web analytics

Tag Archives: Media

Hummer og kanari

Eldreomsorga berre sorga?

ELDRE_5662250a

Korleis målar ein eldreomsorga? Korleis veit ein om den er god nok, eller om den har blitt betre i ein gitt periode? For media er svaret på det enkelt. Kor mange sjukeheimsplassar har vi? Er det fleire enn før? Eldreomsorg er lik sjukeheimsplassar. Som når Aftenposten for ei veke sida kom med fasiten på åtte år med raudgrønt styre. Den store satsinga frå Stoltenberg og hans kumpanar, som skulle gje 12000 nye sjukeheimsplassar fisla ut med ein auke på berre 567 institusjonsplassar. Ser ein litt større på det, tek med omsorgsbustader, og set talet opp mot mengda eldre, er situasjonen den at vi har 29 plassar pr. 100 menneske over 80 år. Når dei raudgrøne inntok regjeringskontora i 2005 var tilsvarande tal 28 plassar. Konklusjonen synest å vere klar. Arbeiderpartiet, SV og Sp kunne ikkje halde det dei lova. Hadde dei ikkje gått av allereie, hadde dei vore i hardt vær nå.

Det er media som styrer showet, så når dei presenterer det dårlege utbyttet av storsatsinga på ei skinnande eldreomsorg må politikarane ta på seg det alvorlege andletet. Nå er det sjølvransaking på gong i Arbeiderpartiet. Aftenposten siterar partiets helsepolitiske talsmann, Torgeir Micaelsen, på at dette må føre til ein refleksjon om dei verkeleg har dei rette svara. Men dei er på villspor, både media og Micaelsen. Dei har ikkje dei rette svara, dei har ikkje ein gong stilt dei rette spørsmåla. Spørsmålet er ikkje om dei har dei rette svara. Å telje sjukeheimsplassar for å finne ut om eldreomsorga har blitt noko betre er kunnskapslaust. Eller i beste fall gammaldags. Eldreomsorg er så mykje meir enn sjukeheim. Målsettinga er at dei eldre skal kunne bu heime så lenge som mogleg, og det får ein ganske bra til med hjelp av heimesjukepleie, korttidsplassar, og rehabilitering. Det er ikkje sikkert at ein storstilt utbygging av sjukeheimsplassar er det rette staden å pøse på med pengar.

No må det seiast at Arbeidarpartiet kan skylde seg sjølv for at dei blir sett til veggs for at dei ikkje har gjort det dei lova. Når Stoltenberg gjekk Siv Jensen i næringa og lova full sjukeheimsdekning innan 2015 hausten 2009, burde han visst betre. For kva er eigentleg full sjukeheimsdekning for noko? Det er eit tal det er umogleg å definere. Umogleg å oppnå. Sama kor mange sjukeheimsplassar vi får på plass kjem TV2-Nyheitene alltid til å finne ein halvdøv, blind og sjuk gamling som ikkje har fått plass ennå, og nokon må stillast til ansvar. Alle er einige om at alle som treng det skal få ein sjukeheimsplass, og kvar einaste dag jobbast det med å få det til. Som oftast klarar dei det vel også. Når ein politikar er ute og snakkar om full sjukeheimsdekning er det eit ganske sikkert teikn på at fyren ikkje veit kva han snakkar om, eller at han er ute for å fiske etter stemmer. Ja, det eine ser bort frå for så vidt ikkje det andre. Uansett er det ikkje synd på Arbeiderpartiet, dei får berre som fortent. Det dumme er at ingen blir noko klokare av prosessen.

Så korleis måler vi eldreomsorga? Heller enn å telje sjukeheimsplassar kan man telje det dei litt sånn nedlatande kallar for «dei varme hendene». Hugs å dele på to. Enda betre er det om man kan dele hendene opp i faglærde og ufaglærde. Har dei klart å få fleire legar til å jobbe fast med sjukeheimane nå? Man kan også sjå på kor mange av dei hendene som faktisk kjem i kontakt med dei eldre, målt opp mot kor mange som berre kjem i kontakt med tastatur og kaffikopp i løpet av arbeidsdagen. Korleis brukar vi pengane?

Eldreomsorga er i endring. Velferdsteknologien er for full fart inn. Vi er friske lenger. Vi lever lenger. Og vi lever lenger med kompliserte sjukdomsbilete. Dei fleste ønsker å bu heime lengst mogleg, og det får dei som regel lov til. Sjølv når du passerer 90 år er det berre om lag femti prosent sjanse for at du hamnar på sjukeheim, og om du må inn er det sannsynleg av di du er i ferd med å bli skikkeleg dement. Jau då, sjukeheim er framleis ein viktig del av eldreomsorga, men det er langt frå den einaste, og neppe heller den viktigaste. Det hadde vore fint om journalistane og politikarane kunne bli einige om å slutte å late som om det er det.

Hummer og kanari

Faktasjekkflisespikking

screenshotutklipp fra Budstikka
screenshotutklipp fra Budstikka

Av en eller annen grunn følger jeg Budstikka på Facebook. På den måten kom jeg i dag over en sak om 21 år gamle Anita, som er plassert på eldrehjem. Skriver Budstikka da. Men er det sant? Stortinget har jo sagt at ingen unge skal plasseres på sykehjem mot sin vilje? Har Budstikka dekning for denne påstanden, eller er det nok et eksempel på at media svartmaler situasjonen innen norsk helse, pleie og omsorg? La oss ta en titt på hva de skriver:

Anita er 21 år gammel. For tre måneder siden ble hun plassert på sykehjem sammen med eldre beboere.

Det er fredag ettermiddag på Bråset bo og omsorgssenter i Røyken. Noen har limt en papp-plakat på veggen til venstre for døren. «Velkommen til rehabiliteringsavdelingen», står det på den, men ingen har skrudd ned skiltet som viser at dette egentlig er en helt vanlig sykehjemsavdeling.

– De kan kalle det hva de vil. Bråset er et sykehjem og dette er en sykehjemsavdeling, de har bare skiftet skiltet på døra. De som jobber her er kjempesøte, flotte, flinke mennesker, og fysioterapien er bra, men de har jo hverken plass eller det utstyret en rehabiliteringsavdeling burde ha.

Dette høres ikke helt bra ut, men la oss ta en sjekk på hva Bråset bo og omsorgssenter er for noe.

Nettsidene til Asker kommune er enig med Budstikka og Anita, her står det:

Bråset bo- og omsorgssenter er et sykehjem med plass til 200 beboere. Sykehjemmet ligger i Røyken kommune.
Selskapet er et interkommunalt selskap som eies av Asker og Røyken kommuner. Asker kommune eier 50% av sykehjemmet.

Men vi vet at norske kommuner ikke alltid er like flinke til å oppdatere nettsidene sine. Vi graver litt mer i materien, og da finner vi denne informasjonen.

Bråset er et av Norges største bo- og omsorgssentra, med 200 enerom. Sentret er bygget etter moderne prinsipper for drift og organisering. Asker kommune eier bo- og omsorgssentret og drifter dette sammen med Røyken kommune. Asker disponerer 100 senger, hvorav 60 korttidsplasser. Av disse er 5 senger definert til lindrende behandling og 9 senger til rehabilitering. På den måten har kommunene allerede utviklet et grunnlag for å etablere et lokalmedisinsk senter og iverksetter et arbeid med mål om å videreutvikle og etablere et lokalmedisinsk senter.

Dette er fra en rapport der man planlegger utvikling og etablering av et lokalmedisinsk senter nettopp ved Bråset bo og omsorgssenter. Rapporten ser for seg at dette skal være ferdig høsten 2012. Tidligere i sommer søkte Bråset etter ny daglig leder, og i annonsen omtaler man seg selv på denne måten:

Bråset er en av landets største bo- og omsorgssentre med 11 avdelinger. Det er organisert som et interkommunalt selskap med Asker og Røyken kommuner som eiere.
Organisatorisk er senteret delt i to seksjoner. Seksjon langtid har somatiske avdelinger og demensavdelinger. Seksjon korttid har foruten 3 avdelinger med ordinære korttidsplasser også lokalmedisinske tjenester for lindring, rehabilitering og forsterket korttid.
Bråset inngår som en viktig samarbeidspartner mellom eierkommunene og Vestre Viken Helseforetak med hensyn til samhandlingsreformen.

Hva kan vi konkludere av dette? Jo, Bråset hadde allerede mens det var et mer rendyrket sykehjem avsatt en del senger til rehabilitering. Samhandlingsreformen har så kommet inn, og Bråset er nå i ferd med å bli et sykehjem der man også har lokalmedisnske tjenester som rehabilitering i samme bygget. Dette er jo Stortinget og Arbeiderpartiets store plan, at pasientene skal ut fra sykehusene så fort som mulig, og behandles i kommunene. Bråset ER et sykehjem, men det er ikke bare et sykehjem. Aina er der på rehabilitering, hun har ikke en sykehjemsplass.

Faktasjekken vår må dermed bli at Budstikkas overskrift er Misvisende. Man kunne kanskje kritisert kommunen for at rehabiliteringstilbudet ikke er godt nok, hvis det er grunnlag for det, men koker man det ned er kritikken her hovedsaklig at rehabiliteringsplassen er i samme bygg som gamle folk, og at kommunen er like dårlige til å oppdatere skiltingen som de er til å oppdatere hjemmesidene sine.

Hummer og kanari

Selvmord på norsk

Her er ukas spalte i Journalisten, nå også på bloggen. Alltid kjekt når man får tilbakemeldinger på det man skriver, og det fikk jeg på denne. Gode greier. Og med bakgrunn i disse tilbakemeldingene legger jeg til en liten presisering her på toppen. Jeg mener at det er den som tar livet av seg som har ansvaret for selvmordet. Klart man kan påpeke og kritisere om det er grunnlag for det, som f,eks bruken av personlighetstester på sårbare personer selv om man ikke har kompetanse til det, eller mangelfull oppfølging i helsevesenet, men når det kommer til stykket er det den som velger å ta livet av seg som bærer ansvaret. Tross alt.

Murder
Da den amerikanske internettaktivisten Aaron Swartz tok sitt eget liv tidligere i år, var det en såpass spesiell nyhet at også norske medier fattet interesse. Selve saken tør være kjent for de fleste. Det som imidlertid slo meg da jeg leste de norske kommentarene var måten de omtalte dødsfallet.  De var så befriende rett frem i sin omtale av selve selvmordet. Når kjente nordmenn tar sitt eget liv, er vi vant til å måtte lete etter kodeordene for å finne ut av hva som egentlig har skjedd. “Politiet mistenker ingen kriminelle forhold”. “En personlig tragedie”. Eller rett og slett at vedkommende er “funnet død”, uten at det knyttes sykdom eller ulykke til dødsfallet. I tilfellet Swartz fikk vi tilfredsstilt nysgjerrigheten, uten at det ble utbrodert unødvendig eller gjort til en sensasjon. Ja, det dreide seg om et selvmord. Han hadde hengt seg. Årsaken var antagelig en nært forestående rettssak der han risikerte en lengre fengselsstraff, men det ble også skrevet at det fantes en historie med psykiske problemer. Man kan sikkert diskutere om det strengt tatt var nødvendig å omtale metoden, men i den nøkterne settingen det ble skrevet synes jeg det må være greit. Hvorfor kan vi ikke være like rett frem når det handler om nordmenn?

Vær Varsom-plakatens selvmordspunkt ble endret i 2005. Før skulle selvmord som hovedregel ikke omtales. Nå er det lov å omtale, men det oppfordres til varsomhet. Bakgrunnen for endringen var at tabuene rundt selvmord var svekket. Pressen ønsket å bidra til større åpenhet og mindre skam. Noe har da også endret seg. Da sønnen til Gro Harlem Brundtland tok sitt eget liv i 1992, førte det til at statsministeren ble sykemeldt en periode. Senere trakk hun seg også som partileder. En stor sak med interesse for allmenheten. Selvmordet ble likevel ikke omtalt andre steder enn i det noe tvilsomme organet Søndag Søndag. Da datteren til Olav Gunnar Ballo i 2008 begikk selvmord etter en personlighetstest hos scientologene, fikk det bred omtale. Vi har også sett flere oppslag der den avdøde har vært under behandling for psykiske lidelser, men likevel har tatt livet av seg. Da gjerne med et kritisk søkelys mot helsevesenet. Endringen i Vær Varsom-plakaten synes altså å ha ført til at pressen nå kan skrive om selvmord, i hvert fall der pårørende ikke har for store innvendinger, og ansvaret for gjerningen kan plasseres hos noen andre enn avdøde. Samtidig fortsetter praksisen med å unngå å bruke ordet selvmord i saker der avdøde er så kjent at det må omtales, men hendelsen forøvrig ikke bærer noen spire til sensasjon i seg. Dette bidrar ikke til større åpenhet. Om noe bidrar det heller til å opprettholde, kanskje til og med forsterke følelsen av skam.

De aller fleste selvmord forbigås i stillhet. Sånn må det være, de er personlige tragedier uten offentlighetens interesse. Så hender det at det dukker opp tilfeller der det er riktig av media å gå inn i saken. Når det i disse tilfellene oppfordres til varsomhet i omtalen, har det hovedsaklig to årsaker. Det er hensynet til pårørende, og det er tanken på den smitteeffekt man antar kan oppstå ved bred og detaljert omtale av selvmord i media. Akkurat de samme innvendingene kan man bruke ved andre alvorlige hendelser. Vi har sett eksperter advare mot smitteeffekt ved medieomtale av skoleskyting, barnevoldtekt og bortføringssaker. Det er alltid god grunn til å vise hensyn, men det er ingen god grunn til at media skal vise mer hensyn overfor pårørende til et selvmordsoffer, enn de gjør med pårørende til et barn som er blitt bortført. Og hva med Aaron Swartz? De etterlatte bekymrer seg neppe over hva som står om ham i en norsk avis, men det er ingen grunn til å anta at smitteeffekten ved å omtale selvmordet hans blir borte bare fordi han er amerikaner. Smitteeffekten synes ellers å være knyttet mest til omtale av metode. Det er ikke slik at bare ordet i seg selv er nok til at noen velger å ta livet av seg.

De færreste selvmord begås av personer i psykose. Det er et bevisst valg av et fortvilet menneske. Å fortie det valget fratar mennesket verdighet og hjelper ingen som er i tilsvarende situasjon. Jeg forstår at det kan være vanskelig, men svaret er ikke å feige ut. Selvmordet trenger ikke utbroderes, men om noen har tatt sitt eget liv, må det være greit å skrive akkurat det.

Hummer og kanari

Dagbladet akkurat nå

aksel

 

Kreativt Dagbladet. Kreativt…

 

Hummer og kanari

Årlig samvittighet

Mark

Jula kommer tidligere og tidligere hvert år. Marsipanpølsene kan man være så heldig å finne midt i oktober, og i år kom avisenes glansnummer om alle de stakkarene som sitter ensomme på julekvelden, allerede sent i november. Reidun Orest på 88 ville ikke være alene på julaften, hun rykket inn en annonse i Aftenposten der hun tilbød seg å betale godt om det fantes en familie som ville ha henne på besøk. Selv ventet hun ikke svar i det hele tatt, men responsen var overveldende. Og i beste juleånd var det ingen som ville ha penger for det. En fin historie som rørte mange, og et godt tillegg til de vanlige julefortellingene. Om alle barna som gruer seg til jul fordi foreldrene drikker, eller kanskje ikke har like mange penger som naboen å kjøpe julegaver for. Om alle som sliter psykisk og opplever høytidene som enda verre enn hverdagen. Det er et ritual like inngrodd som grevinnen og hovmesteren. Julen er en tung tid, ikke bare for oss som har flyttet fra Østlandet til Vestlandet og tvinges til å spise pinnekjøtt for å passe inn på julaften, og det skal vi minnes på opptil flere ganger før julen ringes inn.

Men hvor store er egentlig problemene mediene resirkulerer hvert år? Hvor mange barn gruer seg til julaften? Hvor mange er det som ikke har noen å feire jul sammen med? Det er det vanskelig å si noe sikkert om. TV 2 forsøkte seg i fjor med at 85.000 barn gruet seg til julaften. Det virket som om tallet var tatt ut av tynn luft, basert på en antagelse om at alle fattige barn gruet seg til julen. Det er neppe riktig. Statens institutt for rusforskning mente for ti år siden at 200.000 barn gruet seg til jul basert på foreldrenes rusmisbruk. Men barn av alkoholikere kan faktisk også glede seg til jul. VG har fått gjennomført en undersøkelse som anslår at 112.000 mennesker over 18 skal feire julen alene. Vi må lese helt til bunns i artikkelen for å finne opplysningen om at 40 prosent av dem faktisk synes det er helt greit.

Jeg skjønner dem godt. Familerelasjoner er ikke alltid så enkelt. Noen av de siste årene før min gamle alkoholiserte far døde, tilbrakte vi julaften sammen, og det tror jeg mest av alt var en slitsom opplevelse for oss begge. Vi var ikke i stand til å snakke sammen, det ble bare rart det hele. Jeg vet jo ikke, men jeg antar det var en like stor lettelse for ham da han lukket døra til leiligheten sin og slapp å stavre seg ut på toalettet for å ta en støyt av lommelerka, som det var for meg når vi hadde sagt våre stive og klomsete takk for laget, og jeg så taxiens røde baklys forsvinne inn i julenatten. Det ville ikke forundret meg om han, innerst inne, helst hadde holdt seg hjemme med sølvguttene, bøkene og svineknoke disse julekveldene. Hvorfor utsatte vi oss allikevel for dette? Det var vel forestillingen om julen som familiens høytid antar jeg. Og kanskje kunne det være kjekt for barna med bestefaren på besøk?

Mitt inntrykk er at folk er flinke til å ta seg av sine egne. Man strekker seg langt for at alle som kan inkluderes i julefeiringen, blir det. Alle skal med. Fattige foreldre skjermer barna for de økonomiske problemene så godt de kan. Min far holdt seg stort sett edru på julaften da jeg var barn. Jeg har fått sutra meg til en kalkun på nyttårsaften som kompensasjon for det oppskrytte pinnekjøttet på julaften. Jeg tror omfanget av folk som gruer seg til julen er betydelig overkommunisert, selv om det selvfølgelig er mange som skulle ønske seg en annerledes julefeiring. Lite tyder imidlertid på at VG og Redd Barnas tiltak for å sette ensomme i kontakt med vertsfamilier via Julesentralen, er det disse menneskene etterlyser. I skrivende stund er det under 200 stykker som har meldt seg som trengende. Over tre ganger så mange har meldt seg som frivillige til å dele sin jul med en vilt fremmed person. Det burde ikke overraske noen. Ingen vil vel motta almisser om man kan unngå det. Vi er for stolte til det. Reidun Orest ordnet opp selv. Og ved å tilby seg å betale godt for seg, gjorde hun maktforholdet litt mer jevnbyrdig. Slik blir det ikke om man melder seg på Julesentralen.

Hva hjelper det egentlig på ensomheten å slippe en vilt fremmed person inn i stua noen skarve timer den 24. desember? Fint lite. Det der med ensomhet i jula er det litt  det samme som det er med kaloriinntaket. Det er hva du gjør de andre 364 dagene i året som er viktig. På julaften er det lov til å kose seg. Uten dårlig samvittighet.

Page 1 of 5512345...102030...Last »
%d bloggers like this: