web analytics

Tag Archives: Fotball

Hummer og kanari

Jom, jom røsk meg i balla

captain cod photo
Photo by Global Ranger

Onsdag i førre veke vart supporterklubben Stimen offisielt stifta, med Jon Håvard Strømsnes som klubbens aller første leiar. Dette er stas. På stiftingsmøtet var fleire opptekne av at supporterklubben måtte ha eit familievennleg image, noko den nyvalde leiaren gav si fulle tilslutning til. «Vi skal vere ein familievennleg folkesupporterklubb for Florø», sa Strømsnes. Det vil framleis vere lov å skjelle ut dommarar på det grovaste, men familien deira skal vi vere greie med, forklarte ein representant som helst ville vere anonym. Det er uklart om det framleis vil vere lov å ønske død og fordervelse over spelarar frå Førde, eller om grensa nå skal gå ved buksevatn. Den diskusjonen er uansett reint teoretisk, i og med at Førde knapt har noko fotballag å snakke om nå for tida.

Medan supporterklubbane gjer så godt dei kan for å rydde opp i rasisme, homofobi og alt slikt som gjer at folk lurar på om det er greitt å ta med seg barna på fotballkamp, har det motsette skjedd i den politiske diskusjonen. Den danna samfunnssamtalen liknar meir og meir på ein fotballkamp, der vi alle saman sit og heiar på kvar vår side, som var det fotballsupporterar vi var. Før måtte vi gå på kamp for å høyre Klanen synge om å valdta våre horer, og knulle våre kyr. Nå held det med eit lite dykk ned i kommentarfelta på Facebook for å finne liknande språk, men no er det ikkje dei helsikes bøndene med fotballdrakt i andre fargar som skal få det, no er det dei politiske motstandarane. Landssvikarar, kulturquislingar, vietnamesermegger og høgrefascistar. Ta dei med i Toyotaen til Magdi og gje dei ei omgang dei seint vil gløyme. Og det har spreidd seg frå dei sosiale media og ut i det offentlege. Det held vel å nemne Donald Trump? Eg tek meg i å lengte tilbake til den gongen hooligans var hooligans, og politikarar politikarar. No veit eg ikkje lenger kva som er kva. «Jom Jom røsk meg i balla», som vi ropte på Falkum den gongen eg var aktiv i supporterklubben til Odd.

Ja, eg skreiv aktiv, men for det meste sat vi jo på baken. Anten på tribunen, eller i ein buss på veg til bortekampar på Fåberg og i Drøbak. Vi var kledd i kvite kjeledressar, med Oddepila, og alle som hadde kjeledress fekk delt ut eit yrke. Eg vart av mystiske grunnar utpeikt til å vere politi. Eg hadde rappa to spekulum av far min, som hadde litt av kvart liggande sjølv om han hadde slutta å praktisere som lege. Dei hadde eg teikna auge på slik at dei såg ut som gakk-gakkar, og om eg hugsar rett hadde eg bunde dei fast i kvar sin snor på lua eg hadde på meg. Og det var ikkje ei kva som helst lue. Det var ei slik varm pelskledd lue av den typen eg kunne kalla for bjørnefitte om eg berre hadde vore litt meir vulgær. Med lua og kjeledressen var eg klar til kamp. «Vi drikk mjølka bar. Rett frå juret», skreik vi på stadion. Men vi drakk den mest frå kartongen altså, det var berre skryt.

Det er mykje som skal på plass no som det skal spelast toppfotball i byen. Supporterklubb er vel og bra. Det neste steget må vere å få ein maskot på plass. Alle klubbar som er å rekne med har ein maskot. Odd har ei bie som dei har kalla Brodd. På kampane hoppar og dansar den rundt, dansar sexy bak målet, og ein gong gav den ein Fredrikstad-spiss ei øyrefik. I Premier League er det enda verre. Der har Swanseas maskot, svana Cyril, hamna i trøbbel med politiet fleire gonger. Ein gong drog den hovudet av maskoten til Millwall og sparka det opp på tribunen. Eg veit ikkje korleis det passar inn i Stimens familieprofil, men eg meiner det må vere ok. Florø treng altså ein maskot, og at det må vere ein sild, det er udiskutabelt. Man kva skal namnet vere? Sildheim-Olsen? Sildveig Willfisk? Frank Silly? Eg veit ikkje, kanskje Firdaposten kan arrangere ei namnekonkurranse?

Men har vi råd? Eit skikkeleg, spesiallaga, maskotkostyme kostar fort frå 50.000 kroner og oppover. Det har vi råd til. Det er berre ein sjettedels polentur for tiande klasse. 293 sekkar, eller 451.220 meter med toalettpapir. Dugnad for maskot til Stimen og Florø fotball? Jom jom, røsk meg i balla. Eg er med!

Hummer og kanari

Fotballen kjem heim

8206408179_d1757e6f54_z

EM-fotballen rullar for fullt i Frankrike for tida, og eg glaner på TV-en så auget blir avlangt og vått. England er mitt lag, og i år har dei eit ungt og lovande lag som kanskje kan få til noko. Kjenner eg dei rett, rotar dei det til for seg sjølv på eit eller anna tidspunkt, men enn so lenge er håpet levande. Wales vart senka i sluttsekundane, publikum syng at fotballen kjem heim, og klumpen er på plass i halsen. God save our team, eg har trua.

Eg er ikkje like engasjert når til dømes Slovenia møter Russland. Usikker på om eg skal heie på pest eller kolera, let eg heller tankane vandre andre stader. Det var då eg kom til å tenke på Liverpools gamle lynving. Steve Heighway. Ein av dei få Liverpool-spelarane eg har hatt ein viss sympati for. Han hadde eit kult namn. Han var ein driblesterk ving som det var moro å sjå spele. Dessuten hadde han ein universitetsutdanning. Heighway var ein smart fyr. Når Liverpool spelte i Europa likte Heighway å få med seg litt sjåverdigheitar på turen. Dei andre på laget lo av han, og ville heller spele kort påhotellet. Heighway var ein nerd, ein outsider. Ein eg kunne identifisera meg med.

Ein akademikar i fotballen var temmeleg sjeldsynt på syttitalet. Ja, i heile forrige århundre eigentleg. Fotballen høyrde til arbeiderklassen. For å spele på det engelske landslaget måtte du ha eit engelsk pass, du måtte vere ein brukbar fotballspelar, og du måtte komme frå den arbeidande klassen. Helst burde du vere kvit i huda også, slik John Leslie fekk erfare. Når uttakskomiteen kalte ham opp til landslaget hadde dei ikkje fått med seg at han hadde litt mykje pigment i huda. Når dei oppdaga blemma trekte dei innkallinga tilbake. Femti år seinare fall den barriera, men arbeidarklassekravet tok lengre tid å bli kvitt.

Fotball i si opprinnelege form var folkets sport. Faktisk var fotball forbode i England frå 1300-talet til langt ut på 1600-talet. Litt av di det var ei bråkete affære, der folk faktisk vart skadd, men mest var det nok av di ein ville at folk skulle drive med bogeskyting i staden for ballsport. Mykje meir nyttig i krig. Etterkvart kom viktoriatida, med si hang til reglar for korleis ein skulle oppføre seg, og temde fotballen. I denne perioden vart idrett eit tidsfordriv for aristokratiet, dei var dei einaste som hadde tid til slikt, men dette endra seg igjen på slutten av 1800-talet.

Den moderne fotballen er eit produkt av den industrielle revolusjon. Folk strøymde frå bygd til by. Frå åker til fabrikk. Meir fritid fekk dei på kjøpet. Fritid dei kunne bruke på å jage ein ball rundt på ei bane. Ut av industri og jernbane vaks det opp fotballklubbar som paddehattar, og resten er historie, som vi skriv når vi ikkje har plass eller ork til å gå meir i djupna.

Fotballen sprang altså ut av industri og arbeidarklasse. Det var naturleg nok. Men fotballen tviheldt på den identiteten sjølv lenge etter at samfunnet endra seg. Læregutsystemet der ein slutta skulen som sekstenåring for å pusse støvlane til dei etablerte stjernene verka designa for å halde middelklassen ute. Steve Heighway måtte tåle masse spit frå lagkameratene for si alternative bakgrunn. Slik Erik Thorstvedt i si tid i Tottenham måtte tåle å bli pepra med brød for å vere frekk nok til å lese ei avis i spelarbussen. Ein skal ha tjukk hud for å halde ut som akademikar i eit arbeidarklassemiljø.

No, på 2000-talet er ting i ferd med å endre seg. Middelklassa tek over fotballen, både på tribunen og på bana. Engelske fotballspelarar har i aukande grad gått på privatskule, og skulda for dette har som vanleg Maggie Thatcher. Under hennar styre selde offentlege skular unna fleire mål med område dei tidligare hadde brukt til fotball. Dei slutta rett og slett med skulefotball, og overlot den arenaen til dei poshe privatskulane. Kanskje er middelklassifiseringen av fotballen ei naturleg utvikling, men samtidig gjer det at den litt romantiske førestillinga om at fotballen kan vere ein veg ut av fattigdommen for talentfulle unge ikkje lenger er like enkel å oppretthalde. Det nålauget er plutseleg veldig lite, etter at fotballen forsvann frå dei offentlege skulane og middelklassen tok over. Akkurat det er litt leit.

Samfunnet endrar seg. Fotballen må følge med. Ikkje noko av dette kjem til å bety noko om gutta med dei tre løvene på brystet løftar pokalen over hovudet etter finalen i EM om nokre veker. Det er på tide å hente fotballen heim. Sjølv om heim ikkje lenger er kva det var. Go England!

Hummer og kanari

VG akkurat nå – Rincon jaktet av Interpol

pol

Interpol, sier Rincon spørrende til Hjortheblogg. Takk Gud, jeg trodde det var Liverpool. Da hadde karrieren virkelig vært over!

Hummer og kanari

Trille ball eller gje gass?

soccer photo
Photo by USAG-Humphreys

Sikt mot stjernene, så kan det hende du stanger hovudet i taket. Siktar du mot taket, blir du verande på golvet. Det var Bill Shankly som sa det der. Legenda som tok Liverpool frå eit anonymt tilvære i engelsk andre divisjon, til toppen av europeisk fotball.

Utan annan samanlikning, Florø Fotball under Terje Rognsø si kyndige hand, har tatt store steg dei siste åra. Dei har lagt flis på flis. Fått på plass eit solid golv. Årets sesong har vore strålande, men det har kosta.

– Du får ei kjensle av at alle meiner dette er fantastisk, så lenge vi styrer på som glade amatørar. No er vi komne til det punktet der vi ikkje kan strekke oss lenger som amatørar, seier Rognsø til avisa, og har sikkert rett i det. Spørsmålet er om ein no skal seie seg nøgd med å vere nettopp glade amatørar, eller om ein skal bygge vidare. Trille ball, eller gje gass, som herverande avis skreiv i førre veke. Sikte mot stjernene, eller bli ståande på golvet og stirre opp mot takplatene.
Fotball er eit enkelt spel, gjort komplisert av folk som burde vite betre. Bill Shankly sa det også. Det er eit morosamt spel, gøy og spele, av og til morosamt å sjå på, men ein kan vanskeleg seie at dette er spesielt verdifullt for samfunnet. Livskvaliteten har ikkje gått nedover i Noreg etter at landslaget slutta å kvalifisere seg til sluttspel.

At Sogndal rykka ned ein divisjon i år vil ha liten effekt på verken til- eller fråflyttinga til fylket. Likevel sa altså pave Johannes I noko om at av alle verdas uviktige ting var fotball det viktigaste. Bill Shankly tok i litt ekstra. – Nokon trur at fotball dreier seg om liv og død, sa han. – Eg er skuffa over den haldninga. Eg kan forsikre dykk om at fotball er mykje viktigare enn som så.
Sjølvsagt har fotball ein verdi utover det enkle faktum at det er morosamt å slå tunnel på ein stakkars høgreback. Problemet er berre at det er verdiar som det er svært vanskeleg å talfeste. Det hender at folk spør meg kor eg kjem ifrå. Eg svarar at eg kjem frå Skien, og då er det ganske vanleg at dei konkluderer med at eg må heie på Odd. Og det gjer eg jo. Det er tydeleg at Odd bidreg til å sette Skien på kartet, men kva for ein verdi det eigentleg ligg i det er det nærast umogleg å seie noko om.
Ikkje misforstå meg. Florø Fotball har eit potensial for vidare utvikling.
Eg meiner dei bør satse. Men skal dei få det til nyttar det ikkje å peike litt surt på bystyret og bedriftene, komme med luftige ord om verdi og omdømme, og seie at dei må kjenne si besøkstid. Florø Fotball må sjølve gjere seg attraktive. Kommunen har ikkje pengar uansett, og bedriftene må få tilbod om noko meir for å bli med på laget. Fotballen i seg sjølv er ikkje viktig nok. I ei masteroppgåve om fotballklubben si forankring i lokalmiljøet, med utgangspunkt i sørlandets stoltheit Start, fortel marknadssjefen i Color Line kva som er viktig for dei. Dei vil gjerne hjelpe fotballklubben å nå sine mål, men dei må også få noko konkret att. Jau då, dei meiner det er viktig for landsdelen å ha eit lag i toppen, men for Color Line er det vel så viktig at dei får knyte kontakt med alle dei andre bedriftene som er med og støttar Start. Band blir knytte, og oppdrag delte ut på tribunen og på sponsortreff. Nettverksbygging. Det er det som er løyndommen.
Bærum Sportsklubb var i år eitt minutt frå å få spele kvalifisering til Tippeligaen i staden for Mjøndalen. Dei hadde nok slått Brann dei òg. A-laget til Bærum hadde eit budsjett på 4,7 millionar kroner. Det er meir enn A-laget til Florø, men ikkje avskrekkande mykje meir. Det viser at det er mogleg å få til mykje med lite. Men målsettinga til trenar Morten Tandberg var ikkje opprykk. Hans mål var å utvikle gode nok spelarar til at minst ein av dei forsvann til ein større klubb i kvart overgangsvindauge. Eg har sans for det.

Eg trur ikkje det har stort å seie for Florøs omdømme om dei spelar i første eller andre divisjon. Men om dei klarte å utvikle ein spelar som markerte seg i Tippeligaen, og kanskje på landslaget? Tenk om dei klarte å utvikle ein i året? Det hadde verkeleg sett byen på kartet. Og som Tandberg sa etter sesongen: – Eg hugsar like godt då vi med gutelaget slo ut eit lag frå Romania i åttandedelsfinalen i Dana Cup som Tippeliga-playoff med A-laget mot Mjøndalen.

Florø Fotball står ved eit vegskilje. Det blir spanande å følge dei vidare. Uansett kva for ein veg dei tek. Og hugs. Når måsane følgjer etter fiskebåtane er det fordi dei trur at dei kjem til å kaste sardinar ut i havet.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Rød eller død

shankly

Jeg har brukt sommeren på å lese David Peaces roman Red or Dead. Gudene må vite hvorfor, selv har jeg nemlig ingen ide. Husker jeg rett var det en svært så positiv anmeldelse i Kirkus Reviews som fikk meg til å plukke den opp, og det er greit det. Boka er langt fra dårlig. Jeg fullførte. Jeg leste den ut. Når jeg tenker tilbake på den liker jeg den egentlig ganske godt.

Men den var på nippet til å bli kastet i veggen opptil flere ganger i prosessen. Billedlig talt da, siden jeg leste den på Kindle-appen på telefonen, og jeg har fortsatt tilgode å finne en bok så dårlig at jeg får lyst til å kaste telefonen i veggen. Nå vel.

Red or Dead er en roman om Bill Shankly. Om Bill Shankly og Liverpool Football Club. Om Bill Shankly, Liverpool Football Club, byen Liverpool. Om Bill Shankly, Liverpool Football Club, byen Liverpool og sosialisme. Noen av dere vet kanskje ikke hvem Bill Shankly var, men dette var altså mannen som tok Liverpool Football Club fra en anonym tilværelse i andre divisjon, til å bli Englands, og kanskje Europas, suverent beste fotballag.

Ja, dere skjønner jo at dette må være lenge siden da.

Denne boka må vel være et kommersielt mareritt. Det er kvinner som leser bøker, og da fortrinnsvis ikke om fotball. Menn leser ikke bøker, de drikker øl og ser på fotball. Skal de lese om The Beautiful Game må det være i en litterær form som ikke er så alt for avansert. Jeg sier ikke at fotballfans er dumme, selv ikke Liverpool-fansen er det, men jeg tviler på at flertallet av dem har tålmodighet til å bruke tid på en bok som eksperimenterer med språket. Som har en litterær form som nærmest utfordrer leseren til å fyre boka opp i peisen. Slik som Red or Dead.

For greia er at boka består av uendelige gjentagelser. Vi som skriver litt her og der har vel fått det inn med morsmelka eller et eller annet at man bør forsøke å variere språket. Ikke begynne hver setning med “Jeg”. Ikke bruke samme ord for ofte. Ikke for like setninger. I en bloggpost om Bill Shankly ville jeg kanskje vanligvis begynt med fullt navn, og så variert det med Shankly, vår mann, Liverpools manager og så videre. Ikke så i Red or Dead. Guardians anmelder slo opp boka på en tilfeldig side, og talte 50 repetisjoner av ordet “Bill”.

Og boka er på over 700 sider.

Det blir ganske mye Bill for å si det slik. Bill som gjør de samme tingene. Bill som er “home, in the night, and in the silence”. Liverpool som spiller kamp “at home. At Anfield”. Bill som hilser “The Kop, the Spion Kop.” Og så videre. I lange passasjer er det dørgende kjedelig. Samtidig er det hypnotisk og suggerende, og av og til, ikke så rent sjelden hever det seg opp til reinspikka poesi.

To Bill Shankly, said Tom Williams. This success is all down to one man. And to one man alone. To Bill Shankly! Bill Shankly is the greatest manager in the world! In the dining room, at the table. Bill sprung up. Bill shook his head. And Bill said, No, no, no! The success of Liverpool Football Club is no one-man affair. We are a team. We are a working-class team! We have no room for individuals. No room for stars. For fancy footballers or for celebrities. We are workers. A team of workers. A team of workers on the pitch and a team of workers off the pitch. On the pitch and off the pitch. Every man in our organisation, every man in our team. He knows the importance of looking after the small things, he knows how the small things add up to the important things. From the chairman to the groundsman, every man is a cog in the machine. A cog in the team. And every cog has functioned perfectly. In the team. Every man has given one hundred per cent. For the team. And so the team has won. The team are champions, a team of champions. We are all a team of champions! We are all a team. A team, a team … But amid the popping of corks, amid the clinking of glasses. The slapping of backs and the singing of songs. Amid the celebrations, amid the congratulations. The accolades and the praise. No one could hear Bill. No one was listening to Bill.

Det er mulig boka er best hvis du er interessert i fotball, selv merker jeg jo at jeg blir mer interessert etterhvert som vi nærmer oss vår tid, og spillere som jeg husker fra den gang jeg selv var litt over snittet interessert i spillet begynner å dukke opp. En viss Kevin Keegan. En pur ung Ray Clemence. Kenny Dalglish. Lou Macari som er på nippet til å takke ja til Shankly, men heller lar seg lokke av Manchester-gull og garantert plass på laget. Men egentlig er det elementer ved denne boka som strekker seg langt utenfor den snevre fotballverdenen. For oss som av og til støter borti folk som skal fortelle oss noe om ledelsesfilosofi er det interessant å lese dette, og tenke litt på Bill Shanklys måte å gjøre dette på.

Og det er et fint tidsdokument. Det er mye som har forandret seg siden Shanklys tid.

Boka er delt i to. Den første delen starter med at Shankly får tilbudet om å bli manager for Liverpool Football Club. Han forsikrer seg om at det er han selv som tar ut laget, ikke en eller annen komitee, slik det var vanlig i gamle dager, og når han får bekreftende svar på det er svaret enkelt. I del to har Shankly gått av med pensjon. I en alder av 60 år. Han takler ikke pensjonisttilværelsen helt. Han gikk nok av for tidlig. Og kanskje er det del to jeg egentlig liker best.

Det er i hvert fall i del to at den eneste passasjen som gir meg en liten klump i halsen dukker opp.

Liverpool vant ligaen og FA Cupen under Bill Shankly. Men i Europa nådde de ikke helt opp før etter at han hadde gått av. Bob Paisley tok over laget, og ledet det til flere triumfer i det som den gang het Serievinnercupen. Bill Shankly var invitert til finalen, og kjørte med bussen ved hjemkomsten etter den første seieren. Hele Liverpool møter frem for å hylle de ferske europacupvinnerne. Shankly ser at blant alle menneskene er det ikke bare Liverpool-fans. Mange som sogner til konkurrenten Everton har også møtt opp for å hylle vinnerne. Men spillerne er kanon dritings, og når kaptein Emlyn Hughes får en mikrofon i hånda og skal si noen ord til fansen sier han “Liverpool are magic, Everton are tragic”. I bakgrunnen står Bill Shankly og kjemper med tårene, og det gjør jeg også.

Bill Shankly var en manager av den gamle skolen. En utdødd rase. Alex Ferguson var kanskje den siste av dem. Vi får aldri deres like igjen. Fotballen har forandret seg. Det er ingen plass for sosialisme lenger. Et lag der alle tjener det samme er utenkelig i dag. Rekesmørbrødbrigaden har fortrengt arbeiderklassen fra arenaene. Det er penga som rår. I fotballen som i samfunnet forøvrig. Shankly snakket om at man måtte få en “return to sanity” i sin tid, han tenkte på spillerlønninger og overganssummer. Siden har det bare blitt verre.

Skal vi anbefale Red or Dead? Ja det skal vi, men den er ikke for alle. Vær forberedt på frustrasjon. Vær klar på at det er lov å skumme de kjedelige partiene, så kan det hende at du får glede av denne boka.

Og hvis ikke, er det vel lov å ikke lese ferdig bøker, er det ikke?

Page 1 of 712345...Last »
%d bloggers like this: