web analytics

Tag Archives: noveller

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Husk hvorfor du frykter meg

shearman

Hvem er Robert Shearman? Det visste ikke jeg før jeg fant boka hans, men nå har jeg lest meg opp litt. Shearman er en mangfoldig herremann med lang bakgrunn som dramatiker ved teateret. Mest kjent er han nok for å ha skrevet for Dr. Who. Det var Sherman som bragte Dalekene tilbake, om det sier dere noe som helst. Ved siden av dette skriver han kritikerroste og prisvinnende noveller. Remember Why You Fear Me er en samling av disse novellene, en slags best of, men visstnok med en ganske stor del nytt materiale. Shearman ville ikke lure leserne sine til å kjøpe noe de allerede hadde lest.

Samlingen ble nominert til en World Fantasy Award i fjor, men vant ikke. Siden jeg ikke har lest vinneren kan jeg ikke protestere på det, men dette er en flott samling, jeg likte den fra første setning.

Det er altså en bok som kan nomineres til en Fantasy-award, men den er egentlig mer weird enn fantastisk i fremtoning. Riktignok dukker Julenissen opp, og Jesus også, men alver, dverger og trollmenn er det ikke så mye av. Shearmans verden er som regel vår egen, men alltid med en mørk tvist. Ikke ulikt det favorittene Joe Hill og Kelly Link driver med i sine noveller. Men Shearman har sin egen stil, og en utrolig deilig, mørk og britisk humor. Noen eksempler på hva disse novellene handler om:

“The Big Boy’s Big Box of Tricks” handler om den litt desillusjonerte magikeren som ikke er spesielt dyktig. Han tjener til livets opphold som tryllekunstner i barnebursdager. Noe som er litt trist siden han hater barn. I en bursdag går alt til helvete. Barna avslører alle triksene hans, ydmyker ham, og når han utfordrer dem til å gjøre det bedre spiser alle barna ansiktene sine. Dette utløser en epidemi i England der veldig mange barn spiser opp sine egne ansikt.

I “Cold Snap” møter vi den skumleste julenissen noensinne, i en historie som egentlig handler om skilsmisse og sånne vonde ting.

I “Mortal Coil” finner kreftene som styrer ut at alle på jorda bør vite når, og hvordan, de skal dø. Alle får et brev i posten med beskrivelse og dato. Alle unntatt hovedpersonen. Han etterlyser brevet, det er kanskje litt kjipt å være den eneste på jorda som ikke vet når man skal dø? Men det kommer ikke noe brev. I stedet dukker det etterhvert opp folk på døra hans med beskjed om at i deres brev står det at de skal dø, og at det er vår protagonist som skal ta livet av dem. Hvilket han jo gjør, som den lydige lille byråkraten han er. Han oppdager etterhvert at han trives med denne oppgaven, skaffer seg til og med en sekretær.

Og la oss ikke glemme den fine “Damned if you don’t” der en nyankommet mann i Helvete blir både overrasket og skuffet når han oppdager at han må dele rom med bikkja til Hitler.

Den eneste lille innvendingen jeg har mot denne boka er at den er ørlite grann for lang. Det kan være det er mitt problem, ikke bokas, men mot slutten her havner jeg litt i den novelle-fatigue-fella, slik jeg ofte gjør når jeg leser mange noveller etter hverandre. Men det finnes ingen dårlige noveller her, og det er ikke verre enn at jeg lett leser gjennom de to novellene som er med som bonusmateriale i e-boka også. Og koser meg med dem.

Dette kan med andre ord ikke bli noe annet enn en glovarm anbefaling. Løpe og kjøpe!

 

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Everything Ravaged, Everything Burned

ravaged

Det går fint an å tenke for mye. Jeg leste nettopp ferdig Wells Towers novellesamling Everything Ravaged, Everything Burned, og jeg likte den veldig godt. Allikevel, det jeg tenker mest på etter å ha lest den er avslutningsnovella, den som har gitt boka sitt navn. I den sitter fortelleren Harald og ser ut over fjorden. Han tenker på kona si, litt på livet, og litt på sine venner og/kolleger Gnut og Djarf. Han koser seg i filosoferingen med en liten flaske med potetvin. Ikke noe galt i det forsåvidt, bortsett fra at Harald også sitter der og tenker på at snart kommer noen til å be ham bli med og herje litt med munkene på Lindisfarne. Harald er med andre ord viking, og hvor han skal ha fått tak i den potetvinen blir plutselig ganske vanskelig å forstå. Poteten kom ikke til Europa før et halv årtusen senere. Mer eller mindre.

Men spiller det egentlig noen som helst rolle? Nei. Så hvorfor skal jeg gidde å skrive det i det hele tatt? Det er selvfølgelig for å vise at jeg er smartere enn forfatteren, siden jeg tar ham på en sånn åpenbar feil. Og er det egentlig noen som blir noe klokere av det? Ikke Wells Tower, som til tross for sin interesse for vikinger neppe leser norsk, og uansett ikke leser denne bloggen. Neppe dere som faktisk leser dette her heller, for dere vet selvfølgelig at vikingene drakk mjød, spiste fluesopp, og at poteten ikke kom til Europa før sent på fjortenhundretallet. Blir det ikke litt sånn småirriterende selvforherligende snikskryting av det hele?

Og til slutt lurer man på om man i det hele tatt skal gidde å skrive noen jævla bokomtale.

Men det skal man jo, skal man slutte med snikskryting er vel mesteparten av grunnlaget for denne bloggen borte.

Wells Tower altså. Everything Ravaged, Everything Burned. Bare glem det der med potetvinen. Det er ikke noe å bry seg om. En ørliten detalj som ikke må få lov til å ødelegge denne særdeles flotte novellesamlingen. Den fortellingen er uansett ikke ment å være historisk korrekt. Danskene snakker jo som amerikanere. Nei, den vikinghistorien er egentlig en historie om USA etter 9/11 så klart. Ved hjelp av Naddod, en overløper som nå holder til på Lindisfarne, har våre vikingvenner blitt angrepet av drager. Sier ryktene da. Nå gjelder det å ta hevn. Harald er egentlig lei av disse plyndretoktene, vil helst være hjemme hos kona, men hva kan en berserk gjøre? Sier man nei en gang får man ikke være med neste gang, og noe skal man jo leve av. Så tur blir det, men Harald bidrar ikke allverden til drepingen og plyndringen. Han betrakter kameratenes massakre utenfra, med følelsemessig avstand. Og så drar han hjem igjen. Det som gjør størst inntrykk i historien er kanskje Haralds tanker etter å ha kommet hjem igjen. Plyndretoktene blir sjeldnere og sjeldnere. Han får en sønn. Men lykken er allikevel langt unna.  “Du ønsker at du hatet disse menneskene, din kone, barna, for du vet hva verden vil gjøre med dem, fordi du har gjort noen av de tingene selv. (…) fortsatt våkner du opp sent om natten og ligger der og lytter etter knirking og plask av årer, klangen av stål, lyden av menn som ror mot hjemmet ditt.”

At dette gjør inntrykk på meg er selvfølgelig bare fordi det er ord på egne tanker. Eller mer følelser enn tanker. Jeg føler ofte en stor tristhet med tanke på barna. Hagbarth og Bopp, som skal bli store, og alt det verden vil gjøre med dem. Jeg ligger vel ikke våken om nettene og lytter etter årer og klangen av stål da, men allikevel. Jeg og Harald er på linje her. Hvordan er det å være glad i noen i en brutal og voldelig verden? Enten den nå er brutal og voldelig på viking-vis, eller om den er brutal og voldelig i en litt mer overført betydning?

Resten av novellene i boka holder seg i nåtid, og det er forsåvidt like greit altså. Wells er god i nåtid. Og menneskene han skildrer er ekte mennesker forekommer det meg. De sliter med livet, sliter med forholdet til menneskene rundt seg. Til dem de er glad i. Og vold er aldri så langt unna, om enn ikke alltid så rett frem og tydelig som på Lindsifarne. Oftest bare som en skjult trussel, og da funker det best, mens det altså noen ganger brister helt og man går berserk. Noen av disse novellene har bitt seg skikkelig fast. Den om brødrene som ikke klarer å ha noe fruktbart forhold til hverandre, men allikevel prøver, og ender på elgjakt i Maine. Den om femtenåringen som sliter med en kontrollerende og smått voldelig stefar. Albert som er sikker på at dama i leiligheten på andre siden er prostituert og ikke kan la være å glo.

Dette er rett og slett nydelig håndverk, ingen overflødige ord, dialog som underholder og føles ekte, mennesker man kan bry seg om og ønske skal komme helskinnet gjennom historien, der de sliter med å overkomme det juvet som skiller dem fra menneskene rundt dem.

En klar anbefaling altså. Skjenk deg et glass potetvin, last den ned på kindlen, og ta en novelle før du legger deg. Jeg tror ikke du kommer til å angre.

Løgn og forbannet dikt

Den mislykkede terroristen

Dette er en gjestepost, skrevet av Pål Ødegård, han finner du på Twitter under navnet palodegard.

Eggistentialism  XV
Creative Commons License photo credit: bitzcelt

Det var fredag, og Anders Behring Breivik satt i et av intervjurommene på Ila landsfengsel. Ei uke hadde gått siden han satte den nøye planlagte operasjonen sin ut i livet.

I uka som hadde gått hadde han sittet i isolat, uten tilgang på telefonsamtaler, besøk eller nyheter fra omverdenen. Han hadde hatt fire møter med advokaten han valgte ut før aksjonen. På tirsdag hadde han blitt kjørt til fengslingsmøtet. Han krevde å få stille i gallauniform, at pressen skulle være tilstede og at han skulle få lese fra manifestet sitt. Dommeren hadde nektet ham alle kravene, men det kom ikke som en overraskelse. Han var forberedt på å møte det kulturmarxistiske rettssystemet. Han var forberedt på tortur, kanskje til og med drapsforsøk. Det ville ikke gjøre noen forskjell. Han hadde allerede vunnet.

Døra åpnet seg, og forsvarsadvokaten kom inn. Han nikket kort og satte fra seg dokumentmappa si på stolen.

— Alt vel? spurte advokaten.

Breivik nikket.

— Sett deg. Vi har vel mye å snakke om i dag også.

Advokaten ristet på hodet.

— Jeg blir stående. Foreløpig.

Breivik smilte, fornøyd med at advokaten var utilpass.

— La meg først spørre deg: mener du aksjonen din sist fredag var vellykket? spurte advokaten.

— Det meste gikk etter planen. Men siden jeg ikke har fått aviser eller se nyheter, så vet jeg lite om tapstallene, svarte Breivik.

— Etter planen, nikket advokaten tenksomt.

— Det jeg gjorde var grusomt, men nødvendig. Vi er under angrep. Dette er krig. Jeg gjorde min plikt, og framtiden vil vise at jeg…

— Ja, ja, avbrøt advokaten. Vi har hørt dette nå. Vi har lest tekstene dine.

— Flott. Da går alt etter planen.

Advokaten ble stående og se på ham. Lenge. Så sa han:

— Still meg et spørsmål. Om omverdenen. Hva som helst.

Breivik tenkte seg om.

— Hvor mange ble drept? spurte han til slutt.

Advokaten tok et steg nærmere.

— Ingen, sa han.

Breivik smilte sitt vanlige, vitende glis. Løgnere, alle sammen.

— Ingen ble drept i aksjonen din, sa advokaten.

— Det er ikke din jobb å komme med absurde løgner, og løpe deres ærend, sa Breivik overbærende.

— Nei. Hadde løgn vært jobben min hadde jeg for eksempel sagt 76 drepte. Sju i Oslo-eksplosjonen og 69 på Utøya.

— Er det de virkelige tallene? spurte Breivik.

— Nei. Det virkelige tallet er null.

— Dette er nytteløst. Du kan komme tilbake når du vil snakke fornuft.

— Fornuft? spurte advokaten. Hvor mange tror du ble drept?

— Det er umulig for meg å anslå omkomne i eksplosjonen, selvsagt. Det var fellesferie. Få på jobb. Kanskje var ikke bomben så kraftig som ønsket. Uansett var Utøya hovedmålet.

— Utøya, ja. Hvor mange skjøt du på Utøya? spurte advokaten.

— Jeg forsøkte å holde noenlunde telling. Noen av de jeg skjøt på langt hold ble kanskje bare lettere såret. Jeg tror jeg traff omkring 90 personer. Jeg anslår at tallet på døde kan være rundt 70, som du antydet nettopp.

— Likevel var det ingen drepte, svarte advokaten.

Denne gangen boblet sinnet fram, og Breivik slo i bordflaten.

— Nei, jeg så dem dø!

Advokaten nikket.

— Jeg preparerte kulene selv. Blytupp, for å gi større spredning.

— Vi vet det.

Advokaten åpnet dokumentvesken sin, og trakk fram en laptop. Han åpnet den og satte den på bordet.

— Dette er en video filmet av beredskapstroppen, rett etter at du ble pågrepet på Utøya, sa advokaten.

Breivik lente seg fram i stolen, og så på skjermen. Han så seg selv bli ført inn i en av bygningene på Utøya av uniformert politi. Han husket dette godt. Seiersrusen. Gleden av å ha overlevd.
Den som holdt kameraet fulgte ikke etter inn i huset. Personen gikk ned mot brygga og filmet der. Lik lå strødd på bakken her og der. Blodige ungdommer. Ofre for Breiviks korstog. På svabergene lenger nede lå en klynge av ofre. Blodet farget berget rødt og rant sakte ut i fjorden. Kamera nærmet seg. Snart ble ansikter og særtrekk tydeligere.
Brått høres en fløyte. En stemme roper på lydsporet:

— Fritt fram!

Breivik sperrer opp øynene og stirrer på skjermen.

Et av likene rører på seg. Kanskje noen som bare er såret?

Nei, brått rører de på seg alle sammen. Ofrene hans reiser seg sakte på beina. Noen strekker seg, andre gjesper, noen ler.

Ler?

Breivik ser forvirret på advokaten. Han bare nikker mot skjermen.

Videoen viser klynger av ungdommer som samles. Noen av dem husker han å ha skutt på kloss hold. Henrettet. Men her står de, spill levende. Og ler.

— Hva slags djevelskap er dette? spør Breivik med skjelven stemme.

— Forbildene dine forrådte deg, Breivik, svarer advokaten. Politi og myndigheter ble varslet om planene dine for et halvt år siden. De fant minnepinnene med alle utkastene til det såkalte manifestet ditt. Du ble holdt under oppsikt hele tiden.

— Så hvorfor arresterte de meg ikke?

— Det var planen. Men så foreslo lederne for ungdomspartiene noe annet. De ble tatt med på råd så snart vi fant ut at målet ditt var AUFs sommerleir.

Advokaten satte seg. Videoen viste nå ungdommer som stupte ut i vannet fra brygga på Utøya, for å vaske av seg blodet. Det falske blodet.

— Ungdomspolitikerne foreslo å gjøre deg til en mislykket terrorist, kanskje den siste terrorist. Om du ble arrestert før aksjonen din ville du kun vært et par dagers avisoppslag. Glemt etter et par uker. Ingenting forandret. Men om du trodde du lyktes, men ble lurt, ville hele planen din bli teater. Med fienden din i registolen. Lurt og ydmyket av de du kaller forrædere og kulturmarxister. Og resultatet av ydmykelsen ville bli at du og alle dine idéer mistet all troverdighet og slagkraft.

Advokaten lente seg mot laptopen og startet en ny video. Denne viste Breiviks gård på Rena. Det var tydeligvis natt. Bilen hans sto ikke på tunet. Han måtte vært bortreist.

Kameraet fulgte politifolk mens de varsomt brøt seg inn i huset hans. De fant fram til ammunisjonslageret hans. Så satt de i gang med å skifte ut alle patronene med et sett som så helt identisk ut.

— Spesiallaget løsammunisjon. Umulig å skille fra dine egne.

— Sprengstoffet? utbrøt Breivik. En tåre rant ned kinnet hans nå.

— Sprengladningen gikk av, som du hadde planlagt. Alle bygningene i nærheten var evakuert.

— Ingen omkomne, hvisket Breivik.

— Ingen omkomne, nikket advokaten.

Nytt videoklipp på skjermen. Ungdommer på Utøya trener på aksjonen. Spesialister på spesialeffekter fester eksploderende blodampuller. De trener på å spille paniske. Å flykte. Å spille død.

Alt sammen, bare teater.

Alle planene hans, alle årene med forberedelse. Alt løste seg opp i tynn luft.

Advokaten pakket sammen laptopen, og forlot Breivik uten et ord. Det var ikke mer å si.

Breivik ble sittende lenge. Resten av sitt liv innenfor de samme veggene, bak de samme murene. Han fikk tilgang på TV og aviser, og etter som årene gikk så han ofte Utøya-ungdommene igjen.

Noen av dem ble kommunestyremedlemmer. Andre ordførere.

Noen av dem ble valgt inn på Stortinget.

Én av dem ble Statsminister.

Én av de ungdommene var muslim. Han ble Utenriksminister i samme regjering.

Breivik fikk et langt liv bak murene, og hver dag var det noe som minnet ham på rollen hans i teatret fredag den 22. juli. Han var den mislykkede terrorist. Den siste av sin art. Absolutt ingenting gikk som han hadde planlagt.

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Eplet faller ikke langt fra stammen

20thghosts.jpgJeg klarer ikke å plukke opp Joe Hills novellesamling, 20th Century Ghosts, uten å begynne å nynne på Balladen om Joe Hill. Den svenske versjonen passende nok, siden Joe Hill egentlig het Joseph Hillström og var født i Gävle.

Jag drömde om Joe Hill i natt.
Vi stod där man mot man.
Jag sa till Joe: “Du är ju dö”
“Jag kan ej dö”, sa han.
“Jag kan ej dö”, sa han.

Men balladen om Joe Hill handler om fagforeningsmannen, dikteren og sangeren som ble henrettet i Salt Lake City for et mord han ikke hadde begått. Det er ikke denne Joe Hill som har skrevet 20th Century Ghosts?

Men er det kanskje hans spøkelse?

Det forholder seg nok ikke slik, men når jeg leste boka så kunne det godt ha vært slik for alt det jeg visste. Denne moderne utgaven av Joe Hill var nemlig et fullstendig ubeskrevet blad for meg, kun kjøpt inn siden jeg så Kelly Link anbefale ham varmt i et par intervjuer, og alt tyder fortsatt på at unge Link er en dame det er verdt å låne både øye og øre til.

20th Century Ghosts er altså en novellesamling. Spøkelseshistorier for det 21 århundre. Klart i slekt med Links noveller, men der hennes noveller riktignok bruker elementer fra horrorsjangeren, men heller må karakteriseres som surrealisme eller noe i den duren, så driver Hill så absolutt med horror. Åpningshistorien heter Best New Horror, og handler om en fyr som har som levebrød å sette sammen en årlig antologi med årets beste grøss. Han får en skremmende novelle tilsendt, og siden han vil ha den med i neste års samling forsøker han å spore opp forfatteren. Noe han dessverre lykkes med, og vips så befinner han seg i en scene som er som tatt ut av The Texas Chainsaw Massacre.

Men Hill går ikke etter de billige grøssene, og det er neppe tilfeldig at det er akkurat Best New Horror som åpner ballet. Kona til hovedpersonen i den novellen har tatt med seg datteren deres og gått fra ham, hun taklet ikke lenger hans tilknytning til horrorgjengen:

“I mean all your horror shit, and all those people who are always coming to see you, the horror people. Sweaty little grubs who get hard over corpses. That’s the best part of this. Thinking maybe now Tracy can have a normal childhood. Thinking I’m finally going to have a life with healthy, ordinary grown-ups.”

Og Hill gjør seg ferdig med alle grøsserklisjeene i denne første historien. Som om han vil vise oss at han kan disse øvelsene også, men nå går vi et helt annet sted. Et bedre sted.

Så dermed legger vi i vei da, på en reise gjennom amerikansk suburbia, hvor vi får møte et spøkelse som hjemsøker en gammel kino fordi hun døde før hun fikk sett slutten på filmen hun hadde kjøpt billett til. Vi møter sønnene til den sagnomsuste vampyrjegeren Abraham Van Helsing. En gutt blir tatt til fange av en seriemorder og plassert i et rom i kjelleren hans. Rommet er tomt bortsett fra en madrass og en svart telefon uten summetone. Så begynner telefonen å ringe, og det er morderens tidligere ofre som ringer. Kafka dukker opp i en historie om en gutt som bor i nærheten av et område for atomprøvesprengninger og plutselig forvandler seg til en gresshoppe.

Oppvekst er temaet, og novellene nærmest renner over av følelser. Better than Home er en nydelig og øm fortelling om et far og sønn forhold. I Voluntary Commital handler det om to brødre, en dårlig venn, og hvordan Alice i Eventyrland kunne ha vært hvis det ikke hadde gått bra til slutt. Pop Art er en flott historie om vennskap med byens eneste oppblåsbare gutt.

Og sånn kunne jeg fortsatt, men dere har vel allerede skjønt tegninga. Joe Hills 20th Century Ghosts er essensielt lesestoff fra en fyr som godt kan vise seg å være på vei mot litterær superstjernestatus. Hans første roman Heart Shaped Box er forlengst ute, og må opp på ønskelista. Filmrettighetene til den er allerede solgt.

Men hvem er denne Joe Hill egentlig?

joehill.PNGJeg fant det ikke ut før etter at jeg hadde lest ferdig, og det er jeg i grunnen glad for, men Joe Hill heter faktisk også Joseph Hillstrom, men han er ikke Joe Hills spøkelse. For å være nøyaktg så heter han Joseph Hillstrom King, og er oppkalt etter den gamle fagforeningsmannen. Han ble født i 1971 i Maine, og hans foreldre heter Tabitha og Stephen King.

Eplet faller altså ikke langt fra stammen. 20th Century Ghosts er bedre enn det meste faren hans har gjort de siste 20 årene, men har mange av de samme kvalitetene som har gitt Stephen King sitt gode navn og rykte. Anbefales varmt!

Bok og Film

Hjorthen glemmer å avbestille bokklubben og leser derfor Ingvild Risøys “La stå”

Dere vet jo hvordan det er. Man melder seg inn i bokklubben fordi noen ringer og tilbyr deg en velkomstpakke som du bare betaler portoen for, og vips så er du inne i systemet. Så glemmer du å avbestille, og vips så dumper det bøker du slettes ikke har tenkt verken å lese eller kjøpe ned i postkassa. Det er ikke så farlig, for du kan alltids sende dem tilbake. Det koster deg portoen, og etter å ha vært medlem i noen måneder så har du allerede betalt flere hundre kroner for den Mao-biografien som står i hylla og aldri kommer til å bli lest.

Noen ganger glemmer du ikke bare å avbestille, men du glemmer faktisk å sende boka tilbake også, og plutselig får du en purring om forfalt betaling i innboksen. Da er det ikke noe annet å gjøre enn å betale den fordømte boka som du aldri har verken bestilt eller avbestilt, og siden du – i motsetning til den Mao-biografien, nå faktisk har betalt rundt trehundre kroner for boka så må du jo nesten lese den også. Og sånn har det seg altså at jeg nå altså har lest Ingvild H.Risøis debutbok for voksne, novellesamlingen La stå.

Liten avsporing her: Etter å ha googlet litt rundt på jakt etter info om den novelleskrivende forfatter kom jeg over et strålende stykke som hun har skrevet sammen med Ingrid Røise kalt Motivene i norsk samtidslyrikk. Dette fikk meg nesten til å gå i Harald Bredeli-fella. Jeg mener, hvorfor er det slik at menn gjerne omtales med etternavn, mens vi derimot er veldig kvikke til å bruke fornavnet til jentene? Som når det f.eks gjelder håndballspillere. På herrelandslaget spiller Kjelling, Solberg og Løke. På kvinnelandslaget spiller Karo, Katja og Katrine.

Basert på motivene i norsk samtidslyrikk og denne novellesamlingen var jeg på nippet til å skrive noe om at Ingvild nok er ei bra jente, og det tror jeg nok, men la oss heller omformulere litt slik at vi kan bli ferdig med denne avsporingen:

Ingvild H. Rishøi har markert seg tidligere, som barnebokforfatter, som redaktør i tidsskriftet som ingen har hørt om på tross av verdens tøffeste tidsskriftnavn, Avsagd Hagle, og ikke minst har Rishøi markert seg gjennom å telle norsk samtidslyrikk i Vinduet. Alt dette var jeg imidlertid fullstendig uvitende om før etter at jeg var ferdig med å lese La stå, og det er jo den det skal handle om her.

Så la oss komme til poenget, eller som de sier på Hawaii; Ha’ina ‘ia mai ana ka puana. Er La stå noe tess?

Ja, den er jo det vet dere. Klart vi kan finne noe å sette fingeren på her. Som f.eks at den er litt sånn typisk novellenorsk liksom? (Haha, som om jeg leser nok norsk samtidslitteratur til å si noe som helst om hva som er typisk for norsk samtidslitteratur liksom) En litt sånn småfinurlig miks av sanselige barndomsminner, mennesker som har ramla litt utenfor på et eller annet vis, og folk som ellers har det vanskelig. Ikke at det er noe galt i det, det er bare det at alle norske forfattere (haha, hvem er det jeg prøver å lure?) skriver om barndommen og folk som har det fryktelig vanskelig?

Men det er jo ikke Rishøis feil at jeg går rundt med mer eller mindre veldokumenterte fordommer om hva norske forfattere gjerne skriver om da, og novellene hennes står fint på egen hånd synes jeg. Syv stykker er det av dem, den første og den siste henger sammen, og sånn tematisk sett så er det vel sammenheng mellom resten også. En av mine favoritter er den hvor Rishøi blander sammen teksten fra en hyttebok med kladdete brev/dagbokskriving på en spiralblokk. Brev hvor den som skriver prøver å fortelle noe vanskelig, men ender opp med å stryke over det, og heller henfalle til selvfølgeligheter om at hun har det bra der hun er nå.

Flopsy leser forøvrig boka når dette skrives, og hun ble frustrert av akkurat den novella fordi hun følte seg litt snytt. Det ble for lite opplysninger. Men jeg likte at det var såpass mye luft rundt teksten. At vi aldri egentlig får vite hva som har skjedd eller hvorfor.

Jeg er mindre begeistret for et par av de andre novellene, eller ihvertfall en av dem, der en fyr forteller om livet sitt, og at han er sikker på at han er adoptert. Der ser vi slutten komme i lang lang vei, og den føles litt oppkonstruert og treffer ikke meg på noe vis. Derimot er historien om jenta som kom tilbake fra månens bakside fortreffelig, og ikke minst så er historien om forholdet mellom jenta og nabogutten som er litt annerledes både mørk og flott.

Så får vi se hva Flopsys dom over hele boka blir når hun en gang kommer seg rundt til å få skrevet et nytt bokhjørne. Inntil da får dere nøye dere med min dom:

Mesteparten av skrytet som har blitt Ingvild H.Risøi til del er vel fortjent. Språket er nydelig balansert, novellene er luftige og fine, jeg kunne tenkt meg litt mer brodd kanskje, og er ellers påvirket av mine fordommer om norsk litteratur. Men det er vel først og fremst mitt problem. Det finnes langt verre bøker å glemme å avbestille. Som f.eks Wilbur Smith…

Page 1 of 212
%d bloggers like this: