det jo ikke slik, allikevel.” (Min utheving.)

Og der står det. Enkelte andre gadd ikke å lese hva jeg hadde skrevet, og var/er tydeligvis
fornærmet eller noe sånt. I hvertfall kan man lese enkelte kommentarer jeg har fått på den
måten. På den ene side er det så utrolig irriterende at sånt skjer, på den annen side er det
ikke stort jeg kan gjøre. Skal jeg være litt ondskapsfull – for det fristes jeg faktisk til – så
synes kanskje enkelte at det er pinlig å innse at man driter seg ut. Hvis man i tillegg er
selvhøytidelig så er det vanskelig å få seg til å gjøre noe med det? Da er det enklest å late som
ingenting. Alt for ikke å miste ansikt, liksom.

Rart å tenke på at posten som startet alt dette ble skrevet som en honnør til flinke bloggere –
inkludert vedkommende jeg siterte først i dette tillegget – og som jeg nå har et litt annet syn
på, og at den oppmerksomhet som er blitt dem til del er velfortjent. Nå skal jeg passe på at
dette langt tillegget ikke pinges noe sted, slik at min lille frustrasjon kan ligge gjemt her nede
i et stille hjørne av bloggosfæren som en tale fra meg selv, for meg selv, til meg selv. For jeg
gidder ikke bruke mer tid på dette. “Life’s too short…”

Bloggdebatten 2007. Det autoritative perspektivet. Eller “hvor skapet skal
stå”.

Mandag 15. januar 2007
Kategori: Elitebloggdebatt
Stikkord:analyse, bloggeliten, pierre bourdieu, sonitus

Denne er kopiert fra Sonitus, siden Sonitus kanskje snart blir borte.

…………………………………………………………………………………

Prolog
Da jeg begynte å skrive blogg, så sent som i april 2006, ante det meg at det ikke var rett frem
å påbegynne et sådant prosjekt. Det var allerede noen der ute, noen skrivende, noen rådende,
noen som preget bloggfeltet med sine meninger om rett og galt. Selvfølgelig var det dét!
Hvorfor skulle bloggfeltet være annerledes enn andre felt? I desember skrev jeg en post om
dette med kulturelle koder og dominanse, men knyttet det ikke opp mot bloggfeltet, men mot
en mer generell kulturvinkel. Og jeg tenkte heller ikke på det tidspunktet spesifikt på blogging
i disse termene. (Men siden det skal innrømmes at jeg har en ganske solid (kremt) utdannelse

hvor denne type tenkerier har blitt viet mye tid, så er jeg alltid på leting etter de kulturelle
kodene. Selvfølgelig også i bloggene.)

Så gikk det litt tid, og i begynnelsen av januar skrev jeg en liten sak om “Bloggingens
glasstak”. Jeg husker ikke nå hva som satt meg på akkurat de tankene akkurat da, men jeg
publiserte posten og gikk ut fra at det ville bli de vanlige små krusningene og deretter intet
mer. (Noen dager senere oppdaget jeg at jeg hadde skrevet om noe av det samme knappe
tre uker tidligere.) Men den deiset opp på Bloggrevyens “mest populære”-side, og så var
diskusjonen åpenbart i gang. Det ble noen kommentarer og jeg fikk en mail fra Sonitus,
hvor jeg kunne lese at “Ganske interessant det du skriver om bloggingens glasstak i dag.
(…) jeg lurte på om du kunne tenke deg å (skrive) en litt lengre artikkel om nettopp dette
bloggeglasstaket?”. Og det ville jeg jo.

Mens jeg vandret rundt i tenkeboksen begynte det å skje ganske mye der ute i bloggfeltet.
Maren skrev en sak om en mulig bloggrevolusjon hvor hun spant videre på noe av det jeg
hadde luftet, mens Esquil (som vanlig?) konseptualiserte temaet på sin måte 2. Diskusjonen
gikk livlig i kommentarfeltene, om hvem som var hva og hvem som ikke ønsket å være hva
for hvem. Jeg ble også en smule forbauset over å lese Sissels forsøksvise marginalisering av
fenomenet jeg startet “bølgen” med, men så har jeg jo en bitteliten tradisjon i å være uenig
med henne. Jeg trodde det ville bli en sluttstrek der, men det var flere som hengte seg på, så
temaet opptar åpenbart mange: Vampus skrev, Mihoe skrev, fjordfitte skrev og fr.martinsen
skrev. Mer om noe av det som ble skrevet her senere i denne posten.

Sånn. Nok bakgrunn nå. (Selv om det smått om sen dukket opp enda flere ulike poster om
dette. Disse vil jeg oppsummere i min egen blogg og ikke her i denne posten.)

Bloggtypologisering
Rykk tilbake til start. Da jeg startet radiohode så jeg umiddelbart – som alle andre – at det
er ulike typer av blogger. Noen er fellesprosjekter mellom mennesker på reisefot eller med
andre typer felles anliggende, og hvor målgruppen er en definert og avgrenset gruppe. Dette
er reisebrevbloggere med poster uten æ/ø/å.

Så er det dem som snakker til en for meg ukjent avgrenset krets om hva de spiste til frokost og
hvorfor de tok på seg nettopp rosa denim forrige tirsdag. Dette er hverdagsbablerne. Og det er
en rekke ulike spesialiserte blogger som beskjeftiger seg med tematisk avgrensede områder,
enten det er film eller gadgets eller frimerkesamlingen til bestemor. Dette er tematikerne.
(Her kan man også hive inn kristenblogger, men denslags prøver jeg så langt som råd er å
unnvike.)

Alle disse har en type målgruppe mer eller mindre present, og den er ikke nødvendigvis
stor. Men stor nok, og de har sikkert ikke mål om å utvide den. Motivet er å dele tanker og
meninger og erfaringer med målgruppen. Punktum.

Den siste gruppen er den store gruppen. Det er de som ikke klarer å bestemme seg for hva
de skal skrive om, så de skriver om alt og nesten alt og nesten ingenting. Sånn som jeg
gjør og sånn som de fleste som har hengt seg på debatten gjør, enten i posts form eller som
kommentatorer. Det er ingen avgrenset målgruppe, annet at vi forventer at målgruppen i det
minste kan lese norsk. Og det forventes nok at de fleste i målgruppen ikke bare leser, men
at de virkelig leser. Noen kokketerer med at de ikke vil ha mange lesere, men bare de riktige

2

Posten er senere slettet.

leserne. Andre – som meg – trives med en stor leserkrets. Noen av disse har oppnådd dette
også.

Hva som gjør bloggene forskjellige
Under en sånn overskrift er det ikke mye fornuftig å si. Og det er enda mindre nytt å si. Noen
velger den morsomme stilen, noen er mer drøftende, andre er sarkastiske. De aller fleste er
flinke til å skrive. Noen er veldig flinke. Noen er til og med ytterst flinke. Men så er det jo
en gang slik at det er forskjeller mellom bloggere, ikke bare hva gjelder kjønn, alder og den
layout som er valgt på bloggen. Noen er bedre enn andre, på samme måte som noen fotballag
er bedre enn andre. Og her kommer første pekefinger til dere som har latt dere hisse opp, og
jeg løfter pekefingeren tre ganger:
• Det er greit at vi er forskjellige.
• Det er greit at noen er bedre enn andre.
• Det er greit at noen leses mer enn andre og siteres mer.

Men noen synes åpenbart ikke at det er greit, og blir fornærmet over at glasstaket ikke slipper
dem frem i rampelyset. Jeg er ikke én av dem som ble fornærmet, men jeg skrev den posten
som startet hele debatten. Hvorfor? Fordi det er sånn og fordi det umulig kan være på annen
måte! Hvis dere insisterer på retten deres til å bli fornærmet, så skal dere også gjøre deres
beste for å avlyse alle avstemminger, kåringer og konkurranser i bloggverdenen. Husk
da samtidig på å sørge for at Melodi Grand Prix blir avlyst, og at neste verdenscuprenn i
langrenn gåes på idealtid.

Så kan man spørre seg om hvordan jeg har funnet på det med at noen ikke liker at det er
forskjeller på blogger? Tja. Jeg har tidligere i denne posten lenket opp enkelte forekomstene
av de poster hvor debatten om bloggeliten har pågått. Der kan man lese ulike syn på hvorvidt
eliter finnes, hvem denne eliten består av og hvordan de pleier hverandre. Dette siste er
kjernen. De fornærmede er indignerte fordi forskjellene fører til en viss gjensidig lesing som
de selv ikke gjøres til en del av. Men mer om det senere.

Hvorfor blir det eliter?
Med denne overskriften løftes blikket et kort øyeblikk ut av bloggverdenen og over i den
virkelige verden. Overalt i samfunnet hvor meninger brytes mot hverandre utkjempes det
slag. Noen av slagene er små, hvor enkeltmeninger brynes mot hverandre inntil den ene
meningen overvinner den andre. Ikke nødvendigvis fordi meningen er bedre og riktigere, men
fordi meningsbæreren evnet å fremlegge den kraftigere, hurtigere, smartere og med det som
oppfattes som mer gyldige argumenter.

Andre ganger utkjempes durabelige slag, hvor de skuelystne ikke aner mer enn de frembrakte
meninger, men hvor disse bæres frem av folk som mer enn noe annet kjemper om retten
til å mene det korrekte. De slåss for retten til å definere hva som er riktig og galt. Hva som
er høvelig og hva som er uhørt. Hva som skal være comme il faut og hva som bare skal
være et komma i den store boken som heter “Sant & sånn i samtiden”. Denne politiske
(ja, faktisk) estetikken gjennomsyrer alle debatter av en viss størrelse. Ta nå Statoil/Hydro-
navnedebatten. Man snakker ikke så mye om hva som er gode navn, velklingende, fortellende
og folkesjelforførende. Nei, det snakkes for og i mot om navnet skal endres. Frontene slåss
om retten til å legitimere navneskiftet, versus å forhindre det.

I alle slag og kriger står det igjen en seierherre. Sånn er det i den virkelige verden. Sånn er
det også i bloggverdenen, selv om kampene er snillere og kun utkjempes med nøye tilmålt og

forutsigbar sarkasme eller overbærenhet. (I hvertfall som en hovedregel.) Dessverre kjempes
det stundom med en utålelig retthaverskehet, som nettopp er fundert i (den oftest feilaktige)
antagelsen om at den retthaverske har ervervet retten til å bestemme hva som er de gyldige
standpunkter. Det finner ikke sted så mange slag om enkeltposter, men det pågår en evig krig
om hva som er riktig blogging. Og det pågår en underliggende kamp om retten til å definere
hva som er riktig blogging. Det er denne kampen som er den viktige kampen, og de som
kjemper og dernest vinner disse kampene og slagene og krigene utgjør etterhvert eliten.

Der er igjen på tide å vifte med pekefingeren: Du kan la være å like disse kampene. Du kan la
være å like å måtte utkjempe slike slag. Men du kan ikke la være å erkjenne at kampene finner
sted. Den franske sosiologen Pierre Bourdieu gjorde en del spennende forskning på dette, og
mest relevant i denne sammenhengen er det som mange nok anser som hans hovedverk, La
distinction. (Den finnes på norsk!)

Hvordan finner elitiseringen sted?
Når jeg viser til Bourdieu burde jeg ikke si mer før jeg begår litt forskning i bloggverdenen.
Men jeg er simpelthen fantastisk dristig, så jeg tar en simpel snarvei. Eliten er en gruppe, i
blogglivet som IRL. Den vokste frem samtidig med at bloggingen tok de første skjelvende
tastetrykk ut i hyperrommet. Den første bloggeren utgjorde den første eliten, ganske alene.
Etter at hun eller han rådet grunnen i omtrent tjue minutter, inntil den nest første bloggen
dukket opp, begynte gruppeprosessene, hvor man i fellesskap famlet frem formelen for “Den
Gode Blogg”. Formelen er fremforhandlet gjennom prøving og feiling, og den eneste testen
var om like mange leste bloggen i dag som i går og uken før forrige uke. Samt hvorvidt man
fikk riktige/støttende kommentarer fra de riktige menneskene. Hva som er riktig og galt
her kan være vanskelig å millimeterpresisere, men tenk dere hvilken gjenklang Eli Hagen
vil få som frisørlaugets selvoppnevnte rådgiver. Nettopp! Og siden vi mennesker er svake
for smiger, så lener vi oss ofte på folk som lener seg på oss. (Sexy Sadie er inne på noe av
dette når hun skriver opp resiprositet.) Når de som lener seg på hverandre blir mange nok
blir de etterhvert en slags maktfaktor man må forholde seg til enten likegyldig, eller ved
å velge konfrontasjon eller å søke å enes med og bli en del av. Jeg kjenner ikke den spede
bloggbegynnelse i Norge godt nok til å mene mye om det første drøye året og hvordan det ble
en elite. Men jeg er sikker på at en del av de kodene denne første eliten etablerte lever videre i
dag, lett tilpasset nye tekniske muligheter og så videre.

Eliten forsterker sin posisjon gjennom å dyrke konvensjonene. For eksempel:
• “Reppup”-blogging skal ikke forekomme, for det er spekulativt.
• Man skal ikke pinge seg frem i utide.
• Man skal kommentere blogger på riktig måte.

Eliten befester sin stilling gjennom å lenke til hverandre, enten i egen bloggrull eller i poster.
Det er også viktig å støtte hverandres blogging, selv om man er faglig/politisk/på annen måte
uenig. På disse måtene løfter man frem andre som løfter frem en selv. Mens de som ikke
løftes frem forblir i en bakevje. Det tydeligste eksempelet er postene som har løpt rundt en
måneds tid hvor man skal skrive fem påstander om seg selv, hvorav én skal være feil. Nå skal
sant sies, at dette er noe av det mest fascinerende med blogging og nettverksdannelse og –
dyrking, nemlig hvordan invitasjonene (såkalt tagging) sprer seg fra blogg til blogg. Først
tagges eliten, og dernest kan taggingen spre seg til bakevjen.

Eliten har forlengst oppdaget at språk er makt. Masse makt. Jeg nevnte “reppup” tidligere, og
brukte en dag eller to på å forstå hva det betyr. (Les ordet baklengs, dersom du ikke forstår.)

Et annet eksempel er “meme”, som jeg fremdeles ikke vet hva betyr eller er, og som jeg
og sikkert mange med meg derved er forhindret fra å delta i meningsdannelsen om, enten
gjennom egne poster eller kommentarer.

Et annet punkt rundt elitedannelsen er det jeg nå vil formulere som en hypotese: “De
individuelle elitemedlemmenes respektive statuser fremkommer i stor grad gjennom hvordan
de påvirker andres tidsbruk i bloggfeltet.” Jo mer tid for eksempel Kent klarer å få andre til å
bruke på sin blogg, jo høyere vil statusen hans være. OBS! Jeg har ikke grunnlag for å påstå
at noen har dette som et mål, hverken Kent eller andre. Jeg mener heller ikke at noen har dette
som et mål, men det kan likefullt være en konsekvens som inntreffer. Denne tidsbruken vil i
hovedsak anta fire former – tilfeldig rangert:
1. Lenking av individuelle poster. Dette er bittelitt tidkrevende, og mest en symbolsk
handling.
2. Lenking i bloggruller. Dette er bittelitt tidkrevende, og også dette en symbolsk
handling.
3. Kommentering i poster. Dette er mye mer tidkrevende, men ikke fullt så symbolsk,
siden man jo samtidig fremtrer selv (oppmerksomheten deles).
4. Lesing av blogger. Dette gjøres jo oftest anonymt, og er således anonymt og lite
symbolsk, annet enn for leseren selv. (Vi velger alle å lese de gode bloggene fremfor
de dårlige. Kanskje derfor jeg har få lesere?)

(Det slo meg – etter at jeg utarbeidet denne hypotesen – at den slår litt tilbake på meg selv.
Siden det ser ut til at jeg startet denne debatten (i denne omgangen) så er min elitestatus
sikret: Jeg har realisert alle fire tidsbruksformer hos andre bloggere i løpet av årets første
dager.)

Hva nå?
Noen er som tidligere antydet ikke så lystige over å oppdage eller erkjenne at det finnes en
bloggelite. Til dere må det sies at dere bare må leve med det. Kanskje er det ikke så viktig,
som (Andro)Ida skriver3. De som lever utenfor eliten, men som ønsker seg inn i den, må
bruke tid. Tid på å skrive gode poster. Tid på å skrive gode kommentarer. Tid på å lenke. Tid
på å lese. Kort sagt: Blogg som om hypotesen min stemmer, og dere vil selv etablere dere i
bloggeliten.

Dere som ikke er reisebrevbloggere, hverdagsbablere eller tematikere, men som heller ikke
nærer ønske om å tilhøre eliten: Blogg som dere gjør i dag. En god blogg er fremdeles en god
blogg.

Men til dere som er elitebloggere, men som ikke trives i denne rollen, så kan det tenkes
mange gode gjerninger. Det viktigste er å gi den anerkjennelse nye bloggere fortjener, dersom
de skriver godt. Gi støttende kommentarer, vis at dere leser bloggene, lenk opp fra egen
bloggrull eller egne poster. Kort sagt: Blogg som om hypotesen er korrekt dere også. Hadde
ikke bloggfeltet vært et felt hvor alle kan innta en plass, men hvor ingen skal arrangere noe,
så kunne en tenkt seg at enhver ny blogger skulle fått en mentor, og at eliten skulle være disse
mentorene. Sånn skal det selvsagt ikke være, men om man erkjenner prinsippet bak, så kan
man blogge i overensstemmelse med tanken? Gi en positiv kommentar i en ny blogg en gang
per uke!

3

Posten er senere slettet.

Noen kan med fordel også fortelle litt om skikk og bruk, uten at dette skal gjøres normativt.
Og noen bør fortelle om hva for eksempel “trackback” og “ping” er. Husk på hva du selv lurte
på da du begynte å blogge.

Epilog
Mange vil reagere tildels kraftig på denne posten. Jeg vil ta bort noe av årsakene til dette ved
først å vise til det som er skrevet under overskriften “Hva som gjør bloggene forskjellige”
tidligere i denne posten. Dernest vil jeg hardnakket hevde at ordet “elite” ikke skal oppfattes
som negativt. Jeg kunne brukt søk& erstatt og byttet ut alle forekomster med et litt mindre
verdiladet begrep, men har valgt å beholde begrepet fordi det er dette begrepet hele debatten
har knyttet seg opp mot. Noen vil sikkert reagere på påstandene om at det finnes en elite
(eller hva man nå vil kalle det). Reagér i vei, men det forhindrer ikke at påstanden er korrekt.
Det eksisterer en type nettverk hvor veletablerte bloggere pleier hverandres blogging.
Poenget er at det ikke er noe galt med dette! Tvert i mot. Blogger som vies oppmerksomhet
fortjener denne oppmerksomheten fordi de er gode. Derved kan dette være en slags
bloggopplysningsprosjekt, ved at alle får muligheten til å oppdage de gode bloggene og
kanskje får ideer til hvordan ens egen blogg kan bli bedre. Jeg kan bare snakke for egen del,
men jeg vil heller bruke mine tilmålte blogglesningsminutter på gode blogger enn på dårlige.

Hvis du savner en oppsummering av bloggdebatten frem til nå, så kan jeg opplyse om at det
finner du i bloggen min.

Takk for oppmerksomheten!
radiohode

Page 1 of 1112345...10...Last »
%d bloggers like this: