web analytics

Tag Archives: Bok

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Survival is Insufficient (Apokalypse igjen)

steleven

Endetiden er i vinden. Apokalypsen herjer både her og både der. The Walking Dead er flaggskipet, men det er en tydelig trend i tiden at slutten på sivilisasjonen slik vi kjenner den er noe som fenger. I den forrige boka jeg leste var det Joe Hill som satte verden i flammer. Og jammen handler det om apokalypsen i den boka jeg akkurat leste ferdig også, men heldigvis på en helt annen måte enn i Hills The Fireman, og enda lenger borte fra det bunnløse mørket The Walking Dead har å by på.

Hvilket ikke på noen måte er ment som noen nedvurdering av disse nevnte kulturuttrykk, som jeg sluker med skrekkblandet fryd og entusiasme, men det er jo fint at det er mulig å finne andre vinklinger på utslitte temaer.

I Emily St. John Mandels bok Station Eleven er det heldigvis fritt for zombier, selv om verden har gått fullstendig av hengslene. En pandemi som bare kalles for The Georgia Flu rammer verden hardt og brutalt. De som smittes får influensasymptomer, og så går det fort nedoverbakke. To dager etter at de merker sykdomen er det som regel slutt. Og gjett om folk blir smittet! Svartedauen blir en mild forkjølelse i forhold. Der den beregnes til å ha tatt livet av omtrent 60 prosent av Europas befolkning går The Georgia Flu virkelig hardt til verks, og tar livet av om lag 99 prosent av menneskene på jorda. Eller i hvert fall den delen av jorda vi får vite om i boka da. Den oppstår i Georgia – landet, ikke den forente staten – men sprer seg til Nord Amerika, Europa og Asia. Om det går greit med Afrika og Australia vet vi strengt tatt ikke, men det spiller forsåvidt ikke noen større rolle. Verden slik vi kjenner den er  uansett forbi.

Station Eleven forteller en historie som spinner rundt filmstjernen og skuespilleren Arthur Leander. Boka begynner med at han får et hjerteinfarkt på scenen, under en oppsetning av King Lear i Toronto. Leander dør, mens kunstig snø faller over scenen. I salen befinner den tidligere paparazzi-fotografen Jeevan seg. Nå har han besluttet å gjøre noe mer meningsfullt med livet sitt, og utdanner seg til paramedic. Han skjønner hva som skjer, og er kjapt på scenen for å prøve å redde livet til Leander. En annen av skuespillerne i stykket er åtte år gamle Kirsten. Både Jeevan og Kirsten overlever influensaepidemien som kommer til Nord Amerika med et fly fra Moskva samme kveld som Leander dør. De møtes i forbifarten i teateret mens ferdigutdannet medisinsk personell har avløst Jeevans gjenopplivningsforsøk. Men de møtes ikke igjen senere i boken.

Boka hopper så i tid. Fra lenge før pandemien starter, via dagene der den slår til for fullt,til vi møter Jeevan, Kirsten, og en av Leanders gamle venner i det som er bokas nåtid. Vel 20 år etter katastrofen. Kirsten er nå en omreisende skuespiller med teatertruppen The Travelling Symphony. De reiser rundt i området rundt The Great Lake, i USA, og spiller Shakespeare for innbyggerne i de forskansningene som har dukket opp her og der. På en av vognene deres står det skrevet. Survival is Insufficient. Et sitat de har rappa fra en eller annen Star Trek-episode. Verden er ikke trygg, på langt nær, men ting har stabilisert seg etter de første crazy årene som boka nøyer seg med å hinte til. Den reisende symfonien er bevæpnet. De er forsiktige. De styrer unna forskansninger som føles ubehagelige eller utrygge, men noen umiddelbar fare er det ikke, så lenge man holder sammen og tar sine forhåndsregler. Det er i ferd med å danne seg samfunn igjen.

Det er en bok med mange lag dette. Det er så mye man kunne diskutert rundt denne historien. Hvilke kulturuttrykk ville overlevd en slik verdensomspennende katastrofe? Hva med religion? Er det best å huske det som var før, eller er det bedre å glemme? I Station Eleven er det, tjue år etter, steder der man ikke vil huske tiden før. Det vokser opp barn som ikke vet at verden en gang var annerledes. Samtidig bringer skuespillertruppen Shakespeare ut til folket. En fyr har laget et museum av ting fra før pandemien.

Tenk hvor liten verden plutselig ville blitt. Uten strøm, telefon, aviser og sosiale medier. Og nesten uten mennesker.

Jeg likte Station Eleven veldig godt. Den er fin og lese, og gir som sagt mye å bite i. Så kan man selvfølgelig spikke fliser her. Hva lever The Travelling Symphony av? Jakt og fiske? Joda, det jaktes i boka, men vi får ikke så mye innblikk i hvordan folk egentlig lever sine liv tjue år etter en forferdelig katastrofe. Og er tjue år nok for at verden skal stabilisere seg igjen? Skurkene vi møter i Station Eleven er ikke mange,  og de er ikke akkurat av episke proposisjoner. Der The Walking Dead kanskje er for pessimistisk i sitt bunnløse mørke, er Station Eleven nesten for positiv i sin tro på at mennesket helst vil gjøre godt?

Men det er innvendinger jeg blåser en lang marsj i. Station Eleven er egentlig ikke så opptatt av selve samfunnets kollaps. Den er mer interessert i å fortelle historier om mennesker. Og kunst. Jeg synes den lykkes fantastisk godt med det, det er en fin leseopplevelse jeg gjerne anbefaler.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Bitre frø

bitter-seedsDet er ikke så ofte man får “wow”-opplevelser når man leser bøker lenger. Man er en blasert leser, og man er en lat leser. Har lest det meste før, leser ikke så mye som man gjorde før, og bruker ikke all verdens tid på å lete opp bøker som kanskje kunne hatt noe wow å by på. Men den boka jeg leste ferdig sist ga meg en liten en på tygga. Bitter Seeds het boka, og forfatteren er en kar ved navn Ian Tregills.

Jeg hadde ikke gjort noe forarbeid før jeg leste den. Jeg kjøpte og lastet den ned bare fordi Joe Hill twitret noen gode ord om den, og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse uten å vite hva dette egentlig var for noe. Det viste seg etterhvert at det var en slags alternativ historiefortelling, der andre verdenskrig står i fokus, men med en liten twist. Krigen er ikke så mye mellom tyskernes velsmurte krigsmaskin og britenes noe slitne imperium, som den er en kollisjon mellom tyske supermennesker og britiske trollmenn.

Trollmennene i seg selv er ikke så formidable, men de har evnen til å snakke med demoner, og få dem til å hjelpe seg i krigen mot tyskerne. Når Hitler aldri får noen invasjonsstyrke over kanalen, skyldes det at trollmennene har gjort en avtale med demonene om å holde været slik at det ikke lar seg gjøre å krysse. Men avtalen har en rimelig stiv pris. Er det virkelig verdt det?

Nazistenes supermennesker er mer imponerende på egen hånd. De er litt som X-Men, har forskjellige evner som er svært så nyttige på mange områder. De er ikke mutanter, men resultatet av en gal professors forskning og eksperimentering med den menneskelige hjernen. Prøvekaniner har han skaffet seg gjennom å drive et slags barnehjem der han har “tatt seg av” foreldreløse barn. Supermenneskene er en egen gren av SS, har sitt eget merke, ledninger koblet til hjernen, og sprer frykt overalt hvor de kommer. Også blant sine egne.

Midt mellom disse skapningene, trollmenn, demoner og X-Men, finner vi den helt vanlige engelskmannen Raybould Marsh. Skjønt, helt vanlig er han vel ikke, han er en hemmelig agent. På oppdrag under den spanske borgerkrigen blir han den første briten som får nyss i tyskernes hemmelige eksperimenter. Han får øye på en kvinne med ledninger inn i hodet. Hun ser på ham som om hun kjenner ham fra før. De skal møtes igjen.

Vil du vite mer får du lese selv, jeg skal runde av med det som ga meg “wow”-opplevelsen som jeg startet denne teksten med. Jeg begynte altså på boka, skjønte at det var en alternativ historie med røtter i den virkelige historien. Ubevisst tenkte jeg da at dette var en sånn historie som avslørte de egentlige hendelsene som gjorde til at krigen endte slik den gjorde. Det er de tyske supermenneskene som med sine spesielle evner kommer på den geniale ideen om å omgå Maginot-linjen og overraske Frankrike gjennom å sende hoveddelen av invasjonsstyrken gjennom Belgia. Og jeg tenker da at boka vil holde seg til hovedtrekkene i historien slik den utspant seg i virkeligheten. Det gjør den ikke.

Raybould Marsh er i Frankrike under invasjonen, men kommer seg tilbake til øya før Paris faller. På radioen følger han krigens gang, og det går ikke bra for britene. Det gjorde det jo ikke i 1940 heller, men som kjent klarte de å evakuere mesteparten av styrkene sine fra Dunkirk. Enten det nå var et mirakel, tysk inkompetanse, dårlig kommunikasjon, maktkamp i den tyske hæren, eller hva det nå egentlig var som gjorde at tyskerne ikke satte inn det siste støtet og knuste britene en gang for alle. I Bitter Seeds går det annerledes. Båtene som skal evakuere soldatene senkes i kanalen. Britene er fanget på stranden, og tyskerne er nådeløse. Britene mister en hær i Dunkirk, og øya ligger så godt som forsvarsløs igjen der ute i havet og venter på dødsstøtet.

Dette kom litt overraskende på meg kan man si, nesten som en (løs) knyttneve i magen. Wow!

Men er boka noe bra da?

Jada, den er det. Den er spennende, godt skrevet, og byr på noen overraskelser her og der. Gir oss noe å tygge på, fortrinnsvis kanskje spørsmålet om hvor langt man kan gå i kampen mot det onde, før man BLIR det onde. Men perfekt er den ikke. Den er litt ujevn i sitt tegneserieplot. Og jeg synes at Raybould Marsh er en litt ufullendt helt. Vi kommer ikke helt under huden hans, får ikke helt tak på ham.

Også er det bok 1 i en trilogi da, og da er kanskje målet på hvor bra den er egentlig hvor mye jeg brenner etter å lese neste bok i trilogien? I så fall er rett svar at den egentlig bare er sånn midt på treet, for jeg er litt der at jo, jeg må vel lese videre i denne historien.

Bare ikke akkurat nå.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Brannmann Sam og apokalypsen

joe-hill-fireman-photo

På lista over folk som fortjener takk i Joe Hills nyeste bok nevner han agenten som representerte ham i ti år uten å vite hva unge Hill egentlig het til etternavn. Dette tar vi til etteretning. Etter Hills etterhvert smått imponerende rekke med bøker som er godt over snittet verdt å lese, og særlig hans forrige bok, som er helt fantastisk på alle måter, er det ikke lenger noen grunn til å trekke inn hvem han er i slekt med. Hill står fint på egne ben han.

Hans forrige bok var NOS4A2, en helsikes kjøretur, nå er han her igjen med en ny murstein. The Fireman. 768 sider som brenner opp like fort som tørr ved i varm Jøtul-ovn. Gutten kan fortsatt skrive.

Det er verdens ende det handler om denne gangen. En epidemi som sprer seg verden rundt med stor fart. Draco incendia trychophyton. Dragonscale på folkemunne. De som rammes får merker på kroppen, vakre merker som minner om tatoveringer. Det er ikke så farlig. Verre er det at dette får dem til å selvantenne. Brenne opp innenfra. Først skjer det bare på TV, så i skolegården. Så brenner Space Needle opp, mens folk kaster seg fra vinduene som fra World Trade Center den ellevte september. Alt går til hundene. George Clooney brenner opp i et forsøk på å redde verden. Obama er aske. Google historie. Men Keith Richards er fortsatt i live. Tror man i hvert fall, men hvem kan være sikker.

Det er i denne verden vår hovedperson forsøker å manøvrere. Sykepleier Harper Grayson. Snill og god som dagen er lang, men med en noe usunn hang til å bryte ut i sanger fra Mary Poppins. Hun jobber først på en skole, men når alt bryter sammen melder hun seg til tjeneste ved et sykehus der hun og de andre som jobber der står på dag og natt for å hjelpe de smittede. Kledd i overlevelsesdrakter laget for å hanskes med ebola. Det er ikke stort de har å bidra med, annet enn å lindre smertene. Det finnes ingen kur, og selvsagt går det galt til slutt. Men ikke før Harper har møtt mannen som har gitt boka sitt navn. The Fireman. Han kommer til sykehuset med en gutt med magesmerter og forlanger å komme foran i køen. Det blir ampert, men Harper redder situasjonen. Og gutten. Som forsvinner like etterpå igjen, men vi skal selvfølgelig møte igjen både gutten og brannmannen igjen senere.

Dette er bare starten, jeg skal ikke røpe veldig mye mer, men det begynner altså som en apokalyptisk thriller der samfunnet vårt bryter sammen. Siden jeg har brukt sommeren så langt til å se meg ajour på The Walking Dead trekker jeg selvfølgelig paralleller den veien. De smittede blir selvfølgelig etterhvert ansett som livsfarlige, og ganske snart dukker det opp små militser, Cremation Crews, som jakter på dem. Burners, som de kaller dem, og skyter dem ned før de rekker å sette fyr på noe. Ikke akkurat en human måte å hanskes med situasjonen på, selv om de må få skryt for handlekraft.

De smittede er altså zombiene, men ulikt The Walking Dead er de jo fortsatt mennesker. Som helst vil leve. I bokas andre del bruker vi mesteparten av tiden i Camp Wyndham, en gammel feriekoloni, der en gjeng smittede har klart å gjemme seg unna. Ikke bare det, de har funnet en måte å kontrollere smitten på slik at de ikke brenner opp. Her er det altså zombiene som spiller hovedrollen!

Og i bokas del tre er våre protagonister på reise gjennom et øde og ødelagt landskap, men jeg skal ikke røpe mer av handlingen her. Jeg har allerede sagt mer enn nok.

Så hva har vi her egentlig? En lettlest murstein som baler med temaer som hva det vil si å være et anstendig menneske. Om hva som skjer når samfunnet kollapser. Om hvor langt vanlige mennesker kan gå for å trygge seg og sine. Store tema, som vi riktignok ikke rekker å dvele så veldig mye med slik som vi brenner gjennom den ene siden etter den andre bare for å se hva som skjer i neste kapittel.

Jeg liker The Fireman, slik som jeg har likt alle Joe Hills bøker til nå. Den har passasjer som er helt fantastiske. Men samtidig har den noen skjønnhetsflekker som irriterer mer enn de kanskje burde. Da tenker jeg først og fremst på skurkene i historien. Jakob og plogen hans, Harpers eks-mann, og hans sidekick (egentlig er det vel omvendt og Jakob som er sidekick da, men whatever) The Marlboro Man. En ravende gal talk radio-vert som bruker fritida på å drepe burners. De blir for karikerte. Dukker opp på steder hvor det er helt usannsynlig at de skulle dukke opp, bare for å lage ytre spenning. Det er billige tricks som en så bra forfatter som Joe Hill egentlig burde holde seg for god til å bruke i like stor grad som her.

Om vi skal våge oss på å rangere Hills bøker, er det klart at The Fireman ikke når opp til nivået til den forrige boka hans. Den må også finne seg i å stille bak novellesamlingen 20th Century Ghosts, i den grad de stiller i samme konkurranse da. Men jeg sliter litt med å plassere den i forhold til Horns og Heart Shaped Box. Brannmannen har sekvenser som går langt utenpå dem begge, men den spriker litt, har irriterende skurker, og kommer med en snikende følelse av at den kunne vært bedre enn den faktisk er? Jeg ser gjerne at han finner litt tilbake til det mindre oppblåste, tightere og mer fokuserte formatet fra disse to første romanene hans.

Men visst er det en heidundrande leseopplevelse denne gangen også altså. Les i vei!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Heap House

heaphouse

Noen ganger er det meningsløst å plassere en bok i en bås, og si at den passer for akkurat den gruppen av mennesker. Edvard Carey bok, Heap House, er en slik bok. Noen forsøker å hevde at dette er en bok for barn i alderen 10-16, men det er bare tull. Heap House er en bok alle må lese. Ja, i hvert fall alle som liker historiene sine litt fantasifulle da. Er det beinhard realisme, rett fra kjøkkenbenken, du er ute etter er det en liten sjanse for at du ikke vil like denne. Men jeg synes du bør prøve likevel.

Dette er en historie i et alternativt London, sånn ca 1875 eller noe sånt. Våre helter er Clod Iremonger og Lucy Pennant. Clod er en del av den stolte og store Iremongerfamilien. Bestefaren hans, Umbitt Iremonger, er familiens overhode, men Clod selv er en litt skrøpelig pusling som fortsatt går i knebukser. Han har imidlertid en litt spesiell egenskap. Mer om denne snart. Clod bor selvfølgelig i det enorme Heap House, sammen med resten av den store Iremongerfamilien. Tenk Downton Abbey, men med en noe mer spesiell arkitektur. Huset er satt sammen av deler av en enorm mengde andre gamle hus, og ligger da sentralt plassert ute på noe som vel kan beskrives som en enorm søppelfylling. The Heaps. Iremongerfamiliens makt og rikdom kommer nemlig fra en eldgammel avtale som gir dem retten til alt avfall i London. Dette har da samlet seg opp i så enorme mengder at det enorme området har utviklet sitt eget økosystem.

Til dette huset kommer Lucy Pennant. Hentet ut fra et barnehjem i fattige Filching av Clods bestefar. Hun er visst i slekt med Iremongerne, om enn langt ute. Hun blir plassert blant den enorme tjenerstaben som trengs for å holde dette enorme huset i orden. Alle i tjenerstaben er også av Iremongerblod, men de er likevel ikke like mye verdt som Iremongerne som bor ovenpå. Når de kommer til huset må de kvitte seg med navnet sitt, alle omtaler hverandre kun som Iremonger, med unntak av noen få høyerestående medlemmer av staben. Det er disse som står for kommunikasjonen med ovenpå-Iremongerne, resten skal verken ses eller høres. Men Lucy Pennant er en rebell. Hun nekter å gjøre som hun blir fortalt. Nekter å gi opp navnet sitt, og når hun støter på Clod snakker hun med ham, selv om det er strengt forbudt for tjenerstaben å snakke med noen av dem ovenpå. Clod og Lucy blir venner.

Iremongerne bor altså i dette enorme huset ute på fyllinga, og det har de gjort så lenge at det nærmest har utviklet seg et symbiotisk forhold mellom menneske og avfall. Alle Iremongerne har noe som de kaller for et fødselsobjekt. Det er en ting, tilsynelatende uten verdi, som de får utdelt ved fødselen. Clod har en propp som fødselsobjekt. Det kan jo være kjekt om man skal ta seg et bad, men hva men ellers skal bruke den til er ikke godt å si. Lucy får en eske med fyrstikker når hun ankommer Heap House, men den blir beslaglagt av en av de overordnede tjenerne. Folka downstairs får ikke gå med fødslesobjektene sine på seg. Dette høres jo helt snodig ut, men Iremongerne er altså meget sterkt knyttet til disse tilsynelatende tilfeldige og unyttige tingene. Faktisk i en slik grad at når Clods tante Rosamud mister sitt dørhåndtak av messing, blir hun etterhvert bare sykere og sykere.

Som om ikke dette er snodig nok. Clods spesielle egenskap er at han kan høre disse fødselsobjektene. Ingen andre kan dette, men de snakker altså. Hvisker. Men de hvisker bare et navn. Tilsynelatende har alle fødselsobjektene egne navn, som de hvisker, eller roper ut, hele tiden. Proppen til Clod heter f.eks James Henry Hayward.

Mer om handlingen skal jeg ikke fortelle, men det er altså en aldeles vidunderlig bok. Fint skrevet, fine karakterer, spennende. Og akkurat passe weird. Litt Roald Dahl. Kanskje litt Dickens? Selv om handligen er lagt til slutten av forrige århundre kan man lese masse deilig kritikk av vårt samfunn nå på 2000-tallet inn i alt avfallet, alle tingene, som omringer, og etterhvert truer med å knuse Heap House.

Den eneste grunnen jeg ser til å la Heap House ligge må være at det er første delen av en trilogi, og at du vil vente til alle bøkene er ute, slik at du kan sluke dem etter tur. Men hvorfor ikke lese den nå i stedet, og så lese den om igjen når neste bok kommer, og en gang til når den tredje og siste dukker opp? Kjør på!

 

Hummer og kanari

Tatergutar og negerkonger

hjorthene
Her er Hjorth Johansen-familien for hundre år siden. Om enn ikke helt komplett. Det mangler en sønn tror jeg. Uansett: Grandonkel Trygve er nummer to fra høyre, bakerst. Min bestefar er etter hva jeg har blitt fortalt helt til høyre.

Eg tilgir deg om du ikkje har høyrt om min grandonkel Trygve. Rett nok var han ein gong ein prislønt barnebokforfattar, men det er lenge sidan. Fyren har vore død sidan 1959, og hadde det ikkje vore for at vi hadde nokre av bøkane hans i hylla når eg var liten, hadde nok ikkje eg heller visst kven han var. Men eg var frykteleg stolt over å ha ein ekte forfattar i slekta, og eg likte bøkene hans også. Dei var spennande som berre det når eg las dei på syttitalet. Tidlegare i år oppdaga eg at fleire av bøkane hans var skanna inn i Nasjonalbibliotekets Bokhylla-prosjekt, og dermed fullt moglege å lese fullstendig gratis på nett. Gutungen og eg gav oss i kast med den boka eg hugsa best frå min barndom: Panterfolk og Gråbein. Det er eit relativt ramsalt brygg, med tjuveri, knivstikking, giftblanding og mord. Hovudpersonane er driftige norske gutekvalpar, alltid klar for spenning og nevekamp, men i ein viktig birolle møter vi taterguten Kashmir. Ein karakter som grandonkelen min skulle bruke igjen, som hovudperson i det som skal vere dei beste og mest anerkjende bøkene hans; Kashmir, og Høk over Høk. Begge to kom ut i 1930.

Ja, eg skreiv taterguten, sjølv om tater vel er ei nedlatande nemning som helst ikkje skal brukast lenger. Litt det same som neger, altså. Det er også er eit negativt lada ord, som no skal fjernast frå dei gamle filmane og TV-seriane om Pippi Langstrømpe når dei visast i framtida. Pappaen til Pippi skal ikkje lenger vere sjølvaste negerkongen. No skal han vere sjøkaptein, pirat, eller i parkeringsbransjen. Noko litt mindre rasistisk. Dette har det sjølvsagt vorte ein hissig debatt ut av, både i Norge og i Sverige. Skal vi ikkje ha lov til å kalle svartingane for negrar heller no? Kva er det for eit politisk korrekt helvete vi bur i? Toler dei ikkje såpass får dei hoppe på bananbåten og pelle seg heim att.

Når grandonkel Trygve skreiv om Kashmir i mellomkrigstida var han relativt progressiv. Kashmir var jo helten, sjølv om han var tater, eller splint då, som det vel heiter her på Vestlandet. Han er ein fin fyr. Likevel må det seiast. Blir du støtt av Astrid Lindgrens negerkonge bør du ligge unna Panterfolk og Gråbein. Taterfolket er i beste fall karikerte. I verste fall er boka beint fram rasistisk. Vi skal kanskje vere glade for at bøkene lever sine liv, støva ned i bokmagasin og antikvariat. Dei blir ikkje lesne lenger. Dei er ikkje folkekjære som Lindgrens karakterar. Dei er ikkje filmatiserte. Vi treng ikkje ta nokon kamp om korvidt taterguten Kashmir skal moderniserast, sensurerast, eller berre kasserast. Det hadde blitt ein vanskeleg jobb. Mykje verre enn hos Lindgren. Kanskje hadde det beint fram vore umogleg.

Astrid Lindgren angra på at ho gjorde pappaen til Pippi til negerkonge. Eg veit ikkje om Trygve angra på noko av det han skreiv. Uansett var han vel berre eit produkt av si tid. Eg synest boka vi las var eit fint tidsbilde frå ei anna tid. Eg må innrømme at eg ikkje heldt lange foredrag for gutungen om korleis vi alle er forskjellige utanpå, men ganske like inni oss etter kvart kapittel. Han stussa litt på nokre passasjer, og då måtte eg forklare litt, men elles handla det mest om å skunde på for å sjå korleis det gjekk med skurkane til slutt. Eg trur likevel ikkje han tok nokon skade av det. Eg trur ikkje han no ser på taterar med nye og hatefulle auge. Det gjekk bra, eg trur ikkje han blei rasist av boka. Om han lærte noko som helst var det vel at tida går, at ting endrar seg, at kniv også kan heite hølkus, og at det finst noko som heiter morse.

Eg er ein pragmatikar. Det einaste eg meiner rimeleg sterkt er at folk må roe seg kraftig ned. Dersom folk flest kan la vere å gå aktivt inn for å støyte nokon hadde det vore fint. Dersom folk også kunne la vere å skrike opp om krenkingar der det er rimeleg tydeleg at det ikkje ligg føre nokon intensjon om å såre – då er vi på veg mot noko bra. Astrid Lindgren ville sjølvsagt ikkje støyte nokon med pappaen til Pippi. Kva Trygve meinte om romfolket anar vi ikkje, men han gir i det minste eit bra bilde på korleis hans samtid såg på dei. Det skal vi passe oss for å feie under teppet.

Kashmir vil nok halde fram med å støve ned i mørke kjellarar, men Pippi vil vere med oss i mange år til. Nye adapsjonar av originalmaterialet kan godt kvitte seg med negerkongen. Dei originale bøkane og filmane, bør få vere slik dei er. Såpass respekt for originale åndsverk må vi ha. Er dei for støytande får ein heller la vere å lese/vise dei, eller i det minste syte for at dei som skal lese/sjå dei får sett negerkongen inn i ein kontekst. Verre er det ikkje.

Page 1 of 1912345...10...Last »
%d bloggers like this: