web analytics

Tag Archives: fantasy

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Bitre frø

bitter-seedsDet er ikke så ofte man får “wow”-opplevelser når man leser bøker lenger. Man er en blasert leser, og man er en lat leser. Har lest det meste før, leser ikke så mye som man gjorde før, og bruker ikke all verdens tid på å lete opp bøker som kanskje kunne hatt noe wow å by på. Men den boka jeg leste ferdig sist ga meg en liten en på tygga. Bitter Seeds het boka, og forfatteren er en kar ved navn Ian Tregills.

Jeg hadde ikke gjort noe forarbeid før jeg leste den. Jeg kjøpte og lastet den ned bare fordi Joe Hill twitret noen gode ord om den, og jeg bestemte meg for å gi den en sjanse uten å vite hva dette egentlig var for noe. Det viste seg etterhvert at det var en slags alternativ historiefortelling, der andre verdenskrig står i fokus, men med en liten twist. Krigen er ikke så mye mellom tyskernes velsmurte krigsmaskin og britenes noe slitne imperium, som den er en kollisjon mellom tyske supermennesker og britiske trollmenn.

Trollmennene i seg selv er ikke så formidable, men de har evnen til å snakke med demoner, og få dem til å hjelpe seg i krigen mot tyskerne. Når Hitler aldri får noen invasjonsstyrke over kanalen, skyldes det at trollmennene har gjort en avtale med demonene om å holde været slik at det ikke lar seg gjøre å krysse. Men avtalen har en rimelig stiv pris. Er det virkelig verdt det?

Nazistenes supermennesker er mer imponerende på egen hånd. De er litt som X-Men, har forskjellige evner som er svært så nyttige på mange områder. De er ikke mutanter, men resultatet av en gal professors forskning og eksperimentering med den menneskelige hjernen. Prøvekaniner har han skaffet seg gjennom å drive et slags barnehjem der han har “tatt seg av” foreldreløse barn. Supermenneskene er en egen gren av SS, har sitt eget merke, ledninger koblet til hjernen, og sprer frykt overalt hvor de kommer. Også blant sine egne.

Midt mellom disse skapningene, trollmenn, demoner og X-Men, finner vi den helt vanlige engelskmannen Raybould Marsh. Skjønt, helt vanlig er han vel ikke, han er en hemmelig agent. På oppdrag under den spanske borgerkrigen blir han den første briten som får nyss i tyskernes hemmelige eksperimenter. Han får øye på en kvinne med ledninger inn i hodet. Hun ser på ham som om hun kjenner ham fra før. De skal møtes igjen.

Vil du vite mer får du lese selv, jeg skal runde av med det som ga meg “wow”-opplevelsen som jeg startet denne teksten med. Jeg begynte altså på boka, skjønte at det var en alternativ historie med røtter i den virkelige historien. Ubevisst tenkte jeg da at dette var en sånn historie som avslørte de egentlige hendelsene som gjorde til at krigen endte slik den gjorde. Det er de tyske supermenneskene som med sine spesielle evner kommer på den geniale ideen om å omgå Maginot-linjen og overraske Frankrike gjennom å sende hoveddelen av invasjonsstyrken gjennom Belgia. Og jeg tenker da at boka vil holde seg til hovedtrekkene i historien slik den utspant seg i virkeligheten. Det gjør den ikke.

Raybould Marsh er i Frankrike under invasjonen, men kommer seg tilbake til øya før Paris faller. På radioen følger han krigens gang, og det går ikke bra for britene. Det gjorde det jo ikke i 1940 heller, men som kjent klarte de å evakuere mesteparten av styrkene sine fra Dunkirk. Enten det nå var et mirakel, tysk inkompetanse, dårlig kommunikasjon, maktkamp i den tyske hæren, eller hva det nå egentlig var som gjorde at tyskerne ikke satte inn det siste støtet og knuste britene en gang for alle. I Bitter Seeds går det annerledes. Båtene som skal evakuere soldatene senkes i kanalen. Britene er fanget på stranden, og tyskerne er nådeløse. Britene mister en hær i Dunkirk, og øya ligger så godt som forsvarsløs igjen der ute i havet og venter på dødsstøtet.

Dette kom litt overraskende på meg kan man si, nesten som en (løs) knyttneve i magen. Wow!

Men er boka noe bra da?

Jada, den er det. Den er spennende, godt skrevet, og byr på noen overraskelser her og der. Gir oss noe å tygge på, fortrinnsvis kanskje spørsmålet om hvor langt man kan gå i kampen mot det onde, før man BLIR det onde. Men perfekt er den ikke. Den er litt ujevn i sitt tegneserieplot. Og jeg synes at Raybould Marsh er en litt ufullendt helt. Vi kommer ikke helt under huden hans, får ikke helt tak på ham.

Også er det bok 1 i en trilogi da, og da er kanskje målet på hvor bra den er egentlig hvor mye jeg brenner etter å lese neste bok i trilogien? I så fall er rett svar at den egentlig bare er sånn midt på treet, for jeg er litt der at jo, jeg må vel lese videre i denne historien.

Bare ikke akkurat nå.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Heap House

heaphouse

Noen ganger er det meningsløst å plassere en bok i en bås, og si at den passer for akkurat den gruppen av mennesker. Edvard Carey bok, Heap House, er en slik bok. Noen forsøker å hevde at dette er en bok for barn i alderen 10-16, men det er bare tull. Heap House er en bok alle må lese. Ja, i hvert fall alle som liker historiene sine litt fantasifulle da. Er det beinhard realisme, rett fra kjøkkenbenken, du er ute etter er det en liten sjanse for at du ikke vil like denne. Men jeg synes du bør prøve likevel.

Dette er en historie i et alternativt London, sånn ca 1875 eller noe sånt. Våre helter er Clod Iremonger og Lucy Pennant. Clod er en del av den stolte og store Iremongerfamilien. Bestefaren hans, Umbitt Iremonger, er familiens overhode, men Clod selv er en litt skrøpelig pusling som fortsatt går i knebukser. Han har imidlertid en litt spesiell egenskap. Mer om denne snart. Clod bor selvfølgelig i det enorme Heap House, sammen med resten av den store Iremongerfamilien. Tenk Downton Abbey, men med en noe mer spesiell arkitektur. Huset er satt sammen av deler av en enorm mengde andre gamle hus, og ligger da sentralt plassert ute på noe som vel kan beskrives som en enorm søppelfylling. The Heaps. Iremongerfamiliens makt og rikdom kommer nemlig fra en eldgammel avtale som gir dem retten til alt avfall i London. Dette har da samlet seg opp i så enorme mengder at det enorme området har utviklet sitt eget økosystem.

Til dette huset kommer Lucy Pennant. Hentet ut fra et barnehjem i fattige Filching av Clods bestefar. Hun er visst i slekt med Iremongerne, om enn langt ute. Hun blir plassert blant den enorme tjenerstaben som trengs for å holde dette enorme huset i orden. Alle i tjenerstaben er også av Iremongerblod, men de er likevel ikke like mye verdt som Iremongerne som bor ovenpå. Når de kommer til huset må de kvitte seg med navnet sitt, alle omtaler hverandre kun som Iremonger, med unntak av noen få høyerestående medlemmer av staben. Det er disse som står for kommunikasjonen med ovenpå-Iremongerne, resten skal verken ses eller høres. Men Lucy Pennant er en rebell. Hun nekter å gjøre som hun blir fortalt. Nekter å gi opp navnet sitt, og når hun støter på Clod snakker hun med ham, selv om det er strengt forbudt for tjenerstaben å snakke med noen av dem ovenpå. Clod og Lucy blir venner.

Iremongerne bor altså i dette enorme huset ute på fyllinga, og det har de gjort så lenge at det nærmest har utviklet seg et symbiotisk forhold mellom menneske og avfall. Alle Iremongerne har noe som de kaller for et fødselsobjekt. Det er en ting, tilsynelatende uten verdi, som de får utdelt ved fødselen. Clod har en propp som fødselsobjekt. Det kan jo være kjekt om man skal ta seg et bad, men hva men ellers skal bruke den til er ikke godt å si. Lucy får en eske med fyrstikker når hun ankommer Heap House, men den blir beslaglagt av en av de overordnede tjenerne. Folka downstairs får ikke gå med fødslesobjektene sine på seg. Dette høres jo helt snodig ut, men Iremongerne er altså meget sterkt knyttet til disse tilsynelatende tilfeldige og unyttige tingene. Faktisk i en slik grad at når Clods tante Rosamud mister sitt dørhåndtak av messing, blir hun etterhvert bare sykere og sykere.

Som om ikke dette er snodig nok. Clods spesielle egenskap er at han kan høre disse fødselsobjektene. Ingen andre kan dette, men de snakker altså. Hvisker. Men de hvisker bare et navn. Tilsynelatende har alle fødselsobjektene egne navn, som de hvisker, eller roper ut, hele tiden. Proppen til Clod heter f.eks James Henry Hayward.

Mer om handlingen skal jeg ikke fortelle, men det er altså en aldeles vidunderlig bok. Fint skrevet, fine karakterer, spennende. Og akkurat passe weird. Litt Roald Dahl. Kanskje litt Dickens? Selv om handligen er lagt til slutten av forrige århundre kan man lese masse deilig kritikk av vårt samfunn nå på 2000-tallet inn i alt avfallet, alle tingene, som omringer, og etterhvert truer med å knuse Heap House.

Den eneste grunnen jeg ser til å la Heap House ligge må være at det er første delen av en trilogi, og at du vil vente til alle bøkene er ute, slik at du kan sluke dem etter tur. Men hvorfor ikke lese den nå i stedet, og så lese den om igjen når neste bok kommer, og en gang til når den tredje og siste dukker opp? Kjør på!

 

Bok og Film

Hjorthen leser bok: It is sad to pass through life without one good adventure

the-borriblesLikte du Kanonene på Navarone? Peter Pan? Hva med Watership Down? Elsker London? Liker eventyr som ikke nødvendigvis trenger å være tungt forankret i den såkalte virkeligheten? Har alltid drømt om å dra på en skikkelig quest? Da er sjansen rimelig god for at The Borribles er boka for deg.

Det var Michael de Larrabeiti som fant opp de skapningene som han kalte for The Borribles, på syttitallet. Den første boka kom i 1976, og ble da kjapt kalt for Batterseas svar på Ringenes Herre. Den andre boka kom i 1981, mens den tredje og siste skulle ha kommet i 1985, men slik gikk det ikke. Den het Across the Dark Metropolis, og handlet om The Borribles i kamp mot politiet i London. Uheldigvis for de Larrabeiti var dette året hvor det var opprør i Brixton og i Tottenham. En politimann ble stukket i hjel. I dette klimaet mente utgiveren at det var uforsvarlig å gi ut en bok, en barnebok til og med, som heiet på de lovløse Borribles. Boka ble lagt på hylla inntil videre. Året etter ble den plukket opp og gitt ut av et annet forlag, så det var kanskje ikke SÅ synd på forfatteren, men dette er selvfølgelig en del av historien som taler til disse bøkenes fordel i dag. Hvem vil vel ikke lese en barnebok som var for farlig å gi ut under Thatcher liksom?

Vel. Barnebok og barnebok. Dette er vel det vi kaller for Young Adult i dag, og kan like godt leses av voksne. I hvert fall av voksne som leser Harry Potter og The Hunger Games.

Peter Pan hadde sine The Lost Boys. Gutter som falt ut av barnevognene sine i steder som Kensington Garden, oversett av barnepikene sine. Hvis ingen kom og lette etter dem bar det av gårde til Neverland og et liv blant The Lost Boys. The Borribles er en oppdatert utgave av disse barna. De har rømt hjemmefra, funnet et nytt liv i Londons underverden. De har fått spisse ører, som de skjuler under luer av ull, og lever av å stjele eller lure til seg det de trenger. Så lenge de har disse spisse ørene sine stopper aldringsprosessen. De ser ut som barn, og slik forblir de, helt til de eventuelt blir tatt av politiet. Da får de ørene klippet, og livet som Borrible er for all tid forbi. De må vende tilbake til samfunnet og bli kjedelige eventyrløse og ansvarlige voksne som deg og meg.

En skjebne verre enn døden så klart.

The Borribles bor gjerne i forlatte hus, bryr seg ikke om penger, og lever for eventyr. Når de først oppstår som Borribles er de navnløse, og slik forblir de, helt til de har fortjent et navn. For å skaffe seg et navn må de oppleve et eller annet eventyr. I denne første boka om The Borribles handler det om det største eventyret på hundre år eller mer. Vil dere være med eller?

borribleBoka begynner med at Knocker, sjefsspeideren for The Borribles i Battersea, får øye på en Rumble i Battersea Park. En Rumble er en Borribles erkefiende. De ligner på rotter, og kommer fra Rumbledon der de bor i en svær underjordisk bunker. I motsetning til The Borribles er The Rumbles opptatt av materielle goder. Penger, skatter og fine ting. At en Rumble dukker opp i Battersea Park er en provokasjon. Det får våre venner The Borribles til å frykte at det planlegges en fullskala invasjon. Noe må gjøres. Det besluttes at alle de åtte Borribles-stammene i London skal sende sin beste og smarteste navnløse Borrible til en elitestyrke. De får i oppgave å ta seg til Rumbledon, komme seg inn i den underjordiske bunkeren, og der skal hver av de åtte eliminere sin utvalgte motpart i overkommandoen til The Rumbles. Et selvmordsoppdrag? Utvilsomt er det i hvert fall fryktelig farlig. Og veien dit er farlig. Og veien hjem igjen, om de skulle lykkes, er heller ikke trygg. Se særlig opp for møtet med Dewdrop og Ernie, som er en parodi på de to hovedkarakterene i Steptoe and Son, som var en populær britisk TV-serie på sekstitallet. Vi kjenner den best som den svenske adapsjonen Albert og Herbert.

Rumble-rottene er en formidabel fiende, men de er ikke den største trusselen våre helter i The Magnificent Eight møter på veien.

Dette er jo først og fremst et veldig underholdende eventyr, og det er derfor dere må lese den. Første bok i trilogien er oversatt til både dansk og svensk, men dessverre ikke til norsk. Det som hever den over gjennomsnittet, og gjør den bedre enn f.eks Gregors opplevelser i Underverdenene, som jeg nylig leste sammen med Hagbarth, (og som vi likte ganske godt begge to, men så langt ikke har følt det påtrengende nødvenig å kaste oss over bok to) er at det er noen underliggende temaer i The Borribles som gir gjenklang utover ren underholdning.

Bøkene er utvilsomt en kommentar til det politiske klimaet i Storbritannia under Thatcher, men det er under overflaten, det er ingen som trykker noe budskap ned i halsen på oss. Og temaene er jo ikke mindre aktuelle i dag. Forskjellene øker, og det er kanskje mer akseptert nå enn det var på åttitallet. Arbeidsløshet. Fattigdom. Klassekamp. Den usynlige delen av London, som alltid har vært der, og alltid kommer til å være der?

Men først og fremst er det en hyllest til frihet og fantasi. Alle barn, og vi voksne med, er bunder fast av regler for hva vi kan, og ikke kan, gjøre. The Borribles minner oss om at det går an å bryte fri. At det finnes et eventyr der ute om vi bare er villige til å ta det. La livet bli en quest dere, etter at dere har lest boka.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Husk hvorfor du frykter meg

shearman

Hvem er Robert Shearman? Det visste ikke jeg før jeg fant boka hans, men nå har jeg lest meg opp litt. Shearman er en mangfoldig herremann med lang bakgrunn som dramatiker ved teateret. Mest kjent er han nok for å ha skrevet for Dr. Who. Det var Sherman som bragte Dalekene tilbake, om det sier dere noe som helst. Ved siden av dette skriver han kritikerroste og prisvinnende noveller. Remember Why You Fear Me er en samling av disse novellene, en slags best of, men visstnok med en ganske stor del nytt materiale. Shearman ville ikke lure leserne sine til å kjøpe noe de allerede hadde lest.

Samlingen ble nominert til en World Fantasy Award i fjor, men vant ikke. Siden jeg ikke har lest vinneren kan jeg ikke protestere på det, men dette er en flott samling, jeg likte den fra første setning.

Det er altså en bok som kan nomineres til en Fantasy-award, men den er egentlig mer weird enn fantastisk i fremtoning. Riktignok dukker Julenissen opp, og Jesus også, men alver, dverger og trollmenn er det ikke så mye av. Shearmans verden er som regel vår egen, men alltid med en mørk tvist. Ikke ulikt det favorittene Joe Hill og Kelly Link driver med i sine noveller. Men Shearman har sin egen stil, og en utrolig deilig, mørk og britisk humor. Noen eksempler på hva disse novellene handler om:

“The Big Boy’s Big Box of Tricks” handler om den litt desillusjonerte magikeren som ikke er spesielt dyktig. Han tjener til livets opphold som tryllekunstner i barnebursdager. Noe som er litt trist siden han hater barn. I en bursdag går alt til helvete. Barna avslører alle triksene hans, ydmyker ham, og når han utfordrer dem til å gjøre det bedre spiser alle barna ansiktene sine. Dette utløser en epidemi i England der veldig mange barn spiser opp sine egne ansikt.

I “Cold Snap” møter vi den skumleste julenissen noensinne, i en historie som egentlig handler om skilsmisse og sånne vonde ting.

I “Mortal Coil” finner kreftene som styrer ut at alle på jorda bør vite når, og hvordan, de skal dø. Alle får et brev i posten med beskrivelse og dato. Alle unntatt hovedpersonen. Han etterlyser brevet, det er kanskje litt kjipt å være den eneste på jorda som ikke vet når man skal dø? Men det kommer ikke noe brev. I stedet dukker det etterhvert opp folk på døra hans med beskjed om at i deres brev står det at de skal dø, og at det er vår protagonist som skal ta livet av dem. Hvilket han jo gjør, som den lydige lille byråkraten han er. Han oppdager etterhvert at han trives med denne oppgaven, skaffer seg til og med en sekretær.

Og la oss ikke glemme den fine “Damned if you don’t” der en nyankommet mann i Helvete blir både overrasket og skuffet når han oppdager at han må dele rom med bikkja til Hitler.

Den eneste lille innvendingen jeg har mot denne boka er at den er ørlite grann for lang. Det kan være det er mitt problem, ikke bokas, men mot slutten her havner jeg litt i den novelle-fatigue-fella, slik jeg ofte gjør når jeg leser mange noveller etter hverandre. Men det finnes ingen dårlige noveller her, og det er ikke verre enn at jeg lett leser gjennom de to novellene som er med som bonusmateriale i e-boka også. Og koser meg med dem.

Dette kan med andre ord ikke bli noe annet enn en glovarm anbefaling. Løpe og kjøpe!

 

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Wicked Gentlemen

Settingen for Ginn Hales Wicked Gentlemen er det ingenting å si  på. Landet er definitivt England, byen en litt skrudd variant av London i victoriatiden. Men universet er definitivt alternativt. Politiet heter for eksempel politiet. De er inkvisisjonen. Vår helt er William Harper, og han er inkvisitør. Vår andre helt heter Belimai Sykes, og er en Prodigal.

Hva er det for noe, spør du kanskje, og jeg kan selvfølgelig svare. Prodigalene er etterkommere av demoner. En gang i fjern fortid lot de seg overtale til å forlate Helvete for en sjanse til å oppnå frelse på jorden. Det gikk vel egentlig ikke så veldig bra. Prodigalene er de laveste lave, de fleste av dem holder til under jorden, i et område av byen som heter et eller annet forskjønnende flott som jeg ikke kommer på i farta, men som på folkemunne bare går under navnet Hells Below. Der bor de fleste demonetterkommerene i dyp fattigdom. Skulle de finne på å stikke seg litt ut, for eksempel gjennom bruk av krefter som de har med seg som arv fra sine demonforfedre, er veien kort til et godt opplyst lokale og inkvisisjonens bønnemaskiner.

Bønnemaskinene inngraverer bibelvers på kroppen til den stakkars jævelen, og det er ikke noe særlig. Sykes har prøvd, kjærligheten sendte ham dit, og han kom ut igjen med en kraftig morfinavhengihet. Og uten kjærligheten. Akk ja.

Harper oppsøker Sykes for å få hjelp til å finne søsteren sin. Hun har forsvunnet på mystisk vis, og prodigalene ser ut til å være involvert på en eller annen måte. De gir seg i kast med mysteriet. Og hverandre. Javisst, dette er en blanding av klassisk krim, blandet med steampunk, og en homofil kjærlighetshistorie.

Men er det noe tess?

Ja, det er jo det. Jeg digger verdenen som Hale har skapt, den gir gode muligheter for å si noe om klasse, innvandring og whatever, og Hale bruker forsåvidt den muligheten. Uten å bli plagsomt preikete, eller noen gang skrive noe som skulle være egnet til å påkalle seg vrede fra Document.no. Jeg liker karakterene, og det er jo befriende med en kjærlighetshistorie som ikke følger det heteronormative hendelsesforløpet til punkt og prikke.

Skal jeg innvende noe må det være at selve mysteriet bare fenger meg sånn måtelig, men summen av alt må bli at dette er mer enn godkjent. En fin leseopplevelse!

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: