web analytics

Tag Archives: Musikk

Hummer og kanari

Party like it’s 1945

Dusseldorf, 1937: Frå ei utstilling av degenerert kunst, der formålet var å vise kor sjuke kunstnarane var i hovudet sitt.
Dusseldorf, 1937: Frå ei utstilling av degenerert kunst, der formålet var å vise kor sjuke kunstnarane var i hovudet sitt.

Gratulerer med dagen alle saman. Fredag var det 70 år sidan dei allierte kunne erklære andre verdskrigen for vunnen, og Noreg atter var fritt. Britane feirar rett nok sin Victory in Europe-dag dagen før oss, altså den sjuande mai, for det var den dagen kapitulasjonen vart underskriven. Dette er historisk prov på at ting som skjer ute i vide verda brukar litt tid på å kome hit. Vi kan trøste oss med at vi uansett ligg ein dag framfor russarane, som ikkje feirar sin frigjeringsdag før niande mai. Det er i dag det, så akkurat i dag kan det vere på sin plass med eit lite hurra også for Stalin. Eit godt døme på at også paranoide, totalitære massemordarar kan ha sine gode sider.

Vi har altså vore frigjorde i cirka 70 år no. Det tynnast i rekkjene blant dei som hugsar korleis vi hadde det under okkupasjonen. Heldigvis finst det masse historisk materiale som kan hjelpe oss å hugse. Tidlegare denne veka sirkulerte det eit skriv på sosiale medier frå den tida. Det var tilskreve Kultur- og folkeopplysningsdepartementet, som var ledet av Gulbrand Lunde frå 1940 til han drukna under mystiske omstende i 1942. Det skulle vere eit utdrag frå eit dekret, og omhandla kva slags repertoar orkester og artistar kunne framføre utan å havne på Grini. Musikkstykke i fox-rytme, såkalla swing, kunne ikkje overstige 20 prosent av repertoaret for danse- og underhaldningsorkester. Dei måtte halde seg til komposisjonar som gjekk i dur, og skulle det syngast, måtte ein halde seg til tekstar som uttrykte livsglede, ikkje jødisk-dystre tekstar. Kontrabass skulle kun spelast ståande, og med boge. Ingen plukking av strengane, maks ti prosent synkopering, og i den grad det var mogleg burde bruken av saksofon innskrenkast, og erstattast med cello, bratsj eller passande folkeinstrument.

Problemet med skrivet var at det ikkje fanst noko kjelde på det. Gudbrand Lunde nekta tvert i mot å gjennomføre tyske pålegg om å forby jødisk litteratur og musikk. Mest sannsynleg var det ein parodi, laga av gode jøssingar. Eit falsum, som blir genialt og morosamt av di det faktisk kunne ha vore sant. Nasjonalsosialistane i Tyskland hadde jo sterke meiningar om kva dei meinte kunne godkjennast som verdig kunst. «Entartete Kunst», altså utarta kunst, eller som det gjerne vart brukt i Noreg, degenerert kunst, var eit omgrep som omfatta alt frå ikkje-naturalistisk moderne kunst, til jazz, swing og anna «negermusikk». Dei meinte at dette var kunst som var ugermansk, kulturbolsjevistisk, inspirert av jødar, marxisme og sinnsjukdom, og umogleg å forstå for folk flest. Og nazistane nøydde seg ikkje med å skrive sinte lesarbrev. Dei var handlingsmenneske. Rundt 20.000 kunstverk vart fjerna frå museum og private samlingar. 4000 abstrakte og surrealistiske måleri vart brent. 82 verk av Edvard Munch vart stempla som degenerert kunst, og fjerna frå offentlege samlingar. Kunstnarar som dreiv med slikt vart stempla som fiendar av folket, fleire vart fengsla, og mange rømde landet.

I Noreg har og hadde vi eit litt anna syn på kva som var god og dårleg kunst. Vi var sjølvsagt ikkje med på at Edvard Munch var degenerert. Vi er så glade i jødisk-dystre tekstar at vi gjorde Leonard Cohen til norgesven og rikstrubadur. Men no, i 2015, må vi atter ein gong våge å ta debatten om degenerert kunst. 70 år etter frigjeringa er det ingen som er meir frigjorde enn russen. I år har dei fått fortent negativ omtale for musikken dei høyrer på.

Nokon som kallar seg for Tix og The Pøssy Project har laga nokre russesongar som hyller fyll, festvaldtekt, og far betaler på ein måte så stupid at ein knapt trur det er mogleg. Plutseleg framstår det falske dekretet frå NS og Gudbrand Lunde som ein sabla god idé. Sjølvsagt i ei noko oppdatert utgåve. Det må være mogleg å få sett ein stoppar for dette svineriet? Dette bør vere ein vinnarsak for kulturminister Widvey. Far min kjempa ikkje mot nazistane for russens rett til å synge om å knulle nokon berre for lættis. Brenn alle spor etter disse makkverka!

Der folk brenn bøker vil ein til slutt også brenne menneske, var det ein fyr som sa ein gong. Eg veit ikkje om dette gjeld for musikk også. Der du brenn russemusikk vil du til slutt også brenne russebussar? I så fall er det heilt greit for meg.

Party on folkens!

Hummer og kanari

Where Did Our Love Go – 20 beste J.Geils Band

JGeils_Atlantic-HERO

I dag er den musikken du vil høre på tilgjengelig overalt, akkurat når du måtte ønske. Spotify og deres mange konkurrenter sørger for det. Sånn var det ikke på sytti og åttitallet, i mine formative år. NRK ga stort sett blaffen i popmusikk. Man var prisgitt foreldre eller storesøskens platesamling, hvis man da ikke fikk grini seg til en kassett på Esso, eller stjal en LP på den lokale platesjappa. Eller man kunne ta opp sanger fra radioen så klart.

Men av og til fleska NRK til med såkalt nattrock, fra Rockpalast i Tyskland. I 1979 viste de et program som skulle gjøre et uutslettelig inntrykk på meg. Alle artistene var ukjente for meg, men det skulle jo endre seg med tiden. Jeg satt klar med kassettspiller og tok opp fra TV’en. Uten kabel, så det var om å gjøre å holde kjeft. Siden jeg var alene foran TVen, og alle hadde lagt seg, var ikke det noe større problem. Jeg hadde bare en ledig opptakskassett, så jeg tok bare opp det første bandet. Det var J.Geils Band. Og selv om lydkvaliteten var temmelig elendig, spilte jeg den kassetten mye i de påfølgende månedene. For musikk var mangelvare. Man måtte høre på det man hadde tilgjengelig. Dessuten var J.Geils Band et fantastisk liveband. Jeg falt for dem den natten, og fantaserte om å spille i et slikt band. Være en krysning av den hyperaktive vokalisten Peter Wolf, den stødige gitaristen J.Geil, og den mystiske munnspillmannen Magic Dick.

 

Etter J.Geils band var det pauseinnslag med Joan Armatrading, og så fikk jeg se Bruce Springsteen og hans E-Street Band for første gang, de fremførte Rosalita, og jeg husker det bare vagt. Så gikk Patti Smith på scenen. Jeg husker Rock’n roll Nigger og Gloria, og kanskje var det den konserten jeg burde tatt opp. Men der jeg senere skulle gjenoppdage Patti Smith, skled J.Geils band lenger og lenger bakover i glemmboka med årene. Johnny Winter avsluttet forøvrig denne Rockpalast-seansen, og jeg var vel mer fascinert av utseendet hans enn musikken. Nå vel.

UNSPECIFIED - JANUARY 01:  Photo of Geils j Band  (Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images)
UNSPECIFIED – JANUARY 01: Photo of Geils j Band (Photo by Michael Ochs Archives/Getty Images)

For en tid tilbake kom jeg på at det kunne vært moro med et lite gjenhør med disse barndommens doldiser, og Spotify var med på den. Resultatet ble denne spillelista, med bandets 20 beste låter. Den har ligget i Spotify en stund i påvente av at jeg skulle finne på å skrive en bloggpost rundt den, og der har det skjedd noe snodig. Uten at jeg har gjort noe som helst for å promotere den har den dratt på seg hele elleve følgere fra det store utlandet. Dette høres ikke veldig imponerende ut når jeg skriver det, men det har altså ikke skjedd meg før. Vi er kanskje ikke så mange som fortsatt husker J.Geils band, men noen er vi altså. Her er det jeg mener er høydepunktene i katalogen deres. Det er nok som vanlig mulig å være uenig. Trykk play og les videre:

1: (Ain’t nothin’ but a) House Party

J.Geils Band var først og fremst et bar-band. Hardtarbeidende og hardtslående. De klarte bare unntaksvis å kopiere energien de viste frem live når de gikk i studio. De fusjonerte rock, blues, soul og rythm and blues, og særlig i starten plukket de opp mer eller mindre obskure hits og gjorde dem til sine. House Party er et godt eksempel på det. Opprinnelig en utgivelse med The Showstoppers fra 1967, som solgte 40 000 kopier i Philadelphia. Den gjorde det også bra i Pittsburgh og New York, og nådde en 118de plass på Billboard-lista. J.Geils band spilte den inn og ga den ut i 1973, og den gjorde det bra i AOR-markedet.

2: Wait

Det første sporet på den første plata deres. Den kom i 1970, og rocken var ennå ikke død. Magic Dick blåser løs på munnspillet sitt, og bandet stamper lydig i vei. Plata har ellers sin del av coverversjoner, men denne er skrevet av vokalist Wolf og bandets tangent og altmuligmann Seth Justman. Det svinger bra!

3: Centerfold

Bandet hadde en solid fanbase, uten at de noen gang klarte å løfte seg helt opp i toppdivisjonen hva angår platesalg og popularitet. Men de traff jackpot i 1981 med den langt mer pop-orienterte plata Freeze Frame, og ikke minst singelen Centerfold. Den handler om en fyr som til sin store overraskelse oppdager at hans ungdomskjæreste har blitt midtsidepike, og han kan vel ikke helt bestemme seg for om det gjør ham sint eller kåt. Sinnakåt blir han vel da kanskje? Det er en feiende flott poplåt, og det var det mange nok som syntes til at den nådde førsteplass på Billboardlista i februar 1982. Vi for banke den inn på lista her, så er vi ferdig med den. Seth Justman sto forøvrig bak denne.

4: Looking for a Love

Denne har de rappa fra noen, men den er deres nå. En live-favoritt, og et av de mest minneverdige sporene fra denne heidundrende konserten i Rockpalast i 1979. De ga den ut på sin andre plate, i 1971, der den er et av de definitive høydepunktene.

5: Southside Shuffle

Nok en livefavoritt sies det, men denne spilte de altså ikke i Tyskland i 1979. Eller om de gjorde det ble den ikke vist på TV da. Den er fra 1973-utgivelsen Bloodshot, som var bandets femte utgivelse, og når vi husker at den første plata kom i 1970 skjønner vi at disse gutta jobba hardt. Både på scenen og i studio.

6: Must of got Lost

Jeg har satt opp originalen her, fra 1974-utgivelsen deres, Nigthmares…and other tales from the vinyl jungle. Jeg skal imidlertid ikke protestere særlig høylydt om det er noen som mener at live-versjonen på plata Blow Your Face Out fra 1976 knuser denne ned i støvlene.  Originalen var en pen liten hit for bandet, nådde topp 20, og det er nok en gang Justman og Wolf som har snekra det sammen. Dette er J.Geils Band på sitt aller ypperste.

7: That’s why I’m, Thinking of You

J.Geils Band har turnert med Rolling Stones. Her er de kanskje på sitt mest Stonesballadeaktige.

8: Give It To Me

På denne flørter de litt med reggae-rytmer, uten at det tipper helt over og blir The Wailers av det.

9: One Last Kiss

I 1978 droppet gutta Atlantic, til fordel for EMI. Joe Wissert, med en fortid som hitmaker for Earth Wind & Fire og Boz Scaggs ble hentet inn som produsent, og resultatet var Sanctuary. En flott plate. Her er alle de obskure coverlåtene kastet ut, alt er skrevet av Wolf og Justman. Arrangementene er gjort enklere. Denne låta snek seg så vidt inn på Top 40.

10: Sanctuary

Og her er tittelsporet fra den plata. En av dem jeg husker aller best fra denne nattrockseansen, og påfølgende timer med opptaktskassetene min.

11: Just Can’t Wait

To år etter Sanctuary tok Seth Justman over produsentrollen, og han ville selge plater. Love Stinks het albumet, og her var det mer synth, mer pop, mindre rufs, og forsåvidt mindre moro om du spør meg. Denne plate kom etter Rockpalast-konserten, og låter kanskje litt utdatert i dag. Men noen av låtene er fine nok. Som tittelsporet, og denne.

12: Freeze-Frame

Det skulle vise seg at Love Stinks bare var oppvarming. På neste album, hvor dette altså er tittelsporet, traff de endelig midt i blinken. I hvert fall kommersielt. Selv foretrekker jeg nok bar-rocken fra syttitallet. Men det er ikke til å komme fra at dette er et flott pop-album. Og graver man bare litt i materialet oppdager man jo at røttene fortsatt ligger under der og gjør dette ganske uimotståelig her og der. Alt er ikke like bra, men når de treffer sitter det. Som i Centerfold, som her, og i et par-tre andre spor som ikke kommer med på denne lista.Plutselig var J.Geils Band i første divisjon.

13: First I Look at the Purse

Men bandet rykket ned igjen på første forsøk. Etter å ha slitt og strevd og nesten klart det i mange mange år, gikk alt i oppløsning så fort de nådde hitlistenes tinder. Peter Wolf og Seth Justman skrev mesteparten av bandets egne låter, men de røk etterhvert uklar. Wolf likte kanskje ikke helt retningen bandet hadde tatt, mot et stadig mer poppete uttrykk. Han forlot bandet, og gjorde fine ting som soloartist en periode. Et ganske middels livealbum ble hans siste plate med gjengen. Seth Justman og de andre fortsatte uten ham i ett ganske elendig album til, og så var det slutt. Så resten av denne lista blir å gå tilbake i historien igjen. Helt tilbake til den aller første plata. First I Look at the Purse er en gammel Motown-perle, skrevet av Smokey Robinson og Bobby Rogers, og handler om en fyr som gir blaffen i hvordan jenta ser ut, bare hun har penger i veska.

14: So Sharp

Denne er fra album nummer to, The Morning After, og er egentlig en låt de har rappa fra Arlester “Dyke” Christian og bandet hans, Dyke and the Blazers. De spilte funk, og So Sharp var B-sida på deres nesten-hit fra 1967, Funky Broadway.

15: I Do

Vi har ikke tatt med noen spor fra Monkey Island før nå. Det er fordi Monkey Island fra 1977 kom i en periode der bandet kanskje begynte å lure litt på hva som egentlig skulle til for å nå toppen. Her hadde de arbeidet knallhardt i årevis, uten å klare å sprenge seg vei til toppen. Begynte de å miste trua? Begynte Atlantic å miste trua? Monkey Island er ikke noen dårlig plate, den er bare litt mer ujevn enn de beste platene deres. Etter denne kom Sanctuary, og trua var tilbake. I Do er en gammel doo wop-klassiker som ble en pen liten hit for bandet i 1982, med en liveversjon fra siste plata med Peter Wolf bak mikrofonen. Jeg tror likevel jeg foretrekker denne versjonen.

16: Cry One More Time

Dette er en Wolf og Justman-låt, og vi har tatt den med ene og alene fordi Gram Parsons rappa den til sitt debutalbum. Og gjorde vel kanskje også en bedre versjon?

17: Gotta Have Your Love

En funky sak fra The Morning After.

18: Did You No Wrong

Åpningssporet på Ladies Invited fra 1973. Enda en av disse solide platene som manglet akkurat det lille ekstra på å gjøre bandet til superduperstjerner.

19: Back To Get Ya

Scramble my eggs honey! Dette er fra Bloodshot, som også kom i 1973, men før Ladies Invited. Bloodshot er hakket hvassere, og dette er bare gøyalt fra start til slutt.

20: Where Did Our Love Go

Dette var jo den første singelen fra The Supremes som nådde førsteplassen på singlelista. J.Geils Band gjorde den til sin på det ypperlige doble livealbumet fra 1976, Blow Your Face Out. De spilte den på Rockpalast også.

21: Teresa

Dere får et bonusspor på kjøpet, for jeg klarer ikke å komme unna den vakre powerballaden Teresa. Fra Sanctuary, og selvfølgelig fra en sliten tape med dårlig lyd fra 1979. Via NRKs Nattrock, og Rockpalast i Tyskland.

Så. Dett var dett. J.Geils Band ferdig levert. Best live var de nok alltid, så her de da også gitt ut mer enn sin del med liveplater. Nå finner man til og med denne sagnomsuste Rockpalast-konserten på Spotify, og katalogen deres er såpass sterk at vi sikkert kunne byttet ut halvparten av sangene her uten at det hadde svekket kvaliteten nevneverdig. Etter å ha hørt litt på Rockpalast-konserten på Spotify nå etter å ha gjort ferdig lista er kanskje Just Can’t Stop Me den mest åpenbare glippen her. Men vi kan vel ta den med som en liten videosnutt helt til slutt? Se på dette og se om ikke du lar deg rive med du også?

Hummer og kanari

20 beste Elvis Costello

elvis costello photo
Photo by Me in ME

Jeg har egentlig aldri vært noen stor Elvis Costello-fan. Når jeg var en liten pusling på syttitallet og likte han andre Elvis, så jeg bilder av platene hans på reklame for Scandinavian Music Club. Jeg var litt nysgjerrig på denne fyren som altså kalte seg for Elvis, men ellers så litt merkelig ut. Han så ikke ut som noen popstjerne. Sant og si så han nesten litt dust ut?

Men jeg hørte ikke noe på ham den gangen.

Den første plata jeg hørte med Costello var King of America. Lånte den vel av Habben, og jeg syntes det var en aldeles fantastisk plate. Det synes jeg ennå. Så kjøpte jeg Spike, og spilte den en del, men den klikket aldri helt for meg. Siden har det blitt bare sporadiske innhopp. Det tar litt tid å bli glad i Costello. Han synger forsåvidt bra, men stemmen hans er ikke akkurat innsmigrende. Tekstene hans er gjerne ordrike og smarte. Costello er egentlig for smart for meg, jeg trenger ofte tid for å skjønne hva han egentlig synger om. Ikke at det nødvendigvis er så viktig. Det er ikke alltid jeg dypanalyserer tekstene i musikken jeg hører på, for å si det slik. Men med Costello handler det ofte om å få foten i dørsprekken, og så bende døra åpen. Det har man ikke tid til lenger.

Men det er jo ingen tvil om at mannen er flink som fy. Jeg tenkte derfor jeg skulle bruke en sånn 20-beste-bloggpost til å bli bedre kjent med mannen og musikken. Det viste seg fort at Spotify og Costello har et litt lunefullt forhold. Jeg fant ikke alle de sangene jeg på forhånd hadde tenkt å ha med her. Lista blir derfor uten Shipbuliding. Uten Brilliant Mistake. Uten Indoor Fireworks. Men lista kan likevel brenne fingrene dine.

Og NÅ er jeg en fan!

Her er lista:

1: Alison

Nick Lowe gjorde denne som ekstranummer i Bergen tidliger i år. Og alt er alltid best med Nick Lowe. Men fy for en nydelig låt dette er. Linda Ronstadt har også en fin versjon forresten. Fra Costellos aller første album, tilbake i 1977. Alison føles likevel fortsatt som ferskvare. Er det en kjærlighetssang? Er det en kjærlighetssorgssang? Er sangens protagonist en fin fyr med edle motiver når han synger my aim is true, eller har han Alison i kikkertsiktet og fingeren på avtrekkeren? Du vet aldri helt med Costello.

2: American Without Tears

King of America kom i 1985, og var på en måte noe nytt for Costello. Mer singer/songwriter, mindre poprockognyveiv. Bandet hans, The Attraction hang ikke helt med i svingen, og spiller bare på et spor på plata. Utover det er det sessionmusikere fra øverste hylle som trakterer instrumentene. Som her, hvor Jo-El Sonnier trakterer trekkspillet til meget pluss. American Without Tears begynner med et møte med to engelske kvinner som giftet seg med amerikanske soldater og dro til USA. Men de snakker ikke engelsk, bare amerikansk uten tårer. De lengter vel hjem da. Etterhvert blir det en mer personlig sang, der Costello har de samme følelsene der han er ensom på hotellrommet og går ut i gatene for å søke mennesklig kontakt.

3: Oliver’s Army

Inspirert av Costellos første visitt til Belfast. Der observerte han pur unge engelske gutter fra Mersey, Thames og Tyne, i uniform. Oliver’s Army er vel en referanse til Oliver Cromwell som den britiske hærens grunnlegger så og si, og sangen er en kommentar til britisk militær tilstedeværelse rundt om i verden. Dette kledd i en uforskammet fengende melodi. Ypperlig popmusikk rett og slett.

4: Pump it Up

Hva er dette for noe da? Glam rock? Jock rock? Dette er musikk man kan se for seg brukt i en av de evinnelige sportsmontasjene på TV. Pump det opp. Kom igjen. Nå tar vi dem. Jævlane. Men jeg innbiller meg at dette er en sånn sang der teksten formidler det motsatte av musikken? Fengende som bare fy!

5: Veronica

Skrevet sammen med en relativt ukjent brite ved navn Paul McCartney. Dette er vel Costellos største hit i USA tror jeg. En sang som altså ikke handler om en gammel flamme ved navn Veronica. Slik mange tror. Den handler om bestemoren hans, og hennes kamp mot, eller vei inn i, eller hva man nå skal kalle det for. Hennes fremskredne Alzheimer’s. Fantastisk fin poplåt. Fantastisk fin tekst også.

6: Still Too Soon To Know

Nesten en litt for enkel sang dette, til å være Elvis Costello? Elsker du ham, eller er det for tidlig å si? Er det håp for meg? For oss? Eller er det for tidlig å si? I denne spillelista blir den en bagatell, men jeg liker den.

7: So Like Candy

Nok en sang skrevet sammen med McCartney, og det kan man kanskje høre? I hvert fall når man vet det? Dette kunne vært Beatles på sent sekstitall? Marc Ribot dukker opp med akustisk gitar, og dette er rett og slett veldig fint. En sang om et avsluttet kjærlighetsforhold. Eller er det et selvmord? Sakene hennes ligger fortsatt igjen. So Like Candy.

8: I Want You

Dette er Costello på sitt aller mest nasty. Den begynner som en klissete kjærlighetsballade, men etter noen linjer skjærer den elektriske gitaren inn, og galskapen er i gang. Her har kjærlighet tippet over i besettelse. You’ve had your fun, you don’t get well no more. Dette er en av mine absolutte favoritter.

9: When I Was Cruel No 2

Hva er dette for noe da? Elvis som bryllupssanger som ser fiffen blamere seg, men klarer ikke å fordømme eller latterliggjøre dem? Det var mye enklere den gangen da han var slem? Nå har jeg glemt hvem det er han har samplet her, og jeg gidder ikke lete det opp på nytt, men oppå samplingen ligger gitaren hans og småknurrer. Man venter på at den skal eksplodere og gå til angrep, men den gjør ikke det. Det hadde den kanskje gjort når han var slem?

10: This Years Girl

This Years Girl er visst et slags svar på Rolling Stones ganske teite Stupid Girl. Strukturen er ganske lik, men der Jagger synger nedover om de dumme jentene som han ikke klarer å skyfle ut av hotellrommet, uten snev av empati, har Costello symapti med damene. Her er det heller vi menn som får gjennomgå. You want her broken with her mouth wide open ’cause she’s this year’s girl. Dette er sangen du kan høre på mens du sjekker ut de stjålne nakenbildene av Jennifer Lawrence.

11: Country Darkness

Som sagt, jeg hadde ikke inngående kjennskap til hele Costellos katalog før jeg begynte på denne lista. Jeg har lyttet meg opp, fått innspill både herfra og derfra. Country Darkness kom med på lista etter et innspill på Facebook. Jeg har ikke noen funfacts om selve sangen, men jeg liker den. Åpenbart, siden den fikk være med på lista. Ahhhh…jeg har ikke noe å skrive. Vi går videre.

12: I Hope You’re Happy Now

Etter fine flotte King of America vendte Costello hjem til sitt gamle gode backingband igjen. Nick Lowe fikk produsere, og det ble rock’n roll på plata Blood and Chocholate. I Want You var fra den plata. Det er denne også. Jeg håper du er fornøyd nå?

13: Little Palaces

Men denne er fra King of America. Vi kunne tatt med flere sanger fra den plata, men verken Indoor Fireworks eller Brilliant Mistake er tilgjengelig på Spotify mens jeg holder på med denne lista. Så da får det bli Little Palaces. Ikke at den gjør seg bort på noen måte altså. Den er aldeles strålende. Den også.

14: 45

Costello skrev denne på sin femogførtiende fødselsdag. Men det handler vel også om 1945, og singelen som revolusjonerte verden med 45 omdreininger i minuttet. Fin låt.

15: You Tripped At Every Step

Et nydelig stykke håndverk dette. Skal vi dra en liten historie fra innspillingen av den?

Unlike their rowdy past, the four musicians treated each other with Alphonse & Gaston courtesy. Clearly each was determined not to be the one who started the fight that broke up the group again. They went into the studio, picked up their instruments and began playing a song called “Distorted Angel.” The first run-through felt tentative. Elvis expressed doubts about Steve’s rather baroque piano part, so for the second take Steve moved to organ. They counted off and quickly landed on something close to their beloved Armed Forces style. Elvis busted a string a few bars in but they kept going.

Listening to a playback, Steve sat off in the corner silently, Bruce and Pete were very enthusiastic, and Elvis had doubts. He said he wondered if in going for a great sound they’d lost the song. Bruce dug a cassette demo of the tune out of his bag and they all expressed amazement at how much slower it was than what they’d been playing. The lyric (about the shame of a little boy who gets caught playing doctor with a little girl) had gone from a poignant lament to a mad jumble.

The producer conceded that the sense of the song had been lost, but that sound was so great… Elvis wondered if there wasn’t a way to have both. Looking for that compromise they tried cutting a version with Elvis playing the first verse accompanied only by his acoustic guitar—to establish the story—and the Attractions crashing in on the second. They next tried that same approach with Pete drumming a sort of Egyptian pattern behind the acoustic verse. That went nowhere. Elvis asked Bruce to calm his hyper bass part; Bruce did but on each subsequent take it regained a bit of frenzy. The Attractions kept trying to bust out and Elvis kept trying to hold them down. Finally Pete said loudly, “I thought we were making a rock record!”

Elvis said, “It can rock without losing the meaning of the song.”

Then the courtesies kicked in again — Elvis asked Steve if he was sick of playing the tune, Steve said not at all. Another take and then Elvis asked Pete if he wanted to go on to another number. Pete said no, no,it’s fine. Finally they finished a take that everyone pretended to like and pronounced the day’s work done. The pressure off, they started playing a tricky song called “You Tripped at Every Step,” nailing it perfectly on the first take. From there on, the recording sailed along. “Distorted Angel” was sacrificed for the sake of getting the band past its opening jitters and into their rock ‘n’ roll shoes.

Looking at that first day of recording now, Costello says, “We played like idiots ‘cause everyone was so anxious to get it right. We were trying really hard and everybody was really, really positive and trying to keep on a really up note, but the truth is we were playing really badly because we were playing too hard. When we do that the sound just closes down. We’re aware of it; the harder you hit the drum the smaller it actually sounds, and the bass gets very pointy and you hit the guitar so hard it becomes just distorted white noise—you can’t hear any tone. It was just that everybody was excited.”

Pete Thomas says that the fact that the band nailed “You Tripped at Every Step” on the first take was crucial to morale. “Mitchell just came on the talkback and said, ‘That’s it,” Pete recalls. “When we all stood there listening to it, it couldn’t have been more perfect. It was a real lift for everyone. I think everyone’s little problems fell away and there were four very thrilled chaps looking at each other. That doesn’t happen very often.”

16: Accidents Will Happen

På Armed Forces er dette en fengende poplåt. Et farvel til en kvinne, der det er henne som er problemet. Costello er cocky og uten anger. Live, med bare Costello og Steve Nieve på piano. Tempoet dratt ned. Da blir det noe helt annet. Da er det plutselig en sang om egne feilsteg. Det var min skyld. I know what I’ve done. Men det blir popversjonen dere får her altså. Jeg har ikke gjort noe galt.

17: The Other End of the Telescope

All This Useless Beauty kom i 1996. Meningen var vel å gi ut en plate med sanger som Costello hadde skrevet for andre, men aldri spilt inn selv. Altså et slags cover-album i revers. Det ble ikke helt gjennomført, men The Other End of the Telescope hadde altså vært gitt ut før. Med Aimee Mann, som også var med på å snekre den sammen.

18: Sulky Girl

I saw you practicing your blackmail faces
Suddenly you`re talking like a duchess
But you`re still a waitress. Å Jada, han kan være både skarp og slem når han vil.

19: The Scarlet Tide

Denne er kanskje mest kjent med Alison Kraus. Skrevet av Costello og T-Bone Burnett for soundtracket til Cold Mountain. En anti-frykt sang, i følge Burnett. Her er Costellos versjon. Dette kan være den vakreste sangen han har skrevet?

20: Radio Radio

Costello fikk muligheten til å opptre live på Saturday Night Live i 1977. Avtalen var at han og the Attractions skulle gjøre Less Than Zero, og han hadde fått klar beskjed om at det var uaktuelt å spille Radio Radio. Men etter å ha dratt introen på Less Than Zero stoppet de å spille. Sorry, jeg kan ikke spille den her, sa Costello, og så gjøv de løs på Radio Radio i stedet. Dermed var Costello nekta på SNL i tolv år. Radio Radio er en krass kritikk av kommersialisering av radioen, og plateselskapenes styring av hva som skulle spilles. “You better shut up or get cut out/They don’t wanna hear about it/It’s only inches on the reel-to-reel”.

Så dett var dett. De som har fulgt Costello tett siden syttitallet og kjenner ham bedre enn meg vil sikkert ha vektige innvendinger mot lista. Greit det. Jeg er imidlertid godt fornøyd med den selv. En time og sytten minutter med den smarteste popsnekkeren siden Dylan. Her er link til den i Spotify, og her finner du den i Wimp.

Hummer og kanari

How’d we ever get here? – 20 beste James McMurtry

James McMurtry Live at Gypsy Lounge Alle foto: Do512 via Compfight

Om du synes at James McMurtry er litt kjedelig skal du være tilgitt for det. Du skal selvfølgelig ha både buksevann og truserøsk, men du skal få din tilgivelse. McMurtry er ikke den vokalisten i musikkhistorien med størst spennvidde. Han høres litt ut som en Lou Reed på beroligende. Han er en mer enn habil gitarist, men låtene hans lunter jo stort sett av gårde. Det er traust. Det er trygt. Det er…i hvert fall kan det ved første ørekast…være nesten kjedelig.

Men ikke avskriv ham med en gang. Gi ham en sjanse. Sett på denne spillelista og la den sakte snike seg inn i underbevisstheten din. Eller leit opp tekstene og les dem mens sangene spiller i bakgrunnen. La deg hypnotisere av McMurtrys monotone men likevel følsomme røst. Snart vil du oppdage at denne skjeggete fyren fra Texas ikke skriver sanger. Han skriver noveller med komp.

Og når du blir kjent med karakterene i sangene hans, da er det ikke kjedelig lenger.

Bli med så dykker vi ned i noe av det mannen har å by på.

1: Choctaw Bingo

I den grad McMurtry har noen signaturlåt er det denne. Egentlig er det Chuck Berrys You Can’t Catch Me i en åtte og et halv minutt lang versjon, med en helt ny tekst om et slektstreff hos onkel Slayton oppe i Oklahoma. Tjor fast unga, gi dem en liten klunk med vodka, blanda ut i cola, det blir en lang kjøretur. På veien møter vi et fargerikt persongalleri fra en ikke helt funksjonell familie. Men de klarer seg!

2: Terry

James McMurty debuterte på plate i 1989 med albumet Too Long in the Wasteland. Den var produsert av John Mellencamp, fikk fine kritikker, og gjorde det vel tålelig bra også salgsmessig. Husker jeg rett hadde McMurtry fått en lang kontrakt med Columbia, ti plater eller noe sånt. Her mente man at man hadde fått levert et supertalent, og han skulle få tid til å bygge karriere. Det var ingen som nevnte “Den nye Dylan”, men det var noe sånt som spøkte i bakgrunnen. Fremtiden var så lys at man måtte ha skyggelue. Terry er en historie om en femtenåring som havner i trøbbel. Blod på grusen og en ølflaske i hånda. Sendt avgårde, og han kommer ikke hjem på en stund

3: Fire Line Road

Nitten år etter debuten kommer Just Us Kids ut på det knøttlille plateselskapet Lightning Rod Records. McMurtry ble aldri noen ny Dylan. Han fikk ikke tid til å bygge karriere på Columbia. Han fikk tre plater, og så var det rett ut. Vi kan kanskje prise oss lykkelige for det? Det er kanskje mer behagelig å kjøre midt i veien, men det er ute i grøfta vi finner de gode historiene. I Fire Line Road er vi ganske langt ute i grøfta. Her er det fattigdom, incest, og faen ikke noe lyspunkt noe sted.

4: Ruby and Carlos

Jeg følger McMurtry på Facebook. Han er ikke overvettes personlig eller noe sånt. Det er mye bilder fra landeveien. Det virker som om fyren er på turne hele tiden. Når han ikke er på veien spiller han live i hjembyen Austin. Hver tirsdag spiller han solo på Continental Club Gallery. Hver onsdag er det fullt band på selve Continental Club. Mannen likte egentlig ikke noe særlig å spille live, men sånn som musikkbransjen har blitt er det ikke noen annen måte å overleve på. Nå spiller han mye live, og har vel etterhvert lært seg å like det, men kanskje går det litt ut over produksjonen av nye plater? To av de fire siste platene hans har vært live-album. Ikke at jeg klager, for de er bra! Ruby and Carlos er egentlig fra Just us Kids, men jeg liker versjonen på Live in Europe bedre. Dette er en av de fineste sangene jeg vet om på denne siden av Tecumseh Valley, om Ruby og Carlos som elsker hverandre, men likevel ikke er sammen. Holding back the flood, just don’t do no good. You can’t unclench Your teeth, to howl the way you should. So you curl Your lips the taste of tears and the hollow sound, that no one own but you. Hulk.

James McMurtry Live at Gypsy Lounge 5: Fuller Brush Man

Where’d You Hide the Body skulle bli McMurtrys siste på Columbia. Den siste med et stort selskap i ryggen. Jeg leste en gang et intervju med fyren der han mente at det på mange måter var en lettelse å slippe unna. Det var noe med hvordan det å ha enorme ressurser i ryggen egentlig bare førte til at man ble sittende og skru på lyden mye lenger enn det som strengt tatt er nødvendig. Ble egentlig platene bedre av at man brukte en uke på å diskutere om man skulle skru to knepp til høyre der, eller ett knepp til venstre der? McMurtry mente at det ikke var gitt. Men Where’d You Hide the Body er en strålende plate. Musikalsk er det kanskje hans beste. Superprodusent Don Dixon ratter lyden. Supergitarist David Grissom svinger gitaren. Og noe så funky som Fuller Brush Man kommer han vel antagelig aldri til å gjøre igjen?

6: Bayou Tortous

Åpningssporet på Just Us Kids. McMurtry er lei av å sitte hjemme på sofaen sammen med kona og se på Court-TV. Han vil ut på eventyret. Maybe get lucky, maybe get shot. Blir vi ikke sånn alle sammen av og til? I was lookin’ at every woman but mine. I was lookin’ at the faces, lookin’ at the parts. Lookin’ through the hole in the bottom of my heart.

7: Red Dress

Etter at det ble slutt mellom McMurtry og Columbia gikk turen videre til velrennomerte Sugar Hill. Han gjorde tre solide plater for dem også, men de befinner seg i skrivende stund ikke på Spotify. Derfor er disse platene heller ikke med på denne lista. Flere av høydepunktene dukker imidlertid opp på livealbumet Live in Aught-Three fra 2004. Red Dress kom opprinnelig ut på St.Mary of the Woods to år før. Dette er en sånn der McMurtry-rocker som bare stamper i vei. Du trenger vel knapt bytte akkord en eneste gang hvis ikke du absolutt vil. Jeg er full og du er stygg. I morgen er jeg edru. Hvor har du fått den røde kjolen fra? Jeg sier, hvor har du fått den røde kjolen fra?

8: 60 Acres

Også denne fra Live in Aught-Three, opprinnelig fra It Had to Happen, den første plata på Sugar Hill, helt tilbake i 1997. Bestemor er død, arven er noen mål med land som ingen vil ha. Fetter Clifford derimot, fikk alt det bra landet. Det ser ut som en Wal-Mart waiting to happen. Arv er noe drit.

9: Song for a Deck Hands Daughter

Jeg kan ikke skryte på meg noe som helst meritter som gitarist. La det være helt klart. Men jeg lærte meg nå noen grep, og mens jeg holdt på var jeg en halvveis habil sofagitarist. På et eller annet tidspunkt sluttet jeg helt å spille, og nå er repertoaret svært så begrenset. Men denne tror jeg fortsatt jeg klarer. Men den ER bedre med McMurtry altså! Den er så fin, men jeg har jo spilt den så mye siden Too Long in the Wasteland kom i 1989 at for mitt vedkommende er den omtrent spilt til døde. Men flere burde selvfølgelig oppdage denne perlen av en country-ballade.

10: Where’s Johnny

Åpningssporet på McMurtrys andre plate, Candyland, er en morsom liten sak om vidunderbarnet Johnny. Skolelys, idrettstalent i toppklassen. Jentene liker ham nesten bedre enn Elton John. Men så drar han på College, og alt forandrer seg. Han flytter hjem igjen, isolerer seg. Leser skuespill og poesi.  Var det alkohol? Nei. Just life, mom. Bare livet.

11: Talkin’ at the Texaco

En fin liten bagatell av en sang om småbylivet i all sin sjarmerende trangsynthet. Hva er det du skal, hah, jeg vet det allerede for jeg hørte gutta snakke på Texaco. Ryktene sprer seg fortere enn vannkopper.

12: Rachel’s Song

Et av høydepunktene på Where’d You Hide the Body er denne. En melankolsk og introvert poetisk liten tekst om ensomhet og savn. Hvis alle andre kan late som om alt er greit, så kan vel jeg også.

13: No More Buffalo

Fra Live in Aught-Tree. – Jeg pleide å tro at jeg var en artist, åpner McMurtry. Viste seg at jeg var en ølselger. Og så dedikerer han denne til alle andre ølselgere der ute. No More Buffalo handler om å jage drømmer. Og våkne opp og innse at man aldri kommer frem. Bøffelen er borte. Den er bare solblekede knokler på en evigvarende prærie. Men en gang var de virkelig her, jeg sverger!

14: Outskirts

Du kan ikke reise tilbake i tid. Vi vet det alle sammen. Men det hindrer oss ikke i å prøve fra tid til annen. Fyren i Outskirts prøver å dra tilbake. Til en by han en gang flyttet fra. Til en kjæreste han en gang forlot. Det er selvfølgelig fånyttes. Det står en fremmed bil i oppkjørselen. Skal han i det hele tatt banke på? Så du prøver å finne ly for vinden, sier hun. Hadde ikke forventet å se deg igjen. Kanskje best å ringe først?

James McMurtry Live at Gypsy Lounge 15: We Can’t Make It Here

Dette er vel det nærmeste McMurtry noen gang har vært en hit. I hvert fall vant den en eller annen kåring om å være årets sang i sin tid. En protestsang. I sin tid ble den vel kalt for anti-Bush, men den funker like bra i dag som den gjorde i 2005. McMurtry synger intenst, sint og snerrende om resultatene av globaliseringen. Om jobbene som forsvinner, mens pengefolka suser forbi, liljehvite i sine svarte limousiner. Man kunne nesten mistenke McMurtry for å befinne seg ute på venstresiden et sted, men da tror jeg man selger skinnet før bjørnen er skutt. Mulig han er liberal for en texaner, men han er nok fortsatt et stykke til høyre på den norske politiske skalaen vil jeg tro.

16: Out Here In the Middle

Enda en sang om småbyamerika. Siden Talkin’ at the Texaco har de fått både Starbucks og dekning for mobiltelefonen. Hva mer trenger man egentlig? Kom hjem fra storbyen kjære, kom hjem til oss her i midten!

17: Safe Side

Det var ikke alle som var like begeistret for McMurtrys vandring ut i protestsangsjangeren med We Can’t Make It Here. På hjemmesiden hans er det mulig å kommentere, og noen har sendt ham beskjed om at han heller får flytte til Piedras Negras om det har blitt så fælt i Guds egen nasjon at han ikke klarer seg lenger. Det er en henvisning til denne sangen fra andraplata, Candyland. Her handler det om forskjellen mellom rike USA og fattige Mexico. Og de rike men livredde amerikanerne som lader pistolene og holder seg på den sikre siden av elva. Yo no fuma mota yo no quiero ver. Once I get across this river, never gonna go back there synger McMurtry, og det høres skikkelig kult ut. Men er det egentlig bare tullespansk? Hva betyr det? Jeg røyker ikke, jeg ønsker ikke å se Speck, foreslår Google Translate. Yo no comprende.

18: Storekeeper

Dette er jo sangen om meg. Butikksjefen. Får ikke kjøpt noen telefon av meg om du verken har sko eller skjorte på må du tro.

19: Just Us Kids

Tittelsporet fra 2008-utgivelsen, hans hittil siste studioplate. Men det kommer en ny en utpå senhøsten en gang. Vet ikke så mye om den ennå, men den er visst produsert av en eller annen fyr fra New Orleans. Noe som kanskje vil sette sitt preg på uttrykket. På Facebook har jeg snappet opp at David Hidalgo fra Los Lobos har vært innom og levert litt strengespill i hvert fall. Jeg har trua på at dette kan bli bra saker. Gleder meg litt til den. Just Us Kids handler vel om tida som går mens vi er opptatt av å prate om alt vi skal gjøre når vi bare får tid.

20: Angeline

Angeline er fra debutplata. Vår helt hopper av toget utenfor en småby, får seg en strøjobb hos en bonde, og forelsker seg i datteren. Barfot i høstløvet. Bommullskjole til knærne. De tok hva livet hadde å tilby. Han skulle bare bli en liten stund. Nå ser han toget bevege seg sakte over brua over elva, Han kom seg aldri videre.

Men videre må vi, for nå er vi ved denne listas ende. Dere finner spillelista i Spotify her, og i Wimp her.

Hummer og kanari

I ly av mørket – 20 beste Eldkvarn

eldkvarn

Rent objektivt finnes det sikkert bedre band enn Eldkvarn her i verden. Men musikk har aldri vært objektivt. For meg er Eldkvarn det eneste bandet jeg ikke kan klare meg uten. De er kodet inn i mitt DNA. Jeg kommer alltid tilbake til dem, blir aldri ordentlig lei. Objektivt sett finnes det sikkert bedre låtskrivere enn Plura Jonsson, men det er ingen som snakker mer direkte til meg. Siden jeg fikk låne Kungarna från Broadway av Habben i 1988 har tekstene hans vært en del av meg. Men allerede i 88 hadde gutta holdt det gående i 17 år. De starta opp kverna i 1971, men kalte seg for Piska mig hårt den gangen. Eldkvarn-navnet tok de i 1976, og Kungarna var deres tolvte plate. De holder fortsatt på, er vel opp i 30 plater nå, inkludert live-plater, unntatt samleplater, og fortsatt er de i stand til å levere perler som yngre og sultnere musikere ville gitt sin høyre hånd for.

Tror jeg da. Det er tre år siden siste plate, unormalt lenge for denne gjengen, og sikkert et resultat av at låtskriver og frontmann Plura Jonsson har fått seg en ny karriere som programleder for småkule matprogram på TV. Men de turnerer fortsatt heftig, og de spiller på John Dee sent i august i år. Her er det med andre ord bare å lytte seg opp, og gå ut i mørket for å få med seg det ypperste som finnes av gubbrock i verden. Du kan f.eks begynne med denne lista med de 20 beste Eldkvarn-låtene.

1: I skydd av mörkret

Vi begynner med denne, for det var her det begynte for meg. Første sporet på Kungarna från Broadway. Arbeidsdagen er slutt, og det faller ett regn. Byen ligger i tåket på min vei hjem. I blant kjennes det som om jeg aldri skal komme frem, og at verden har gjort meg til en mørkets mann. Det er nattskift på papirfabrikken. Det er den fryktede og elskede ensomheten. Den man både omfavner, og hater. Det er tre på natten og jeg ligger i sengen, snart står sola opp, men jeg orker ikke lenger. Jeg kommer ingen vei, og ingenting blir bedre. Jeg er solgt allerede etter pianointroen, og så blir det bare bedre og bedre.

2: 3:ans spårvagn genom ljuva livet

Dette er en livefavoritt, og det eneste sporet som har fått være med fra den tidlige Eldkvarn-perioden. Vi kan nemlig dele karrieren deres i epoker. For eksempel kan vi snakke om før og etter Utanför lagen. Du trenger strengt tatt ikke forholde deg til den tidlige perioden. Det er kuriosa. Klart, ett og annet gullkorn kan vi sikkert finne, som Ljuva livet her altså, men alt ble så mye bedre etter at Plura fant ut at skulle det være noe vits i å fortsette med det her måtte han synge det slik som det var. Hvis ikke kunne han like gjerne begynne å jobbe på posten igjen.

3: Alice

Dette er så bra som det blir. Kort sagt. Dette var, tror jeg, den første av disse lange episke låtene Plura gjorde. Sterkt influert av Dylans Brownsville Girl, som Plura hørte og ble slått i bakken av i 1986. Hvorfor kan ikke jeg, når han kan, tenkte han. Og så viste det seg at han kunne han også. En av de absolutt fineste låtene jeg vet om, uansett artist.

4: Fulla för kärlekens skull

Dette er også en av disse episke låtene som det viste seg at Plura og Eldkvarn hadde ett svært så godt grep om. Fra nyere tid, Svart Blogg som kom i 2007. Her er det reisen ut, ut i nostalgien, og hjem igjen det handler om. Og kjærligheten. Og rusen. Det er sommer i et sekund, og jeg husker hver eneste stund.

5: Man över bord

Atlantis kom i 2005, til strålende kritikker. Og det var forsåvidt fortjent nok. Etter en litt daff periode på nittitallet fikk de en ny giv på 2000-tallet, som startet med Limbo i 1999. Atlantis har en haug med fantastiske låter, men jeg er ikke så begeistret for lyden på plata. Godt mulig jeg fortrekker live-versjonen av denne egentlig, men den får dere lete opp selv.

6: Största skvallret i stan

Tilbake til Kungarna från Broadway igjen. I følge Plura skrev han denne en dag han hadde skrevet hele dagen, tatt noen glass vin, og skulle til å legge seg da telefonen ringer. Det er en av eks-konene som ringer for å fortelle ham hva slags dust han er. Det tok en times tid. Etterpå satt Plura oppe til klokka fire på natten og skrev denne. Typisk nok. Plura skriver jo dypt personlig om sitt eget liv, hele jævla tida. Det er jo lettere å ta ut frustrasjonene på rim, uten at noen får svare tilbake. Sikkert kjipt for eks-konene hans, men bra for alle oss andre.

7: Ta min hand

Enda et episk høydepunkt dette her. Plura strekker ut hånden til alle alt han har fått være med på, alle han har møtt. Jimmy og Jazzgossen. Sigøyner-Jacko. Mamma og pappa. Og selvfølgelig en kvinne. Annie, født av Carmen denne gangen. Både denne og Alice er fra Himmelska dagar. For en himmelsk plate det er!

8: Inget bra för mig själv 

Plura har en fortid som innbygger i kokainjungelen. Den tiden er vel stort sett forbi, men han er fortsatt glad i det sterke. Dette handler vel om denne følelsen som av og til dukker opp. Lengselen etter rusen, som er så fin og forlokkende etter de første glassene, men som ender opp som noe helt annet. Tungt og tregt. Når man ikke lenger er bra for seg selv.

9: Miljoner mil bort

Et spor til fra Atlantis. Plura spiller piano på plate for første gang. Som vanlig er det kjærlighet og oppbrudd. Lengsel og ensomhet. Vakkert.

11: Söder om midnatt, c/o Himmelen

Eneste sporet fra Hunger Hotell som har fått være med på lista. Mest har jeg den med for å vise at Eldkvarn ikke bare er et redskap for at Plura skal få synge ut sitt liv. Når det passer seg sånn kan de også være et kick-ass rockeband. Her får broder Carla lov til å bråke litt med gitaren, og det liker jeg.

12: 7:e våningen

Broder Carla er altså Carla Jonsson, broren til Plura. Han får være med med en låt eller to innimellom han også. Ofte fine, litt skeive, avbrekk fra Pluras mer personlige epistler. Dette er en Carla-låt. Hans aller beste. Opprinnelig var den spilt inn og utgitt på Carlas første soloplate, men Eldkvarn har etterpå gjort den til sin, og ga den ut her på den nydelige live-plata Tempel av Alkohol.

13: Blues för Bodil Malmsten

De beste Eldkvarn-platene? Utanför lagen, Himmelska dagar, Kungarna från Broadway, fra åttitallet. Limbo fra 1999, og Svart Blogg fra 2007. Blues for Bodil Malmsten er fra sistnevnte. En sang om alle disse menneskene som dukker opp i livene våre, og så forsvinner igjen.

14: Som om du var här

Åpningssporet på Limbo. Det er delte meninger innad i bandet, men Limbo er en fantastisk plate. Ikke bare fordi låtmaterialet er sterkt, det er ikke så uvanlig, men produksjonen er gull. Lyden er så fin. Den er nedstrippa, stemmen til Plura er skjøvet lengre frem i lydbildet enn den ofte er. Peter LeMarc produserer, og han burde fått den oppgaven igjen spør du meg. Dette er plata som revitaliserer bandet. Fra å være gamle og loslitte gubber som bare holder på av gammel vane blir de plutselig litt hippe og kule igjen. Det tar ikke helt av før litt senere på 2000-tallet, når Plura får være med på den svenske utgaven av Hver gang vi møtes, men dette er en vitamininnsprøyting av en plate. Som om du var här er den første låta Plura lager på piano. Han har forlatt byen. Går med ryggen mot lyset. Han hører stemmer i vinden. Er det døden som sniker seg rundt?

15: Vill inte förlora igen

Her er vi tilbake i de himmelske dagene. Plura har allerede to havarerte ekteskap bak seg. Vil det tredje vare? Vil han tape igjen? Ja, det gikk jo åt skogen den gangen også.

16: Ett hus på stranden

Som sagt, vi kan dele Eldkvarns lange karriere opp i et før og etter. Før og etter Utanför lagen. Bandet var vel på randen av oppløsning omkring 1984. De hadde spilt inn Ny Klubb i London i 1984. Plura var på kokainkjøret. Ingen var happy. Suksessen var i beste fall middels. Plata er ikke mye å skrive hjem om. Dette er et veiskille. Plura gjør heldigvis det eneste rette. Han gjør det som senere har blitt kjent som å Ta en Plura. Han stikker av fra Stockholm, fest, fjas og videreverdigheter. Han slår seg ned på en eller annen øy i den svenske skjærgården og skriver låter. Låter som kommer ut av ham selv, om hvem han er, om livet han har levd. Samtidig får også bandet et nytt uttrykk. De hiver ut synthen, og kjører på med en mer organisk lyd. Inn med hammondorgel, trekkspill, og det er med en gang åpenbart at dette er rette veien å gå. Selv har jeg ikke noe veldig sterkt forhold til Utanför lagen, jeg oppdaget låtene på den via andre innspillinger. Ett hus på stranden er en av disse.

17: Söders kors

Nok en låt fra mesterverket Himmelska dager. En svært så romantisk liten perle. Et hull i min sko er mitt vindu mot verden, kom vi klatrer ut i kveld. Elsker den linja der.

18: In från regnet

Denne er fra Sånger från Nedergården. Muligens er det en enda sterkere versjon han gjør på den første av de tre platene med kirkekonserter. Denne hadde sklidd rett inn på Limbo. Eller hvilken som helst annen av de aller beste Eldkvarn-skivene. Sånger från Nedergården er forøvrig en ganske undervurdert skive, den hører med i knippet der rett under de aller beste.

19: Nerför floden

Denne lista er egentlig et eneste langt slakt. Her drepes det darling på darling. Det er kanskje ti sanger som er bankers, mens de andre ti kjemper mot ti-femten-tjue andre låter som like gjerne kunne fått være med her. Litt sånn dagsform som avgjør. Men denne låta vil alltid være der. Sammen med Alice og et par andre er dette min ultimate Eldkvarn-favoritt. Jeg får klump i halsen hver eneste gang Plura synger at vi er alle på elva, og det er lang vei hjem.

20: Nånting Måste Gå Sönder

Nånting måste gå sönder, nånting inom mig gå isär. Det finns inga under, ingen går hel ur det här. Jeg aner ikke hvor mange runder rundt Høljebyen jeg kjørte, med denne på stereoanlegget i den gamle fæle Sierraen, sensommeren og høsten 2006.Thomas var død, alt var tungt og trist, men denne låta ga en slags trøst. Et håp om at man en gang skulle kunne dra kniven ut av hjertet. Denne låta har spart det norske samfunnet for flerfoldige kroner i sykepenger og terapiutgifter tror jeg nesten jeg vil påstå. Takk Plura. Takk Eldkvarn.

Lista finner du i Spotify her, og i Wimp her.

Page 1 of 1512345...10...Last »
%d bloggers like this: