web analytics

Tag Archives: kommunikasjon

Hummer og kanari

Når kommunikasjonen bryt saman

Jeg ble aldri fornøyd med denne ukas spalte i Firdaposten. Til slutt måtte jeg bare la de få den, men den er alt for wishy-washy på den ene og på den annen side. Jeg burde vært tøffere og tatt et klarere standpunkt antagelig, men det er ikke alltid så lett. Kanskje er det ikke alle saker som egner seg til klare standpunkt fra oss som synser fra utsiden heller? Vel. For ikke-lokale lesere er det greit med litt bakgrunn når man leser denne teksten. Den handler om en lokal sak der en familie med en funksjonshemmet sønn føler seg som kasteballer i kommunen. Bakgrunnsstoff finnes her, og her.

Death means paperwork.

Det er alltid trist når ein konflikt mellom kommune og misfornøgde innbyggarar eksploderar i media. Det er ein fallitterklæring. Eit nederlag. Terskelen for å brette ut si private misere i media er høg for dei fleste. Det er ein siste utveg. Noko ein gjer når alt anna er prøvd, når ein har stanga hovudet i veggen så lenge at det ikkje lenger er noko håp om å trenge i gjennom. Klarare teikn på at kommunikasjonen har brote fullstendig saman finner man knapt, om ein då ikkje tyr til voldsbruk. Dei fleste gjer heldigvis ikkje det.

Kommunikasjon er snodige greier, det er slettes ikkje berre enkelt. I møter med det offentlege helsevesenet der både eg og min betre halvdel har vore tilstede, har eg fleire gonger observert korleis personen vi snakkar med nærast umerkeleg endrar holdning, språk og tone når ho får vite at sambuaren min er fysioterapeut. Dei er antageleg ikkje klar over det sjølv, men for meg har det fleire gonger vore lett å se at dei har mykje større respekt for mi kjære enn dei i utgangspunktet har for meg som verken har høgskuleutdanning eller jobb i helsevesenet. Ho er ein av dei, eg er ein av “dei andre”, men eg nyt sjølvsagt godt av respekten dei har for henne. Eg blir straks litt meir interessant. Dei slappar litt meir av, dei skjønar at eg snakkar språket deira. Dei oppdagar at eg er akademikar av legning, om ikkje i studiepoeng, og alt går litt meir som smurt etter det. Vi er slik alle saman, vi kommuniserar betre med dei som er lik oss sjølv. Eg er ikkje noko annleis, og det er ikkje du heller. Sjølvsagt går det andre vegen også, det hender vi treff på folk som vi rett og slett ikkje er i stand til å snakke med. Oftast er ikkje det noko problem, ein held seg berre unna, men når ein jobbar med helse og omsorg og kommunikasjonen med ein brukar, eller brukarens pårørande, skjærer seg, då blir det sjølvsagt eit kjempeproblem. Eg er litt usikker på om dei som jobbar i helsetenesta er medvetne nok på kor viktig kommunikasjonen er for den jobben dei skal gjere. Har dei ein plan for korleis dei skal håndtere det når kommunikasjonen bryt fullstendig saman?

Det er kommunen som sit med makta. Sjølvsagt er det slik, og sjølvsagt pregar det kommunikasjonen. I det augeblikket media køyrer ein sak om nokon som er misnøgde med eit offentleg tilbod snuast alt på hovudet. Spelereglane gjeld ikkje lenger. Dei sterke blir dei svake og omvendt. Avisoppslaga gjer mykje plass til dei som snakkar om følelsar, dei som har det vondt, som er foruretta. Nyansane forsvinn. Det blir hjarte mot hjerne. Følelsar mot regelrytteri. Den lille manns kamp mot det store stygge systemet. Makt mot avmakt. Og frå sidelinja blir også vi som ikkje har investert noko i saka tvungen til å velge side. Kommentarar og lesarbrev er nådelause mot dei empatilause representantane for makta. Nokre ganger med rette, men ikkje alltid. Dei som snakkar for systemet snakkar eit anna språk. Dei er prinsipielle, formelle, seier at dei er lei seg for at det har skore seg, utan å få nokon til å klare å tru på anna enn at dei berre er lei seg for at saka har hamna i media. Dei har tapt på forhånd. Mot føleriet kjempar dei formelle forgjeves. Er det noko eg mislikar med at slke sakar hamnar i media er det dette. At alt reduserast til ein historie om det godes kamp mot det onde, og at det blir umogleg å få folk til å skjøne kor komplekst det eigentleg er å jobbe med helse og omsorg. Kor vanskeleg det nokon gonger er å få til denne livsviktige kommunikasjonen.

Ein må ikkje blande kommunikasjon med å snakke. Å fortelje nokon korleis det skal vere er ikkje å kommunisere, det er å gje ein ordre. Kommunikasjon kjem av det latinske ordet communicare. Gjere felles. Å lytte er kanskje enda viktigare enn å snakke. Nokon definerar kommunikasjon som ein prosess der målet er tankens eining. Ein freistar å finne ei felles forståing av kva som er målet, og korleis ein kjem dit. Så lett å seie, så vanskeleg å få til. La det vere heilt klart. Det treng ikkje vere kommunens skyld at kommunikasjonen bryt saman, men det er alltid kommunens ansvar å få det til å fungere igjen. Dei må svelge eventuell byrgskap. Være audmjuke, strekke ut ein hånd, og passe seg vel for å la det gå prestisje i vanskelege sakar. Utfordringa er at sjølv i rike Noreg er ressursane avgrensa. Og helse og omsorg er eit bunnlaust hol. Om ein så stappar heile oljefondet ned i det holet blir det ikkje fullt. Alle kan ikkje få det best moglege tilbodet til ein kvar tid. Nokon må definere kva som er godt nok, og den jobben må kommunen gjere. Både administrasjon og politikarar. Akkurat det er kanskje noko av det som er vanskelegast av alt å kommunisere.

Hvis Jan Garbarek var en revolvermann...

Du har råd til en mobiltelefon!

Klipp

Is the Internet melting our brains?

Historically, when the new communication device comes out, the reaction tends to be divided. Some people think it’s the best thing since sliced bread; other people fear it as the end of civilization as we know it. And most people take a wait and see attitude. And if it does something that they’re interested in, they pick up on it, if it doesn’t, they don’t buy into it.

I start with Plato’s critique of writing where he says that if we depend on writing, we will lose the ability to remember things. Our memory will become weak. And he also criticizes writing because the written text is not interactive in the way spoken communication is. He also says that written words are essentially shadows of the things they represent. They’re not the thing itself. Of course we remember all this because Plato wrote it down — the ultimate irony.

Nei, nettet smelter ikke hjernen vår allikevel.

Hummer og kanari

Sorg i nye medier

Mom and dad
Creative Commons License photo credit: Markus Bollingmo

Aftenposten brukte to sider på sorg og følelser i nye medier på torsdag, med utgangspunkt i bloggen og Facebookgruppene til støtte for Susanne Auke, som det jo heldigvis går bedre med, samt Regine Hansen Stokkes blogg om sin svært alvorlige kreftdiagnose, og Arachne/Gunn Hild Lems poster om ektemann Steinar Lems sykdom og død.

Det er et spennende tema.

En av dem som man har snakket med er lederen for Senter for krisepsykologi i Bergen, Atle Dyregrov, og det er vel et naturlig valg om man vil ha en fagperson til å si noe om dette. Han sier at han skrev en artikkel sammen med kona for en del år siden om hvordan internett ville redusere både sosial kompetanse og sosialt samvær. I ettertid har de fått både rett og feil sier han, noe er redusert, noe er økt, og veldig mye har blitt annerledes.

Det virker dog som om Dyregrov har fått litt større tro på den nye teknologien siden den gangen, for nå sier han at selv om det fortsatt er mye vi ikke vet om det å bevege seg i det nye teknologiske landskapet, så vil vektstangen som regel falle ned på plussiden.

Fordelene ved å bruke de teknologiske mulighetene er større enn ulempene.

Så langt alt vel, men etterhvert beveger Dyregrov seg litt ut på viddene. Han sier:

–Forskjellene blir større mellom de få som når igjennom, og de mange som ikke gjør det. De som «selger» best i den nye medievirkeligheten vil få enorm oppmerksomhet, de andre vil knapt synes. Sånn sett vil ulikhetene bli forsterket, de ressurssterke vil også kunne utnytte disse kanalene best.

Dette som en kommentar til at Aftenposten sier noe om at der Susanne har fått massiv oppmerksomhet både i mediene og på nett, så døde det fem andre i trafikken samme helgen som ikke har fått i nærheten av den samme oppmerksomheten.

Men sorg er da ikke en kamp om å få mest mulig oppmerksomhet?

Vi vet jo at mediene opererer med et slags hierarki i forhold til dødsfall, der oppmerksomheten styres i retning av barn, ungdom, kjente mennesker, eller spektakulære hendelser. Aller helst i en kombinasjon. Utover det er ikke død og sorg så fryktelig interessant for pressen. Dette speiler vel sannsynligvis et eller annet dypt inne i menneskesjela. Bygda er i sjokk, folk tenner lys og kommer med blomster til ulykkesstedet om en tenåring har dødd i en trafikkulykke. En femtiåring som dør i skogen etter en ulykke under vedhogst får ikke den samme oppmerksomheten.

Og man vil sikkert kunne finne igjen dette hierarkiet i de nye mediene, men i motsetning til Dyregrov tror jeg at nettet heller enn å øke forskjellene vil kunne bidra til at også de som ikke er funnet verdige til medieomtale og krisepsykiatri kan finne en arena utenfor de aller nærmeste der de kan snakke om sorgen. Om man der blir lest av 40 000, slik som bloggen om Susanne, eller om man blir lest av 4 000, 400 eller 40 er ikke nødvendigvis så viktig. Kanskje er det til og med bedre å bli lest av 4 stykker som gir nyttig respons, enn å bli lest av 40 000 og bli nødt til å stenge kommentarfeltet på grunn av respektløse og sårende kommentarer?

Er det et område der lesertall og graden av oppmerksomhet ikke burde være så himla viktig så er det vel dette?

I tillegg til selve nyhetssaken om hvordan sorgen har inntatt blogger og Facebook skriver Mala Wang-Naveen en kommentar der hun kommer med flåsete spørsmål om hvordan det er hvis noen dør i skogen, og ingen twitrer om det, har det virkelig skjedd?  Hun er visst bekymret for  at det multitaskende menneske er i ferd med å ende opp som overfladiske konsumenter av andres liv.

Hva om vi i stedet for den personlige klemmen, begynner å e-føle, sørge i flyktige øyeblikk – ute av stand til å egentlig fordype oss i andre menneskers situasjon? Om vi, raskere enn vi kan fordøye, multitasker oss inn og ut av andres livskriser? Kan det ikke være en fare for at vi ender opp som overfladiske konsumenter av andres liv?

Men er det nå så sikkert at den personlige klemmen er noe mer ektefølt enn en kommentar på en blogg?

Det er mulig  vi klarer å ta inn over oss sorgen til naboen, eller kollegaen som vi deler kontorlandskap med, men vi skal kanskje ikke så mange hus bort i gata før vi ikke orker å fordype oss i vedkommendes situasjon. Handler det om kollegaen i etasjen over, som vi bare så vidt er på hils med, så multitasker vi oss oftest ganske kjapt ut av den livskrisen igjen? Overfladiske konsumenter av andres liv er vi nok alle sammen. Det betyr ikke at vi ikke er i stand til å ta inn over oss andres livskriser, men vi kan umulig ta inn over oss alle livskriser vi kommer over.

Og at stadig flere av oss er høyst tilstedeværende på nett gjør kanskje at vi møter flere livskriser enn før. Selv om vi ikke kan ta alle innover oss tror jeg allikevel det er en god ting. Sorg har vel gjerne hatt en tendens til å være en temmelig privat greie? Noe man ikke vil plage andre med, og noe andre helst vil unngå å bli plaget med, i hvert fall når det har gått litt tid?

Men nå har den digitale kommunikasjonen og de nye mediene bidratt mye til å viske ut skillet mellom offentlig og privat. Det kan nok ha sine sider, men i forhold til sorg så tror jeg det hovedsaklig er en god ting.

Bildet som illustrerer denne posten er tatt av Markus Bollingmo, og er publisert på Twitter Flickr med en CC-lisens. Der skriver  Bollingmo følgende om bildet: My father passed away this friday, 49 years old, after battling cancer for 9 months. It is hard, but at the same time it couldn’t have happened in a more perfect way.  I am very proud to have been raised by this man.

Hummer og kanari

Nettliv og commie care

Det er rart å tenke på at det bare er noe sånt som ti-elleve år siden jeg tok mine først vaklende skritt ut på det store stygge internettet, inspirert av Habbens  beretninger om porno og nakne kjendiser. Jeg var med andre ord ikke spesielt tidlig ute med å komme meg på nett.

På den tiden var verden fortsatt ung og naiv, og det fantes verken blogger (jojo, det fants kanskje blogger, men de var i så fall ikke mange, og het noe helt annet) eller elitebloggdebatter. Men YahooChat fantes, og siden utvalget av nordmenn var begrenset hendte det ikke rent sjelden at man kom i snakk med folk fra det store utland. Det var ganske lærerikt.

Man lærte f.eks fort at indere og pakistanere var umulige å kommunisere med på nett. De var rett og slett rare og ute av stand til å forstå humor hele gjengen, til tross for at engelskkunnskapene ellers var ganske gode. Briter og amerikanere var naturlig nok mye lettere å snakke med.

YahooChat på den tiden var nesten litt som en global landsby. Selv om man selvfølgelig kommuniserte mest med nordmenn, så var det aldri noe problem å finne noen fra den store verden å veksle ord med hvis man følte for det. Det slo meg her om dagen at etterhvert som fler og fler folk har funnet seg en plass i et eller annet nettsamfunn så har kanskje den globale landsbyen blitt mer avgrenset? Den store verden er fortsatt bare et par tastetrykk unna, men som regel ender man opp med å kommunisere med folk som i den store sammenhengen befinner seg rett borti gata?

Med dette i bakhodet dumpet jeg innom KevinMD her forleden, og der diskuterte man såvidt amerikansk helsevesen kontra europeisk. Kevin er rimelig skeptisk til “socialized medicin” som det jo heter over there, og jeg tenkte jeg kunne bidra til diskusjonen med en liten kommentar. Som første gangs kommentator prøvde jeg å være både høflig og ydmyk, men jeg fortalte at jeg syntes det var ganske underholdende å høre hvordan mange amerikanere så på den europeiske modellen som noe i nærheten av rein ondskap, og det verste som har skjedd menneskeheten siden svartedauen.

Og det tok ikke lang tid før jeg fikk svar fra en fyr som kalte seg for Supremacy Claus, og det tenkte jeg at jeg skulle dele med dere. Ikke bare fordi han kaller meg Dr.H og sier at jeg må være både ung, naiv og ha en veldig god helse, men rett og slett fordi dette svaret var en studie i hvordan man skal skjelle ut noen skikkelig, men på en så underholdende måte at det er umulig å la seg støte. Jeg bøyer meg i støvet!

Dr. H: You have to be young, and very healthy to be that naive. Commie Care, the bubonic plague? Let me think a minute.

Commie Care is Cheap Care. No one in your country gets high tech care. They may wait for fictional high tech care, but no one gets it. Your medicine is the same as ours of 30 years ago, like a rural family practice.

Are there trauma centers? You car accident victims expire at the scene, as Princess Diana did under French Commie Care. No helicopters. No trauma centers. No equipment in the rescue vehicle. Untrained incompetents play around with someone with a tear in her aorta at the scene. They take an hour to travel 4 miles to the hospital. The latter is worthless, except for the autopsy. That is Commie Care for a Princess. Imagine Commie Care for the ordinary person.

Are there any transplants going on in Norway? What is the wait for emergency surgery? Your slacker, Commie doctor goes home at 5 PM. In England, they did not want to give a raise to doctor to $90K. They imported cheap terror doctors. The Brit twits earned their terror bombings. These doctors are so inadequate, they only burned their own buddies.

Hound dogs must be used to find a doctor. When you hunt him down, how much does he want to do for the patient, since he is paid the same as my plumber. Euro docs have the same skill as our nurse practitioners.

When a heat wave hit the Commie Care of France, it could not even provide fans, let alone medical treatment. 11,000 people died in the heat, and got “my solidarity” from Pres. Chirac, on vacation in cool Canada.

As a patient, I would fight Commie Care in the US to the death, because of what it is, Cheap Care.

The left was deserted by the facts 100 years ago. All that remains are lies. The poorest person in the US gets superior care than the wealthiest person in lying, Commie Europe.

Sånn skal det gjøres. Hadde denne karen skrevet på norsk hadde han vært konge av kommentarfeltet til VamPus, det er jeg bombesikker på!

%d bloggers like this: