web analytics

Tag Archives: jens stoltenberg

Hummer og kanari

Eldreomsorga berre sorga?

ELDRE_5662250a

Korleis målar ein eldreomsorga? Korleis veit ein om den er god nok, eller om den har blitt betre i ein gitt periode? For media er svaret på det enkelt. Kor mange sjukeheimsplassar har vi? Er det fleire enn før? Eldreomsorg er lik sjukeheimsplassar. Som når Aftenposten for ei veke sida kom med fasiten på åtte år med raudgrønt styre. Den store satsinga frå Stoltenberg og hans kumpanar, som skulle gje 12000 nye sjukeheimsplassar fisla ut med ein auke på berre 567 institusjonsplassar. Ser ein litt større på det, tek med omsorgsbustader, og set talet opp mot mengda eldre, er situasjonen den at vi har 29 plassar pr. 100 menneske over 80 år. Når dei raudgrøne inntok regjeringskontora i 2005 var tilsvarande tal 28 plassar. Konklusjonen synest å vere klar. Arbeiderpartiet, SV og Sp kunne ikkje halde det dei lova. Hadde dei ikkje gått av allereie, hadde dei vore i hardt vær nå.

Det er media som styrer showet, så når dei presenterer det dårlege utbyttet av storsatsinga på ei skinnande eldreomsorg må politikarane ta på seg det alvorlege andletet. Nå er det sjølvransaking på gong i Arbeiderpartiet. Aftenposten siterar partiets helsepolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, på at dette må føre til ein refleksjon om dei verkeleg har dei rette svara. Men dei er på villspor, både media og Micaelsen. Dei har ikkje dei rette svara, dei har ikkje ein gong stilt dei rette spørsmåla. Spørsmålet er ikkje om dei har dei rette svara. Å telje sjukeheimsplassar for å finne ut om eldreomsorga har blitt noko betre er kunnskapslaust. Eller i beste fall gammaldags. Eldreomsorg er så mykje meir enn sjukeheim. Målsettinga er at dei eldre skal kunne bu heime så lenge som mogleg, og det får ein ganske bra til med hjelp av heimesjukepleie, korttidsplassar, og rehabilitering. Det er ikkje sikkert at ein storstilt utbygging av sjukeheimsplassar er det rette staden å pøse på med pengar.

No må det seiast at Arbeidarpartiet kan skylde seg sjølv for at dei blir sett til veggs for at dei ikkje har gjort det dei lova. Når Stoltenberg gjekk Siv Jensen i næringa og lova full sjukeheimsdekning innan 2015 hausten 2009, burde han visst betre. For kva er eigentleg full sjukeheimsdekning for noko? Det er eit tal det er umogleg å definere. Umogleg å oppnå. Sama kor mange sjukeheimsplassar vi får på plass kjem TV2-Nyheitene alltid til å finne ein halvdøv, blind og sjuk gamling som ikkje har fått plass ennå, og nokon må stillast til ansvar. Alle er einige om at alle som treng det skal få ein sjukeheimsplass, og kvar einaste dag jobbast det med å få det til. Som oftast klarar dei det vel også. Når ein politikar er ute og snakkar om full sjukeheimsdekning er det eit ganske sikkert teikn på at fyren ikkje veit kva han snakkar om, eller at han er ute for å fiske etter stemmer. Ja, det eine ser bort frå for så vidt ikkje det andre. Uansett er det ikkje synd på Arbeiderpartiet, dei får berre som fortent. Det dumme er at ingen blir noko klokare av prosessen.

Så korleis måler vi eldreomsorga? Heller enn å telje sjukeheimsplassar kan man telje det dei litt sånn nedlatande kallar for «dei varme hendene». Hugs å dele på to. Enda betre er det om man kan dele hendene opp i faglærde og ufaglærde. Har dei klart å få fleire legar til å jobbe fast med sjukeheimane nå? Man kan også sjå på kor mange av dei hendene som faktisk kjem i kontakt med dei eldre, målt opp mot kor mange som berre kjem i kontakt med tastatur og kaffikopp i løpet av arbeidsdagen. Korleis brukar vi pengane?

Eldreomsorga er i endring. Velferdsteknologien er for full fart inn. Vi er friske lenger. Vi lever lenger. Og vi lever lenger med kompliserte sjukdomsbilete. Dei fleste ønsker å bu heime lengst mogleg, og det får dei som regel lov til. Sjølv når du passerer 90 år er det berre om lag femti prosent sjanse for at du hamnar på sjukeheim, og om du må inn er det sannsynleg av di du er i ferd med å bli skikkeleg dement. Jau då, sjukeheim er framleis ein viktig del av eldreomsorga, men det er langt frå den einaste, og neppe heller den viktigaste. Det hadde vore fint om journalistane og politikarane kunne bli einige om å slutte å late som om det er det.

Hummer og kanari

With a Little Help from My Friends

Dagens Firdapostspalte er crowdsourcet via Facebook og Twitter, og det ble jo en slags spalte på den måten også. Selv om den neppe får like mange Facebook-delinger som forrige ukes brev fra gamle dager.

Palmer's Mystery Hike No. 2

Eg jobbar ikkje på basen. Eg stablar ikkje rør korkje i høgda eller bredda. Eg blir sjeldan møkkete på hendane mine. Det betyr ikkje at eg ikkje jobbar hardt. Eg jobbar steinhardt kan eg fortelle dykk. Her skal ein levere ein spalte kvar einaste helg, og det uansett om Flora Høgre eller nokon andre har gjort noko hårreisande dumt i lokalavisa siste veka eller ei. Det er ikkje lett! Kor i all verda skal ein stakkars spaltist finne inspirasjon? Jau, ein spør sjølvsagt om hjelp i sosiale medier, nærare bestemt Facebook og Twitter. Det er heilt tomt i pæra, skreiv eg. Hjelp! Kva i all verda skal eg skrive om denne veka?

Som ein roper i skogen får ein svar. Ein luring meinte eg burde skrive om kor vanskeleg det kan vere å finne på noko å skrive om. Ein annen meinte eg kunne skrive om korsfesting, og det er jo litt i tida no som påsken står får døra. Eg hadde allereie vore inne på tanken. Korsfestelse er interessant. Ein ganske råtten måte å henrette nokon på spør du meg. Det var visst perserane som starta med svineriet, men som vi alle veit adopterte romerriket praksisen. Det kunne ta fleire dagar å døy på korset, og det var rekna som ein så fornedrande måte å bli straffa på at den stort sett berre blei brukt på slaver og opprørere. Frie romerske borgere blei halshugd, eller kasta til villdyra. Kanskje ikkje akkurat gøyalt det heller, men det gjekk i kvart fall litt fortare. Jau, eg kunne ha skrevet ein spalte om korsfesting. Kva seier det egentlig om kristendomen at dens fremste symbol er ein mann som heng spikra opp på eit kors? Men sist eg freista å seie noko om Gud og religion og den slags her i avisa blei eg dømt til evig fortapelse i eit lesarbrev frå Mindor Tonheim. Eg veit ikkje om eg tør å gje meg ut på den galeien igjen.

Frå Baugstø-Hartvigsens oppe i Botnaholten kom det eit tips om at eg burde skrive om Bygdekvinnelaget og pappaperm, og/eller skipstunnel. Det eine er hull i hovudet og held ikkje vann, det andre er hull i fjellet og inneheld vann i massevis skreiv dei, og fekk dermed sagt alt som var å seie om den saken. Takk for det folkens, berre sei i frå om dykk vil ta over spalta mi til neste veke. Når eg ber om tips er det for at EG skal vere morsom, ikkje for at andre skal levere poenga for meg. Forstått?

Men eit par ord om skipstunnelen då. Eg er sjølvsagt eitrande forbanna. Ein kan ikkje byggje ein einaste kilometer med ny veg her i landet utan at det kjem opp bompengestasjonar på alle kantar. Men ein milliard for at hurtigruta skal sleppe å segla rundt verharde Stadt, det er ikkje noko problem. Galskap! Også trur dei at dette skal verte ein turistattraksjon? Jau, kan hende har dei rett i det forresten. Utlendingar kjem neppe til å komme strøymande for å køyre tunnel, sjølv om den er den lengste i sitt slag. Nordmenn derimot, kan nok tenkes å ta ein tur, om ikkje anna berre for å oppleva korleis det er å køyre tunnel utan fotoboksar. Nei, eg mistenkar at eit ja til skipstunnel no er reint valgflesk. Det får Jens til å fremstå som ekstra høg, mørk og handlekraftig. Stem på oss! Stem på AP! Partiet som står opp for skipsfarta. Vår ære og vår makt. Partiet som byggjer landet. Partiet som peneterar fjell med si erigerte kjempepenis.

Kva? Vart det litt for mykje? Okay, eg legg meg flat. Ikkje meir penis i dag!

Ein langhåra slamp ved namn Jon meinte eg burde skrive om at vin smakar dårleg dagen derpå, men at det kjem seg igjen utover kvelden. At det er gøy å se på folk som kan lage mat på tv, og at man må skunde seg å få ferdig tacoen eller ta take-away for å rekke disse tv-programmene om man da ikkje har pvr-boks, som gjer at man kan se slike programmer heile kvelden. Taco smakar heilt ok dagen derpå. Han meinte også at kvinner drikk for mykje pappvin, og at dette er noko man kan forebygge gjennom å senke det generelle lønnsnivået til kvinner. Eg ser poenget, men er ikkje heilt sikker på om det er vegen å gå. Det viktigaste på den ruspolitiske fronten dei neste månadene er ikkje å begrense inntaket av vin, men heller sørge for at mykje av inntaket forflyttar seg frå hjørnesofaen heime i stova, og til Hjørnevikhagen som åpnar igjen denne helga. Då er ikkje inndragning av kjøpekraft vegen å gå. Snarare vil eg oppfordre kvinnene til å kjøpe ein topp og ei bukse mindre i veka det kommande året, og helder bruke pengane på vin og mat på Hjørnevikhagen. Er vi einige om det? Godt!

Heilt til slutt fikk eg eit tips til kva eg kunne skrive om frå Tora Fuglesang. Ho ville eg skulle bruke denne spalta på å skrive noko om henne. No er spalta på det nærmaste ferdig, det er ikkje all verda eg får plass til, men sida Tora liksom er den lillesystera eg aldri har ønska meg skal eg gje ho dei aller siste linjene i spalta denne veka.

Hei Tora! Korleis går det med ryddinga av rommet ditt?

Hummer og kanari

Brevet til Jens

View from the pier Explored!
Creative Commons License photo credit: Conor Keller | fortysixtyphoto.com

Brevet til Jens er en dokumentarfilm som gikk på TV2 i forrige uke. Den handler om to unge funksjonshemmede venninner, der den ene bor i Oslo, har fått innvilget BPA – brukerstyrt personlig assistanse – mens den andre har blitt tvunget til å bo på institusjon. Filmen viser kontrasten mellom deres liv, og på Facebook og Twitter har det kommet en strøm av meldinger som viser at budskapet har nådd frem. BPA må bli en rettighet for de funksjonshemmede, og dette må Jens se til å få banket igjennom fortere enn svint, noe annet er ikke akseptabelt.

Jeg fikk ikke sett hele filmen, når den gikk første gangen var jeg ikke obs på den, og jeg slo på reprisen for sent. Så jeg så egentlig bare slutten, og jeg skjønner jo at folk lar seg røre, men jeg syntes egentlig den var litt spekulativ. Slutten altså.

Den slutter med en nyttårsfeiring, der hun som har BPA er på nyttårsfest, stemningen er høy, og alle er glade. På institusjonen sitter venninnen alene og har det trist og leit. Hvilket jo er trist og leit, men budskapet som formidles her er falskt. Man kan si mye fint om BPA, men det skaffer deg ikke automatisk noe nettverk. Om man får innvilget BPA betyr ikke at invitasjonene til gøye nyttårsfester plutselig fyller innboksen eller postkassa. Det finnes nok ganske mange funksjonshemmede med innvilget BPA som også sitter mutters aleine på nyttårsaften og har det ganske kjipt.

La det være  helt klart, alle ønsker at funksjonshemmede skal leve et så rikt liv som mulig, uavhengig av sin funksjonshemning. Dette er lett å si, lett å ønske, men dyrt, og ofte vanskelig å gjennomføre. Når jeg er i mot å rettighetsfeste BPA, så er det flere årsaker til dette. Det skyldes imidlertid ikke at jeg ikke unner funksjonshemmede å styre sine egne liv. La meg prøve å forklare.

Først: Brukerstyrt personlig assistanse, det ligger i navnet her. Assistentene skal være brukerstyrte. Den funksjonshemmede er arbeidsleder, og skal styre tilbudet selv. Kommunen er ansvarlig for å innvilge (eller avslå) assistentordninger, men utover det skal det være den funksjonshemmede selv som bestemmer. Dette har noen fordeler så klart, og når det fungerer er det en kjempefin løsning. Men det er også noen ulemper, og noen ganger fungerer det ikke. En relativt stor andel funksjonshemmede vil ha problemer med å  administrere sin egen assistentordning. Ganske mange har rett og slett ikke ressurser til det.

Det første spørsmålet jeg stiller meg da er hva man egentlig mener med å rettighetsfeste BPA. Skal alle funksjonshemmede ha den rettigheten, eller skal den avgrenses? Basert på mine egne sparsommelige erfaringer fra pleie og omsorg vil det kanskje være 10 prosent av de funksjonshemmede som er i stand til å nyttiggjøre seg BPA, og blant de 90 prosentene som ikke vil klare det, vil det kanskje være 60-70 prosent som ikke kjenner sine egne begrensninger, og tror de vil klare det.

Ja, det er mulig, sannsynlig faktisk, at mine prosentanslag er litt på trynet, men jeg tror det er rimelig trygt å påstå at i hvert fall gruppene er relevante. De som kan nyttiggjøre seg BPA, de som tror de kan det, og de som ikke har mulighet overhodet. Hvordan løser man dette? Rettigheten bør i så fall kun gjelde for dem som faktisk kan nyttiggjøre seg BPA, men da må man fortsatt ha et apparat som innvilger (eller avslår) rettigheten. Man må bruke mer tid på å sikre et avslag juridisk, slik at man har sitt på det tørre. Man må bruke flere ressurser på undersøkelser som ellers ikke ville vært nødvendige.

Mer konkret: Det finnes funksjonshemmede som har store kognitive utslag, som gjør at de ikke vil kunne klare å administrere en BPA-ordning selv. Dette er de ikke nødvendigvis klar over selv. Om de da bestemmer seg for å kreve BPA, kommer kommunen i klemma, enten må de innvilge, selv om de mener dette ikke er til det beste for brukeren. Eller de må bruke ressurser på å få slått fast at brukeren faktisk ikke er i stand til å nyttiggjøre seg BPA. I dette ligger det en viss grad av umyndiggjøring, med de nederlag det måtte innebære. For min del tror jeg dette er noe de funksjonshemmede dette måtte gjelde godt kunne vært spart for.

Men greit, det er mulig at man har tenkt seg en smart måte å løse dette på. Hovedgrunnen til at jeg synes rettighetsfesting av BPA er en dårlig ide er at jeg ser at for mange kommuner vil det være umulig å få til en tilfredsstillende BPA-ordning, selv der det åpenbart ville vært den beste løsningen.

Norge består av 430 kommuner. Noen av dem store, mange av dem ganske små. Som Solund ute i havgapet her, med 863 innbyggere. Eller Gulen, med snaue 2300. Jeg husker ikke hvilken kommune det var snakk om, men for en stund siden var det en sak i Firda der man gikk hardt ut mot kommunen fordi en funksjonshemmet ikke hadde fått assistent. Problemet var bare at kommunen hadde innvilget pengene, og søkt i flere omganger etter folk, men det viste seg å være umulig å skaffe kvalifiserte søkere.

Så hva skulle kommunen egentlig ha gjort?

Det er lett å sitte på Stortinget og vedta rettigheter for å virke handlekraftig. Noe helt annet er det å være ute i kommunene og skulle gjennomføre dem. Særlig når det som regel ikke følger med penger nok til å gjøre jobben.

Det å jobbe som brukerstyrt personlig assistent er en svært krevende jobb. Man kommer i et veldig pussig forhold til den man skal utøve omsorg og assistanse for, man skal være både venn, yte omsorg, og samtidig ansatt. Det er ikke nødvendigvis enkelt. Ikke er det spesielt godt betalt heller. I de store byene vil man nok klare å få folk nok til å dekke opp det økte behovet en rettighetsfesting av BPA vil føre med seg. I mange småkommuner i utkantene vil det være svært vanskelig å få til.

Derfor er jeg enig med Jens. Det må være opp til kommunene å sy sammen et tilbud som er best mulig for den enkelte bruker. At BPA må være en del av verktøykassa der det er mulig å få til, helt klart, at flere burde innvilges BPA, ja det tror jeg nok, men det er ikke et universalverktøy som løser alle problemer på null komma svisj.

Les ellers gjerne også hvordan de på avlastingshjemmet opplevde filmen, og Vernepleieren har også skrevet brev til Jens.

Hummer og kanari

Kvekk!

På landsmøtet til Frp i helgen hevdet den alltid velartikulerte, balanserte og rolige stortingsrepresentanten Christian Tybring-Gjedde at innvandrergutter var mer hissige enn norske gutter. Carl I. Hagen var enig i dette. Han kunne ikke vise til noen dokumentasjon, men baserte det på generell avislesning. Kanskje hadde Tybring-Gjedde og Hagen lest Akhtar Chaudrys småhissige utspill på fredagen, der SV-mannen tok til orde for å ta bilen fra fedre som ikke betaler barnebidrag. Utspillet druknet litt i alle gullkornene fra Frp-festen, men her på Hjorthebloggen føler vi at dette utspillet bør utdypes noe. Vi bestemte oss for å ta en prat med Chaudry.

Rrrrriingg – Rrrrrriingg

– Kvekk?

– Hallo?

– Kvekk kvekk!

– Hallo, er det hos Akhtar Chaudry?

– Kvakk Kvekk!

– Akhtar?

– Kvakkhtar!

– Hva er dette for slags kaudervelsk, snakker jeg med Chaudry?

– Hallo?

– Hallo ja, endelig, er det Akhtar Chaudry?

– Nei, dette er Jens Stoltenberg. Beklager, men anda som akkurat har flyttet inn her tok visst telefonen.

– Så det var ikke Akhtar altså?

– Nei, jeg tror ikke han hadde klart å svare i min telefon gitt. Har du noe forslag til hva anda mi kan hete forresten?

– Beklager, men jeg foreslår at du setter  ned et utvalg. Eventuelt overlater avgjørelsen til Schjøtt Pedersen. Men nå var det altså Akhtar Chaudry jeg ville snakke med denne gangen Jens, så vi får snakkes en annen gang.

– Greit Hjorthen, bare hyggelig. Vi snakkes!

Rrrrriingg – Rrrrrriingg  – Rrrrriingg – Rrrrrriingg – Rrrrriingg – Rrrrrriingg – Rrrrriingg – Rrrrrriingg

– Hallo det er Chaudry her.

– Akhtar Chaudry! Hei, det er Hjorthen her du.

– Ahh! Gamle revolusjonære luremus! Hyggelig!

– Det vil jo vise seg. Jeg ringer fordi jeg leste utspillet ditt i Dagbladet om å ta bilen fra fedre som ikke betaler barnebidrag, og jeg syntes det trengte en viss utdypning.

– Utdypning ja, det kan du ta deg faen på!

– Altså, du sier til Dagbladet at mange fedre unndrar seg barnebidrag gjennom å jobbe svart, og registrere hus og bil på andre folk?

– Ja…

– Og for å løse dette så vil du nekte fedre med bidragsgjeld å registrere bil, så fremt de ikke har en nedbetalingsavtale på plass?

– Genialt, ikke sant?

– Veldig. Men er det ikke et lite hull i logikken her? For å bøte på problemet med at fæle fedre registerer bilen sin på andre enn seg selv, så vil du nekte dem å registrere bilen, slik at de blir nødt til å registrere den på noen andre?

– Nå var du smart. Nå var du jævlig smart!

– Det var Martin Schancke som sa det, og han representerte vel et parti der man ikke er så hissige. Du må vel innrømme at dette ikke henger helt på greip?

– Slik det fremstår i Dagbladet ser det unektelig litt merkelig ut, men hvis han derre Rasch i Dagbladet hadde brydd seg med å notere ned alt jeg sa, så ville du sett logikken med en gang her Hjorthen. Jeg er da ikke helt idiot.

– Ikke?

– Langt i fra. I tillegg til å nekte fedrene med bidragsgjeld å registrere bilen, så må vi passe på at de ikke har noen de kan registrere bilen på.

– Jaha?

– Ja, her må det kraftig lut til. Det må bli slutt på å sy puter under armene på fedrene. Vi i SV, eller i hvert fall jeg da, vil gå inn for at fedre med bidragsgjeld nektes å skaffe seg ny partner. De skal ikke få gifte seg, eller inngå samboerskap.

– Du synes ikke det er noe drastisk?

– Nei, drastisk ville være tvangssterilisering, hvilket også er en besnærende tanke jeg slett ikke vil utelukke…

– Men det vil fortsatt være mulig å registrere bilen på f, eks foreldre?

– Nei, i tilfeller der fedre har en bidragsgjeld som er over 1 g, vil staten gå inn og tvangsoppløse familier. Det vil si at vi rett og slett tar fra fedrene retten til å ha foreldre. Så kan de se hvordan det er. Foreldrene, eller skulle jeg si eks-foreldrene, vil da måtte dokumentere at de skal bruke eventuelle biler de registrerer selv. Det vil ikke være anledning til å registrere mer enn en bil, forutsatt at man har behov for den. Behovet må selvfølgelig dokumenteres.

– Litt drastisk?

– Nei, drastisk ville være å opprette arbeidsleire for disse utskuddene. Hvilket vi heller ikke vil utelukke. Nå som Jens har klart å strupe asylsøkerstrømmen litt, så er det flere ledige plasser her og der. Dette vil jo også kunne skape arbeidsplasser i distriktene, noen må jo passe på disse folka.

– Du vil altså opprette et slags Gulag light for fedre med bidragsvedring?

– Nei, ikke light. Det er ingenting light med meg. Se på meg da! Jeg vil gå all the way, men jeg må jo moderere meg litt når jeg snakker med VG.

– Greit. Men da har vi jo fått oppklart og utdypet dette forslaget. Tror du dette er egnet til å skaffe stemmer til SV i kommunevalget Chaudry?

– Helt klart Hjorthen, landet er fullt av forsmådde mødre som ikke har noe annet på hjernen enn hvordan de skal få eks-partneren til å blø. Nå kommer de til å strømme til SV!

– Men alle disse hevngjerrige partnerene har jo da eks-partnere som overhodet ikke vil se seg tjent med å stemme SV. Du tror ikke dette vil gå sånn omtrent opp i opp?

– …..

– Akhtar? Er du der?

– …..

– Chaudry?

– Kvekk. Kvekk. Kvekk.

Hummer og kanari

Stoltenberg utvider regjeringen

ministerJens Stoltenberg lar seg ikke affisere av bråket rundt utnevnelsen av Karl Erik Schjøtt-Pedersen til minister uten portefølje. I kveld gjorde han det igjen. Imelda Marcus Lekeisha El Safari blir fredag utvent til statsråd med ansvar for å rydde opp på statsministerens kontor.

I en pressemelding fra SMK heter det at regjeringen ønsker å ha en statsminster som er aktiv i internasjonal klimapolitikk, aktiv i regnskogpolitikken, aktiv i å drive frem reformer. Men vi ønsker også å ha en statsminister som har kapasitet til å samordne regjeringens arbeid, og koordinere de store prosessene som det er viktig at statsminsteren er sentral i. Vi ønsker også en statsminister som holder orden i papirene, tømmer papirkurven, vasker over gulvene, og kanskje tørke litt støv av bildet av Ingrid av og til. En slik statsminister har vi dessverre ikke, så derfor har statsministerens kontor fra før blitt utstyrt med en ekstra minister, Karl Erik Schjøtt-Pedersen, og for å sikre at absolutt alle oppgaver er i gode hender har Imelda Marcus Lekeisha El Safari blitt utnevnt til statsråd med ansvar for å rydde opp på statsministerens kontor.

El Safari har tidligere jobbet som renholder under Bjarne Håkon Hanssen både i arbeids og administrasjonsdepartementet og i helsedepartementet, og har de beste skussmål derfra før hun i vår ble overført til statsministerens kontor. Når hun nå blir statsråd kan hun se frem til en solid lønnsøkning, samtidig som regjeringen Stoltenberg styrker både kvinne og innvandrerandelen.

El Safari skal fungere som en intern minister, og hennes primæroppgave er å bistå statsministeren med arbeidet ved statsministerens kontor.

Opposisjonen er ikke imponert, til Hjortheblogg uttaler Trine Skei Grande:

Blablablablablablablablablablablablablablablablablablablablablaetc.

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: