web analytics

Tag Archives: rasisme

Hummer og kanari

Tatergutar og negerkonger

hjorthene
Her er Hjorth Johansen-familien for hundre år siden. Om enn ikke helt komplett. Det mangler en sønn tror jeg. Uansett: Grandonkel Trygve er nummer to fra høyre, bakerst. Min bestefar er etter hva jeg har blitt fortalt helt til høyre.

Eg tilgir deg om du ikkje har høyrt om min grandonkel Trygve. Rett nok var han ein gong ein prislønt barnebokforfattar, men det er lenge sidan. Fyren har vore død sidan 1959, og hadde det ikkje vore for at vi hadde nokre av bøkane hans i hylla når eg var liten, hadde nok ikkje eg heller visst kven han var. Men eg var frykteleg stolt over å ha ein ekte forfattar i slekta, og eg likte bøkene hans også. Dei var spennande som berre det når eg las dei på syttitalet. Tidlegare i år oppdaga eg at fleire av bøkane hans var skanna inn i Nasjonalbibliotekets Bokhylla-prosjekt, og dermed fullt moglege å lese fullstendig gratis på nett. Gutungen og eg gav oss i kast med den boka eg hugsa best frå min barndom: Panterfolk og Gråbein. Det er eit relativt ramsalt brygg, med tjuveri, knivstikking, giftblanding og mord. Hovudpersonane er driftige norske gutekvalpar, alltid klar for spenning og nevekamp, men i ein viktig birolle møter vi taterguten Kashmir. Ein karakter som grandonkelen min skulle bruke igjen, som hovudperson i det som skal vere dei beste og mest anerkjende bøkene hans; Kashmir, og Høk over Høk. Begge to kom ut i 1930.

Ja, eg skreiv taterguten, sjølv om tater vel er ei nedlatande nemning som helst ikkje skal brukast lenger. Litt det same som neger, altså. Det er også er eit negativt lada ord, som no skal fjernast frå dei gamle filmane og TV-seriane om Pippi Langstrømpe når dei visast i framtida. Pappaen til Pippi skal ikkje lenger vere sjølvaste negerkongen. No skal han vere sjøkaptein, pirat, eller i parkeringsbransjen. Noko litt mindre rasistisk. Dette har det sjølvsagt vorte ein hissig debatt ut av, både i Norge og i Sverige. Skal vi ikkje ha lov til å kalle svartingane for negrar heller no? Kva er det for eit politisk korrekt helvete vi bur i? Toler dei ikkje såpass får dei hoppe på bananbåten og pelle seg heim att.

Når grandonkel Trygve skreiv om Kashmir i mellomkrigstida var han relativt progressiv. Kashmir var jo helten, sjølv om han var tater, eller splint då, som det vel heiter her på Vestlandet. Han er ein fin fyr. Likevel må det seiast. Blir du støtt av Astrid Lindgrens negerkonge bør du ligge unna Panterfolk og Gråbein. Taterfolket er i beste fall karikerte. I verste fall er boka beint fram rasistisk. Vi skal kanskje vere glade for at bøkene lever sine liv, støva ned i bokmagasin og antikvariat. Dei blir ikkje lesne lenger. Dei er ikkje folkekjære som Lindgrens karakterar. Dei er ikkje filmatiserte. Vi treng ikkje ta nokon kamp om korvidt taterguten Kashmir skal moderniserast, sensurerast, eller berre kasserast. Det hadde blitt ein vanskeleg jobb. Mykje verre enn hos Lindgren. Kanskje hadde det beint fram vore umogleg.

Astrid Lindgren angra på at ho gjorde pappaen til Pippi til negerkonge. Eg veit ikkje om Trygve angra på noko av det han skreiv. Uansett var han vel berre eit produkt av si tid. Eg synest boka vi las var eit fint tidsbilde frå ei anna tid. Eg må innrømme at eg ikkje heldt lange foredrag for gutungen om korleis vi alle er forskjellige utanpå, men ganske like inni oss etter kvart kapittel. Han stussa litt på nokre passasjer, og då måtte eg forklare litt, men elles handla det mest om å skunde på for å sjå korleis det gjekk med skurkane til slutt. Eg trur likevel ikkje han tok nokon skade av det. Eg trur ikkje han no ser på taterar med nye og hatefulle auge. Det gjekk bra, eg trur ikkje han blei rasist av boka. Om han lærte noko som helst var det vel at tida går, at ting endrar seg, at kniv også kan heite hølkus, og at det finst noko som heiter morse.

Eg er ein pragmatikar. Det einaste eg meiner rimeleg sterkt er at folk må roe seg kraftig ned. Dersom folk flest kan la vere å gå aktivt inn for å støyte nokon hadde det vore fint. Dersom folk også kunne la vere å skrike opp om krenkingar der det er rimeleg tydeleg at det ikkje ligg føre nokon intensjon om å såre – då er vi på veg mot noko bra. Astrid Lindgren ville sjølvsagt ikkje støyte nokon med pappaen til Pippi. Kva Trygve meinte om romfolket anar vi ikkje, men han gir i det minste eit bra bilde på korleis hans samtid såg på dei. Det skal vi passe oss for å feie under teppet.

Kashmir vil nok halde fram med å støve ned i mørke kjellarar, men Pippi vil vere med oss i mange år til. Nye adapsjonar av originalmaterialet kan godt kvitte seg med negerkongen. Dei originale bøkane og filmane, bør få vere slik dei er. Såpass respekt for originale åndsverk må vi ha. Er dei for støytande får ein heller la vere å lese/vise dei, eller i det minste syte for at dei som skal lese/sjå dei får sett negerkongen inn i ein kontekst. Verre er det ikkje.

Hummer og kanari

Gamle menns rasisme

Guns and Sheets South Eastern Ohio, KKK
Vi har ikke så mange rasister av denne typen her i landet. Gamlingen var ikke en slik rasist, han hadde ikke noe til overs for den vulgære rasismen på ytterste høyre.

Far min var rasist av den gode gamle sorten. Han trudde på the white man’s burden, tanken om at kvite menneskje var meir siviliserte, høgverdige, og difor hadde ein moralsk plikt til å kolonisere, herske over, og oppdra andre folkeslag. Ein gong høyrde han den amerikansk-norske songerinna Ruth Reese lese eventyr og synge negro-spirituals på Barne-TV. Han satte seg sporenstreks til skrivemaskinen og skreiv eit lesarbrev til Aftenposten i protest. Kva er dette for anstaltmakeri av fjernsynet. spurde han. Finnes der ikkje folk her i landet som på eit forståeleg norsk kunne lese opp dei eventyra denne utlendingen ga til beste? Vennligst få slutt på dette eventyrlege tullet snarast. Lesarbrevet gjorde at han blei innvilga medlemsskap i legendariske Darwin P. Erlandsens Dusteforbund, noko gamlingen tok med godt humør. Kunngjeringa av medlemsskapet fekk glass og ramme på seg, og heidersplass på veggen i barndomsheimen. Om han vart noko klokare av det veit eg ikkje, men eg held moglegheiten åpen.

Eg hugsar eit glimt frå barndommen. Far min og bror min sitter foran i bilen, eg sit i baksetet. Det er snart val, bror min skal stemme for fyrste gong, og far min spør kvem han har tenkt å stemme på. – Eg tenkte eg skulle stemme på Anders Lange, svarte bror min, og far min anerkjente det som eit klokt val. Eg var 7-8 år gamal, og hadde aldri høyrd om Anders Lange. Eg trudde bror min skulle stemme på han der Slange, og det gjorde meg nyfiken. Slange? Det var nok ein sleip fyr, tenkte eg. Det gjekk monge år før eg skjønte at det var Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep han snakka om, og at dette var forløparen til Framstegspartiet

Det er lett å le av gamle rasistar. Slike som far min, og Anders Lange. For Lange var også ein rasist av den gamle skulen. Han dreiv si eiga avis, Hundeavisen, i fleire år. Det var ein avis om hundar og politikk, og må seiast å ha vore svært høgrevridd. Ein av dei som skreiv flittig i Hundeavisa var lektor Olav Hoaas. Antisemitt og rasebiolog. Lange hadde ikkje problem med det. Når ein så belest og kunnskapsrik mann som Olaf Hoaas i sin tanke har kommet fram til slike konklusjonar om raseproblemet, så er det like berettiget som oppfordringar til å støtte negere som dreper og spiser opp misjonærer og andre uskyldige hvite i Afrika, meinte han. I 1976 blei Hoaas den første her i landet som vart dømt for rasediskriminerande utsagn. Holocaust var ein bløff, og jødene burde emigrere til Israel. Dei som ikkje gjorde det burde isolerast i eit eige jødesamfunn der dei ikkje tok plass eller jobbar frå nordmenn var berre noko av det han meinte. Vi kan humre av dette, akkurat som vi kan smile av far til ein tidligare kollega av meg som ein kveld han var ute og køyrde bil fekk auge på ein mørkhuda mann i vegkanten. Han kasta bilen over på andre sida av vegen. – Eg vart redd, svarte han, når dottera spurte kva i all verda han dreiv på med. Det er ein god historie. Frå ein annan tid. Ein annan generasjon.

Det kjem mykje rart flygande om ein henger ein fjøslykt ut i sumarnatta sa Anders Lange(*), og dei fleste fekk vere med. Ein kan ikkje bruke Anders Lange mot dagens Framstegsparti, partiet har endra seg mykje siden den gong, men dei har haldt seg til den filosofien. Sjølv om dei har kasta ut folk frå tid til annen, har dei aldri gjort nokon ordentleg grenseoppgang mellom kva som er ein legitim innvandringskritikk, og kva som er reinspikka rasisme og konspirasjonsteoriar. Det går ein ganske strak linje frå Langes Hundeavis, via Carl I. Hagens falske Mustafa-brev på åttitalet, Øystein Hedstrøms  møte med nynazister på Godlia, til Tybring-Gjedde og Andersens famøse kronikk Draum frå Disneyland, der dei skulda Arbeiderpartiet for å dolke norsk kultur i ryggen. Ein finn ikkje stort av det i partiprogrammet, men det er heilt klart at gamle menns rasisme har vore ein viktig del av Framstegspartiets historie. Dei kan sjølvsagt freiste å feie det under teppet. Seie at Lange berre var ein eksentrikar med smak for eggelikør. Høgrepopulisme? Nei det har vi ikkje sett! Som om det er noko gale med populisme. Alle dei politiske partia er populistar i varierande grad. Dei burde ha vore stolte av det, omfamna det, og samtidig forklart kvifor dei er høgrepopulistar, men på ingen måte verken høgreradikale, eller høgreekstreme. For det er dei ikkje.

I staden for å pynte på historien burde dei gjort som far min, hengt han opp på veggen i glas og ramme. Eg veit ikkje om dei hadde vorte noko klokare av det, men eg held moglegheiten åpen.

*Observante lesere har gjort meg oppmerksom på at det ikke var Anders Lange som leverte det sitatet. Det er Eivind Eckbo som skal ha den æren.

Hummer og kanari

Lest #14

Back in the forties and fifties and sixties, the areas of occupation had been clearly understood. There was the ordinance on the city books making it illegal for any “white person and any Negro to have sexual intercourse with each other within the corporate limits of the city.” (The term Negro was carefully defined to “include a mulatto, or colored person or any other person of mixed blood having one-eighth or more Negro blood.”) There was the public policy of the city planning and zoning commission, which warned that the city’s “Negro” population should never be given any opportunity to “invade the white residential areas.”

There were the familiar redline laws that made it impossible for blacks to obtain mortgages or home improvement loans. There were deed restrictions preventing whites from selling their houses to blacks. There was a policy at the county medical center consigning all black patients to the basement, which meant that women giving birth were sometimes put next to patients with infectious diseases. There was the basic system of apartheid in which blacks had their own library, their own clubs, their own schools, their own stadium, their own football team, their own carefully delineated areas where they could walk freely and other places where they walked only at their own risk. They were the same laws, the same policies that applied to blacks all over Texas and all over the South.

Some of these laws and policies had given way over time, but the change was slow and excruciating. No black family lived above the tracks until 1968, and it took two painful years of searching to find someone willing to sell the first black family a home. School desegregation, imposed by a federal court over bitter protests, did not take place until 1982.

As a result of that ruling, blacks could move about more freely now in Odessa. They could go to schools in the rich part of town. They could live pretty much where they wanted—assuming they could afford it, which most of them could not. They were still concentrated below the railroad tracks, below where the whites lived. Symbolically and physically, the tracks were still a barrier and still defined an attitude.

“The most amazing thing to me is the shock on people’s faces that I’m offended by the word nigger,” said Lanita Akins. “They are truly shocked that not only am I shocked, but I have friends who are black.” Out where she worked as a secretary for a petrochemical plant, many of the blue-collar workers used the word all the time. She didn’t know how to get them to stop so she hit them back where it hurt, saying “Goddamn Jesus Christ!” with the same bitter snap in the voice. It bothered them, and they frankly didn’t know how a decent person could say a thing such as that, show such utter disrespect for the Lord. But nigger?

Bissinger, H.G. (2004-09-01). Friday Night Lights: A Town, A Team, And A Dream (pp. 74-75). Da Capo Press. Kindle Edition.

Hummer og kanari

Da Hagbarth ble rasist (Samtaler med Hagbarth #9)

En morgen er Hagbarth og jeg på vei til barnehagen, da det kommer et utbrudd fra baksetet.

– Jeg HATER sånne som er gule i fjeset!

Jeg holder på å kjøre av veien, og forbereder meg på å holde en sånn derre traurig far og sønn-samtale om inni er vi like men det er utenpå, at alle mennesker er verdifulle, og etterpå må vi sikkert synge Barn av regnbuen.

Innen jeg kommer så langt kommer det imidleritid frem at Hagbarth snakker om disse her:

Legomenn som er gule i ansiktet. Ikke mennesker. Puh.

Bok og Film

Hjorthen ser film: Hushjelpen

Ja, jeg kaller den for Hushjelpen jeg, for den norske tittelen er ganske ubegripelig. The Help har blitt til Barnepiken, men de fargede kvinnene vi møter i denne filmens versjon av sektitallets Jackson, Mississippi er mer mer hushjelper enn barnepiker. Selv om de også passer barna så klart. Men skitt au, det spiller vel ingen større rolle i den store sammenhengen? La oss heller snakke om filmen.

Hushjelpen er altså en film, basert på en roman av Kathryn Stockett, som handler om en haug med kvinner i det rasistiske og segregerte Mississippi på sekstitallet. Vår heltinne er Skeeter, som drømmer om å bli journalist og forfatter, men etter å ha gjort seg ferdig med college må hun nøye seg med å skrive en spalte i lokalavise med husholdningstips. Skeeter har imidlertid ikke særlig god greie på husholdningstips, hvordan skulle hun ha det, det er jo de fargede hushjelpene som tar seg av den biten, så hun gjør det eneste naturlige: Allierer seg med en av venninenes fargede hushjelp for å få hjelp til å svare på spørsmålene som folk sender inn.

Men av en eller annen grunn har Skeeter blitt den eneste jenta i Jackson, Mississippi som er i stand til, i hvert fall i noen grad, å se ting fra de fargedes perspektiv. Hun får en ide om at hun kan overtale de fargede hushjelpene til å fortelle hvordan livet arter seg for dem, og går i gang med stort pågangsmot. Hushjelpene er imidlertid ikke så veldig interesserte i å dele sine historier, siden de forstår at dette ikke kan bety annet enn trøbbel. Men etterhvert så får hun et par stykker til å bli med på prosjektet, og etterhvert så pakker det på seg. Bok blir det, og hurramegrundt, Skeeter får jobb i New York og drar sin vei igjen, men ikke før hun har fått lov av sine fargede kilder altså!

Høres det ut som en film for kulturkjerringer eller?

Dessverre er filmen, til tross for at jeg aldri kjeder meg på veien, bare skit. Den er enkel som bare det. Svart-hvit om du vil. Alle de hvite karakterene, med unntak av Skeeter, ei dame som er white trash og utstøtt av det gode selskap, og ei eldre dame som er småsenil, dumme, teite og ufyselige hverdagsrasister. Karikerte som bare det. Alle de fargede vi møter er derimot sympatiske og snille som dagen er lang. Med et mulig unntat for mannen til en av dem, Leroy, som har visse voldelige tendenser. Men han ser vi aldri i bildet, vi bare vet han er der.

Ja, det er forresten dårlig med menn der i det hele tatt, uten at akkurat det er så farlig altså.

Selv ikke i Mississippi var det slik at man hadde Jim Crow og segregering mellom svarte og hvite fordi de hvite var ignorante rasshøl. Jojo, mange var sikkert det også, men det var andre elementer. Problemet med denne forenklede versjonen av den amerikanske sørstatsrasismen er at den gjør det så forferdelig enkelt for oss. Vi kan se på filmen, okke oss over hvor dumme folk var, glede oss over at vi har kommet mye lengre nå. Vi er ikke sånn som dem!

Og når filmen er over slår vi iPhonen vår, skrudd sammen i noe som minner om slaveleirer av kinesiske barnearbeidere, på igjen. Tekster at filmen er ferdig, vi er på vei hjem, og var det i morgen han fyren fra Litauen skulle komme og begynne på det stakittgjerdet? Oj, der var det visst ei dame i burka, jeg så henne nesten ikke i mørket der. de virkelig kle seg som spøkelsekladden, og ta nå på deg en refleks da for helvete!

Hushjelpen er en såpeopera fra et fiktivt rasistisk sørstatsunivers, kamuflert som noe viktig. Men den er ikke viktig i det hele tatt. Den er skit.

Page 1 of 512345
%d bloggers like this: