web analytics

Tag Archives: småby

Bok og Film

Hjorthen leser bok: Mitt hjem er min borg

Skal vi prøve å holde liv i denne bloggen i sommer, selv om det er spaltefri fra Firdaposten? Vi får se hvordan det går. Jeg har i hvert fall lest en bok jeg tenkte å skrive noen ord om. Shirley Jacksons We Have Always Lived in the Castle. Som det snart skal komme frem, det er en bok jeg anbefaler varmt.

castle

Men hva slags bok er det? Noen har karakterisert den som en gotisk historie, og det kan jo godt hende de har rett i det. For meg så er dette ordet, gotisk, litt diffust. En følelse. Jeg vet ikke helt hva som ligger i det, men la oss undersøke. Wikipedia har heldigvis en oppskrift på hva som skal til for å klassifisere noe som gotisk litteratur. Dette trenger du:

  • En skjønn jomfru. Hun må være ung, vakker, ren, uskyldig og følsom. Gjerne med en mystisk fortid.
  • En eldre og helst ganske dum kvinne.
  • En helt.
  • En skurk.
  • En dum tjener som kan komme med beskjeder, være komisk innslag, og bringe plotet fremover om nødvendig.
  • Klovner, gjerne i overført betydning da. Som kan løsne på spenningen, og også bidra med komikk.
  • Banditter
  • En prest eller lignende. Disse er alltid svake, ofte direkte onde.
  • Et slott. Eller noe som kan passere som slott. Et kloster, et stort hus som aller helst skal ha sine egne hemmeligheter på lur. Dette er særs viktig for den gotiske historien. Man kan ikke ha en gotisk historie gående i et rekkehus på Gulset.

Mye av dette er tilstede i We Have Always Lived in the Castle. Vår hovedperson er Mary Catherine Blackwood, eller stort sett bare Merricat. Hun er atten år gammel. Muligens ikke like ren hele tiden, men ung, uskyldig og følsom kan hun godt være. Vi må nesten anta at hun er vakker også. Ungdom er alltid vakkert på et eller annet vis. Og hun har en mystisk fortid. Slik presenterer hun seg selv i starten på boka.

My name is Mary Katherine Blackwood. I am eighteen years old, and I live with my sister Constance. I have often thought that with any luck at all I could have been born a werewolf, because the two middle fingers on both my hands are the same length, but I have had to be content with what I had. I dislike washing myself, and dogs, and noise. I like my sister Constance, and Richard Plantagenet, and Amanita phalloides, the death-cup mushroom. Everyone else in my family is dead.

Dette siste er ikke helt sant, hun bor også sammen med sin onkel Julian, som riktignok ikke har vært helt seg selv etter hendelsen som tok livet av resten av familien, men han er absolutt i live. Julian er ingen tjener, tvert i mot, det er søster Constance som pleier ham, men Julian kan fylle rollen som klovn. Han er på vei inn i demensen. Han har begynt å surre litt, men ofte er han lynende klar. Han er historiens komiske pusterom.

Constance, søsteren til Merricat, kan være den eldre og dummere kvinnen, men hun får forsåvidt konkurranse om den rollen fra et par andre bipersoner. Skurken er deres fetter Charles som dukker opp og truer det livet de to søstrene har bygget for seg selv. Bandittene er folket i landsbyen som ligger like ved huset de bor i, og selve huset. Det viktige huset. Det er ikke et slott, vi er tross alt i USA en gang rundt midten av forrige århundre, men det er så nær vi kan komme i en amerikansk småby. Et stort familien Bates-aktig hus, isolert fra omverdenen inne i en stor hage. Alt som mangler er vel egentlig den svake/onde presten, men vi har en doktor som kanskje kan gjøre jobben?

Uansett er vi nær nok til at vi må godkjenne dette som et stykke gothic fiction.

Plotet har vi allerede vært inne på. Familien til Merricat, Constance og Julian døde alle sammen, etter å ha blitt forgiftet av arsenikk under et middagsmåltid i Blackwoodhuset. Constance hadde laget maten, og hun vasket sukkerskåla nøye før politi og ambulanse ble tilkalt, angivelig fordi det var en edderkopp i den. Arsenikken var i sukkerskåla. Constance overlevde fordi hun ikke spiste sukker på desserten den kvelden. Merricat hadde vært ulydig og blitt sendt til sengs uten middag. Onkel Julian tok bare et lite dryss, og overlevde. Constance ble mistenkt for å ha tatt livetav hele gjengen, men frikjent i retten. Nå lever hun, Merricat og Julian alene i det store Blackwood-huset. Constance går aldri lenger enn ut på plenen utenfor huset. Julian har ikke helse til å gå noe sted. Merricat er den eneste som av og til beveger seg ut i verden. Nærmere bestemt inn til landsbyen for å kjøpe dagligvarer og låne bøker på biblioteket. Stort sett er de alene i det store huset, men av og til stikker en gammel venninne av familien innom for å se til dem.

jackson38Men en dag kommer fetter Charles opp. Han prøver å overtale Constance til å bevege seg ut i verden igjen. Prøver å oppdra Merricat. Vil sende Onkel Julian på pleiehjem. Og han er veldig interessert i safen der søstrene oppbevarer et ukjent pengebeløp. Merricat er ikke imponert.

Mer skal jeg ikke si om handlingen. Les den selv, det er en vidunderlig bok. Merricat er en hovedperson som setter spor etter seg. Hun er et naturbarn. Klin gæren, om enn på svært sjarmerende vis. Boka tar noen uventede vrier her og der, selv om det vel ikke kommer som noen stor overraskelse hvem som egentlig sto bak forgiftningen av familien den skjebnesvangre kvelden for mange år siden. Den er full av atmosfære, mystikk, og jeg er ganske sikker på at f.eks Kelly Link og Neil Gaiman har lest denne i formativ alder og gjemt den et eller annet sted i bakhodet. At hun har vært en inspirasjon for Stephen King er det ingen tvil om. Og best av alt er at det er ingenting ved denne boka som føles datert. Den kunne godt vært gitt ut i dag.

Dette ble Shirley Jacksons siste bok, hun døde av hjertesvikt i 1965, 48 år gammel. Hun slet med både helsa og psyken store deler av livet, og det er sannsynligvis slik at hun følte seg litt som Merricat selv. Muligens et utslag av paranoia, men hun følte seg nok aldri hjemme i småbyen i Vermont, der hun bodde med sin jødiske professorektemann. Men at man har paranoia betyr som kjent ikke at de ikke er ute etter deg.

Og hvis paranoiaen fører til slike fine romaner er det, kanskje ikke fint da, men i hvert fall en ålreit bivirkning.

Les denne boka folkens!

Hummer og kanari

Småbyliv

FlorøDet er ein grytidlig morgen på Quality Hotel. Ein slik sumarmorgon vi opplev så alt for sjelden her vest. Ein litt sliten fyr har komet innom hotellet for å krite røyk og plage nattevakta. Det vil seie meg. Røyk får han ikkje, men eg byr ham på ein kopp kaffe på bryggekanten. Sola skin ned på millionbåtane ved gjestebrygga. Den lille sørlandsbyen på Vestlandet speglar seg i Florevika. Småbyen på sitt mest idylliske.

– Eg har vore for lenge i denne byen, seier han, og spyttar i vatnet. Faen, eg blir jo snart førti år, og her er eg. Fanga i denne lille drittbyen.

Kvifor kan du ikkje berre dra då, tenkjer eg. Men eg skjønar kva han meiner. Eg kjem frå ein småby sjølv, eg veit korleis det kan vere. Du er den du er, og du kan aldri bli noko anna. Du kjem ikke unna. Alle veit kven du er. Kor du kjem frå. Dei trur dei veit kor du skal også. Du skal ingen stader. Du er fanga av di eiga skugge. Slik er småbylivet.

Eg var åtte år når mor mi døde. Då eg var seksten hadde far min endeleg noko på gang med eit mystisk kvinnemenneske som kalte seg for Bodil. Ingen ante kor ho kom frå, plutseleg var ho der berre ein helg. Ho kom utanbysfrå. Med toget frå Oslo trur eg. Og ho kom attende fleire helger. I eit par månader var ho småbyens snakkis. Alle meinte at ho nok var ei lykkejegar. Ein tvilsom karakter. Ute etter den stakkars gamle doktoren, berre for pengane hans. Ein laurdag gjekk ho ned på nærbutikken for å handle. Ho plukka frem noko middagsingredienser, men når ho kom til kassa og skulle betale, var ikkje dama bak kassaapparatet sein om å kommentere. Skulle ho verkeleg kjøpe fisk? Sonen til doktoren likte nok ikkje det der. Det var kanskje best å finne på noko anna til middag?

Sjølv i dag, tredve år etter, er eg overraska, og litt skremt, over at dama i kassa på nærbutikken, som eg ikkje ein gong var på hils med, hadde ein slik inngåande kjennskap til mitt kosthold. Uansett, Bodil forsvann like plutseleg som ho hadde dukka opp. Siden ingen i min familie nokon gong har snakka saman om noko som helst veit eg ikkje kva som skjedde, eller kor ho blei av. Det var nok ikkje småbyen som jaga ho på dør. Dei sosialiserte seg ikkje nemneverdig, far min og ho, men blant småbyfolket hadde ho aldri ein sjanse. Det var ikkje plass. Det vart for trangt.

For nokre veker siden var eg ein tur ute i den store verda. Tilfeldigvis slumpa eg til å veksle nokon ord med ein fyr som hadde kjærast frå Florø. Eg vart ærleg talt litt overraska, for på spørsmål om dei vurderte å flytte hitover ein gong, var svaret eit ganske så kategorisk nei. Eg er jo vant til at florøfolk nærar ein patriotisme for byen sin som nokon gonger tippar over i det usunne, men her hadde vi nokon som ikkje hadde noko som helst positivt å seie om heimstaden sin. Det var den same gamle historien. Alle visste alt om alle. Baksnakking. Sladder. For liten. For trang. Aldri meir!

Her i fylket er vi manisk opptatt av at ungdommen skal flytte heim. Sjølv statsministeren fekk merke det når ho var innom ein svipptur tidligare i veka. Korleis skal vi få kvinna til å kome heim att når dei er ferdig utdanna var det nokon som spurde henne om. Erna Solberg meinte at nøkkelen var å få mannfolka til å oppføre seg ordentleg. Om ein klarte det, ville nok kvinna komme heim att til framtidsfylket når ho var ferdig utdanna. Eg er litt skeptisk. Kvinner som synest at det å få nokon til å oppføre seg skikkeleg er ein forlokkande tanke, dei skaffar seg heller hund, og blir buande i ein av Bergens drabantbyar. Dei kjem ikkje heim for å lære ein eller annen fjogning at han ikkje sksl pisse i vasken. Alt dette snakket om å få ungdommen til å flytte heim? Gløym det. Slepp dei fri. Ungdommen skal ønske seg ut og vekk. Dei skal draume høgare enn toppen på Brandsøyåsen. Dei skal ut og utrette noko. Leve livet. Gå på ein smell. Du veit, når du veks opp i ein småby. Då veks du ned i ein småby. Det einaste ein kan bruke ein småby til, det er å draume seg vekk.

Vi som har levd nokon år både her og der, i større og mindre byar rundt om i landet. Vi veit at her i Noreg har vi ikkje noko anna enn småbyar. Ingen av dei er noko særleg betre enn den andre. Bygdedyret er overalt. Nissen blir med på lasset. Ein kjem ikkje unna. Men det må dei oppdage sjølv, dei må freiste. Gje det ein sjanse. Heime er uansett berre ein plass der ein har passordet til det trådløse nettet. Dei må berre få prøve seg. Rase fra seg. Finne seg sjølv.

Heller det enn å plutseleg vere nesten førti år, og kaste bort ein heilt perfekt sumarmorgen på å angre på at ein aldri kom seg nokon plass.

Creative Commons License Arne Hjorth Johansen via Compfight

Hummer og kanari

Drap og småbyidyll

Dagbladet fikk fortjent mye tyn for en stund siden, for forsiden der de skrev -drept av mor i krigstyper over et bilde av Madeleine McCann. I dag er det VG som går langt over streken med sin forside viet til det tragiske drapet i Kragerø:

Tror han DREPTE datteren (5) med SLEGGE

I etterkant av Dagbladets forside uttalte Magne Raundalen til Journalisten at dette kunne være en glipp, eller det kunne være kynisk og barnefiendtlig, og at han trodde mest på det siste. Siden Dagbladet aldri fant det bryet verdt å beklage så hadde han nok rett i det, og det er ingen grunn til å tro at VG er det spøtt mer barnevennlige eller mindre kyniske. Dette selger aviser, fankern, jeg kjøpte den jo selv, og det er vel det eneste man egentlig bryr seg om der i gården.

Det er selvfølgelig helt greit å skrive at politiet tror at mannen drepte datteren med slegge, men det burde være unødvendig å gjøre det i krigstyper på forsiden. VG og Dagbladet står som regel plassert i høyde med barneøyne i butikkene, foran kiosken, ute på gata, og enda så dårlig det står til med den norske skolen så er det faktisk en del barn som kan lese både i fem, seks og syvårsalderen.  Det skulle ikke være nødvendig å være psykolog for å skjønne at dette i noen tilfeller kan være en temmelig fryktskapende forside?

Ellers så er det jo litt morsomt, hvis det er det rette ordet, å observere forskjellene i VGs dekning av saken, i forhold til lokalavisene TA og Varden. VG er konfliktorienterte, og fokuserer mest på den siktede farens fortid der han var dømt for vold, ilagt besøksforbud,  og under etterforskning for trusler. Lokalavisene er langt mer varsomme og  passer på å få med at voldsdommen var noe som hørte fortiden til, at han hadde en fortid med rusproblemer, men at dette var et tilbakelagt stadie. At han elsket datteren sin over alt i verden. At han var en snill og hjelpsom mann med fast jobb i en årrekke, og at alle som kjente ham er sjokkert og stiller seg uforstående til det hele.

Og politiadvokat Jon Borgen avviser alle pressens spekulasjoner om mulig motiv.

Men mannen har innrømmet å ha forvoldt sin datters død, så spekulasjonene fortsetter nok uansett.

Og et eller annet sted var det noen som uttalte til en eller annen journalist at de aldri trodde at noe slikt kunne skje i lille Kragerø.

Akkurat som om noen i Amstetten sikkert tenker at det er utrolig at noe slikt kan skje her i vår lille by?

Akkurat som i saken med stakkars Engla i Dalarna der folk i morderens nærhet var sjokkerte. Vi ante ikke! Han må ha hatt en splittet personlighet. Hvordan kunne vi vite?

Vi går rundt og innbiller oss at det er tryggere å vokse opp på små steder enn på store steder. At det ligger en trygghet i at “alle kjenner alle”. Sladderen og gjennomsiktligheten bidrar til å holde sosial kontroll på oss, og er det noe bråk så er det alltid “de andre” som står bak. Hvem de nå måtte være.

Som regel er de vel utlendinger nå for tiden. I Lokalavisspalten min her forleden rapporterte jeg fra Firdaposten der det visstnok hadde vært et gjengopprør og masseslagsmål natt til 1.mai her i byen. Innvandrerungdom og norsk ungdom skulle ha barket sammen, og det er vel ingen overraskelse at det er innvandrerne som får skylda blant folket. Min innsideinformant forteller meg imidlertid at de norske ungdommene det er snakk om skal ha vært den såkalte Naustdalsgjengen, som er nogenlunde vidt beryktet for å kjøre rundt i Førde på jakt etter tilfeldige folk å banke opp. Men når jeg prøver å påpeke dette så vil man liksom ikke høre, det passer liksom ikke inn i virkeligheten deres der det alltid er svartingene som er problemet.

Men jeg sporer av…det var småbyidyllen…den må man ikke rokke ved, men hvor idyllisk er den egentlig? Folk her i byen innbiller seg gjerne at Oslo er syndens pøl, der man ikke kan gå ute etter at det har blitt mørkt uten å bli knivstukket. Men jeg vet ikke, kanskje er det småbyene som er skumlest når det kommer til stykket? Småbyene der det er så trangt at man ikke kan snakke med naboen av det annet kjønn mer enn 45 sekunder over gjerdet før folk spekulerer i om dere har et forhold? Småbyene der den sosiale kontrollen er såpass at man må skjule ethvert avvik fra normalen slik at man ikke blir snakket om og hengt ut? Småbyene der alle kjenner alle, alle kjenner foreldrene dine, og ingen noensinne glemmer noe?

Skjønt egentlig er det vel så enkelt som at der det er mennesker, der finnes det faenskap. Storby, småby, tettsted gjør liten forskjell?

%d bloggers like this: