web analytics

Tag Archives: esquil

Hummer og kanari

Stolt og kry

blogging

Gamle rølerbaron Esquil har i dag en bloggpost der han i retrospekt presenterer de fem beste blogginnleggene sine. Det kan virke som om noen sniker seg rundt i den nedslitte og fraflyttede delen av bloggerbyen og spør de gamle halvsenile innbyggerene som fortsatt ikke har blitt sendt på sykehjemmet om de kan gi linker til fem blogginnlegg de er stolt av å ha skrevet. I hvert fall har jeg fått det samme spørsmålet som røleren, og jeg hadde egentlig tenkt å gi denne suspekte fyren linkene i en Facebook-melding. For sånn har det blitt. At jeg like gjerne kunne legge dem ut her på denne døende bloggen slo meg ikke en gang.

Før altså Esquil gjorde meg oppmerksom på at det kunne være en god ide.

Så da gjenstår det altså bare å finne fem blogginnlegg jeg er stolt av å ha skrevet. Ja ja, det kan jo like gjerne være de fem blogginnleggene jeg husker best å ha skrevet, men greit, kanskje er jeg til og med stolt av noen av dem? Til verket!

Hjorthen leser bok: Til helvete og tilbake igjen

Det er en sånn vakker sommermorgen som det er så alt for få av. Sola skinner ned på millionbåtene langs gjestebrygga, og den lille sørlandsbyen på vestlandet ligger og speiler seg i Florevika. – Jeg har vært for lenge i denne byen, sier fyren. Skulle kommet meg vekk for lenge siden. Faen, jeg er jo snart førti år, og her er jeg i fanget i denne lille drittbyen.

Og jeg tenker at jeg skjønner hva han mener. Født og oppvokst på et lite sted. Alle vet hvem du er. Du blir på en måte fanget av ditt eget rykte. Det hjelper ikke hva du gjør, du kan ikke forandre deg, du vil alltid være den du er. Jeg er jo innflytter til denne byen, men jeg har selvfølgelig gjort mine forespørsler om denne karen, snappet opp en del info, dannet meg et inntrykk av fyren lenge før han faktisk dukket opp på mitt skift. Han har ikke noen sjanse til å gjøre noe førsteinntrykk.

Det var en gang hvor det var ganske vanlig å begynne blogginnleggene mine med varianter av en mann som kommer inn i lobbyen på hotellet der jeg jobbet. Dette er en slik post, men så skjærer den over til å bli en bokomtale gitt. Jeg har tenkt litt på denne bloggposten den siste tiden, av den enkle grunn at karen som kommer inn i lobbyen i denne bloggposten av og til dukker opp i butikken min nå for tiden. Sist prøvde han å lure fra meg en mobiltelefon, og jeg har stoppet ham fra å stjele i nabobutikken tidligere. Det går altså ikke noe bedre med ham, og det jeg hadde av sympati for ham denne morgenen på bryggekanten er det ikke så mye igjen av nå.

Men boka, den anbefaler jeg fortsatt.

Svart Blogg

Det er mye man kunne ha lyst å si til Dagbladets førstesideoppslag i går om at eldre sultes til døde her i landet. Men la oss begynne et helt annet sted, og hvem vet hvor denne posten da kommer til å havne hen? Vi får se. Det er jo akkurat det som er litt av det morsomme med å blogge, man begynner et sted, og ender av og til opp et helt annet sted enn der man først hadde tenkt seg.

Så da begynner vi på nytt.

Faren min var alkoholiker.

Jeg synes de beste bloggpostene mine ofte har vært dem der jeg har kommentert et eller annet, enten det nå er fra nyhetsbildet, en film eller en bok, og knyttet det til et eller annet personlig. Som den alkoholiserte faren, eller for den saks skyld han fyren på bryggekanten i den første posten jeg plukket ut. Jeg tror dette er en av de første gangene jeg skrev noe særlig om faren min, etter hvert ble han en slags planke jeg kunne bruke hver gang jeg sto fast med en spalte til Journalisten og/eller Firdaposten, og det begynte å føles litt kynisk det hele. Men jeg tror det har vært nyttig for meg å skrive om dette, og tilbakemeldingene har jo tydet på at det også har vært viktig for andre. Det er jeg glad for.

Vil ta pornoen fra ikke-vestlige innvandrere

Fremskrittspartiet har vært i Rosengård og sett seg om. Nå varsler de et nytt tiltak i kampen mot snikislamiseringen av det norske folk. Vi har som vanlig tatt en prat med Fører Jensen.

Siv Jensen, hva i all verden er det dere har funnet på denne gangen?

Vi tar konsekvensen av nyere forskning. Vi ser sammenhenger før alle andre. Vi tør der andre tier. Mot, Energi, Begeistring…

Hallo? Har jeg kommet til Siv Jensen?

Siv Jensen? Dette er Petter Stordalen.

Aha, da beklager jeg, da har jeg ringt feil.

Alt i orden. La dialogen fortsette. We Care!

Whatever.

Beklager denne lille tekniske feilen, men det er sånt som kan skje når man blogger på direkten. Vi forsøker igjen.

Hallo?

Jensen her, hvem snakker jeg med?

Jeg vet ikke om jeg egentlig er stolt av denne bloggposten da, men jeg synes jo selv jeg er jævlig morsom av og til. Og ydmyk. Ingen er så ydmyk som meg når jeg først setter i gang. Nå vel, satire har i hvert fall vært en del av denne bloggen i perioder, og disse bloggpostene med fiktive intervjuer med folk og fe er nok de postene det har vært aller morsomst å skrive. Mulig dette er et høydepunkt til og med, det er i hvert fall denne jeg husker best. I tillegg til de to som fikk Nina Karin Monsen til å ringe og skjelle meg ut da, men de har ikke tålt tidens tann like godt er jeg redd. Kan jo linke dem opp om noen er interessert så klart: Kong Harald hyller de rød-grønne og Filosofen og kronikkskribentens skam.

Jeg er så lei meg

Det finnes ikke ord, sier vi gjerne. Ord blir fattige. Ordene strekker ikke til. Når tragedien rammer, hvilke ord skal vi bruke for å formidle vår medfølelse, vårt sinne, vår bunnløse sorg? Min fjorten år gamle datter har etter alt å dømme mistet en venninne på Utøya, og jeg aner ikke hva jeg skal si til henne. Rundt om i landet er det nok ganske mange mennesker som føler på det samme akkurat nå. Hva skal vi egentlig si til dem som har mistet noen. Eller til dem som overlevde? Til ungdommen? Finnes det et språk for slike anledninger? Hvordan kan vi hjelpe?

Bergens Tidende inviterte folk til å skrive noen ord til ungdommen i etterdønningene av 22 juli. Jeg var stolt over å bli spurt om å bidra, men var ikke sikker på at jeg ville klare å skrive noe som jeg ville mene var bra nok. I ettertid er jeg i grunnen godt fornøyd med denne lille teksten.

Sor­gens for­vent­nin­ger

Det fin­nes in­gen fa­sit på sorg. Det var det de for­tal­te oss da vi mis­tet søn­nen vår. Det fan­tes in­gen rett el­ler gal måte å sør­ge på. Sor­gen kan ta man­ge vei­er, alle koga ikkje likt, som Tø­nes syn­ger. Vi måt­te bare la det gå sin gang. Prø­ve å ha for­stå­el­se for hver­and­re om våre sorg­mønst­re var vel­dig for­skjel­li­ge. Be om hjelp hvis det ble for tungt å bære på egen hånd. Gode råd, og ikke bare for oss. Anja Jo­han­sen, som var kjæ­res­ten til Alex­an­der Dale Oen, kan sik­kert skri­ve un­der på at det­te er lær­dom som fle­re bur­de ta til seg. I A-Ma­ga­si­net for­tel­ler hun om ne­ga­ti­ve kom­men­ta­rer fra folk hun ikke kjen­te. De men­te hun var kald som ikke gråt i be­gra­vel­sen. At hun ikke sør­get på rik­tig måte. Hun føl­te seg sji­ka­nert og over­vå­ket. Til slutt slet­tet hun både Face­book, Twit­ter og Instagram-kon­to­ene sine.

Den femte og siste teksten jeg vil plukke frem er ganske ny. Den ble mitt siste bidrag som fast rullerende spaltemaker i Journalisten, og jeg syntes jeg avsluttet på en bra måte med denne teksten. Igjen så er det jo personlige opplevelser knyttet sammen med noe dagsaktuelt, og som dere kan se så dukker det opp elementer både fra Svart blogg-teksten, og fra Jeg er så lei meg. Etter å ha blogget i snart ni år er det vel ikke til å unngå at man gjentar seg selv fra tid til annen, men jeg liker det ikke noe større. Æsj. Kanskje jeg ikke er så stolt allikevel når det kommer til stykket? Burde jeg bytte ut lista med poster om nakenbilder av Kåre Conradi og Rune Rudberg? De er nede i arkivet et sted de også…

Hummer og kanari

Katteblogging

Sorry for den slappe blogginga for tida folkens, jeg er visst inne i en eksistensiell krise eller noe sånt noe. Det går nok snart over. I mellomtiden, hvorfor ikke dra en kattevideo?

Jeg vet ikke om Esquil noen gang har katteblogget, jeg kan ikke huske det i så fall, men om han hadde gjort det hadde det kanskje blitt noe ala dette?

Hummer og kanari

Elitebloggere eller Super-Noddyer?

Esquil har funnet frem ruteark og kalkulator, og regnet seg frem til hvem som utgjør den sagnomsuste og mytologiske klanen Bloggeliten. Ut av det så har han kokt i hop en illustrasjon som viser hvordan sentrum i Bloggebyen ser ut:

dpg_map.jpg

I fjor sommer satte jeg meg ned med tegneark og blyant for å lage nettopp et slikt kart over bloggebyen, men siden jeg verken kan tegne eller er særlig strukturert så varte det ikke lenge før jeg rev i stykker papiret og forkastet prosjektet.

Men jeg har tenkt litt i det minste, og siden Esquil åpenbart har folk som roter i søpla mi for å finne gode ideer til bloggposter, og dette altså er en av dem, så kan jeg jo benytte anledningen til å hive meg på.

Det er en teori som sier at hvis en person er ett steg unna de personene han eller hun kjenner, to steg unna de personene som den personen man kjenner kjenner osv, så er det i gjennomsnitt bare seks steg mellom hvert eneste menneske på jorden. Six degrees of separation kaller man det, og noen begynte sikkert med en gang å tenke på Kevin Bacon.

Det vil altså si at jeg befinner meg seks steg unna George W.Bush, eller mer skremmende: Flopsy befinner seg bare seks steg unna både Bjørn Skagestad og Alan Rickman, fordi vi sannsynligvis kjenner en som kjenner en som kjenner en som etc.

Nå spørs det vel om ikke dette egentlig er en akademisk form for urban legende, hva vet vel jeg, men om vi regner med Facebook og bloggevenner så begynner det straks å låte mer sannsynlig? Det skal visst finnes en Facebookapplikasjon som måler antallet steg mellom hvem man nå måtte ønske, så lenge begge har en Facebook-konto. Der har man funnet at gjenomsnittet ligger på 6.38 steg mellom brukerne. Maks antall steg er 14.

Denne relativt korte avstanden mellom mennesker gjør at ideer og informasjon kan spre seg utrolig raskt. Malcolm Gladwell beskriver i The Tipping Point hvordan en slik spredning av info kan minne om hvordan epidemiske sykdommer sprer seg. Ikke gradvis, men i stedet plutselig “i ett dramatisk øyeblikk”; The Tipping Point.

Årsaken til at det er slik er at ethvert sosialt nettverk består av en eller flere mennesker som har kontakter i flere ringer av samfunnet. Mennesker som beveger seg fra nettverk til nettverk. Sosiologer kaller dem visst for “super nodes”, nav som knytter flere sosiale nettverk sammen. Men la oss heller kalle dem for Super-Noddyer bare for gøy.

Og nå skal vi tilbake på elitebloggsporet igjen. Esquil anerkjenner ikke begrepet, han mener vi alle er likestilte individer, og det er greit det. Jeg anerkjenner heller ikke begrepet i den formen det gjerne har blitt brukt rundt om i vår lille andedam. Men samtidig er det ikke til å komme i fra at noen blogger er bedre besøkt, mer respektert, tillagt større vekt enn andre.

Jojo, men noen skriver da også bedre enn andre svarer man gjerne da, men det er ikke fullt så enkelt som det heller. Det finnes mange bloggere som skriver bra, men som ikke ofte nevnes som noen del av bloggeliten. Joda, kvalitet er nok en faktor, men det er ikke nødvendigvis tilstrekkelig, og kanskje er det ikke alle i den såkalte eliten som skriver forbanna bra heller?

Esquil gjorde bloggeliten om til et bysentrum, og det har absolutt noe for seg, men jeg tror heller jeg ville gjort noe sånt som dette:

tube.bmp

Undergrunnen i London. En labyrint av kryssende linjer, små og store stasjoner, masser av rare mennesker, og ganske dårlig luft.

Her vil bloggeliten være de store stasjonene. Kings Cross St.Pancras, Paddington, Liverpool Street, Victoria. Steder der mange linjer krysser hverandre. For hvis man ser litt på de bloggene som gjerne nevnes som medlemmer av eliten så har de fleste av dem det til felles at de knytter til seg forskjellige sosiale bloggenettverk. De er trafikk-knutepunkt rett og slett.

Så det jeg prøver å si er at det egentlig ikke er snakk om noen bloggelite, det er snakk om en forholdsvis liten gruppe med Super-Noddyer.

Så kan man selvfølgelig spørre seg om det gjør noen forskjell om man tilhører bloggeliten, eller om man er en Super-Noddy i et stort T-bane-nettverk. Hvis man i stedet for å spørre seg, heller spør meg så vil jeg svare ja, det gjør en viss forskjell.

Eliteblogger indikerer noe litt opphøyet, at man tilhører adelen, ikke vil menge seg med almuen unødig. I tillegg til at man får et inntrykk av et en eliteblogger er en som enten er, eller tror han er, bedre enn de fleste andre bloggerene. En Super-Noddy derimot er en del av et større nettverk. Avhengig av det, akkurat slik som de aller fleste blogger er avhengig av nettverket for å få trafikk. Og kvalitet er altså bare en av flere faktorer som skaper en Super-Noddy, og neppe den viktigste.

Super-Noddyene får mye trafikk, men de genererer også en del trafikk. Alle som følger med på Statcounteren sin har sikkert registrert at linker og omtale fra noen blogger gir godt besøk, andre ikke fullt så mye. Dette bør sympatiske Super-Noddyer ha i bakhodet, og sørge for å pense trafikken over på spor som ikke er fullt så trafikkerte fra tid til annen.

Og så er det jo sånn at selv om det vel bare finnes et begrenset antall Super-Noddyer, så er alle bloggere Noddyer som fordeler trafikk hitover og ditover. Her er lista over de tolv Noddyene (evt.Super-Noddyene) som har sendt mest trafikk til meg de siste tre månedene:

So much for “aldri mer intern” altså?

Hummer og kanari

– Hva er det som får en mann til å stjele salat?

Gjesteblogger Truls borte hos Esquil spør i forbindelse med denne vekter-saken hva det er som får en mann til å stjele salat. Han lanserer selv noen forklaringer:

Her snakker vi om en liten salat. Ikke gullringer, seddelbunker eller en bil. Han stjeler en salat. Det er neppe for å omsette den i et svart marked. Det er neppe for å betale narkogjeld. Det er neppe for å få status i et kriminelt miljø.

Antakelig var han sulten. Og hadde ikke…tja…la oss si 50 kroner.

Kanskje han hadde brukt opp pengene sine på helt andre ting. Vi vet jo hva det kan være… mannen var visstnok beruset. Eller kanskje han ikke hadde noen penger å bruke opp i utgangspunktet?

Men kanskje var årsaken en helt annen? Kanskje var salatskurken en del av den spanske Yomango-bevegelsen? De driver med politisk butikktyveri og forfekter butikktyveri som en form for ulydighet og som en direkte protest mot multinasjonale selskaper, og høres det interessant ut kan du lese mer i Dagbladets Magasinet. Eller hos Amos Keppler om du vil.

Antagelig var mannen sulten skriver Truls, og det er jo den mest nærliggende årsaken. Men det er de færreste som trenger å stjele i butikken av ren nød i Norge idag. En gang på tidlig nittitall rappa jeg en pakke med norvegiaost på nærbutikken fordi jeg ikke hadde penger til både brød og pålegg den siste uka før dagpengene kom, så at det forekommer er jeg klar over, men forholdet mellom hva man antar blir stjålet hver dag i norske butikker, og hvor mange fattige mennesker som beveger seg blant oss henger rett og slett ikke sammen. Jeg tror nesten jeg vil våge meg på å hevde at nød ikke er den fremste årsaken til at folk nasker i butikken i dag.

Pensjonister f.eks, skal visstnok stjele som ravner sies det, og slett ikke bare minstepensjonistene. Man antar at det er spenningen som får dem til å gjøre det, og når man opplever at folk stjeler for 40 kroner samtidig som man handler for en tusenlapp, ja da er det ihvertfall åpenbart at det er noe annet enn ren nød som ligger bak. Spenning kan være en forklaring, men det finnes også andre forklaringer.

Jeg har jo jobbet noen år i detaljhandelen, og jeg har hørt noen historier. En av dem var nettopp en slik hvor tyven hadde en full handlevogn, sikkert opp mot tusen kroner, men i lommen puttet han en sjokoladeplate som han ikke ville betale for. Uheldigvis for ham ble han oppdaget av butikksjefen og stoppet på vei ut av butikken. Inne på kontoret kom forklaringen.

Mannen var nemlig sendt på butikken for å handle av kona, og hun kjørte et ganske strengt regime. Mannen måtte ha med kassalappen hjem, og hvis det på den skulle dukke opp ting som ikke sto på handlelista, ting som f.eks en sjokoladeplate til 10 kroner, ja da var helvete løs. Så mannen valgte altså å gjøre seg til butikktyv fremfor å komme hjem med kontrabande på kassalappen og for lite vekslepenger.

…og enda har vi ikke sagt et ord om kleptomani.

Og ikke gidder vi det heller, vi skal heller forsøke å runde av. Ifølge handelsnæringen selv så blir det nasket varer i butikk for flere milliarder kroner i året. Fire milliarder ble svinnet anslått til å være i 2003. Selv om det er all grunn til å være skeptisk til næringens egne beregninger på dette området så er det liten tvil om at det stjeles mye i norske butikker. Og rundt en tredjedel av svinnet skyldes visstnok de ansatte selv.

Truls lurer på hva det sier om samfunnet vårt at vi har et samfunn som lar våre medborgere miste så fullstendig kontrollen over sin egen situasjon at de til slutt ser seg nødt til å stjele noe så smått som en salat, og tar på bakgrunn av det til orde for at de som ikke er i stand til å ta vare på seg selv ikke bør få pengestønad, men heller bli umyndiggjort på et slikt vis at de heller får det de trenger i form av klær, mat og bosted omtrent som om de var små barn.

Basert på omfanget av butikktyveri både av kunder og ansatte tror jeg det er trygt å hevde at det ville blitt ganske mange som måtte finne seg i å bli umyndiggjort av staten i så fall, og jeg tviler på at det ville gitt noe særlig utslag på omfanget av naskingen heller. Men vi ville fått et ganske utålelig samfunn av det.

Så i stedet for å problematisere så voldsomt synes jeg heller man skal forsøke å se det positive i saken:

Mannen prøvde i det minste å holde seg til et sunt kosthold!

%d bloggers like this: