web analytics

Tag Archives: Dyr

Hummer og kanari

Joyeux Nöel

kattikrig
Britisk soldat hilser på tysk spion under første verdenskrig, ca 1916.

I år er det 100 år sida den berømte julekvelden ved fronten der tyske, franske og engelske soldatar for nokre få timar lot krig vere krig, men i staden møttes i ingenmannsland for å synge julesangar, dele dei sparsomme rasjonane sine, drikke champagne, og spele fotball. Eit lite augeblikk i ein stor og vond krig som kan symbolisere ein heil masse fint. Tru no likevel ikkje at dette blir ein slik tåredryppande tekst om julas kjærleiksbodskap, og den spira til noko godt som ligg gøymd innerst i hjarta på alle menneske. Det er ikkje det. Det er 23 desember, og eg har brukt mesteparten av mine vakne timer denne månaden til å observere folk i varierande grader av panikk gjennomføre årets julehandel. Eg har ingen illusjonar att. Eg er lei av folk. Eg vil snakke om dyr i dag. Dyr i krig.

I 2005 lagde franskmennene ein film, basert på hendelsene ved fronten i 1914. Joyeux Nöel heiter den, og burde eigentleg vore vist på TV kvar jul. Vi treng å oppdatere julefilmrepertoaret vårt litt. I denne filmen møter vi den sleipe katten Felix. Eventuelt Nestor, avhengig av på hvilken side han til ein kvar tid opphaldt seg. Katten gjekk nemlig fram og tilbake mellom dei allierte og dei tyske skyttergravene, og fekk vel både kos og ein liten matbit begge steder. Denne katten er ikkje berre tatt med for å minne oss om at vi skal vere snille med dyra i jula. Felix/Nestor var ein virkeleg katt, og akkurat som i filmen vandra han fram og tilbake mellom linjene langs fronten. Heilt til ein tysk soldat festa ein lapp i eit halsbånd på katten, og skreiv “hvilket regiment kjem du frå”. Eller noko lignande. Meldinga blei snappa opp på den andre sida, og Felix/Nestor blei tiltalt for spionasje, og henretta som spion. Filmen har ein referanse til den stakkars kattens skjebne, men sjølve henrettelsen blei liggande igjen på klipperommet. Regissøren meinte at folk ikkje ville tru at dette verkeleg var sant, og valde å droppe den. Men sant var det. Dei må ha vore hakkande gale.

Hakkande galne kan ein nok seie at dei var, dei som godkjende prosjektet Acoustic Kitty i CIA  på sekstitalet også. Felix/Nestor var nok uskuldig i spiontiltalen, men kanskje gjekk det an å bruke katter til spioner? CIA skal ha brukt 25 millioner dollar på prosjektet, som innebar å operere inn ein mikrofon og ein radiosendar i øyret på ein katt. Dei gjorde halen om til antenne. Dei tenkte dei kunne bruke katter til å lytte på russerne. Først gong dei skulle teste ut Akustiske Kitty i praksis var planen at katten skulle avlytte to menn på ein benk i ein park. Katten hadde andre planer, den såg sitt snitt til å stikke av frå CIA-agentane. Den løp avgårde, rett ut i gata, der ho vart køyrd på av ei taxi og døde momentant. Ein tidlegare CIA-sjef hevda i eit TV-program at dette aldri skjedde, men at dei tvert i mot skrinla prosjektet av di det var umogleg å trene opp kattene til å gjere slik CIA ville. Avlyttingsutstyret skal ha blitt operert ut igjen og katten skal ha levd eit langt og lykkeleg liv etterpå. Men eg trur nå kva eg vil om den saka.

Russerne hadde også sine dyreforsøk. Under andre verdskrig trente dei opp hunder til å bli selvmorsbombere. Dei fekk sprengstoff på kroppen, og var trent opp til å løpe under stridsvogner. Ein mekanisme på toppen skulle få sprengstoffet til å detonere så fort hunden kom under fiendens stridsvogn. Det var berre det at dei hadde brukt sine eigne stridsvogner til å trene opp hundene, og dei så litt annleis ut enn dei tyske. Enda viktigare var det kanskje at tyskarane brukte bensin, medan russarane fylte sine stridsvogner med diesel. Resultatet var at når tyskarane kom, og russerane slapp laus hundane, satte dei sjølvsagt full fart mot dei stridsvognane som såg ut, og lukta, som dei de var kjent med.

Slik kunne vi ha fortsatt, men vi må ha ein viss struktur her. Lat oss difor vende tilbake til skyttergravane under den fyrste verdskrigen. Det var harde tider for menneskene,  men rottene hadde det bra. Skyttergravane var utan noko effektivt system for avfallshåndtering, og det var lik overalt. Rottene formerte seg i som…ja, som rotter, og vakste seg store som katter. Dei var ei plage, og kattene var ikkje effektive nok til å stoppe dei. Løsninga var hundar. Terriere. På den tida ein katt trengde til å fange ein rotte, leike med den, og til slutt spise den, hadde ein terrier fort drept 20-30 stykker. Rapporter frå internett som eg ikkje ser nokon grunn til å faktsjekke hevdar at rekorden for ein terrier var 2500 rotter på drøyt sju timer. Imponerande.

Moralen i historia? Vær snill mot dyra, dei kan vere gode å ha. Og gode å spise. God jul!

Hummer og kanari

Grisen står og hyler

Tidlegare denne veka var det nokre luringar som plasserte eit blodig, eller i alle fall raudmåla, grisehovud utanfor bønehuset til det muslimske trussamfunnet i Kristiansand. Saman med grisehovudet låg det ei melding skriven på ein bit av papp, pynta med ei lita 17.mai- sløyfe. Meldinga laud slik: “Hei muslim. Gi oss tilbake grisen dere tok ifra oss (barneavdelingen på sykehuset). Slutt å hån norsk mat og kultur. This is Norway, love it or leave it! Russ 2012». Nederst på pappen hadde dei også lagt til eit “fuck jihad”.

Eg veit ikkje eg, men å kaste raudmåling på hovudet til ein gris er vel ikkje akkurat å heidre norsk mat og kultur det heller, og når det gjeld russen er no dei etter mitt syn oftast til større plage enn muslimane. Men det får vere ei sak for seg sjølv. Denne lite hyggelege meldinga går uansett inn i ein lang tradisjon der gris har blitt bruk mot muslimar på ulikt vis. For nokre år sidan truga Kenneth Rasmussen, som var bystyrerepresentant for partiet Demokratane i Bergen, med å henge opp syltelabbar i lyktestolpane og spele grisehyl over høgtalarane i Hansabyen. Alt dette for å hindre muslimane i å bruke Torgalmenningen til fredagsbøn. Som om grisekjøt skulle fungere som ein slags kryptonitt på muslimar, noko det sjølvsagt ikkje gjer. Effekten ville truleg ha blitt minst like god om ein droppa grisehyla og heller sette på ei tidleg Jan Eggum- plate.

I Israel har det også vore mykje snakk om bruk av gris mot muslimar. Gideon Ezra frå høgrepartiet Likud tok i 2001 til orde for at palestinske sjølvmordsbombarar skulle begravast innpakka i grisehud. Seinare foreslo politiet i landet at det skulle utplasserast grisefett på bussar, kjøpesenter og andre naturlege mål for terroråtak. Og då ein sjølvmordsbombar i Gush Efrat sprengde seg sjølv i lufta på eit kjøpesenter, heldigvis utan å ta livet av andre enn seg sjølv, skal nokre av innbyggarane i området ha kasta eit griseskinn over liket hans. Bakgrunnen for dette er at det har festa seg ei forestiling om at muslimar trur at at dei vert nekta inngong i paradis dersom dei kjem i kontakt med ein gris før dei døyr. Og utan paradis, ingen busslast med jomfruar. Kvifor skulle ein då orke å sprenge seg sjølv i lufta?

No er i grunnen ikkje jødane så særleg meir glade i grisar enn det muslimane er, og ideen om at muslimar kan skremmast med syltelabbar og grisehovud stammar då heller ikkje frå Israel. I 1939 spelte nemleg den amerikanske filmstjerna Gary Cooper hovudrolla i filmen “The Real Glory”. Handlinga i filmen var henta frå Filipinene i 1906, der amerikanarane trakk heim det meste av hæren sin, og berre lot nokre få offiserar vere igjen for å lære lokalbefolkninga å forsvare seg sjølve mot muslimske opprørarar. Dette går berre sånn måteleg bra, heilt til Cooper kler ein daud opprørar i grisehud før han vert begravd. Han gjev så klar melding til opprørarane om at dette er noko som kjem til å bli gjort med alle som døyr framover. Problem løyst, opprør over, happy ending, og Cooper rir på sedvanleg vis inn i solnedgongen.

Filmen er fiksjon, men den er inspirert av det såkalla Moro- opprøret på Filipinene; eit opprør som følgde i etterdønningane av den spansk- amerikanske krigen i 1898. Moro var namnet på muslimane sør på Filipinene, ei folkegruppe som kjempa for sjølvstende, men som etter langvarig strid måtte gje tapt. Det vert sagt at det som til slutt fekk stansa striden var at den amerikanske guvernøren i provinsen, den legendariske general John J. “Black Jack” Pershing, tok 50 opprørarar til fange, tvang dei til å grave sine eigne graver, og deretter bandt dei fast til stolpar. Grisar vart så henta inn og slakta, og deretter vart 49 av muslimane skotne med kuler dyppa i griseblod. Lika vart så kasta i gravene, og deretter vart grisekadavra lagt opp på dei døde muslimane før gravene vart attfylte. Den siste muslimen vart så sleppen fri, for å fortelle historien til dei andre opprørarane. Dette skal ha sett ein stoppar for det meste av stridslysta, og dermed for det vidare opprøret.

Det er ei skikkeleg god historie. Problemet med den er berre det at det er lite som tyder på at den er sann. Den er nok ei vandrehistorie, som også eksisterer i ulike andre variantar. Dr. Frank E. Vandiver er professor i historie, og har skrive boka “Black Jack, the life and times of John J.Pershing”. Han har forska mykje på Moro-opprøret utan å finne noko som talar for at denne historia stemmer. Vandiver seier at dette ville ha vore heilt i strid med Pershings natur. Det kan sjølvsagt vere at einkvan har rulla ein Moro- opprørar inn i grisehud, men dette var i så fall neppe på Pershings ordre, og det skal ikkje ha noko av æra for at opprøret tok slutt. Hadde historia med dei 50 opprørarane vore sann, er det meir truleg at den ville ha forlenga opprøret heller enn å avslutta det.

Det er heller ingen grunn til å tru at Al Quaida vil la seg stoppe av at dei kan risikere å bli gravlagde i grisehud. Trua deira tilseier heller at martyrar er så reine i sjela at det ikkje ein gong er nødvendig å vaske dei før dei vert gravlagde. Å tru at muslimar kan skremmast med syltelabbar og grisehovud er såleis eigentleg eit teikn på kunnskapsløyse og fordommar. Og dersom det er russ som driv med slikt, vil eg råde dei til å tone ned russefeiringa til fordel for utdjupa historielesing.

Men oppfatningane lever vidare, og dei kan også ha bakgrunn frå Sepoy-opprøret i India frå 1857 til 1859, kor innfødde soldatar gjorde opprør mot britisk herredømme etter at dei vart tvinga til å bruke nye rifler der dei frykta at ammunisjonen var innsmørd med fett frå gris og ku. Men den historia får vi spare til ein anna gong.

Hummer og kanari

Samtaler med Hagbarth #8 Om kvite puser, grå puser, og døden

– Du, hva gjør puser når de blir lei seg enkli?

– Tja, jeg tror ikke katter pleier å være så veldig lei seg egentlig.

– Men de kan. Hvis noen er slemme med dem.

– Ja, da kan de nok bli litt lei seg. Jeg tenker kanskje at de går og gjemmer seg et eller annet sted, eller tar seg en tur i skogen eller noe sånt når de er lei seg jeg. Hva tror du?

– Ja. Kvite pusi bodde hos noen andre før, men så var de slemme med den, og så kom den til oss.

– Det er i hvert fall det vi tror, men egentlig vet vi jo ikke hvor den kommer fra. Plutselig bare dukket den opp i hagen vår.

– Også var det Thomas som bestemte at den skulle få bo hos oss.

– Ja, det var jo det.

– Thomas og mamma.

– Ja.

– Hva gjorde du for noe enkli?

– Nei si det. Jeg var jo med og bestemte jeg også. Det var jeg som var hjemme sammen med Thomas når vi så den første gang, og jeg ga den litt mat og sånn.

– Var det du eller Thomas som så den først?

– Det husker jeg ikke lenger, men hadde ikke Thomas vært der så hadde vi nok verken ropt på den, eller gitt den mat.

– Mmmm…det går ikke an å sjekke det på internett.

– Nei, det står nok ikke noe sted på internett hvem som fikk øye på Kvite pusi først.

– Det er sånt som man bare husker det.

– Ja, eller bare glemmer.

– Jeg tror Kvite pusi ble lei seg når Thomas døde.

– Den gjorde nok det.

– Sant den fikk kattunger under senga!

– Ja den gjorde det. Det var liksom da den flyttet inn på ordentlig.

– Også var det noen som døde, men den grå pusen, den døde ikke!

– Nja, vi vet jo ikke hva som skjedde med den grå pusen. Den forsvant bare plutselig en dag…

– Den døde ikke!

– Nehei?

– Nei, den bare gikk seg en tur, og så fant den ikke veien hjem igjen, og så gikk den seg bort, og så gikk den og gikk den og gikk den, og så fant den seg kanskje ikke noen andre snille mennesker den kunne bo hos, og så døde den…

– …

– Vi snakker om noe annet. Sant?

– Det gjør vi!

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

I Just Want To See the Elephants

Her henger elefanten Mary, morderelefanten fra Sparksbrødrenes sirkus. Hengt etter halsen til hun døde etter å ha tatt livet av sin nye elefantpasser Red Eldridge.

Stedet er Erwin, Tennessee, sirkuset hadde holdt sin forestilling, etterpå tok man elefantene med seg til en dam, der de kunne drikke og sprute vann med snablene sine. På vei tilbake igjen skal Mary, som Sparks hevdet var det største dyret som gikk på jorden, hele tre tommer høyere enn P.T.Barnums Jumbo, ha strukket seg etter en vannmelon. Eldridge ga henne et rapp med staven, og dermed ble Mary sint. Hun løftet Eldridge i været med snabelen, og kastet ham i bakken. Deretter satte hun foten på hodet hans, og tråkket til så blod og hjernemasse skvatt.

Dermed var det klart at tiden var omme for Mary som sirkusattraksjon. Charlie Sparks, sjefen for sirkuset skjønte det, hvem ville vel la et sirkus med en mannevond morderelefant holde forestillinger i sin by. Og rettferdigheten måtte skje fyldest. Folkemengden ropte på elefantblod, og smeden Hench Cox prøvde å skyte henne med sin 32-20. Den var ikke kraftig nok til å skade elefanten. Sheriffen forsøkte med sin 45, men heller ikke den gjorde nytten. De måtte finne på noe annet.

I 1903, ved hjelp av Thomas Edison, hadde de tatt livet av elefanten Topsy med strøm. Dette skjedde på Coney Island, men i Erwin Tennessee hadde de ikke nok elektrisk kraft til at det var en mulighet. Man diskuterte muligheten for å binde henne til to lokomotiver, og så la dem kjøre hver sin vei, og dermed rive elefanten i filler, men konkluderte med at det fikk være måte på dyreplageri. De bestemte seg for å henge dyret i stedet, ved hjelp av en såkalt derrick, dagen etter.

En derrick er en løfteanordning, (wikipedia oversetter det til boretårn på norsk, men det er vel ikke helt dekkende tror jeg? som er oppkalt etter en type galge, som igjen er oppkalt etter den kjente bøddelen Thomas Derrick. Dette er en avsporing, men den får vi bare ta, Thomas Derrick var nemlig en slaskete slask, en dømt voldtektsmann, og langt i fra mors beste barn. Men han hadde litt teknisk innsikt. Og han hadde flaks. Jarlen av Essex trengte en ny bøddel, men det var dårlig med søkere til jobben. Derfor fant han ut at han like godt kunne gi jobben til en av fangene i fangehullet sitt. Thomas Derrick ble benådet, under forutsetning av at han tok jobben, og han gikk til arbeidet med glød og lyst. Og initiativ. I stedet for bare å slenge repet rundt en grein og henge folk på den måten, konstruerte Derrick et komplisert system av tau og trinser som gjorde jobben mye enklere.

Litt senere fikk han forresten også æren av å henge Jarlen av Essex, og man må jo beundre elsabethianerene for sitt reformprogram. Derricks oppfinnelse er fortsatt i bruk, om enn ikke så mye til henrettelser lenger?

Uansett var det altså på sett og vis passende at det ble en derrick som skulle få jobben med å henrette elefanten, det var jo det som var dens opprinnelige funksjon. At de fisefine folke på østkysten besluttet at det var dyreplageri å henge Topsy får gå for deres regning, i sørstatene var de ikke nøye på det.

Dagen etter skulle man altså henge Mary, men først var det matineforestilling. Uten Mary naturlig nok, hun var tjoret fast utenfor sirkusteltet, og skal ha svaiet nervøst under hele forestillingen. Publikum var litt skuffet over at de ikke fikk se dyret under forestillingen, men misnøyen ble snudd til entusiasme når det ble opplyst om at Mary skulle henges ved jernbanen senere på dagen, og alle var velkomne til å bivåne dette, uten å måtte betale noe ekstra!

Etter forestillingen ble Mary drevet ned til jernbanen. De lenket henne fast til sporet, fikk etter litt strev lagt en kjetting rundt halsen på henne, og så begynte de å løfte. Det gikk ikke så bra. De hadde nemlig glemt å løsne lenken rundt foten. De fikk til slutt gjort det, men når de så løftet igjen, røyk kjettingen. Hun deiset i bakken med et brak, og ble sittende på rumpa ute av stand til å røre seg, etter at de antagelig hadde ødelagt hofta hennes i det første forsøket på å løfte henne.

Dette visste ikke tilskuerene, så panikken bredde seg når de så den stakkars morderelefanten sitte der uten å være bundet på noe vis.De løp i alle retninger. Men en fyr løp opp ryggen på elefanten og fikk slengt en ny kjetting rundt halsen på henne. De løftet igjen, og denne gangen døde hun. De lot henne henge en halv time før de tok henne ned igjen og begravde henne langs jernbanen.

La det ellers være sagt at det er noe mystisk med dette bildet. Mary skal ha hatt støttenner når hun drepte Eldridge, men elefanten på bildet har på et eller annet tidspunkt fått dem fjernet. Enten må de altså ha fjernet dem før de henrettet henne, eller de må ha hengt henne opp på nytt senere, etter at de var blitt fjernet, og tatt bildet da.

Eller bildet kan være falsk naturligvis, det vet jeg ikke. Men det er en god historie.

Noen hevder forøvrig at de skal ha hengt to negere samtidig med at de hang Mary, mens andre hevder at Mary ikke ble begravet, men derimot brent på et bål av jernbanesviller. Det er nok ikke sant. Sannsynligvis blander de sammen med et annet tilfelle av henrettelse i Erwin, Tennessee. Ei femten år gammel jente og hennes yngre bror skal ha spasert langs jernbanelinja da en farget mann ved navn Tom Devert skal ha kidnappet jenta. Han prøvde å svømme over elva med henne, men ble skutt i hodet av en fyr som spilte poker med vennene sine i nærheten. En av karene skal deretter ha slept liket opp av vannet, bundet det til lokomotivet, og slept det avgårde noen kilometer, opp til jernbanens hovedkvarter. Der samlet det seg en mobb, og stemningen var ganske dårlig. Byens fargede befolkning ble tvunget til å se på mens mennene slang jernbanesviller og annen ved over den døde kroppen, helte olje på, og fyrte opp.

Når det var gjort beveget mobben seg over mot skurene til den fargede befolkningen, med planer om å brenne alt ned til grunnen, men da grep sjefen for Clinchfield Railroad Company inn. Husene ble ikke brent, men de som bodde der fikk beskjed om å forlate Erwin og Unicoi County. 

Men Mary hadde ingenting med det å gjøre.

 

 

Hummer og kanari

Nyt Norge! Og bli saksøkt.

Chris­tof­fer Biong ønsket å kri­ti­sere det offent­lig finan­sierte merke­til­ta­ket Nyt Norge, fordi han mener deres reklame­fil­mer glo­ri­fi­se­rer norsk land­bruk. Dette blir nå møtt med advo­kat­krav og ankla­ger om mis­bruk av Nyt Nor­ges logo.  Advo­kat­kra­vet kom­mer fra KSL mat­merk, en stif­telse opp­ret­tet og finan­siert direkte fra Land­bruks– og mat­de­par­te­men­tet.i Det er altså Sta­ten som går løs på bloggeren.

Dette er en ytrings­fri­hets­sak jeg står opp for. Et poli­tisk betent og filo­so­fisk ube­svart spørs­mål, og den mak­tes­løse par­ten?—?blog­ge­ren og dyrene?—?får opp­merk­som­het gjen­nom sub­ver­siv bruk av virke­mid­ler. Når sta­ten for­sø­ker å kneble dis­ku­sjo­nen ved å bruke lover og advo­kat­pen­ger mot poli­tiske kri­ti­kere, er det vel verd å støtte opp under ini­tia­ti­ver for å spre disse bil­dene vidt og bredt.

For å være helt ærlig er jeg meget over­ras­ket over at KSL Mat­merk kan ha så utro­lig lite finger­spitz­ge­fühl på sin egen rolle. De må jo vite at de har en tem­me­lig svak sak rent juri­disk, og en helt utro­lig svak sak i opi­nio­nen. I beste fall opp­når de å loppe en blog­ger for lomme­rusk, sam­ti­dig som bil­dene får mye, mye mer opp­merk­som­het enn de ellers ville fått. På kjø­pet sver­ter de Nyt Norge, som inn­til i dag frem­stod for meg som en tem­me­lig sym­pa­tisk merke­ord­ning orga­ni­sert av stolte norske bøn­der. Som om ikke det var nok sver­ter de sine egne eiere, sta­ten, som i denne saken ser ut som stiv­beinte, makt­kåte, selv­høy­ti­de­lige tas­ken­spil­lere. Snakk om å sak­søke seg selv.

Så, Nyt Norge: sue me. Jeg opp­ford­rer med dette alle andre blog­gere til å gjøre det samme.

(Dette inn­leg­get er Crea­tive Commons-??lisensiert under CC-??BY-??SA, som betyr at du har lov til å bruke inn­hol­det (om så kom­mer­si­elt),  kopiere, endre  eller bygge videre på det så lenge du a) kre­di­te­rer meg og len­ker til min nett­side og b) også deler det videre med en Crea­tive Commons-??lisens med ShareAlike)

 

Page 1 of 1712345...10...Last »
%d bloggers like this: