web analytics

Tag Archives: oslo

Hummer og kanari

Hjorthens julekalender: Luke 8 – No One Knows That You’re Lost

Jeg trodde ærlig talt ikke at jeg skulle ha denne plata på lista. Som kontrær utsider på innsida er det ikke min plikt å heie fram folk med røtter i Florø. Tvert i mot har jeg gjerne tatt på meg oppgaven med av og til å pirke litt i de innfødtes noe oppblåste oppfatning av sin egen bys fortreffelighet. Og når plata kom var jeg egentlig bare sånn middels fornøyd etter første lytt. Joda, pent og pyntelig, men det er jo ikke noe her som fanger interessen?!?

Men så snek den seg innpå meg gitt. I luke 8 på kalenderen finner vi denne berta her

refsnes

Tina Refsnes der altså. Fra Florø. Gitt ut på Vestkyst Records. Nytes best med en flaske Kinn-øl. Plata altså. Ikke jenta. Herregud. Ro ned den der kofferttenkinga. Livet er ikke en Rod Stewart-ballade fra søttitallet. Jesus!

Dette er debutplata til Refsnes, men vi som er herfra vet jo at hun har holdt på med sitt lenge, blant annet i det en gang så lovende bandet Luxury of Feeling Fine. Loff for kort. Hun har dessuten vært i Liverpool og studert. Nå har hun imidlertid bosatt seg i Oslo, uten at det virker som om hun har glemt hvor hun kommer fra. Ja, og vi andre som kommer herfra har i hvert fall ikke glemt hvor hun kommer fra. Det sies at man sjelden blir profet i eget land, men det gjelder ikke for Florø altså. Her er det bare å reise ut og gjøre et eller annet, og neste gang du er hjemme på besøk så er du profet. Sånn er det bare. Lett som en plett!

Profeten Tina Refsnes har tatt med seg en venn og dratt til Canada for å spille inn plata med en produsent ignoranter som meg ikke har hørt om før. Dette fordi han tidligere har produsert artister som ignoranter som meg ikke har hørt om før, til strålende resultat. Hun har fått låne et par canadiske spelukanter som ignoranter som meg ikke har hørt om før, og resultatet har altså blitt en plate som hun har kalt for No One Knows That You’re Lost. Vår lokale plateanmelder er fra seg av lykke, og mindre uhildede anmeldere har også vært svært positive. Man nevner Joni Mitchell og Laurel Canyon. Neil Young og Laura Marling. Jaja. Noe skal man jo nevne.

Det som er brennsikkert er at det er en flott produksjon. Luftig og fin, der den rike og fine stemmen til Refsnes får god plass til å boltre seg. Fint instrumentert av både innleide og medbragt spelukant. Og sangene er fine de. I dagens samfunn, der vi ikke lenger orker å konsentrere oss om noe som ikke griper fatt i oss umiddelbart er det kanskje en svakhet at plata mangler et par-tre låter som hopper rett i hjernebarken. Det kan gjøre at det er fort gjort å avskrive den som enda en flinkis-plate som er velment og bra, men aldri mer enn helt grei. Men det vil være å gjøre den urett. Dette er en plate som vokser på gjenhør. Den sniker seg innpå deg, og plutselig sitter den der. I luka. Årets 18de beste plate. Sett det på reklameplakatene dere. Årets 18de beste plate. Kåret av en blogg ingen lenger husker navnet på!

Da tenker jeg salget fyker til vers jeg!

Hummer og kanari

Drabantbyungdom

image

I går foretok jeg en liten spasertur på Manglerud. Der dumpet jeg borti en gjeng drabantbyungdom. Pøbler av verste slag (Tre-fire tweens av typen hunkjønn). De var bevæpnet (med vannpistol), og holdt åpenbart nabolaget lammet av frykt gjennom sitt skrekkregime (de drev og ringte på dører og stakk av). De ropte til meg.

– Øyh! Mannen! Har du spist en julegris?!?

Oslo er tapt folkens. Nå gjelder det bare å redde resten. Jeg har dratt hjem til vestlandet for å organisere motstanden. Ta kontakt!

Hummer og kanari

Damien Thorne

Jeg ser på bilder av terroristen fra Oslo og Utøya. Bildene som media har gravd frem fra hans yngre år. Som barn. Som ungdom. Som ung mann. Sånn helt rasjonelt så vet jeg at det er meningsløst, men jeg gransker ham allikevel. Ser på ansiktet hans. Øynene. Er det noe der? Er det allerede noe galt med ham? Kan man se det på bildene? Gir han ikke litt sånn Damien Thorne-vibber kanskje?

Så ser jeg på mine egne bilder. Av Hagbarth. Og tenker på hvordan det må være å se barndomsbilder av barnet ditt smørt ut over alle medieflater, etter at h*n har gjort en fullstendig uforståelig ond handling. Og så vite at nå sitter det tusener av mennesker rundt om i landet og gransker akkurat dette ansiktet på jakt etter et glimt av den latente ondskapen.

For et mareritt.

Hummer og kanari

Noen forvirrede tanker 22.07.11,

 

Faen for en dag dette har vært. Jeg innser at det siste noen er interessert i akkurat nå er en oppramsing av hvilke forvirrede tanker jeg har hatt i løpet av disse åtte eller deromkring timene som har gått siden bomben eksploderte ved regjeringskvartalet, men jeg må bare harve ned noe. Få det ut av systemet. Som om det betyr noe. Som om noe som helst egentlig betyr noe.

Jeg var på jobb når det skjedde. Først bare en overskrift på en av nettavisene. Eksplosjon i Oslo sentrum. Tenk om det var et terrorangrep, tenkte jeg, det skulle tatt seg ut. Haha liksom. Jeg gadd ikke klikke meg inn og lese hva det dreide seg om en gang. Jeg kjenner nettavisene på gangen, jeg visste at dette var en sånn derre Blaposten kommer tilbake med mer-sak, uten noe som helst egentlig informasjon. Er det noe alvorlig finner jeg fort nok ut det. I stedet leste jeg om TV2 som kansellerer Bingo Bingo.

Ja, jeg gikk på en smell der. Ikke lenge etter begynte bildene å dukke opp, SMS på telefonen, og alvoret begynte å synke inn. Jeg får et flashback til 11 september i 2001, da var jeg også på jobb i butikken, en annen butikk riktignok, og fikk med meg at et fly hadde smelt inn i World Trade Center. Og så ett til. Først et par timer senere fikk jeg sett det på TV.

I det lengste tviholdt man jo på teorien om at dette bare var en merkelig ulykke. Gasseksplosjon. Støttet av et par på Twitter som mente at dette i hvert fall ikke kunne være noen bilbombe, joda, det var nok gass. Men vent, regjeringskvartalet? Departementene? Kjenner ikke jeg noen som jobber der? Håper hun er på ferie. Og det var hun. Heldigvis. Men alle var ikke like heldige. Bilder dukker opp på Twitter som viser minst to døde, flere skadede. Faen. Håper virkelig det bare er en ulykke. Noen mener eksplosjonen skjedde i fjerde etasje, i en kantine. Kan det ha vært en gassflaske?

Men det kunne jo ikke det. Politiet bekrefter at det er en bombe. Det er et terroranslag. Og en strøm av tanker farer gjennom hodet. Følelser. Sinne først og fremst. Hva faen er meningen med dette? Norge er et lite filleland i de fleste sammenhenger, selv om vi bomber Libya og har soldater i Afghanistan, hva i all verden tror man at man vil oppnå med å sprenge bomber i Oslo sentrum?

Ja, for jeg trakk selvfølgelig forhastede konklusjoner jeg også. Som du selv antagelig gjorde. At dem som sto bak måtte ha en eller annen tilknytning til et eller annet islamistisk miljø. NRK trakk i hvert fall den konklusjonen, skjønte jeg via Twitter, for der hadde man fort fått på plass terroreksperter til å snakke om saken, og selvfølgelig ble både Al Quaida og Krekar nevnt.

Ja, jeg trodde aldri noe på Krekar da, men jovisst trodde jeg det som alle andre trodde. Og jeg var ganske sint inne i meg, sint og sjokkert, og etterhvert ganske irritert på dem som nå mante til å holde hodet kaldt. Her måtte vi ikke stemple grupper, ikke hoppe på konklusjonene før vi visste. Være sindige. Men jeg hadde ikke noe lyst til å være sindig. Jeg ville at de skyldige skulle tas, og at vi sørget for at dette aldri skjedde igjen. Koste hva det koste ville. Jada, en liten fornuftens stemme fortalte meg at jeg ville se litt mer balansert på dette om noen timer, noen dager, eller i hvert fall noen måneder, men akkurat der og da ønsket jeg at alle disse fornuftens røster kunne ta seg en bolle og ti still i et kvarters tid.

Så irriterte jeg meg over dem som manet til å droppe eventuelle morsomheter omkring dette, jeg har stor tro på morsomheter og galgenhumor både som forsvarsmekanisme og terapi, og selvfølgelig er det lov til å bruke hue og spare de mest smakløse vitsene til senere, men litt må man tåle. Selv tweeter jeg noe om at Carl Bildt har uttalt at nå er alle nordmenn, og takk skal dere faen meg ha, jævla terrorister. Jeg dropper å skrive at endelig blir det i hvert fall stille om Edvald Boasson Hagen og Thor Hushovd i Tour de France noen dager.

Og så kommer det folk innom butikken for å kjøpe Koss headsett og få seg nye simkort, og jeg har mest lyst til å spørre dem om de vet hva som skjer, har skjedd, og om ikke de bør skynde seg hjem for å følge nyhetene, men jeg slår det fra meg. I stedet tar jeg på meg jovial butikkmann-maska, og drar inn noen kroner i kassa.

Twitter og andre sosiale medier har vært uvurderlig når det gjelder å følge denne saken fra minutt til minutt. Et ypperlig filter til nyheter, langt bedre enn å surre rundt i nyhetsstrømmen på egen hånd. Noen klager over reaksjonært møl på Facebook, men i min strøm har jeg så godt som bare hatt fine folk. Men i begynnelsen synes jeg Twitter bidrar mest til å piske opp stemningen av frykt, sinne, forvirring, inne i meg. Jeg tenker at det hadde vært bedre å skumme nettavisene, og late som om det hele er noe jeg bare kan ignorere, mer eller mindre.

Rett før stengetid kommer nyheten om at det er skyting på Utøya.

Flopsy og jeg tester byens nye burgersjappe for første gang. TV’en står på, bilder fra Oslo, litt om Utøya, men der henger man ikke helt med. Skjønner ikke alvoret. Skjønner ikke at dagens mest sjokkerende handling faktisk ikke er bilbomben, men det som har skjedd på AUFs sommercamp på Utøya. Det skal fortsatt ta litt tid før det synker inn.

I mellomtiden rekker jeg å irritere meg mer over enkelte meldinger ute på det evig sosiale internettet. Som den som ramser opp lista, New York 11.9, Madrid 11.3 London 7.7. og nå altså Oslo 22.7. Jeg får lyst til å påpeke at det mangler noen byer og datoer på den lista.  Bagdad 23.11, 18.4, 14.9, 25.10, 3.2, 8.12, 5.1 og 22.1 f.eks. Bare for å nevne noen. Men jeg gidder ikke. Jeg er ferdig med å krangle på internett. Livet er for kort. Jeg er for gammel.

Men så begynner ryktene å surre. Kanskje så mange som 30 døde på Utøya. En handling så vanskelig å forestille seg at man ikke kan tro det er sant. At det er et sykt idiotisk thrillerplot. Og nå er jeg ikke sint lenger. Bare fortvilet. Har egentlig mest lyst til å krype under dyna og kanskje felle en liten tåre. Sovne og våkne igjen, og kanskje finne ut at det bare er en vond drøm. Når politiet bekrefter at det er ni-ti døde så kobler jeg meg av en stund. Når ti døde føles som en lettelse, i stedet for 30 pluss, da er det ganske ille.

Når jeg kobler meg på igjen snakkes det om at dødstallene vil stige, kanskje er det så mange som 50. Jeg burde holdt meg i senga.

Ja, og så var det jo ikke Al Quaida eller noen lookalikes allikvel. Det var jo til pass for meg, og enda mer til pass for mange andre. Det var altså en norsk nordmann fra Norge, slik det ser ut i dag har han vært involvert i både bomben i Oslo og det som skjedde på Utøya. Muligens på egen hånd, det vil vise seg. Navnet hans er offentliggjort, og vi er mange som har sjekket Facebook-profilen og Twitter-kontoen hans. Nå ser jeg at det begynner å dukke opp anti-fansider på Facebook.

Jeg har sittet på Twitter noen timer i kveld, og folk gjentar og gjentar at de er glade i hverandre. At nå må vi holde sammen. Det er fint.

Men utenfor Twitter strømmer mobben til anti-fansidene opprettet for å slenge skjellsord ut i natten. En fyr jeg følger på Facebook lover at jødene skal straffes for det som skjedde i i Oslo i dag.

Det er mulig vi holder sammen i kveld, men når vi våkner i morgen tidlig er jeg redd det er kaldt, og vi er like alene som vi alltid har vært.

Hummer og kanari

Hvilken solnedgang foretrekker du?

Solnedgangen over Oslo…

Sunset over Oslo

Eller solnedgangen sett fra Askrova?

Sunset

Kjør debatt…

Page 1 of 3123
%d bloggers like this: