web analytics

Tag Archives: film

Bok og Film

Hjorthen ser film: The Assassin

assas

Etter at vi i flere semestere har prøvd å lage program i Filmklubben med filmer som vi tror folk har lyst til å se, uten å treffe nevneverdig godt, la vi en ny plan når vi skulle til å lage programmet for høsten. Siden vi var så dårlige til å gjette hvilke filmer som kanskje kunne trekke folk kunne vi like gjerne gi blaffen og heller bestemme oss for å sette opp filmer som vi selv har lyst til å vise. Enten det nå er fordi det er filmer som er så fantastisk bra at vi gjerne vil dele dem med flere, eller om det er nyere film som vi har lyst til å se selv.

The Assassin er i sistnevnte kategori.

Jeg husker ikke om det var jeg, eller noen andre som foreslo den, men jeg hadde uansett veldig lyst til å se den. Ulempen med å sette opp film vi ikke har sett er at vi ikke får kvalitetssikret programmet. Ingen av oss hadde sett filmen før. Det skulle ikke være noe problem her, for makan til unison kritikerhyllest er det sjelden vi ser. Jeg forventet meg en kampsportfilm ala House of Flying DaggersCrouching Tiger Hidden Dragon, og hva de nå heter for noe alle sammen. Omtalen av filmen peker den jo i den retningen, og det samme gjør mange av anmeldelsene av den. Blodig vakkert. Utsøkt snikmorderske. Vakker voldsballett. En perfekt knyttneve. Kjærleiken eller sverdets vei.

Ingenting av det er feil. Likevel satt jeg igjen med en følelse av at disse anmelderen hadde sett en annen film enn meg, når jeg så den en kveld her forleden hjemme alene i stua. (Siden jeg skulle holde innledning før filmen tenkte jeg det var greit å ha sett den)

Hva slags film var det jeg så da? Jo, jeg så en utrolig langsom film. Et kostymedrama, filmet i et format som gjorde at jeg de første ti minuttene prøvde å finne ut om det var noe galt med innstillingene på TVen. Det var ikke det. Volden som er der varer aldri lenge. Det er små eksplosjoner, og så roer det seg kraftig ned igjen. Bildene er hele tiden, uten unntak, vidunderlig vakre. En estetisk nytelse. Men det er vanskelig å få tak i hva som egentlig skjer. Hva betyr de enkelte scenene? Det er forvirrende, og kanskje til og med litt frustrerende?

Likevel klarer jeg ikke å se bort. Altså er det tross alt mest fascinerende. Jeg ender opp med konklusjonen: Jeg skjønner ikke bæret av dette her, men det er kjekt å se på likevel,

Nesten all film vi ser følger en kjent og kjær struktur. Det er tre akter. Begynnelse, mellomparti, avslutning. Det er vendepunkt, point of no return, gjerne et vendepunkt til, og så avslutning der normalen gjenopprettes. Innimellom der har vi og helten vært på en ytre reise, mens helten også gjerne skal ha vært på en indre reise. Kommet ut på den andre siden som en mer voksen, klokere, smartere, whatever person. Det er egentlig romanens struktur dette. Litterært. Selvfølgelig er det mange variasjoner innenfor denne strukturen, men den ligger så fast at det ikke er rart at vi kommer litt i stuss når vi ser film som bruker andre virkemidler. Film som insisterer på at film først og fremst er en visuell kunstart.

Og det er vel det The Assassin gjør. Dette er ikke en filmatisering av et litterært forelegg. Dette er film som kunst, ikke som lett underholdning. Regissøren har vel sagt i et eller annet intervju at han i grunnen blåser i publikum. Han lager film kun for seg selv, og det virker å være sant når det gjelder The Assassin. Dette er en film som ikke kommer deg i møte på noe vis. Her ligger alt i dine egne hender. Du må selv oppsøke den, og skal du få noe ut av den må du ha et såpass åpent sinn at du klarer å legge alle forventninger om hvordan en historie på film skal fortelles til side.

Min anbefaling første gang man ser The Assassin er at man rett og slett driter i historien. Ikke tenk for mye på hva de enkelte scenene egentlig har med hverandre å gjøre. Se på hver scene som du ville sett på et maleri på et kunstgalleri. Se på detaljene. Kjenn på stemningen. Hva får disse bildene deg til å føle? Hva er tanken her? Og når du har gått gjennom hele galleriet kan du ta deg en velfortjent øl, mens du prøver å finne ut av hva som egentlig var den overordnede historien her.

Antagelig hjelper det å se den en gang til også. Jeg var fascinert etter første kikk hjemme på stua, men jeg likte den uendelig mye bedre når jeg så den igjen på kino. At alt blir bedre på det store lerretet er selvfølgelig en del av det, men jeg følte også at brikkene falt bedre på plass andre gangen.

At kritikere og folk flest ikke alltid er enige om hva som er god film er en kjent sak, men det er sjelden man ser en film der forskjellen i hva man synes om filmen er like stor som når det gjelder The Assassin. Sight and Sound kåret den til den beste filmen i 2015, etter å ha bedt en haug med kritikere liste opp sine favoritter. Men leser man kommentarfelt på anmeldelser av filmen ser man at mange er i harnisk over at det i det hele tatt går an å se sånt som dette ferdig. Hvem har rett?

Hver enkelt får vurdere selv. Film er i stor grad subjektivt. The Assassin gir deg ingenting gratis. Det er kanskje en film man må læres opp til å like. Som oliven. Og blåmuggost. Selv er jeg bare en glad amatør. Jeg spiser helst cheddar, men jeg er litt på gli på den der blåmuggosten altså. Hadde vi sett den før vi lagde programmet hadde vi kanskje ikke satt den opp, men jeg er glad vi gjorde det. Vi har godt av å utfordre oss selv litt innimellom, og vi kan sikkert bli flinkere til å utfordre medlemmene våre litt også. Som Filmklubb er det ikke vår oppgave å tilfredsstille minste felles multiplum. Det får kinoen ta seg av.

Får bare håpe vi ikke skremte bort noen med denne utsøkte snikmordersken. Skulle ikke være noen grunn til det. Filmene blir bare mer og mer tilgjengelige utover høsten så vidt jeg kan se, så kom kom. Det er mye å glede seg til.

Var dette en anbefaling eller avbefaling av The Assassin? Jeg håper dere tar det som en anbefaling, men vær obs. Den er ikke for alle.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Cave

Benjamin Helstad i Cave

Jeg hadde trua på Cave. Jeg hadde det, og visst er det mye som er bra gjort, det holder bare ikke hele veien til Dombås. Dessverre. Skuffa igjen.

Storyen er grei. Adrian, Charlotte og Viktor er gamle venner, og eks-soldater. De drar ut på tur i villmarka, der planen er å utforske et grottesystem. Adrian og Charlotte er kjærester. Charlotte og Viktor har hatt en greie, og Viktor er nok ikke helt ferdig med den heller. Dermed er settingen lagt for et trekantdrama satt i trange og klaustrofobiske omgivelser i ellers sedvanlig fin og flott natur. Litt som en blanding av Erik Løchens “Jakten” og Neil Marshalls “The Descent” liksom?

Men egentlig ikke altså. Den er mer i et Deliverance-landskap, noe regissøren heller ikke legger skjul på underveis.

Det er mye fin klaustrofobisk stemning. Skuespillerne gjør i det store og det hele en fin jobb. Trekantdramaet funker fint så lenge gryta putrer på svak varme, og det meste er under overflaten. Det er når temperaturen skrus opp problemene starter. Det vil liksom ikke fosskoke. Den fine opptakten får aldri sin forløsning. Trekantdramaet gis på båten til fordel for billige triks og trøtte sjangergrep. Sluttproduktet nærmest skriker etter et par ekstra runder med rødblyant i pre-produksjonen. For det er et potensiale her, man får det bare ikke ut. Hva skjuler seg i dypet, spør man på promomateriellet, og det hintes stadig om at det er noe skummelt som foregår som våre tre venner er uforberedt på. En gammel russisk hjelm. Et tomt telt med en sovepose full av blod. En død dykker. Men denne spenningen forblir uforløst. Det er ingenting som skjuler seg i dypet. Ingenting!

Hadde dette vært en amerikansk produksjon hadde vi avfeid den som rett på video-materiale, men når den er norsk leter vi etter det som er bra, feier det som ikke er fullt så bra under teppet, og gir den fire eller fem på terningen. Det er alt for mye. Grepet med å holde igjen alle løse tråder til en oppfølger i 2017 er nok til at man burde trekke minst to øyne på terningen. Det er å snyte sitt publikum spør du meg.

Alt i alt, en skuffende kinoopplevelse. Gå og se den!

Bok og Film

Filmblogging: September på kino

Hva kommer på kino i september, og bryr vi oss? Joda, det er noen godbiter innimellom her faktisk. Heng med på din ultimate guide til kinomørket i september.

movies photo

02.09.16
Ben Hur

Min første tanke var jo om verden virkelig trengte en remake av Ben Hur. Jeg er fortsatt litt i tvil om akkurat det. Men greit. Det første forsøket på å fortelle historien var en storslagen stumfilm, med et svært så imponerende sjøslag. Det andre forsøket hadde Charlton Heston og et klassisk hesteløp som det godt skal gjøres å overgå filmatisk. Men kanskje kan det være gøy med en oppdatering av denne klassiske historien? Timur Bekmambatov regisserer, og det betyr at actionscenene nok er i trygge hender i hvert fall.

Vil se? Joa.

Cave

Høstens norske action-jackson er visst en slags skrekksak som beveger seg i huler under jorden. Vil våre helter overleve marerittet som venter dem under jorden? Sikkert ikke alle, men noen? Fine forhåndsrapporter gjør at denne virker lovende.

Vil se? Helt klart!

Heart of a Dog

Vil jeg se et personlig essay om menneskets beste venn? Ikke i utgangspunktet, men når jeg ser at det er Laurie Anderson som står bak åpner jeg litt opp. Kanskje verdt å få med seg, men spørsmålet er rent teoretisk. Denne kommer neppe på kino noe sted utenfor de store byene.

Vil se? Ja, men ikke akkurat nå.

Jakten på Adolf Eichman

For å redde nasjonen må han forråde sitt land. Historisk thriller om Fritz Bauers jakt på Adolf Eichman, med god hjelp av Mossad. Dette er egentlig en fascinerende historie, som jeg har skummet gjennom en gang i tiden. men frister det å se den på film? På tysk? Det lukter litt sånn solid men traust og kjedelig, gjør det ikke?

Vil se? Nja, kan ikke påstå at den frister så veldig.

Magnus

En dokumentarfilm om sjakkmesteren vår, Magnus Carlsen. Er det noe folk vil se da? Siden jeg er helt likegyldig er svaret antagelig ja.

Vil se? Nja, kan ikke påstå at den frister så veldig.

Nerve

Visstnok en film som fanger tidsånden, med delekultur og internett og det greiene der. Anmeldelsene ser lovende ut. Emma Roberts i hovedrollen, og gamle gode Juliette Lewis på rollelista sammen med Dave Franco. Jeg er ikke helt overbevist, men er villig til å la meg overraske.

Vil se? Joa.

movies photo
Photo by Sweetie187

09.09.16

Gråtass gir gass

Gråtass dør og blir gjenfødt som en rød sportsbil gjennom eksperimentell hjertennpluggtransplantasjon. Vi vet jo allerede hvordan dette går. Gråtass blir veldig glad i å være sportsbil, få masse oppmerksomhet, kunne kjøre fort, og være skikkelig kul. Men så blir han så opptatt av dette at han nesten blir litt ufyselig. Mister vennene sine en liten stund, helt til han finner ut at det er andre verdier som er viktigere enn å være rød. Og kul. Så han bestemmer seg for å bli en gammel sliten traktor igjen. Noe sånt. Herrejemini, norsk barnefilm er et sorgens kapittel.

Vil se? Nei!

Iru Mugan

Tamil film, og kun av teoretisk interesse, siden den aldri kommer på kino her i byen. Dukker vel ikke opp på Netflix heller.

Vil se? Aner ikke.

Kubo og det magiske instrumentet

Her er rapportene fra filmblogger jeg har sneia innom at dette kan være en skikkelig godbit. Den unge gutten Kubo forsørger seg og den syke moren sin ved å opptre på landsbyens marked. Han forteller storslagne eventyr og heltesagn ved hjelp av det magiske instrumentet sitt. Men han vet ikke at moren hans egentlig er datteren til Månekongen, og at hun flyktet fra farens rike da Kubo ble født fordi hun var forelsket i et menneske. Nå vil Månekongen ha Kubo tilbake, og han sender morens skumle tvillingsøstre for å hente ham hjem igjen. Det eneste som kan gi Kubo styrke til å stå imot Månekongen, er den magiske rustningen til faren – den største samuraien verden noensinne hadde sett. Godt hjulpet av sine to følgesvenner, en påpasselig apekatt og en klumsete bille, må Kubo legge ut på en eventyrlig reise for å finne delene til rustningen.

Jeg blir litt skeptisk til den påpasselige apekatten og den klumsete billen, som sikkert bare er med for å tilfredsstille publikums krav til billige vitser, men resten høres helt vidunderlig ut. Denne kan fort være månedens godbit.

Vil se? Helt klart!

Morgan

Grøsser slash spenning i science fiction-segmentet med Ridley Scott som produsent, sønnen Luke Scott debuterer som hovedregissør (han har jobbet med gamlefar før, så han vet nok hva han driver med). Dette er jo mer enn nok til å vekke interessen. Men er det noe tess? Selve historien høres vel bare sånn passelig ut?

En bedrift sender sin interne risikokonsulent (Kate Mara) til et avsidesliggende, topp-hemmelig anlegg hvor hun skal undersøke og evaluere en grusom ulykke. Hun oppdager der at hendelsen har blitt utløst av et tilsynelatende uskyldig “menneske”, som viser seg å kunne være både en unik ressurs – og uberegnelig trussel.

Vi møter Morgan (Anya Taylor-Joy), -det neste skritt i menneskelig evolusjon og fremstilt av syntetisk DNA. På én måned var hun (det) i stand til å gå og snakke; og etter seks måneder hadde hun overskredet alle sine villeste fantasier. Men selv om Morgan tilsynelatende innehar både emosjonell og rasjonell kapasitet, er hun gåtefull og visker ut grensen mellom det å være et menneske eller å være en syntetisk livsform.

Vil se? Joa

Rosemari

Midt under feiringen av bryllupet sitt, finner den tvilende bruden Unn Tove en nyfødt jentebaby på hotellets toalett. Hun overlater den lille til barnevernet.

Seksten år senere dukker en ung og energisk jente opp på døra hos Unn Tove. Det er Rosemari, babyen fra bryllupet. De bestemmer seg for å finne ut hvem som er hennes biologiske foreldre.

Sammen nøster de opp en historie om et ungt par som elsket hverandre, en eksentrisk eksbokser med sans for erotikk og en mamma som valgte å skjule en stor hemmelighet.

Dette er en rørende og morsom historie om hvordan sex, løgn og biologi skapte en vakker blomst, Rosemari.

Greit. Hvem er det som skriver disse omtalene for Filmweb? Dette høres jo egentlig helt jævlig ut, men siden det er Sara Johnsen som har regien gjetter jeg på at det ikke er fult så ille fatt som omtalen kan tyde på? Forøvrig pussig at denne filmen har fått så lite omtale synes jeg. Sara Johnsen var da hyllet som norsk films kvinnelige håp for noen år siden, etter Upperdog, men nå er det helt stille? Uskyld var da ikke SÅ dårlig?

Vil se? Joa, men ikke på grunn av Filmwebs omtale!

Sausage Party

Hvorfor ikke bare kalle den for “Pølsefest”? Animert og absurd komedie om pølse på jakt etter meningen med livet. Med tolvårsgrense på grunn av gjennomgående grov og seksualisert humor. Dette er enten en potensiell kultfilm, eller en forferdelig flopp.

Vil se? Skeptisk…men joa?

Suburra

Italiensk mafiafilm om korrupsjon og kriminalitet i Roma, av mannen bak kritikerroste Gomorra. Har trua!

Vil se? Helt klart!

Sully

Clint Eastwood regisserer. Tom Hanks spiller. Det høres solid men traust ut, men serr. Er det virkelig en film i den historien om han flykapteinen som landa passasjerflyet i elva og ble helt?

Vil se? Nja, frister ikke noe særlig.

movies photo

16.09.16

Bridget Jones’ Baby: Alle gode ting er tre

Ålreit. Bridget Jones fanga vel tidsånden en gang i tida. Både bøkene og filmene var underholdende nok de, men har virkelig verden skreket etter et comeback nå, hundre år etter? Jeg tror egentlig ikke det altså. Og en komedie om en kvinne som er gravid, men ikke vet hvem som er faren? Jaja, hvorfor ikke. Hugh Grant er byttet ut med Patrick Dempsey, men jeg antar at vi fortsatt er forventet å heie på Colin Firth?

Vil se? Skeptisk, men kanskje?

Gilberts grusomme hevn

En historie om vennskap. Og å tørre å være den man er. Herrejævlær, er det ikke mulig å lage en film for barn og unge som handler om noe annet enn vennskap og å tørre å være den man er? Jeg vil se en film om å være alene, og prøve å bli noe annet enn seg selv. Kanskje noe bedre.

Ja, denne er selvfølgelig norsk.

Vil se? Nei!

Hands of Stone

Dette er historien om bokseren Roberto Duran, og treneren hans. Dette er nok legendariske folk i statene, men jeg har bare hørt om Roberto Duran fordi Tom Russell synger om ham i The Eyes of Roberto Duran, så jeg er ikke sikker på at dette blir noen stor kinohit altså. Robert DeNiro er på rollelista, men det begynner å bli en stund siden det var et kvalitetstegn. John Turturro er også med. Av en eller annen grunn får jeg positive vibber av denne.

Vil se? Joa.

movies photo

23.09.16

Kongens nei

Erik Poppes nye storfilm om de dramatiske dagene i april 1940, da kongen flyktet fra tyskerne, og nektet å kapitulere. Dette er jo viktig historie, og det burde ikke være umulig å få laget en fin film med dette som bakgrunn. Men har ikke Poppe egentlig vært dørgende kjedelig siden Hawai, Oslo? Litt sånn flinkis liksom? Eller er jeg urettferdig nå?

Vil se? Skeptisk, men ja.

The Magnificent Seven

En remake av en remake? The Magnificent Seven er jo en smashing film, og en amerikansk utgave av den minst like smashing Seven Samurais. Verden trenger virkelig ikke en remake av noen av dem, men med Denzel Washington i hovedrolle, og Antoin Fuqua i regissørstolen, kombinert med en ganske kul poster, har jeg faktisk litt trua på at den kan være verdt å få med seg.

Vil se? Ja, i grunnen.

movies photo
Photo by Sweetie187

30.06.16

Absolutely Fabulous: The Movie

Patsy og Edina er tilbake. Vi liker dem, vi har kanskje til og med savnet dem, men blir det kanskje for mye med en hel film med fabuløse ablegøyer? Jeg er litt skeptisk, men er villig til å gi dem sjansen. For gammelt vennskaps skyld.

Vil se? Joa.

Don’t Breathe

Skrekkfilm om tre tenåringer som bryter seg inn i huset til en blind mann, for det tror de blir et enkelt ran liksom. De har åpenbart ikke sett Daredevil på Netflix, for de havner i et helvete de skal få slite med å komme seg ut av. Litt sånn som den klassiske Audrey Hepburn-thrilleren, Wait Until Dark, bare det at denne gangen slår offeret tilbake. Hardt. Mest sannsynlig er det piss, slik nesten all skrekkfilm er, men jeg vil se den likevel.

Vil se? Javisst!

Masterminds

David er en helt vanlig fyr som er fastlåst i et fullstendig begivenhetsløst liv. Dag ut og dag inn kjører han sin pansrede verditransportbil som transporterer millioner av andre menneskers penger, og det er ingen utsikt til at ting skal endre seg til det bedre. Det eneste lysglimtet i monotonien er hans flørtende kollega Kelly Campbell (Kristen Wiig), som da også blir katalysatoren som kommer til å endre hans liv for alltid.

Sammen med en gruppe utforutsigbare kjeltringer under ledelse av Steve Chambers (Owen Wilson) – og med en absurd usikker plan for det store kuppet – lykkes det David i å overgå både de andres og sine egne forventninger når han slipper unna med 17 millioner dollar i cash. Det eneste problemet oppstår faktisk i det øyeblikket han overgir pengene til sine medskyldige. Det eneste elementet i planen som han ikke kjenner til er nemlig at det er ham alene som skal få skylden for kuppet. Men når banden begynner å blåse pengene på alkohol og damer og bling etterlater de seg så tydelige spor at selv David kan følge dem. Så mens han selv er på vill flukt fra myndighetene og den noe alternative leiemorderen Mike McKinney (Jason Sudeikis), forsøker han med alle midler å få rettferdigheten til at skje fyldest for sine tidligere medskyldige?

Ja, dette høres jo faktisk relativt morsomt  ut. Blir sikkert skuffet, men skulle man gitt den en sjanse?

Vil se? Joa.

Peter og Dragen

Dette er vel en live-action versjon av en gammel og ikke veldig klassisk Disney-tegnefilm? Eller det faktisk en helt ny historie som tilfeldigvis handler om en gutt som heter Peter, og har en drage, produsert av Disney? Nei, så ille kan det ikke være. Peter og ulven er forøvrig en heeelt annen historie. Nei, jeg har ikke noe å si om denne.

Vil se? Nei.

Snowden

Oliver Stone har plukket med seg Joseph Gordon-Levitt for å lage film  om forræderen/helten Edward Snowden. Det kunne kanskje vært spennende, men når gjorde Oliver Stone noe bra sist? Tenkte det ja…

Vil se? Nei.

Storkene

Storker leverer babyer… eller de pleide iallefall å gjøre det. Nå leverer de pakker for et globalt Internett-selskap. Junior, selskapets fremste “leverings-stork”, er på randen til å bli forfremmet da han ved et uhell aktiverer “babylagemaskinen”, som produserer en skjønn og helt uautorisert jentebaby.

Desperat etter å levere den lille trøbbelbunten før sjefen finner ut av det, forsøker Junior og Tulip, det eneste mennesket på Storkefjellet, å levere deres første baby noensinne. Det blir en vill reise som kan gjøre mer enn en familie hel, og kanskje få storkene tilbake til sitt egentlige oppdrag i verden.

Hater det når babylagemaskinen blir aktivert ved et uhell, men da gjelder det bare å gjøre det beste ut av det. Dette ser ut som nok en masete tegnefilm, men det er kanskje morsomt for kidsa?

Vil se? Nei.

The Girl With All The Gifts

Skrekkdramathriller med Glenn Close i sentral rolle? Dystopisk fremtidsvisjon der en sopp har tatt livet av store deler av menneskeheten. Det skal visst finnes zombier. Og Gemma Arterton. Lover jo bra.

Vil se? Joa.

 

 

Bok og Film

Hjorthen ser film: Hush

hushJeg kan ikke påstå at jeg er superimponert over filmtilbudet på Netflix, selv om det for all del er verdt prisen, og det finnes noen gullkorn blant all røkla der. En av dem er grøsseren Hush, som faktisk er ny av året. Den anbefaler jeg varmt for alle som liker en god skremmebikkje. Den holdt i hvert fall meg på kanten av sofaen, og fingra unna telefonen hele veien i gjennom.

Det er ikke nødvendig med kompliserte setup og utbroderte historier om målet er å fremtvinge et godt grøss. Hush holder det enkelt. Maddie er døvstum etter å ha blitt rammet av hjernehinnebetennelse i tenårene. Dette har ikke hindret henne i å bli en suksessrik forfatter. Hun har forlatt storbyen og bosatt seg i et hus i skogen. Hun er en ganske typisk Stephen King-protagonist egentlig, og det er neppe tilfeldig at Mr.Mercedes ligger og slenger på et bord i stua hennes.

Ute i skogen har hun blitt venn med naboene, og holder kontakten med gamle venner via FaceTime.

Alt dette blir etablert i åpningsminuttene. Hush bruker akkurat den tiden som er nødvendig på å etablere vår helt og hennes bakgrunn, før den kaster seg ut i spenning og grøss. Og jo mindre man vet om handlingen, jo bedre er det, så jeg skal ikke røpe for mye. Men det er altså en sånn derre hjemmeinvasjonsfilm som har hatt et lite oppsving de siste årene. En skummel fyr i en maske som bringer tankene hen til Michael Myers dukker opp utenfor huset til Maddie. Han blir fascinert av denne kvinnen som åpenbart ikke hører noe, og bestemmer seg for å leke litt katt og mus med henne, før han dreper henne. Det er i hvert fall planen, men musa har ikke tenkt å følge spillereglene denne gangen.

Det er altså såre enkelt dette, The Final Girl er innestengt i huset sitt, med en sadistisk morder på utsiden som hun må prøve å utsmarte. Ikke originalt i det hele tatt, muligens unntatt hennes handicap, men det er effektivt og dyktig utført. Særlig er oppbyggingen nær perfekt, det er sitrende spenning og gode grøss. Fritt for billige jump scares. Morderen får vi ikke vite noe om, annet enn at det antydes at Maddie bare er den siste i en lang rekke ofre. Ingen motiv eller vanskelig barndom, kun ren ondskap, og det er faktisk ganske deilig. Vi trenger ikke vite noe annet om ham enn at han må bekjempes og beseires.

Som vanlig er det klimakset som er den vanskelige biten. Når konklusjonen skal settes, og filmen avsluttes, faller kvaliteten litt i mine øyne. Hush gjør det nok fortsatt bedre enn de aller fleste, men uten å holde helt nivået den første drøye timen holder seg på.

Godt skuespill. Fint bruk av lydbilde her. Tight og fin regi, og 82 minutter er i grunnen akkurat passe for en grøsser. Jo dette var snacks, anbefaler den varmt!

Hummer og kanari

Videorevolusjonen

chuck norris photo
Photo by Taric25


Tidleg
på nittitalet song Bruce Springsteen om sitt nye småborgarlege hus i Hollyood Hills. Han hadde kabel-TV og parabol, men likevel var det ikkje råd å finne noko som var verdt å sjå på. Vi har alle vore der. I siste vers blir han så frustrert at han tek revolvaren og skyt tv-en i fillebitar, Elvis-style. «57 Channels (and nothin’ on)» heiter songen, men i dag er den håplaust utdatert. På Netflix ligg det 2200 titlar og berre ventar på at nokon skal klikke på dei. HBO har TV-seriar nok til å halde oss okkupert til det er på tide å gå av med AFP. Eg har TV2 Sumo, eg har MUBI, og på Facebook er eg med i ei gruppe som likar å snakke og mimre om alle dei fæle filmane vi såg under videovaldepoken. Dei held seg med ei eigen YouTube-kanal der det ligg over 1100 filmar av ymse kvalitet. Og enno har eg ikkje nemnt The Pirate Bay. Alt dette i tillegg til dei 57 kanalane på gamal-tv-en. Og fortsatt er det umogleg å finne noko ein har lyst til å sjå.

Men tidligare denne veka fann eg noko eg ville sjå på Netflix. Ein dokumetarfilm eg aldri hadde høyrt om, men som verka lovande. «Chuck Norris vs Communism» var tittelen, og den introduserte meg for ei av tidenes største filmstjerner. Irina Nistor frå Romania. Ikkje høyrt om ho du heller? Berre heng med!

Chuck Norris vs Communism fortel om livet i Romania under kommunistdiktatoren Ceausesco, og korleis videorevolusjonen på åttitalet påverka livet til rumenerane. Ceausesco var ein brutal despot som ved hjelp av sitt frykta hemmelege politi, Securitate, styrte folket med hard hand. Romania var eit av Europas fattigste og mest lukka land. TV hadde dei berre i nokre få timar kvar dag. Berre propaganda, så klart. Men med åttitalet kom videospelaren. Smugla inn frå utlandet av pilotar, lastebilsjåførar, eller andre som var så heldige å få lov å forlate landet med jamne mellomrom. Dette opna dører. Ein kar ved navn Zamfir smugla inn amerikansk film i kassevis og tente seg steinrik. Det er her Irina Nistor kjem inn i biletet. Ho jobba i det nasjonale TV-selskapet, med utdanning i framandspråk. Ein dag spurde ein kollega om ho var interessert i å dubbe utanlandsk film. Sjølv om det var ulovleg, takka ho ja. I eit improvisert studio dubba ho eit ukjent tal filmar som vart piratkopiert i hopetal, og distribuert rundt i heile Romania.

Det var ikkje tid til å førebu seg, eller sjå gjennom filmane først. Ho dubba filmane live, medan ho så dei for første gong. Alle karakterane. Ho var stemma til Stallone og Schwarzenegger. Van Damme. Patrick Swayze. Nesten all videofilm i Romania var dubba av Irina Nistor. Med fare for å bli arrestert av Securitate dubba ho tre-fire filmar om dagen. Nokre gonger endå fleire. Rekorden var åtte filmar på ein dag. Ingen visste kven ho var, eller korleis ho såg ut. Men for mange rumenarar, samla framfor små tv-apparat over heile landet, vart ho ei røyst for fridom. Eit symbol. Leiar i ei slags motstandsrørsle. Å sjå video frå Hollywood vart ein form for stille motstand mot det brutale kommunistregimet. «Chuck Norris vs Communism» går langt i å seie at revolusjonen i Romania i 1989 ikkje hadde vore mogleg utan videorevolusjonen som Irina Nestors røyst fronta. For langt vil eg tru, men for oss som var born av den heimlege og nesten samtidige videorevolusjonen, vekkjer den gjenklang i minna om korleis det var å plutseleg ha tilgang til noko anna enn NRKs traurige programpakke. Om risikoen var mindre enn i Romania, var det motstandskamp for oss også. Motstand mot samfunnet, dei vaksne, og dei som alltid trudde dei visste betre. Det er ei vakker historie.

Dessverre er Chuck Norris vs Communism ein ganske traust og kjedeleg dokumentarfilm, der tittelen ikkje heilt held kva han lovar. Irina Nistors historie er fin, men den har eg jo fortalt deg no. Er du på jakt etter film å sjå på i kveld, vil eg rå deg til å leite vidare. Netflix har 2199 andre titlar du kan velge bort. Men hugs, skal du skyte tv-en, ring politiet først. Det kan hende dei har nokre ankepunkt. Dei veit nok best.

Page 1 of 3912345...102030...Last »
%d bloggers like this: