web analytics

Tag Archives: Hotell

Hummer og kanari

To Ørsta and back again

Tirsdag den 6 desember klokka 09.00 startet min siste eksamen på høyskolenivå. I hvert fall i denne omgang. Hvilket betydde at jeg atter en gang måtte ta turen nordover til nabofylket. Forrige gang var en skjellsettende opplevelse der jeg skiftet politisk standpunkt to ganger i løpet av turen, holdt på å fryse i hjel mens jeg prøvde å sove bak i bagasjerommet på den gamle Toyota-stasjonsvognen, så en rev, og på merkelig vis klarte å få en B på eksamen. Denne gang tenkte jeg at jeg skulle gjøre ting litt annerledes. Jeg hadde liten lyst til å sove i bilen, så jeg forsøkte å bestille meg et rom på Volda turisthotell.

Det rommet hadde dama til kollegaen min stukket av med. Hun skulle ha eksamen i samfunnsfag samme dagen den tøyta, så jeg måtte se meg om etter annen overnatting. Turisthotellet var fullt.

Jeg endte opp med å bestille meg et rom på Ivar Aasen-hotellet som ligger millom bakkar og berg ut med havet, nærmere bestemt Ørsta. Ørsta Volda, potato potatoe. Hvem bryr seg? Ta seg betalt kunne de i hvert fall, sunnmøringene. 1395 for et rom er langt mer enn jeg er vant til å betale for et hotellrom i hvert fall. Men jeg ba om badekar da. 1395 for et varmt karbad, det er det nesten verdt.

Så jeg la i vei etter jobb mandag den 5 desember. Formen var fin, humøret på bånn. For ute var det snø. Ikke at det er så unormalt med snø i desember, men når den ikke har kommet før, så kunne den godt ha ventet et par dager til, slik at jeg fikk bare veier. Men neida. Sånn flaks har jeg selvfølgelig ikke. Så det ble biltur i snøværet ja, og det må sies, jeg er ikke noen rallysjåfør. Jeg er faktisk ganske forsiktig bak rattet, tar det med ro, tar ingen sjanser, og liker meg ikke på glatta. Noen ville kanskje gå så langt som til å kalle meg en pinglesjåfør, men det ville være å overdrive. Pinglesjåfører var alle de brødhuene jeg tok igjen på veien, som suste av gårde langs Jølstra i 45 kilometer i timen. Som bremset ned til 25 kilometer i timen hver gang de møtte en bil. Var det en lastebil stoppet de gjerne helt opp. Jeg mener, skal du være SÅ jævla pingle så har jeg et godt råd: Selg bilen og kjøp deg en 2CV som du bare bruker når det er varmt nok til å rulle ned taket. På snøføre har du ingenting å gjøre. Rull bilen inn i garasjen, lås døra, kast nøkkelen, og ikke ring låssmeden før tæla slipper taket.

Det ble en lang kjøretur altså.

Halvveis viste det seg at ladekabelen jeg hadde med meg plutselig hadde sluttet å virke. Eller virket bare av og til for å være nøyaktig. Telefonen gikk dermed tom for strøm, hvilket betydde at jeg ikke fikk hørt på Spotify, og enda viktigere: Min kjære fikk ikke tak i meg på telefonen. Jeg fikk så vidt ristet liv i telefonen på ferga mellom Folkestad og Volda, da tikket det inn en melding om at hun ikke fikk tak i meg. Ring! Var hun bekymret? Fryktet hun at jeg lå i en grøft et eller annet sted mens snøen lavet ned og livet ebbet ut? Jeg sendte melding om at jeg hadde telefontrøbbel, og fikk kjapt svar: Den stakkars kvite pusen var ute i snøstormen mens hun ikke var hjemme, trodde jeg den frøs, eller gikk det bra mon tro?

Akk ja. Jeg kjørte av ferga, og satte kursen rett mot Ørsta. Det er ikke så store stedet, kan ikke være SÅ vanskelig å finne et jævla Ivar Aasen-hotell?

Vel, det hadde vært mye lettere om det faktisk hadde stått et eller annet sted på fasaden, gjerne med lys, at dette var et hotell, for jeg kjørte forbi to ganger før jeg ga opp og slo på telefonen igjen for å bruke siste rest av batteriet på å fyre opp GPS’en. Men da fant jeg det til gjengjeld fort. Noen minutter før 22.00 kjørte jeg inn på parkeringsplassen foran hotellet. Der var det fullt. Jeg måtte på baksiden. Nøyaktig klokken 22.oo sjekket jeg inn, og to minutter etterpå sto jeg i restauranten og spurte om det var mulig å få seg noe å spise.

Nei, her var det stengt. Riktignok satt det folk ved bordene, og stemningen var god, men middagsserveringen var stengt. Den stengte klokken 22.00. Jeg kikket på telefonen min. 22.02.

Jaja, sånn er det. Er man to minutter for sent ute så er man to minutter for sent ute. Tenk om man skulle begynne å slakke litt på åpningstidene? Hvordan i alle dager skulle det gå? Det er en skikkelig slippery slope, plutselig sitter man der og aner ikke når man verken skal stenge eller åpne. Nei, her gjelder det å passe tiden skal jeg si dem. Ikke noe slinger i valsen hos Ivar Aasen. Jeg så ut på det baarutte havet, og det var ruskutt å leggje ut paa. Ikke hadde jeg båt eller fiskeutstyr heller. Har dere ingenting jeg kan spise, spurte jeg. Joda, jeg kunne få smørbrød. Eller skive da, som jeg ville kalt det. Smør er vel uansett så dyrebart i disse tider at de ikke kaster det bort på brødskivene til sultne gjester fra nabofylket. Jaja. Jeg takket ja til et såkalt smørbrød, ja, jeg takket til og med ja til to stykker. Jeg ventet tålmodig mens de ble laget til, det tok bare litt lenger enn å steke en biff, og så tok jeg dem med meg opp på rommet.

Jeg hadde heldigvis med meg en ekstra lader til telefonen, det var flaks. Jeg banket den i veggen og fikk lurt inn litt strøm igjen. Banket i meg skivene, og begynte å tappe i badekaret. Det tok en evighet å fylle, og når jeg slo av krana skjønte jeg hvorfor. Proppen passet ikke, så her rant det vann ut nesten like fort som krana klarte å pøse det inn. Men jeg har vært på lugubre hotell før. Jeg tok plastikken som var pakket rundt tannglassene på badet, og la det rundt proppen i stedet. Det fiksa biffen. Eller i hvert fall smørbrødet. Eller skiva da, som jeg kaller det. Så hentet jeg noe eksamensrelatert lesestoff, tok av meg klærne, og hoppet opp i badekaret. Telefonen hadde jeg også med, og tok et frekt bilde av meg selv nesten dekket av vann og skum, for å vise Flopsy hva hun gikk glipp av.

Jeg hadde ambisjoner om å ligge og lese pensum til utover natta, men jeg sovnet faen meg.

Nå vel. Jeg var våken halv fem, halv seks, halv sju, og var livredd for å forsove meg, men når det endelig ble tid for å stå opp hadde jeg mest lyst til å bli liggende. Men det hadde vel vært for dumt. Og dyrt. Jeg kledde på meg, pakket sekken, betalte for rom og smørbrød, 65 kroner for to skiver var vel i det minste billigere enn burger på Statoil? Ut i mørke natten bar det, klokka var 08.00. Kaldt og jævlig. Giv eg var i eit varmare land. Inn i bilen, ut på veien, og 08.45 var jeg på plass på Høgskulen i Volda. Fit for fight. Uten penn. Eksamensvaktene hadde heller ikke penn. Butikken var ikke åpen ennå. Heldigvis hadde en annen eksaminand vært forutseende nok til å ta med opptil flere penner. Jeg fikk låne en med logoen til Møre sparebank. Klar. Bring it. Gi meg oppgavene. Do your worst!

Og oppgavene kom. Til min store lettelse var de fleste av spørsmålene av en slik art at jeg kunne svare i hvert fall delvis på dem. Så da gjorde jeg det. Tok meg tre timer. Toppkarakter blir det ikke, men jeg stryker vel ikke heller får en tro. Da er jeg fornøyd.

Og så kjørte jeg hjem igjen. Hadet Volda, vi sees kanskje aldri igjen.

Riktignok er det fortsatt en mappeinnlevering igjen, men i praksis er jeg nå omsider ferdig med dette årsstudiet i historie. Jeg skal ikke påstå at jeg er veldig stolt av dette, men litt kry er jeg jo. Ikke fordi resultatene er så fantastiske, men fordi jeg har klart å karre meg gjennom samtidig som jeg har jobbet over 120 prosent, hatt skribentjobbing, og en travel hverdag. Studiene har som regel vært prioritert nederst på lista over ting som må gjøres, som regel har jeg i grunnen prioritert det lavere enn Football Manager også, men jeg kom meg altså gjennom. Er du stolt av meg, spør jeg Flopsy når jeg plukker henne opp på jobben.

– Joa, men du kunne godt lest litt mer, svarer hun.

Hummer og kanari

Hovedstad vs. Høljeby

Neida, jeg skal ikke dra de aller dypeste analysene her, men helgen for to uker siden befant jeg meg i Oslo av en eller annen grunn. Og det kan ikke benektes at det er forskjell på Hovedstad og Høljeby. Jeg kom sent inn til byen, det var bikkjekaldt, men jeg hadde med meg GalaxyTabben min, og ved hjelp av GPSen på den så fant jeg hotellet fort som bare det. Stordalens nye “Sosiale medier-hotell”, og jeg skjønner hvorfor det er et “Sosiale medier-hotell”, for når jeg kom og forsøkte å sjekke inn så virket ikke innsjekkingsautomaten. Resepsjonisten var ikke å oppdrive, så jeg hadde ikke noe annet å gjøre enn å henge nede i resepsjonen der og Twittre.

Ikke at jeg klandrer respesjonisten altså, for utenfor døren sto det to ambulanser, og mens jeg hang i resepsjonen og Twittret så løp det ambulansepersonell fram og tilbake til heisen med bårer og bærestoler og gud vet hva. Ikke at jeg vet hva som hadde skjedd, men jeg følte meg hensatt til en episode av CSI Oslo. Heldigvis uten David Caruso.

Litt mer dramatisk enn en standard kveldsvakt på Byens Beste Hotell var det i hvert fall.

Til slutt fikk jeg nå sjekket inn da, og etter å ha slengt bagen fra meg på kottet la jeg på vei ut i storbynatten for å finne meg en burger. Omtrent tvers overfor hotellet lå det noe som het Illegal Burger, som hevdet å ha byens beste burgere, og uten å ha testet på langt nær alle burgerne i Hovedstaden så kan jeg ikke gå god for den påstanden, men god var den i hvert fall. Ulovlig eller ei. Bedre enn burgerutvalget i Høljebyen var den utvilsomt!

Relativt mett i vommen tenkte jeg at det var for galt å gå rett til sengs uten i hvert fall å ha tatt en liten kveldstur nedom Karl Johan. Som sagt så gjort som det heter, jeg gikk ned på Karl Johan, rundt ett kvartal, og opp til hotellet igjen. På den tiden rakk jeg å bli tilbudt kokain av en svær neger, og sex av tre litt mindre ditto. Den ene av de litt mindre fulgte etter meg omtrent hele veien opp til hotellet igjen og virket genuint opptatt av  at jeg skulle ha det bra, bonde i byen som jeg jo var. Hun var skikkelig iherdig, var proaktiv, og tok ikke et nei for et nei. Akkurat slike folk jeg trenger i butikken min, men når jeg spurte om hun var interessert i en ekstrajobb så takket hun nei og gikk sin vei. Hvilket jo var bra, for jeg begynte å bli litt redd for at jeg aldri skulle bli kvitt vedkommende.

Det var synd med den jobben da, men vi hadde vel uansett ikke kunnet matche lønna.

Og nå kommer jeg endelig til det som skulle være poenget med denne posten i utgangspunktet. Morgenen etter la jeg veien mot Oslo Plaza, og på veien dit tok jeg dette bildet.

Ganske illustrerende for hvordan jeg opplevde Oslo sentrum denne hustrige januarhelgen altså.

Denne helgen har jeg fri igjen, men har altså holdt meg hjemme i Høljebyen. Egentlig skulle jeg vært på fest med kultur og kommuneeliten, men siden jeg har 38.5 i feber så har jeg bestemt meg for å tilbringe mine siste dager sammen med familien. Håper så mange som mulig av dere har anledning til å komme i begravelsen. I formiddag var jeg en liten tur ute i byen for å kjøpe morsdagskake til det storforlangende vesenet jeg bor sammen med, og i dag tok jeg dette bildet:

Jeg tror ikke jeg gidder å bruke flere ord på dette her, men der har dere det altså. Forskjellen på hovedstad og høljeby oppsummert i to bilder.

Jeg vet hva jeg foretrekker…

Hummer og kanari

Petter Stordalens tjener penger på alt, i motsetning til de ansatte.

 

 

– Det er et stort ansvar å ha så mange ansatte, og det er et ansvar jeg er stolt av. I hotellbransjen kan du aldri vinne kunder med messing og marmor, men med fantastiske ansatte. Og det har vi, avslutter Stordalen.

via Petter Stordalens tjener penger på alt – E24.

Hva med å betale disse fantastiske ansatte litt bedre var min første tanke når jeg leste dette, men så ser jeg jo at han betaler de ansatte rimelig bra denne Stordalen. Ja, ikke de hotellansatte da, der er det vel fortsatt 20 kroner ekstra pr.time på nattevakt f.eks, og selv det tillegget får du ikke hele natta. Neida, men de tre ansatte som jobber for Stordalen i Home Capital AS, de får en lønn til å leve av:

De tre ansatte i Home Capital AS økte lønningene fra 9 til 31 millioner kroner, hvor daglig leder tjente 8,5 millioner kroner i 2009.

Og det selv om de neppe får det generøse ekstraordinære smusstillegget man har krav på om man må vaske spy på en uheldig nattevakt.

Egentlig er det litt rart at det ikke er flere som går og tenker litt sånn deilig dagdrømmende på en revolusjon i blant?

Oppdatering: Det gjelder å være etterettelig: Siden jeg slutta å jobbe i Stordalens Choice så har nattevaktstillegget steget fra 20 kroner til 20.42 kroner ser det ut til. Så kom ikke her og si at ikke Stordalen setter pris på de ansatte! Mot! Energi!  Begeistring!

Hummer og kanari

Dumme avisoppslag fra i går

Hotell som ikke trenger å skrive brev til kommunen

Det var et par usedvanlig dumme saker på forsiden av avisene i går. Akkurat det er vel ikke noe nytt forsåvidt, men det var liksom sånn ekstra-ekstra dumt i går. Ta nå hovedoppslaget i Bergens Tidende f.eks. Hoteller i krise trygler om hjelp står det, og avisen skriver:

Kriserammede hoteller bønnfaller kommunene om å kjøre flere kurs og konferanser. Alvoret blir understreket i et brev til alle kommunene i Hordaland, Rogaland og Sogn og Fjordane.

Inne i avisa leser vi at bransjesjefen i NHO Reiseliv Vest-Norge, Wenche Salthella, resonnerer slik:

– Hvis kommunene kjøper flere tjenester, sikrer det arbeidsplasser i lokalsamfunnene. Kommunene vil på sin side kunne heve medarbeiderenes kompetanse.

Dette er jo så dumt at man lurer på om det er torsdagskveld allerede, og er vi i Nydalen kanskje? Har noen noen gang hatt faglig utbytte av et hotellseminar? Jojo, det kan vel ikke helt utelukkes, men langt vanligere er det at resultatet er fyll, utroskap, bondeanger, tredagers egenmelding og brutte ekteskap. Halvparten av kursdeltagerene møter opp i tide, en tredjedel når aldri frem til hotellet, og dem som hører på foredragsholderen sitter uansett bare med Bubble Shooter på iPhonen sin.

Rent bortsett fra det, så har altså ikke kommuner flest all verdens kroner til å holde kurs og konferanse for. Skulle de ha noe til overs så er det antagelig lurere om de bruker de pengene til å opprettholde egne arbeidsplasser, heller enn å sørge for at distriktshotellene overlever. Ja faktisk er det vel bedre at man rett og slett lar hoteller som sliter med inntjeningen gå dukken, slik at de som jobber der kan begynne i kommunen i stedet. Vi har jo tross alt en eldrebølge på vei, så arbeidskraften som i dag skifter sengetøy på hotellene kan vi gjøre oss nytte av i eldreomsorgen i stedet.

Det er til og med bedre betalt.

Nei, jeg har liten sympati med distriktshotell som sliter gitt, og det er i hvert fall ikke kommunens oppgave å holde dem i live.

Lokale Høyrepolitikere Bengt Solheim Olsen og Jacob Nødseth under Florø Grilldressfestival 2008. Foto stjålet fra Firda og Simon F.Solheim

Men det spørs om NHO reiselivs brev til kommunene på vestlandet kan konkurrere med det siste utspillet fra Jacob Nødseth og Hølje-Høyre. På forsiden av tirsdagens Firdapost kan vi lese dette:

Vil ha mottakarar av sosialhjelp i arbeid

Det blir færre og færre psykisk utviklingshemma som kan gjere manns arbeid på Miljøhuset. Jacob Nødseth og fleire i Flora Høyre meiner at arbeidskrafta kan erstattas av sosialhjelpsmottakarar.

Orker vi si noe mer? Trenger vi det?

La gå da. Miljøhuset er et aktivitetstilbud for psykisk utviklingshemmede i Flora kommune. De gir et dagtilbud til ca 35 brukere, og et av tilbudene de har der er noe som heter Sogn og Fjordane Gjenvinning AS. Når det snakkes om Miljøhuset her, så er det egentlig dette selskapet de mener. De tar i mot og sorterer papir, papp og plast fra husstander og næringslivet i kommunen, og sleger det videre til andre. De baserer seg på arbeidskraft fra varig yrkeshemmede, psykisk utviklingshemmede, og har helt siden starten gått med overskudd.

Så langt er alt vel og bra, selskapet har to ansatte, og dette er etter alt å dømme et fint tilbud. Men så leser vi inne i avisa at det blir færre og færre utviklingshemmede som kan gjøre vanlig arbeid. De som er der blir eldre og dårligere med åra, og situasjonen på papirmottaket er nå at de bare har en person fra PU-gruppa som kan bidra. De andre er bare innom og prater og kjefter. Andre ansatte må stå for det meste av produksjonen. Dette er en situasjon som bare vil bli verre sier lederen for Miljøhuset.

Og løsningen Nødseth og Høyre kommer med er altså å erstatte arbeidskraften med sosialhjelpsmottakere.

Jeg gidder ikke en gang kommentere stigmatiseringen her.

Det som er det store spørsmålet er vel heller hva slags selskap Sogn og Fjordane Gjenvinning skal være. Hvis det skal være en del av dagtilbudet til psykisk utviklingshemmede i Flora kommune, og det ikke lenger er brukere som kan nyttiggjøre seg tilbudet, så er det vel så enkelt at tilbudet rett og slett legges ned?

Skal det være et vanlig selskap, der man ønsker å levere en tjeneste og gå med overskudd, så burde vel Høyre strengt tatt være for at det ble privatisert. Det er ikke en kommunal oppgave å drive bissniss som dette. Men det betyr vel at man må begynne å betale lønn til dem som gjør jobben som brukerne gjør i dag, og da er det kanskje ikke så lett å få noe overskudd ut av det.

Men hvis man derimot tenker slik at dette tilbudet skal endres fra å være et dagtilbud til psykisk utviklingshemmede, til å bli et tilbud rettet mot sosialhjelpsmottagere som trenger arbeidstrening, (og i rettferdighetens navn så er det vel det Nødseth egentlig mener, han (eller avisa) formulerer det bare så fryktelig dumt og klønete) så er det ikke gitt at det er så enkelt at man bare kan bytte ut de psykisk utviklingshemmede med sosialhjelpsmottagere. Målet må jo være at man skal jobbe på Miljøhuset i en begrenset periode for så å komme seg ut i det normale arbeidslivet, og da trenger man kanskje ansatte med en annen kompetanse enn den man har i dag? Kanskje trenger man flere ansatte, og man trenger et tettere samarbeid med NAV?

Av det som står på Firdapostens forside får man nesten inntrykk av at hovedpoenget her er å sikre arbeidskraft til Miljøhuset, ikke å hjelpe sosialhjelpsmottakere, og hvis det er det som er målet så er det nok en bedre løsning om man erstatter arbeidskraften, ikke med sosialhjelpsmottakere, men med lokalpolitikere.

De er jo uansett godt vant med å flytte på papir.

Hummer og kanari

Øko-bløffen

NRK avslører Petter Stordalens økobløff i dag, Stordalen og Choice har jo gått høyt ut på banen og markedsført seg med at man skal finne en fullverdig økologisk frokost på alle hotellene, men NRK har testet ti tilfeldig utvalgte hoteller og ikke funnet fullverdig økologisk frokost på noen av dem.

Det kommer neppe som noen bombe på dem som har tilbragt noen netter på noen av hotellene i Choice-kjeden, og i kommentarfeltene hos NRK hagler det med skjellsord mot Stordalen. Er det hele bare en PR-bløff?

Vel, det er jo villedende markedsføring om man sier man har en fullverdig økologisk frokost, men ikke klarer å levere det, men man er neppe så dumme i Choiceledelsen at man går ut og pusher økologisk frokost som et konkurransefortrinn, uten å ha en ambisjon om å levere varene. Det vil naturligvis slå tilbake i negativ omtale før eller siden, slik det altså gjør nå. Problemet er neppe viljen, man opererer jo i følge NRK med en liste på minst 27 produkter som skal være tilgjengelige på alle hotellene. Det må  være andre grunner til at man ikke får det til.

NRK har gått til topps og konfrontert administrerende direktør Torgeir Silseth med resultatene, og han kan jo ikke gjøre noe annet enn å legge seg flat og si at dette ikke er godt nok, men hvis NRK lurer på hvorfor den økologiske frokosten ikke holder det den lover så burde de kanskje heller spurt direktørene eller kjøkkensjefene på hotellene?

Da ville de antagelig fått til svar at det ikke er så lett med den økologiske maten. Det kan være vanskelig med leveringen, særlig om man bor litt ute i provinsen. Kombinasjonen av dårligere holdbarhet, og at man må kjøpe inn store pakninger, fører til at man må kaste mye mer av den økologiske maten. Dermed blir det også vanskeligere å opprettholde vareprosent og nøkkeltall, og dette er noe man er veldig opptatt av i hotellbransjen. Man skal jo tjene penger på det man gjør.

Siden det ikke er sånn at økologisk frokost er noe gjestene flest er veldig opptatt av, eller etterspør om den mangler, så er det heller ikke så rart at man kutter ned på den for å holde kostnadene der man mener de bør være.

Problemet her er altså ikke egentlig at Petter Stordalen og Choiceledelsen ikke vil servere en fullverdig frokost. Problemet er at ledelsens sentralstyrte ambisjoner er vanskelige å kombinere med de utfordringene hotellene møter lokalt. Økologisk mat betyr høyere kostnader, men har dette gjenspeilet seg i nøkkeltallene hovedkontoret opererer med?

Nå kan man godt diskutere hvorvidt økologisk mat virkelig er veien å gå, eller om den egentlig smaker bedre, men om man nå mener at mest mulig økologisk mat er noe man bør strebe etter, så var Stordalens økologiske frokost egentlig en fin tanke. Ved å gå foran og skape et marked for den økologiske maten kunne man jo håpe at andre ville følge etter, og at dette etterhvert ville gjøre den økologiske maten både billigere, og lettere å få tak i. At man håpet at det også ville bli et konkurransefortrinn for Choice gjør ikke tanken noe dårligere.

Men helt vellykket har det altså ikke vært så langt.

Ikke at vi bryr oss så innmari da, bendelormen og jeg. Vi er mest opptatt av at det finnes bacon, røkt ørret, og kanskje pannekaker på frokosten.

Page 1 of 612345...Last »
%d bloggers like this: