web analytics

Tag Archives: horror

Bok og Film

Hjorthen ser film: Hush

hushJeg kan ikke påstå at jeg er superimponert over filmtilbudet på Netflix, selv om det for all del er verdt prisen, og det finnes noen gullkorn blant all røkla der. En av dem er grøsseren Hush, som faktisk er ny av året. Den anbefaler jeg varmt for alle som liker en god skremmebikkje. Den holdt i hvert fall meg på kanten av sofaen, og fingra unna telefonen hele veien i gjennom.

Det er ikke nødvendig med kompliserte setup og utbroderte historier om målet er å fremtvinge et godt grøss. Hush holder det enkelt. Maddie er døvstum etter å ha blitt rammet av hjernehinnebetennelse i tenårene. Dette har ikke hindret henne i å bli en suksessrik forfatter. Hun har forlatt storbyen og bosatt seg i et hus i skogen. Hun er en ganske typisk Stephen King-protagonist egentlig, og det er neppe tilfeldig at Mr.Mercedes ligger og slenger på et bord i stua hennes.

Ute i skogen har hun blitt venn med naboene, og holder kontakten med gamle venner via FaceTime.

Alt dette blir etablert i åpningsminuttene. Hush bruker akkurat den tiden som er nødvendig på å etablere vår helt og hennes bakgrunn, før den kaster seg ut i spenning og grøss. Og jo mindre man vet om handlingen, jo bedre er det, så jeg skal ikke røpe for mye. Men det er altså en sånn derre hjemmeinvasjonsfilm som har hatt et lite oppsving de siste årene. En skummel fyr i en maske som bringer tankene hen til Michael Myers dukker opp utenfor huset til Maddie. Han blir fascinert av denne kvinnen som åpenbart ikke hører noe, og bestemmer seg for å leke litt katt og mus med henne, før han dreper henne. Det er i hvert fall planen, men musa har ikke tenkt å følge spillereglene denne gangen.

Det er altså såre enkelt dette, The Final Girl er innestengt i huset sitt, med en sadistisk morder på utsiden som hun må prøve å utsmarte. Ikke originalt i det hele tatt, muligens unntatt hennes handicap, men det er effektivt og dyktig utført. Særlig er oppbyggingen nær perfekt, det er sitrende spenning og gode grøss. Fritt for billige jump scares. Morderen får vi ikke vite noe om, annet enn at det antydes at Maddie bare er den siste i en lang rekke ofre. Ingen motiv eller vanskelig barndom, kun ren ondskap, og det er faktisk ganske deilig. Vi trenger ikke vite noe annet om ham enn at han må bekjempes og beseires.

Som vanlig er det klimakset som er den vanskelige biten. Når konklusjonen skal settes, og filmen avsluttes, faller kvaliteten litt i mine øyne. Hush gjør det nok fortsatt bedre enn de aller fleste, men uten å holde helt nivået den første drøye timen holder seg på.

Godt skuespill. Fint bruk av lydbilde her. Tight og fin regi, og 82 minutter er i grunnen akkurat passe for en grøsser. Jo dette var snacks, anbefaler den varmt!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: North American Lake Monsters

nalm

Det er lenge siden jeg så denne boka for første gang. North American Lake Monsters. Av en eller annen grunn lot jeg den ligge. Det kan ha vært fordi det er en samling noveller. Uansett hvor mange novellesamlinger jeg leser, og virkelig digger, driver jeg fortsatt på og innbiller meg at jeg ikke liker novellesamlinger.

På et eller annet tidspunkt har jeg imidlertid glemt at North American Lake Monsters er en novellesamling, og etter å ha sett enda en anbefaling fra noen jeg stoler på, bestemte jeg meg for å kjøpe den og gi den en sjanse. Jeg ga meg i kast med boka. You Go Where It Takes You, sto det over det jeg da innbilte meg at var første kapittel. Den aller første setningen er glimrende. He did not look like a man who would change her life. Toni serverer på en liten kafe. Hun har en treåring som barnehagen bekymrer seg for. Faren har stukket av. Livet er for en stor del skit. Når denne mannen som ikke ser ut som om han skal forandre livet hennes gir henne oppmerksomhet er hun ikke tung å be. Og når det viser seg at han har bilen full av makabre hemmeligheter, blir hun opphisset og misunnelig. Hun vil på eventyr. Hun vil vekk. Hun vil ha et annet liv. Hun får ikke være med, men da tar hun handlingen i egne hender.

Og så er kapittelet over. Wild Acre står det over neste kapittel, men der er det nye folk, det henger ikke sammen med det jeg akkurat har lest, og jeg skjønner at dette for fankern er en novellesamling ja. Og så kommer jeg på hvorfor jeg innbiller meg at jeg ikke liker novellesamlinger. Jeg ville så gjerne vite mer om Toni. Jeg ville vite hvordan det gikk med henne, og den stakkars treåringen. Jeg vil slettes ikke vite hvordan det går med de tre håndverkerne som ligger på en byggeplass i skogen og drikker øl i påvente av at noen pøbler skal dukke opp for å tagge de uferdige husene de jobber på. Jeg må rett og slett legge fra meg boka en liten stund og venne meg til tanken på at Tonis fremtid for alltid skal være uviss for meg.

Så vender jeg tilbake til boka. Mens de tre øldrikkende tømmermennene blir revet opp av en varulv, blir jeg revet med i det som er den beste boka jeg har lest på aldri så lenge. Den er aldeles strålende.

Ikke la dere skremme av varulven da. Joda, novellene har ofte elementer fra horrorsjangeren. En vampyr. Et sjømonster. Et spøkelse. Engler. En slags zombie. Men dette er ikke billig horror. Egentlig er det ikke en gang dyr horror. Det er rett og slett et knippe flotte historier om mennesker på kanten av tilværelsen. Som sliter. Henger etter fingerneglene. Det er menneskene som spiller hovedrollen her, og det monstrøse er like ofte inne i oss, som i den mørke skogen rundt oss.

Forfatteren heter Nathan Ballingrud, dette er hans debut som forfatter, og jeg kan ikke skjønne annet enn at han har levert en umiddelbar klassiker. Les den, enten du liker novellesamlinger eller ei. Du kommer ikke til å angre.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Husk hvorfor du frykter meg

shearman

Hvem er Robert Shearman? Det visste ikke jeg før jeg fant boka hans, men nå har jeg lest meg opp litt. Shearman er en mangfoldig herremann med lang bakgrunn som dramatiker ved teateret. Mest kjent er han nok for å ha skrevet for Dr. Who. Det var Sherman som bragte Dalekene tilbake, om det sier dere noe som helst. Ved siden av dette skriver han kritikerroste og prisvinnende noveller. Remember Why You Fear Me er en samling av disse novellene, en slags best of, men visstnok med en ganske stor del nytt materiale. Shearman ville ikke lure leserne sine til å kjøpe noe de allerede hadde lest.

Samlingen ble nominert til en World Fantasy Award i fjor, men vant ikke. Siden jeg ikke har lest vinneren kan jeg ikke protestere på det, men dette er en flott samling, jeg likte den fra første setning.

Det er altså en bok som kan nomineres til en Fantasy-award, men den er egentlig mer weird enn fantastisk i fremtoning. Riktignok dukker Julenissen opp, og Jesus også, men alver, dverger og trollmenn er det ikke så mye av. Shearmans verden er som regel vår egen, men alltid med en mørk tvist. Ikke ulikt det favorittene Joe Hill og Kelly Link driver med i sine noveller. Men Shearman har sin egen stil, og en utrolig deilig, mørk og britisk humor. Noen eksempler på hva disse novellene handler om:

“The Big Boy’s Big Box of Tricks” handler om den litt desillusjonerte magikeren som ikke er spesielt dyktig. Han tjener til livets opphold som tryllekunstner i barnebursdager. Noe som er litt trist siden han hater barn. I en bursdag går alt til helvete. Barna avslører alle triksene hans, ydmyker ham, og når han utfordrer dem til å gjøre det bedre spiser alle barna ansiktene sine. Dette utløser en epidemi i England der veldig mange barn spiser opp sine egne ansikt.

I “Cold Snap” møter vi den skumleste julenissen noensinne, i en historie som egentlig handler om skilsmisse og sånne vonde ting.

I “Mortal Coil” finner kreftene som styrer ut at alle på jorda bør vite når, og hvordan, de skal dø. Alle får et brev i posten med beskrivelse og dato. Alle unntatt hovedpersonen. Han etterlyser brevet, det er kanskje litt kjipt å være den eneste på jorda som ikke vet når man skal dø? Men det kommer ikke noe brev. I stedet dukker det etterhvert opp folk på døra hans med beskjed om at i deres brev står det at de skal dø, og at det er vår protagonist som skal ta livet av dem. Hvilket han jo gjør, som den lydige lille byråkraten han er. Han oppdager etterhvert at han trives med denne oppgaven, skaffer seg til og med en sekretær.

Og la oss ikke glemme den fine “Damned if you don’t” der en nyankommet mann i Helvete blir både overrasket og skuffet når han oppdager at han må dele rom med bikkja til Hitler.

Den eneste lille innvendingen jeg har mot denne boka er at den er ørlite grann for lang. Det kan være det er mitt problem, ikke bokas, men mot slutten her havner jeg litt i den novelle-fatigue-fella, slik jeg ofte gjør når jeg leser mange noveller etter hverandre. Men det finnes ingen dårlige noveller her, og det er ikke verre enn at jeg lett leser gjennom de to novellene som er med som bonusmateriale i e-boka også. Og koser meg med dem.

Dette kan med andre ord ikke bli noe annet enn en glovarm anbefaling. Løpe og kjøpe!

 

Bok og Film

Hjorthen ser film: Halloween (Natten da morderen kom hjem. Igjen)

Knask eller kniv?
Knask eller kniv?

Det tok bare seks år, men nå fikk jeg endelig mannet meg opp til å se Rob Zombies remake av John Carpenters  klassiske Halloween. Det er en av de filmene som av en eller annen grunn står mitt hjerte nær, sikkert fordi jeg så den i akkurat den alderen, så jeg kan ikke påstå at jeg har gledet meg til å se noen ny versjon av den. Snarere tvert i mot, men jeg ble positivt overrasket. Visst er det en unødvendig film å gjøre, men Zombie kommer godt fra det. Jeg liker faktisk filmen veldig godt.

Dere kjenner selvfølgelig historien. Michael Myers dreper søsteren sin, blir sendt på asyl, og femten år senere rømmer han og drar hjem for å drepe Jamie Lee Curtis, som viser seg å være Michaels yngre søster. Carpenter nøyer seg i grunnen med dette, Myers får ikke noen utbrodert backstory, han er ondskapen personifisert, og begår altså sitt første mord allerede som seksåring.

Zombie gir oss litt mer backstory. Myers kommer fra et alt annet enn ideelt hjem. Mora stripper for lønna. Faren er en ufyselig alkis. Storesøster er ei frekk tøyte. Lillesøster er baby. Michael selv liker å plage og drepe dyr. Samtidig blir han plaget på skolen, og har det ganske kjipt. Når han blir skuffet og ikke får gå Halloween fordi mora må på jobb, og storesøs heller vil bolle med typen sin blir det for mye for unge Michael. Han finner kniven og dreper faren, storesøster og typen hennes. Mora og baby-Myers er vel de eneste han har en slags kjærlighet for, så dem sparer han. Michael er noen år eldre når han plukker opp kniven i Zombies versjon. Etter drapene blir han naturligvis plassert på institusjon, der psykiateren Sam Loomis prver å behandle ham, men uten særlig hell. Myers glir etterhvert helt inn i galskapen, slutter å snakke, og bruker all fritid på å lage masker. Uten at han blir noe særlig flink til det altså, de er stygge og skumle alle sammen.

Og femten år senere skjer det noe som gjør at Michael Myers får muligheten til å rømme.

Herfra og ut er det stort sett bare slashing, omtrent som i originalen, men ikke det minste originalt altså. Men det er helt ok. Carpenters vidunderlige musikk dukker opp her og der, det er gresskar, blod, skrik og alt som skal være på plass er der. Jeg koser meg hele veien til målet. Dette er fint, og et godt alternativ til å se Carpenters versjon for n’te gang. Men litt innvendinger må vi vel kunne tillate oss?

I utgangspunktet er jeg positiv til det nye materialet i filmen. Prequel-delen om du vil. Det er kult at vi i noen øyeblikk faktisk får sympati for Michael Myers. Det skaper imidlertid problemer senere i filmen, for vil han egentlig drepe søsteren sin? Hva er det han vil? Hvorfor har han dratt tilbake? I Carpenters versjon er det ikke noe å lure på, han har reist tilbake for å gjøre ferdig jobben. Han skal drepe, og det er alt han skal. Zombies morder er ikke fullt så lett å lese, og det svekker nok filmen et lite hakk synes jeg?

Men tross alt: Veldig godt fornøyd!

Page 1 of 912345...Last »
%d bloggers like this: