web analytics

Tag Archives: cia

Hummer og kanari

Joyeux Nöel

kattikrig
Britisk soldat hilser på tysk spion under første verdenskrig, ca 1916.

I år er det 100 år sida den berømte julekvelden ved fronten der tyske, franske og engelske soldatar for nokre få timar lot krig vere krig, men i staden møttes i ingenmannsland for å synge julesangar, dele dei sparsomme rasjonane sine, drikke champagne, og spele fotball. Eit lite augeblikk i ein stor og vond krig som kan symbolisere ein heil masse fint. Tru no likevel ikkje at dette blir ein slik tåredryppande tekst om julas kjærleiksbodskap, og den spira til noko godt som ligg gøymd innerst i hjarta på alle menneske. Det er ikkje det. Det er 23 desember, og eg har brukt mesteparten av mine vakne timer denne månaden til å observere folk i varierande grader av panikk gjennomføre årets julehandel. Eg har ingen illusjonar att. Eg er lei av folk. Eg vil snakke om dyr i dag. Dyr i krig.

I 2005 lagde franskmennene ein film, basert på hendelsene ved fronten i 1914. Joyeux Nöel heiter den, og burde eigentleg vore vist på TV kvar jul. Vi treng å oppdatere julefilmrepertoaret vårt litt. I denne filmen møter vi den sleipe katten Felix. Eventuelt Nestor, avhengig av på hvilken side han til ein kvar tid opphaldt seg. Katten gjekk nemlig fram og tilbake mellom dei allierte og dei tyske skyttergravene, og fekk vel både kos og ein liten matbit begge steder. Denne katten er ikkje berre tatt med for å minne oss om at vi skal vere snille med dyra i jula. Felix/Nestor var ein virkeleg katt, og akkurat som i filmen vandra han fram og tilbake mellom linjene langs fronten. Heilt til ein tysk soldat festa ein lapp i eit halsbånd på katten, og skreiv “hvilket regiment kjem du frå”. Eller noko lignande. Meldinga blei snappa opp på den andre sida, og Felix/Nestor blei tiltalt for spionasje, og henretta som spion. Filmen har ein referanse til den stakkars kattens skjebne, men sjølve henrettelsen blei liggande igjen på klipperommet. Regissøren meinte at folk ikkje ville tru at dette verkeleg var sant, og valde å droppe den. Men sant var det. Dei må ha vore hakkande gale.

Hakkande galne kan ein nok seie at dei var, dei som godkjende prosjektet Acoustic Kitty i CIA  på sekstitalet også. Felix/Nestor var nok uskuldig i spiontiltalen, men kanskje gjekk det an å bruke katter til spioner? CIA skal ha brukt 25 millioner dollar på prosjektet, som innebar å operere inn ein mikrofon og ein radiosendar i øyret på ein katt. Dei gjorde halen om til antenne. Dei tenkte dei kunne bruke katter til å lytte på russerne. Først gong dei skulle teste ut Akustiske Kitty i praksis var planen at katten skulle avlytte to menn på ein benk i ein park. Katten hadde andre planer, den såg sitt snitt til å stikke av frå CIA-agentane. Den løp avgårde, rett ut i gata, der ho vart køyrd på av ei taxi og døde momentant. Ein tidlegare CIA-sjef hevda i eit TV-program at dette aldri skjedde, men at dei tvert i mot skrinla prosjektet av di det var umogleg å trene opp kattene til å gjere slik CIA ville. Avlyttingsutstyret skal ha blitt operert ut igjen og katten skal ha levd eit langt og lykkeleg liv etterpå. Men eg trur nå kva eg vil om den saka.

Russerne hadde også sine dyreforsøk. Under andre verdskrig trente dei opp hunder til å bli selvmorsbombere. Dei fekk sprengstoff på kroppen, og var trent opp til å løpe under stridsvogner. Ein mekanisme på toppen skulle få sprengstoffet til å detonere så fort hunden kom under fiendens stridsvogn. Det var berre det at dei hadde brukt sine eigne stridsvogner til å trene opp hundene, og dei så litt annleis ut enn dei tyske. Enda viktigare var det kanskje at tyskarane brukte bensin, medan russarane fylte sine stridsvogner med diesel. Resultatet var at når tyskarane kom, og russerane slapp laus hundane, satte dei sjølvsagt full fart mot dei stridsvognane som såg ut, og lukta, som dei de var kjent med.

Slik kunne vi ha fortsatt, men vi må ha ein viss struktur her. Lat oss difor vende tilbake til skyttergravane under den fyrste verdskrigen. Det var harde tider for menneskene,  men rottene hadde det bra. Skyttergravane var utan noko effektivt system for avfallshåndtering, og det var lik overalt. Rottene formerte seg i som…ja, som rotter, og vakste seg store som katter. Dei var ei plage, og kattene var ikkje effektive nok til å stoppe dei. Løsninga var hundar. Terriere. På den tida ein katt trengde til å fange ein rotte, leike med den, og til slutt spise den, hadde ein terrier fort drept 20-30 stykker. Rapporter frå internett som eg ikkje ser nokon grunn til å faktsjekke hevdar at rekorden for ein terrier var 2500 rotter på drøyt sju timer. Imponerande.

Moralen i historia? Vær snill mot dyra, dei kan vere gode å ha. Og gode å spise. God jul!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

I dag er det #5

eichman

I dag er det 48 år siden Adolf Eichman ble dømt for femten tiltalepunkter, blant annet forbrytelser mot menneskeheten, i en israelsk rettssal. Eichman ble hengt like før midnatt 31 mai 1962, etter at Israels høyesterett hadde avslått anken hans.

Eichman har blitt kalt arkitekten bak Holocaust, men selv hevdet han at han bare fulgte ordre.

I 1945 ble Eichman tatt til fange av amerikanerene, men han brukte dekknavnet Otto Eckmann, og amerikanerene skjønte aldri hva slags fisk de hadde fått i garnet. Han klarte å rømme i 1946, og kom seg etterhvert til Argentina på et falskt Røde Kors-pass. Der bodde han frem til han ble tatt til fange av Mossad-agenter i 1960, smuglet ut av Argentina, og fraktet til Israel.

Hvor han altså ble dømt til døden.

I 2006 avslørte frigjorte CIA-dokumenter at CIA hadde visst at Eichman oppholdt seg i Argentina under dekknavnet Clemens siden 1952, uten å gjøre noe med saken. Årsaken: En arrestasjon av Eichman kunne vise seg å bli pinlig for både USA og Vest-Tyskland, de hadde nemlig rekruttert flere tidligere nazister, som f.eks Hans Globke, som var nasjonal sikkerhetsrådgiver for Konrad Adenauer. Globke hadde jobbet med Eichmann under krigen, og var dessuten delaktig i utformingen av Nurnberglovene i 1935.

Men Israel fant altså Eichman på egenhånd, det er litt disputt om nazijegeren Simon Wiesenthal hadde en finger med i spillet eller ei, og sånn var det med den historien.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: The Ghost

Robert Harris debuterte som bestselgerforfatter med spenningsromanen Fatherland, en alternativ historie der Hitler vant krigen som er helt ålreit tidtrøyte i denne sjangeren. Han fortsatte med Enigma, som dropper alternativ, men fortsatt holder seg til historie. Den handler om en av matematikerene som gjorde sitt beste og vel så det for å knekke tyskerenes Enigma-koder under annen verdenskrig. Det er også en lesverdig sak.

Deretter fulgte Archangel, som omhandler Stalins hemmelige dagbok, og så et par bøker fra det gamle romerriket, Pompeii og Imperium, som jeg ikke har lest, men som har sørget for gode inntekter til den tidligere Observer-journalisten. Men i 2007 var det på tide å la gamle Roma, Hitler, Stalin og andre verdenskrig i fred. The Ghost er en dagsaktuell politisk thriller, eller hva vi nå skal kalle det for noe.

Adam Lang har gått av som britisk statsminister, etter å ha ledet landet inn i krigen mot terror. Han har fått en gullkantet milliondeal om å skrive sine memoarer, men han har selvfølgelig ansatt en ghostwriter til å skrive dem for seg. Problemet er bare at denne ghostwriteren har funnet det for godt å dukke opp druknet på en strand ved Marthas Vineyard. Memoarene er riktignok på det nærmeste ferdig, men resultatet er så kjedelig at det er nærmest uleselig. Dermed er det duket for vår helt og hovedperson til å komme inn og redde stumpene.

Det der om at ferien innbyr til lette og spennende bøker innen krim, thriller og spenning er bare noe forbanna ræbbisj vet du. Når ellers har du egentlig tid til å fordype deg i et eller annet med litt mer mening enn hvem som er morderen og fantasifulle konspirasjonsteorier?

Derfor skal du la The Ghost stå igjen i hylla til du eventuelt er tilbake på jobb og trenger en kvikk fiks for en halvlang flyreise eller noe sånt. Eller du kan la den stå igjen i hylla, punktum, for dette er ikke noen stor bok på noe som helst vis. Underholdende, smooth og lettlest, javisst, men det finnes nok bedre alternativer der ute, også i denne sjangeren.

For du veit sånn omtrent hvordan dette kommer til å barke i vei.  At det er en eller annen konspirasjon på høyt nivå, at det blir et drap her, et knull der, og at det på en eller annen måte ender opp med at konspirasjonen blir blåt åpen for hele verden å se.

For faktum er at det ikke egentlig skjer så mye i denne boka. Hadde det ikke vært for det faktum at bokas statsminister egentlig er en dårlig skjult Tony Blair, komplett med kone Cherie, ex-utenriksminister Robin Cook, og relativt ubrukelig etterfølger Gordon Brown, samt assistent Anji Hunter, så ar det en viss fare for at dette kunne blitt litt småkjedelig etterhvert.

Til slutt ender det allikevel opp som en ganske koselig tidtrøyte, og forklaringen på hvorfor Blair – unnskyld Adam Lang, var slik en puddel for USA, er at Cheri Blair – unnskyld kona til bokas ex-stasminister Adam Lang, viser seg å være en agent for CIA.

Noe som jo er en like plausibel forklaring som noe annet.

Og hvis du ikke gidder å lese boka så har The Guardian et brillefint sammendrag som gjør at du kan feie over boka på et par minutter.

%d bloggers like this: