web analytics

Tag Archives: fattigdom

Bok og Film

Porno og nevekamp

dawgfight

Seems like the land of opportunity for me is just a curse, sang John Hiatt tilbake i 1988. Sida har det berre blitt verre. Skilnaden mellom dei fattige og dei rike har vorte større og større. Middelklassa skrumpar inn, og for dei fattige som vil opp og fram i verda blir mogleheitane færre og færre. Dei siste vekene har det kommet eit par dokumentarfilmar på Netflix som skildrar dette på eit ganske interessant vis. Dawg Fight var først ut. Der får vi møte ein karismatisk kar ved namn Dafhir “Dada 5000” Harris. Han har slått seg opp som ein slags bakgårdboksingens Don King. I hagen til bestemora si arrangerar han boksekampar mellom unge menn som ikkje har all verdas mykje å se frem til i livet. Dada 5000 er arrangør, promotør, og dømmer kampane. Kampane blir filma og lagt ut på YouTube, og håpet for dei unge mennene er at nokon skal sjå dei, oppdage dei, og gje dei ei karriere i kampsporten Mixed Martial Arts. Dada 5000 sjøl har ei liknande karriere, der han fekk jobb som livvakt hos ein av stjernene frå MMA-sirkuset, etter at nokon fekk sjå ei YouTube-video der han banka livsskiten ut av ein eller annen stakkar.

fightDawg Fight er ei særs underholdande film, ikkje minst takket vere at regissøren har latt tre middelaldrende lokale damer frå nabolaget til Dada 5000 vere ekspertkommentatorer. Dei spår kven som kjem til å vinne kampane, og treffer bra. Er det for tamt, eller nokon ser ut som dei har mest lyst til å gje seg, er dei på beina og hissar til kamp. Disse damene vil sjå blod!

Samtidig er det ein film som er vond å sjå på. Kampane i bakgården til bestemor Harris går utan verneutstyr, utan plagsomme reglar, valden er ekte, og det er ikkje godt å sjå på. Dette gjer dei altså for ein liten neve dollar, og eit ofte fåfengt håp om einvegsbillett ut av ghettoen. Ein av dei klarar det. Alle er ikkje like heldige.

hotgirlswanted

Medan gutta freistar å slå seg til eit betre tilvære, har jentene andre metoder. I filmen Hot Girls Wanted får vi vere med eit lite knippe unge jenter på deira reise gjennom den sydende pølen av nedverdigelse, spy, sperm og selvbedrag som er amatørporno. Fire unge jenter kastar seg avgårde til Miami for å spille inn billege pornofilmar mot penger, ikkje av di dei treng penger til dop, eller på noko anna vis verkar å ha store mentale problemer. Dei lar seg lokke av spenning, lettjente penger, og ein diffus draum om å bli pornostjerne. Røynda visar seg å vere noko annleis. Dei som produserar den so kalla amatørpornoen brukar nye jenter i to-tre filmar. Etter det er dei ikkje ferskt kjøtt lenger, og må ta stadig meir nedverdigande oppdrag om dei vil fortsette i bransjen.

Både Dawg Fight og Hot Girls Wanted er spekulative filmar, der dei veltar seg i vald og sex. Eg likte begge to, men skal eg velge ein må det bli Dawg Fight. Vi veit at pornobransjen er nasty. Hot Girls Wanted gjer oss ikkje ny innsikt utover det. Eg skulle gjerne vært tettare på jentene, for å skjøne meir av kor dei kjem i frå. Dawg Fight er mindre forutsigbar, i det at den visar ei verd eg ikkje visste så mykje om frå før. Den tek oss også nærmare menneskene enn det Hot Girls Wanted gjer. Eg har meir forståelse for korleis Tree og dei andre brusehovudene kan gå inn i ein ring og denge kvarandre vitlause, enn eg har for jentenes eventyr i pornoindustrien. Men om du vil dyrke misantropien og menneskeforakten som ligg latent inne i deg ein plass skal du sjølvsagt sjå begge.

Hummer og kanari

Redd barnetillegget

poverty photo
Photo by ImNotQuiteJack

No er dei ute etter dei uføretrygda igjen. Dei blåblå. I statsbudsjettet vil dei endre barnetillegget deira. I dag er det slik at dei uføretrygda som har lite pengar får eit relativt sjenerøst barnetillegg. Om regjeringa får det slik dei vil blir dette endra. I staden for at dei som treng det mest får ein sum med pengar som faktisk monar litt, rundt 35.000 i året, skal alle som har uføretrygd og barn få eit flatt tillegg på 7000 kroner i året. Dette sparar dei 590 millionar på, og dette gjer dei for at det skal løne seg å jobbe. Om ein er uføretrygda er det jo berre å produsere nok barn, så kjem du til slutt opp i ei løn i nærleiken til dei som vaskar kontora til statsministeren. Da blir dei heller heime og skifter bleier. Om ein ikkje gjer noko med barnetillegget er det ei viss fare for at Erna snart må vaske kontoret sitt sjølv, og slik kan vi sjølvsagt ikkje ha det i verdas rikaste land.

Dei freistar å pynte brura. Det blir visst meir rettvist på denne måten. Barnetillegget er meint å kompensere for kostnadane ved å ha barn. Då er det ikkje rettvist at nokon får 35.000 kroner, og andre ikkje får noko. Det høyrest jo tilforlateleg ut, men om eg hugsar rett var barnetillegget meint som eit tiltak for å motverke fattigdom blant borna av dei uføretrygda. Det imponerer uansett ikkje vår smurferegjering. Ein får ikkje færre fattige barn ved å gje pengar til foreldra deira. Det beste ein kan gjere for å få folk ut av fattigdom er å få dei over i jobb, seier dei, og har på ein måte rett i det. Spørsmålet er kor mange av dei 21.660 foreldra dette gjeld som no kjem til å karre seg opp av sofaen og ut i arbeidslivet? Eg vil tru at 10 prosent er ei svært optimistisk gjetting. I så fall er det framleis snautt 19.500 foreldre, over 32.000 born, som vil få ei merkbart tøffare kvardag. Er det verdt det?

Eg har ikkje oppdaterte tal, men i 2006 kom det ein rapport frå Frischsenteret for samfunnsøkonomisk forsking. Elisabeth Fevang og Knut Røed stod bak den. Dei slo fast at av alle dei som gjekk på uføretrygd var det 7 prosent som hadde ein høgare utbetaling på trygd, enn dei hadde som yrkesaktiv. Sju av hundre menneske på uføretrygd hadde i 2006 så mange barn at dei fekk meir pengar inn, enn dei hadde når dei var i jobb. Sjølv klarar eg ikkje å hisse meg så veldig opp over dette, barnetillegget vil jo falle bort når barna veks opp, det er ein mellombels stønad. Men om ein absolutt ikkje vil finne seg i at det er slik, finst det andre måtar å gjere det. Ei øvre grense for kor mykje det er mogleg å få i barnetillegg ville løyse problemet på ein straks. Slappe journalistar, og slumsete omgang med forskingsresultat har etablert eit inntrykk av at uføretrygd går i arv. Det er riktig at born av uføretrygda har større sjanse for å ende opp som trygda sjølv. Sjølvsagt er det eit element av læring i korleis du veks opp. Men når 94 til 96 prosent av born av uføretrygda ikkje sjølv ender opp som uføretrygda, då burde vi heller spørje kvifor læringseffekten er så lav. Kvifor hamnar ikkje fleire av dei på Nav? Kan det ha noko med at vi har gode system, som utjamner skilnader og gjer trygda ein sjanse til eit verdig liv? Kan det hende at fjerning av barnetillegget vil endre dette, og sende fleire barn under fattigdomsgrensa? Vil det då stimulere dei til å jobbe hardare for å komme seg opp og fram i verda, eller vil det føre til at fleire av dei endar som uføretrygda? Eg veit ikkje svaret, men vi veit at fattigdom verkar nedbrytande og isolerande. Eg vil i alle fall ikkje sjå bort frå at resultatet blir fleire på trygd, ikkje færre.

Regjeringa har varsla at ein handlingsplan mot barnefattigdom vil vere klar til våren. Det naturlege ville vel ha vore å vente med å endre barnetillegget til den var klar, slik at eventuelle nye tiltak kan kome inn og skjerme dei barna som treng det mest. Eg håpar, og trur, at Kristeleg Folkeparti og Venstre vil setje foten ned i budsjettforhandlingane. Barnetillegget bør i alle fall fredast i si noverande form til regjeringa har ein klar plan for korleis ein kan møte utfordringane med barnefattigdommen i framtida.

Hummer og kanari

Boss

Aftenposten fortalde denne veka historia om korleis villaeiarar på Vinderen fekk bosset sitt endevendt av tiggarar frå aust-europa. Her tas dei på fersken skreiv avisa, og krydra det heile med eit bilete teke av ein tilfeldig forbipasserande. Dei fleste i nærmiljøet reagerar med sinne på boss-tyveriet, skreiv avisa, og nokon meinte visst det no var på tide å tenke om att på kor vidt Noreg var tent med å vera med i  Schengen-samarbetet, og EØS.  Sjølv om det blir litt patetisk når rikingane på beste vestkant vil melde seg ut av verda og bure oss inne i vår eiga lille boble, berre fordi dei finn nokre stakkarar frå Romania i bosset sitt, kan eg godt forstå dei. Eg tok meg sjølv i å kjenne ein viss grad av irritasjon sist det var storboss her i byen, og nokon kom rullande i bil med hengar, og røska med seg det dei hadde lyst på av tinga vi hadde satt ved husveggen vår. Ikkje så mykje fordi dei tok med seg bokhyller og kva det nå var, eg skulle no allikevel kvitte meg med det. Det var nok mest fordi dei berre tok seg til rette. Fornufta seier at det ikkje er noko å irritera seg over. Men eg gjorde det allikevel. Dei kunne no godt ha spurt først då. Men eigentleg skammar eg meg litt over irritasjonen min. Boss er boss, om nokon annan kan ha nytte av det eg kastar, så værsågod. Eg har stor sympati for dei som kallar seg for friganere, dei som lever av det andre kastar. Ikkje fordi dei er fattige, men som ein politisk protest mot sløseriet som gjer at vi i Noreg kastar rundt 50 000 tonn mat kvart år.  Eg er sjølvsagt alt for lat og lite standhaftig til å gjere noko slikt sjølv, men eg heiar på dei frå sofakroken.

Eg skjønar at for ein stor del av verdas befolkning er eg ein bleik, feit og rik priviligiert satan frå det oljedopa høge og fredelige nord. Eg ser at det her kanskje ikkje heng heilt saman reint rasjonelt, men eg vil altså heller identifisere meg med dei fattige stakkarane likevel. Heller det enn kapitalistjævlane med sine store hagers sjølvtillit på beste vestkant i provinshovudstaden vår som vil ha bosset sitt i fred. Spis dei rike! Eller bosset deira i det minste. La dei skjøne at vi lever på same jorda alle samen. Anten man kjem frå Vinderen eller Vilnius. Heller sigøynarar i søpla enn amerikanske tilstandar. I USA vakser det opp stadig fleire private byar. Stader som Leisure World i Arizona, der eigarane på det nærmaste har satt konstitusjona til side. Eigedomsretten veger tyngre enn menneskerettane. Dei som jobbar i denne private byen er gjerne farga, eller meksikanarar. Dei må jobbe i total tystnad, og har ikkje under nokon omstendighet lov til å snakke til dei som bur på området. Då er det rett ut å leite etter ny jobb. Nær 55 millionar amerikanarar bur i bustadsprosjekter som er tufta på tanken om at dei som bur der har ein slags felles interesse. Stader som har eit styre som bestemmer kva som er greit og kva som er galt, og som bebuarane må innrette seg etter. Hvis ikkje får dei ikkje kjøpe bustad i prosjektet, eller om dei allereie bur der, risikerar dei å bli kasta ut. Dette treng ikkje være så gale, i Noreg har vi borettslag, og det fungerar vel stort sett greit. Problemet i USA er sjølvsagt at dei ikkje gjer nokon ting halvvegs. Dei nøyer seg ikkje med å regulere bruk av vaskekjelleren, og kor man kan parkera sykkelen sin. Dei lagar reglar som gjer at bebuarane ikkje kan henge opp flagg eller politiske budskap i vindauga sine, og dermed gjer innhogg i ytringsfridomen deira. Dei tek over mange av dei oppgåvene som tidlegare var offentlege, til dømes med eigne sikkehetsstyrker til å kontrollere at alt går ordentleg for seg. Denne måten å bu på er den som auker mest i USA, tett opp mot 55 millioner amerikanerar bur i slike prosjekter i dag. Dei fleste kanskje ikkje like ekstreme som Leisure World i Arizona. Men ikkje så reint få er som Twin Lakes i Florida, der Trayvon Martin nyleg ble skutt og drept av ein representant for nabolagsvakta, for å ha på seg ein mistenkeleg hettegenser, og vere på feil plass til feil tid.

Det som er litt ekkelt er at i den store samanhenga er jo Noreg akkurat ein slik rik enklave, forbeholdt oss heldige utvalde. Vi har inga skruplar med å sende ut barn som er født her, og har leve heile livet sitt her, av innvandringspolitiske hensyn. Allikevel er det ikkje heilt amerikanske tilstandar ennå. Eg trur ikkje vi får sjå overivrige nabolagsvaktar skyte ihjel sultne aust-europearar som romstrerar i bosset med det aller fyrste. Sjølv ikkje på Vinderen. Men når vi nå visstnok skal bli ein million ekstra nordmenn innan 2028, kan det vere greit å ha det i bakhodet korleis vi skal bo her i landet. La oss få mangfoldige boligområder, ikkje heilkvite områder der dei rike får vere i fred i hagane sine.

Men skal du ta bosset deira: Spør først, okay?

Hummer og kanari

Kafka inkasso

You Are Nothing
Creative Commons License photo credit: an untrained eye

Det var en gang hvor brev fra namsmannen med varsel om utleggsforretning var noe jeg møtte med et skuldertrekk. Brevene ble som regel åpnet, men bare for å bli stappet på innerlommen, gjemt og glemt, helt til en ny sesong gjorde det nødvendig å bytte jakke. Eller stappet innerst i en skuff. Dere vet hvordan den historien går. Men sånn er det ikke lenger. For en del år siden tok jeg grep om situasjonen, og fikk kvittet meg med et traktorlass med møkkagjeld. Det var en utrolig deilig følelse å plutselig være kredittverdig igjen.

Så når det tidligere denne uka ramlet ned et brev fra namsmannen med varsel om utleggsforretning, så ble jeg i grunnen en smule irritert. Ikke minst fordi jeg jo hadde betalt regningen. Jeg bestemte meg for å ta noen telefoner.

Men først må vi spole tilbake til litt tidligere i sommer.

Det begynte med et inkassokrav/varsel om utleggsforretning kom i posten i mai. En ti år gammel sak som jeg ikke husket eksisterte, en gammel uteblivelsesdom der man hadde besluttet at jeg var slik en fattiglus at det ikke fantes noe til utlegg. Saken hadde så ligget til overvåkning i ti år, og grunnen til at den kom i posten nå var vel at man enten måtte fornye kravet, eller regne det som tapt. Greit nok. Hadde jeg visst om det, så hadde jeg betalt det før, men jeg hadde altså ikke ordentlig oversikt over alt som befant seg i haugen med møkkagjeld. Dette kravet kom altså som lyn fra klar himmel, og på en tid der jeg ikke hadde 13 500 kroner liggende å slenge slik at jeg bare kunne betale det ut.

Javel, jeg må jo betale det, men jeg trengte å få delt det opp, eller eventuelt utsette det til feriepengene kom litt senere på sommeren. Det burde være grei skuring. Jeg ringte til det aktuelle inkassoselskapet.

En hyggelig damestemme svarte i andre enden, og jeg forklarte hva som var problemet.

– Har du et saksnummer?

– Ja, det er 31060242

– Hmmm…det finner jeg ingenting på, er du sikker på at det er Intrum justitia?

– Det står i hvert fall det på brevet.

– Hmmmm…kan jeg få fødsels og personnummer?

Det kunne hun, uten at det viste seg å frembringe noe resultat. Vi fant ut at kravet opprinnelig var rettet mot et enkeltmannsforetak jeg en gang hadde, og prøvde med organisasjonsnummeret. Det var heller ikke noen suksess. Det var rett og slett umulig å finne saken min noe sted. Da ble det vanskelig å forhandle frem noen betalingsavtale gitt.

Så dro jeg på ferie, tenkte ikke noe mer på den saken, og når kontoen var fyllt opp av feriepenger og lønn igjen betalte jeg kravet på drøyt 13 500 spenn. Etter betalingsfristen, men det fikk nå stå sin prøve.

Denne uken kommer så brevet fra namsmannen i posten. 31.08 blir det utleggsforretning på politistasjonen. Kunne jeg vennligst fylle ut en haug med papirer?

Ja, jeg ble en smule irritert, jeg innrømmer det.

Først ringte jeg namsmannen, men de henviste meg videre til inkassoselskapet. Jeg ringte dem igjen, en litt stresset damestemme svarte i telefonen, og jeg forklarte problemet.

– Har du et saksnummer?

– Ja, det er 310660242

– Hmmm…det finner jeg ingenting på, er du sikker på at det er Intrum justitia?

– Det står i hvert fall det på brevet fra namsmannen.

– Hmmmm…kan jeg få fødsels og personnummer?

Det kunne hun, men som forventet hjalp det ikke det minste. Jeg ble satt over til en ny person, oppga saksnummer, personnummer, alt uten hell. Jeg forklarte at det opprinnelig var et gammelt krav mot et enkeltmannsforetak jeg en gang hadde. Hun gadd ikke søke på orgnisasjonsnummeret, men siden det var en gammel sak så kunne det tenkes at det var en portefølje som var blitt kjøpt opp for noen år siden eller noe sånt. Kanskje det var det som var forklaringen? Jeg fikk et telefonnummer jeg kunne ringe.

Og jeg ringte. I andre enden fikk jeg en hyggelig damestemme, jeg forklarte problemet.

– Har du et saksnummer?

– Ja, det er 310660242

– Hmmm…det finner jeg ingenting på, er du sikker på at det er Aktiv kapital?

– Nei, det er Intrum justitia.

– Men hvorfor ringer du til Aktiv kapital da?

– Jeg fikk nummeret ditt av ei dame på Intrum justitia som mente at det kunne være et eller annet med en gammel portefølje som var blitt kjøpt opp for noen år siden, eller hvordan det nå en gang var.

Det sukkes tungt i andre enden.

Hun forklarer meg så at Intrum justitia har et gammelt og et nytt datasystem, og hvis det er så at min sak er en gammel sak, så kan det være at den ligger i det andre systemet.  Jeg får et direktenummer til en eller annen fyr i Intrum justitia, og hun sier at hun ikke vet hvordan det er med ferieavvikling der borte, men hun håper han er på jobb.

Det er han. En ganske nøytral herrestemme svarer i telefonen, og jeg forklarer problemet.

– Har du et saksnummer?

– Ja, det er 310660242

– Hmmm…det finner jeg ingenting på, er du sikker på at det er Intrum justitia?

– Det står i hvert fall det på brevet fra namsmannen.

– Hmmmm…kan jeg få fødsels og personnummer?

Det hjelper ikke nå heller.

Dette var rart. Ta saksnummeret en gang til.

– Okay, det er 3106…vent litt…her ser jeg at det er to forskjellige saksnummer på kravet fra dere, og på varselet om utleggsforretningen. Saknummeret på utleggsforretningen er 310660242.

– Det finner jeg ingen ting på. Hva er det andre nummeret?

– 31060242. Det er antagelig en skrivefeil i et av brevene, enten er det et seks-tall for mye, eller det er et seks-tall for lite her…

– Ja, det er sannsynlig. 31060242 sier du?

– Ja?

– Jeg finner ingen ting på det heller.

– Hun som ga meg nummeret på Aktiv kapital nevnte noe om flere systemer, og at det kunne være problemet?

– Mmmm…gi meg saksnummerene en gang til, så skal jeg høre med noen andre her borte.

Jeg gir ham begge nummerene, og han forsvinner i et minutt eller to. Når han kommer tilbake får jeg et nytt nummer å ringe, og får vite hvilket av saksnummerene som er det riktige. Jeg ringer det nye nummeret, og en ikke veldig imøtekommende kvinnestemme svarer i den andre enden. Jeg forklarer problemet.

– Du har betalt for sent.

– Ja, men jeg forsøkte å få tak i noen som kunne gi meg en betalingsordning eller en utsettelse når kravet første gang kom i posten, men det var jo klin umulig å finne saken min.

– Jeg har den jo foran meg nå.

– Ja, men så har jeg jo sittet her i telefonen i snart en time for å finne noen som var i stand til å finne den.

– Det kan jeg ikke forstå, jeg har den jo foran meg nå.

– Jeg vet jo ikke hva som er problemet hos dere, hvorfor det skulle være så vanskelig å finne denne saken, men fakta er at jeg har forsøkt å ta kontakt med dere. Jeg har oppgitt saksnummer, personnummer, jeg har blitt satt over fra den ene til den andre til den tredje. Første gangen jeg forsøkte gikk det ikke i det hele tatt. Jeg har betalt kravet deres…

– Men du har betalt for sent.

– Ja for all del, men det var jo fordi det var umulig å få tak i noen som kunne innvilge meg en betalingsordning eller en utsettelse med betalingen. Da synes jeg dere burde trekke den utleggsforretningen, for jeg har faktisk forsøkt å komme i kontakt med dere, og jeg har betalt det opprinnelige kravet.

– Men du har betalt for sent.

– …

– Namsmannen har fått beskjed om at du har betalt. Det som gjenstår nå er de pengene staten skal ha, det er ikke noe som vi kan ettergi, men om du betaler beløpet innen utleggsforretningen skal avholdes så trekker vi selvfølgelig saken.

– Det var jo snilt av dere. Kan dere i det minste sende meg en giro på det gjenstående beløpet da, for det har jeg nemlig ikke fått.

– Her skal du få et kidnummer av meg. Betal den i dag du, så er pengene inne på fredag, og da trekker vi saken.

Og lenger enn det kommer jeg altså ikke med denne saken. Fy skitt så glad jeg er for at jeg ikke er en fattiglus lenger, og dermed forhåpentligvis slipper å forholde meg noe særlig til inkassobyråer i fremtiden.

 

Hummer og kanari

Vil ha kronebeløp som fattigdomsgrense

So Complicated Was the Fall | 227.365
Creative Commons License photo credit: Stephan Geyer

Opposisjonen ber regjeringen lage et absolutt mål på fattigdom, slik at man regnes som fattig hvis man har under en viss sum penger til disposisjon.

via Vil ha kronebeløp som fattigdomsgrense : Dagsavisen.

Målet er ifølge Torbjørn Røe Isaksen å hjelpe Kristin Halvorsen, og det er jo hyggelig. Jeg er også hyggelig, så jeg tenkte jeg kunne hjelpe Torbjørn Røe Isaksen og opposisjonen med dette:

Statens institutt for forbruksforskning har laget et standardbudsjett hvert år siden 1987, der det beregnes hva det koster å leve i Norge i dag, med et forbruksnivå som kan godtas av folk flest. Det oppfyller kravene til vanlige helse og ernæringsstandarder og gjør det mulig for husholdets personer å delta i de mest vanlige fritidsaktivitetene på en fullverdig måte.

De har til og med en heftig liten kalkulator som er så enkel å bruke at selv opposisjonen burde klare det uten alt for mye plunder.

Page 1 of 212
%d bloggers like this: